Da energien forsvant med tidevannet…

 

Plutselig en dag så sluttet kroppen og hodet mitt å være lagspillere.
Der hodet sa gå, svarte kroppen stopp.

Smertene som kroppen signaliserte,
klarte hodet å overhøre,

Tårene som ble sendt i rakettfart ut av øynene,
– valgte hendene å tørke bort.

Det var slik det var ;
Jeg travet videre til tross for at
jeg kjente ordene ble utydelige,
meningene ble svakere,
lydene for sterke,
hukommelsen utvasket
og sakte, men sikkert følte at jeg bare var.

Helt til en dag,
– til den dagen da kroppen sa stopp.

Kommunikasjonen den hadde bedrevet var nyttesløs, så derfor trakk den ut proppen og sendte alle kreftene ut med tidevannet. All energien gikk over i historien og kroppen segnet om på sofaen eller i senga, – og der ble den i flere måneder.
( og er der delvis enda)
Den lå der kraftløs, mens hodet hadde planer om å fortsette i samme tempo.

Men, det gikk ikke.

Manglende evne til å gjøre ting fjernet mestringsfølelsen, –  fikk meg til å føle med verdiløs.
De manglende kreftene ga meg også dårlig samvittighet ovenfor både jobb, familie og overfor meg selv.
Jeg hadde det trøblete med å innse at jeg ikke bare klarte å ta meg sammen!

Det var nemlig umulig å ta seg selv i nakken eller å gå den siste mila.
Det handlet ikke om vilje.
Jeg var makteløs.
Det gikk rett og slett ikke!

Jeg gikk tom for energi, – helt tom.!!

Kreftene forsvant ut med tidevannet. ! – og det er stadig lekkasje !

( så nå har dere fått en liten forklaring på hvorfor innleggene er sjeldnere, ordene tommere og meningene svakere. Jeg har dessverre blitt utladet )

Petrine

Dette er også en av de innleggene som  er for den tiden i fjor høst da jeg lå langflat på sofaen. Fremover så kommer det ulike innlegg om temaet Kraftløs #utbrent Følg gjerne facebooksiden til bloggen for å holde deg oppdatert

LagreLagre

LagreLagreLagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Du liker kanskje også å lese dette

Kommentarer

  1. Det er ikke noe godt når hode og kropp ikke samarbeider, kjenner meg godt igjen i det. Heldigvis klarer jeg såvidt å holde meg på bena, men kroppen klarer absolutt ikke det hodet vil.

    Tillat deg selv å være sliten, det lille du har av krefter bør du bruke på å gjøre noe hyggelig med gutten din. Resten får komme litt og litt, god bedring ❤

    • Tusen takk <3 Det er vanskelig å erkjenne, men det eneste jeg kan er å tillate meg å være sliten. Det går jo ikke fremover om jeg trosser det. Takk for hyggelige ord <3

  2. Du vet at jeg forstår deg mer enn noen andre. Har opplevd det selv og ligger her enda på 6.året nå.
    En klem får du av meg!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *