Nevropati og trekk til varmeflaske

Jeg sitter i sofaen.
Petrus roper på meg. Han trenger hjelp på kjøkkenet , – og jeg kjenner at jeg kvier meg for å reise meg opp. Føttene mine har skreket høyt de siste månedene, – og jeg har lyst til å skrike høyere, – av smerte. Det er visstnok et tegn på at cellegiften har virket, en liten trøst, men det er en av senskadene etter behandling som jeg visste lite om før jeg startet på veien for å bli og forbli frisk.

De kaller det nevropati, – og det er visstnok slik at myelinet som er rundt nervecellene blir borte. Jeg ser for meg en ledning, hvor det hvite beskyttende laget er tatt av. Og tar vi på ledningene da, så vet vi at vi kan få støt. For meg så handler det om at signalene som sendes til hjernen  ikke stemmer med virkeligheten. For jeg vet med sikkerhet at jeg ikke går på kniver, – og at jeg går ustott i terreng som jeg til normalt har mestret tidligere. Nå vrikker og vrir jeg føttene mine ofte.  og har kommet til at jeg har det best i et par, tre inngåtte joggeskopar. PÅ flatmark! For smertene er brennende, stikkende, skjærende og vonde, – og det står i sterk kontrast til at jeg faktisk ikke kjenner om jeg er varm eller kald på føttene.

Jeg har funnet noe som virker, – som gjør dagene litt bedre og det er medisiner, samt varme og enda mer varme. Jeg digger varmekablene på badet og jeg fyller gjerne varmeflasker med varmt vann for å lindre smertene. For å friske opp de heller kjedelige varmeflaskene så har jeg funnet frem både garn og pinner, – og strikket trekk til de. Jeg fant denne oppskriften på garnstudioet. 

Det varme vannet gjør føttene bedre og det  fargerike trekket gjør med et dagene gladere.Det og gode ullsokker.
Kanskje dette kan være et gavetips til frysepinner og andre som trenger varme på veien.

For å understreke det, så har jeg tross vonde føtter, gode hverdager.

Petrine :D