Da Lady Di sin bortgang føltes som en befrielse

Den 31. august i 1997 så befant jeg meg i Indonesia. Og jeg tror at Lady Dianas bortgang reddet oss litt !

Jeg og venninna mi hadde tatt turen ut i verden med ryggsekk og var ganske så ferske i gamet. Det var ikke mange dagene siden vi hadde forlatt ferdrelandet og bare noen timer siden vi hadde gått rundt det samme kvartalet fire ganger på vei for å finne hotellet vårt i Singapore. He, he jeg har hørt at om man ikke har kompass i skogen så går man ofte i sirkler. Det gjør man også i store byer som man ikke er kjent og om man ikke har laget noen holdepunkter underveis. I alle fall om man skal tilvennes til en annen tidssone og ikke minst et annet klima! Her var det dampstrykejernvarmt, hele tiden.

Etter et par dager i den flotte verdensbyen bestemte vi oss for å ta turen over til nabolandet, Indonesia. Vi tok full sats og jeg har en formening om at vi tok syvmilstøvlene på, for etter en båttur så sto vi på på Batam. Vi sto der med bankkort, Amerikanske Dollar, reisesjekker, en 60 -liters ryggsekk og godt mot. Dere skal tro meg når jeg forteller at det hadde vært bedre å ha en flaske vann og litt kjeks.

Miinibanken var ute av drift, det var ingen som byttet reisesjekker i gangbar valuta og det var umulig å veksle dollar til Ruphia. Som nevnt, så hadde vi ikke så mye mer enn klær i sekken, – og da en taxisjåfør kom oss til unnsetning og skaffet oss et sted å bo for natten, så var vi på den ene siden lykkelige og på den andre lettere vettskremte. Det var deilig å vite at vi hadde et sted å sove og det var skremmende at det utenfor boligen satt mørke menn og spilte kort hele kvelden. Og til tross for manglede niste så ble vi på rommet helt til neste dag!! Det var et hotell med betongvegger, med et vindu, en dør, en seng og en varmtvannstank som laget et leven uten like. Den gikk på gass! Det var ikke et hotell med Piccolo, resepsjon eller frokostsal. Det var et sted hvor man ble sulten. I alle fall om man ikke hadde med mat og ikke våget å gå ut av døra.

He, he det må jeg le av nå og det hadde jo aldri skjedd om vi hadde vært lengre på tur. Skrekken forsvant, – i takt med hørselen, – for i det landet vi var i nå så hadde man ikke peiling på at man faktisk kan skru på volumknappen og at det ikke er nødvendig med stand by på høyeste nivå.

Tilbake til døgnet på Batam. Før vi krabbet inn mellom de beskyttende veggene så hadde vi en avtale om at vi skulle bli plukket opp dagen etter. Sjåføren skulle hjelpe oss å finne et sted å få kjøpt veien videre. Mannen kom, vi besøkte et reisebyrå, kjøpte billett og kom oss til flyplassen. Der fikk vi forøvrig et nytt problem, for der skulle det betales en skatt, – og vi hadde fortsatt ikke penger.

På et eller annet finurlig vis så kom vi inn til gaten, eller hva det heter når hele flyplassen er på størrelse med en ballsal.  Vi ble sittende å vente. Time etter time etter time. Det var ganske folksomt da vi kom og etter hvert ble det færre og færre og færre på plassen. Vi iforsøkte å finne ut om vår flybillet var falsk,  om flyet var kansellert eller om det var forsinkelser.  Vi klarte ikke å få svar på det. Der satt vi da med en tom mage og en klump i halsen som vokste seg større for hvert minutt. Vi hadde jo fortsatt ikke gangbar valuta. Ei heller mat.

Det var der det skjedde. Vi så nyheten på en liten TV – skjerm og i en annen reisenes avis. Den nyheten om at Lady Diana hadde gått i døden sammen sin Romeo. Klumpen i halsen vokste seg kjempehøy og tøt ut av øynene som saltvann. Reaksjonen var umiddelbar og han som leste avisen trodde nok at vi var i Prinsessens innerste vennesirkel. Han slapp avisen og ga den til oss. Til oss som satt der å gråt og som endelig fikk slippe følelsene fri. De følelsene som handlet om skikkelig dårlig planlegging og om at verden hadde mistet en ung og vakker prinsesser. I eventyrene har nemlig prinsessene evig liv.

Så i et lite øyeblikk føltes Lady Di sin bortgang som en befrielse på innestengte følelser, – og vi synes oppriktig ulykken var veldig trist. Det var verdt å gråte for!

Petrine :D

By the way: Det ble servert rosa kake og søt saft på flyet , – og vi hadde fortsatt ikke gangbar valuta da vi skulle ut av flyplassen i Jakarta :D Og etter den gangen levde vi lykkeligere på tur, alltid med vann og kjeks i sekken Vi hadde også oftest gangbar valuta i lommeboka.