06 juli, 2018
Gatelangs i Balchik
Vil du bli med på en liten fototur i Balchik
Før vi tok turen til Balchik en regntung dag, så hadde jeg lest at det var en rolig ferieby ved vannet. Det var dit vi skulle reise om vi ville slappe av. At det var rolig kan jeg skrive under på, for vi så nesten ikke et menneske og på et tidspunkt sa jeg litt ut i luften:
«Dette stedet er nesten dødt!»
Hvorpå det kom fra han på 7 : «Mamma. en by kan ikke dø!»
Byen var litt tom og grå, selv om den absolutt hadde noen fargerike innslag. Som badedyr. Snodig, med disse fargerike plastdingsene, som vi kjøper villig vekk, opp mot all den grå betongen, ved siden av bilene som tok meg tilbake til tidlig 80 – tall og opp mot bygninger som var i ferd med å falle sammen.
Uff da, nå høres det ut som om byen ikke var fin, det er feil.
Byen var bygd oppover i en skråning, – og det var mange flotte trapper og små parker, rundt hele byen. Nå har det seg sånn at vi var der en dag hvor det ikke var naturlig å fylle benkene som var oppsatt til hvile rundt om, – men jeg vil tro at om man sitter på de så vil man kunne koble fra verden. På grunn av høydeforskjellen så fulgte det flott utsikt med på hvilen. Og, alt var gratis :D
Petrus oppdaget noe han ikke hadde sett før. Han fant en telefonkiosk på veggen, det virket som om den fortsatt var i bruk og for en gutt som har vokst opp i mobiltiden, så var dette rare greier. Dessverre så fant vi ikke telefonkort, for det hadde vært kjekt å prøve en slik forhistorisk greie. Hjelpes, det er helt sant at jeg vokste opp i gamle dager. Jeg vet nemlig ikke hvor mange timer jeg har brukt i telefonkiosker rundt om i verden
Av alle ting så hadde jeg ikke med kamera på tur, så bildene er tatt med mobil :D
Petrine
24 juni, 2018
Sommerdageboken 2018 – 1
Jeg hadde en opprydning i hyllene mine i vinter og der fant jeg reisedagbøkene mine fra de store utenlandsreisene. Jeg ble sittende å lese om store eller helt uviktige ting som opptok hodet mitt akkurat da. Det var morsomt å drømme seg tilbake og jeg måtte le av enkelte tanker eller hendelser som var datidens Status Quo.
Det å skrive reisedagsbok har jeg alltid gjort. De eldste bøkene har noe forduftet fra min verden, men jeg husker at jeg satt der å skrev med sirlig småbarnsskrift om tresko som falt i vannet fra brygga i Kristiansand, om ferievenner og om fisk som bet eller som ikke lot seg lure av kroken. Det enkle, det nære og det som på mange måter var hverdagslig på somrene.
Det er en tid tilbake, at jeg skrev noen ord fra sommerdagene, men i år skal jeg ta opp igjen tradisjonen. Det er ikke sikkert at det blir daglig, men jeg lover å dele noe med dere .
Både fra hjemmedager og dager på farta., i nåtid og fra fortid
Jeg blir glad om du følger med.
Petrine :D
21 mars, 2018
På ustø føtter på snowboard
På snowboard for første gang
De første gangene ned bakken så minner han meg om Bambi på isen.
Han står, faller og forsøker å reise seg:
Han får hjelp til å komme opp på brettet igjen.
Det for så å stå, falle og forsøke å komme seg opp på brettet.
Vi får snakket med en som er god på brett.
Han forteller at han teknikken for å snu er annerledes enn på skøyter og på ski.
På snowboard var det rotasjon i overkroppen som gjaldt, ikke kontroll via bena som denne gutten er vant til.
Mammaen maste om fart.
Jeg hadde en illusjon om at det er som å sykle, – fart hjelper til for å holde balansen.
Plutselig gikk mammas masing over i jubel.
Gutten var i farta og følte mestring.
Han ble motivert til å forsøke igjen og igjen og igjen..
Snowboard er gøy!
Altså, vi har fabelaktige opplevelser i Ruka Kusamoo.
Dette er bare en smakebit fra dagen i bakken,- hvor vi alle sto slalåm.
16 åringen fikk kost seg med fart og å tøye grenser blant annet i half pipen og Petrinamannen hadde på slalåmski for første gang.
Og jeg kjørte på ski ved siden av en ivrig gutt.
Petrine
Vi er superheldige og takknemlige for å ha vunnet denne reisen. Sjekk ut #reimakidvrenture #millionhoursofjoy for flere glimt
og les selvfølgelig de små reisebrevene her.
Dessuten kan dere få mer inspirasjon under #rukafinland, #Visit finland og #coordinatorofsnow
11 oktober, 2017
På to hjul i fjellet og to hjul på ønskelista
ANNONSE
I helgen så brukte vi en hel dag på sykkel. Vi var jo, som dere sikkert allerede vet i Trysil. I fjellet og på selve arenaen var det et eldorado for en ung syklist.
Petrus har nemlig ikke en lang erfaring på en vanlig tohjulssykkel. Han ble utstyrt med løpesykkel da han var to, og han gikk ikke over til en med pedaler før han var fem. Han hadde da hatt en sykkel stående et år, som han ikke hadde interessen av å prøve. Han var jo en racer på den lille saken av et fremkomstmiddel. Han brukte den når han fløy gjennom skog og over fjell på to hjul: Han hadde rakettfart nedover bakker og han bare satt føttene ned om ting ble litt skummelt eller han ville stoppe. Det var en trygg og fin måte å oppøve balanse og ferdigheter på.
En da da jeg hentet han i barnehagen så sa han at i dag skulle han lære seg å sykle. Han tok den lette sykkelen, med pedaler, ut av boden og han syklet i vei. Det å lære seg å sykle tok omtrent halvannet minutt. Det som tok litt tid var å komme på at man kunne stoppe via brems på styret og på pedalene, og ikke ved å sette føttene ned. Det fant han raskt ut av, og siden har han syklet masse og gått opp en størrelse til i sykkel. Det var denne han hadde med seg på ferie i forrige uke.
Der i ferien så gikk han på sykkelen om morgenen og holdt det gående til vi sa at nå var dagens sykling over. Vi fikk syklet i terrenget. Han dumpet bort i, og ble med på, et lite sykkelritt og han syklet i treningsbanene her. Det var stor stas, men både i terrenget og i banen så holdt han på å falle etter de store dumpene. Noe han opplevde som hopp. Det var da han ønsket seg en BMX sykkel. Han forsto at det ville være en fordel om sykkelen hadde demping, var liten og lett.
Det var stor stas, og også pappaen mente det hadde vært en fordel med en BMX – sykkel. Ikke for å sykle på her hjemme, men demping på sykkelen hadde vært praktisk i terrenget. Petrus sin manglet jo nettopp det. Vi tenkte på vekt, både da vi kjøpte både den forrige og denne sykkelen, og la litt mer penger i en lettvekter. Vi mener at en sykkel som veier lite er enklere å manøvrere og at han vil få en bedre opplevelse om sykkelen ikke er omtrent like tung som han. Men, jeg må ærlig innrømme at jeg ikke tenkte på at det hadde vært lurt at sykkelen dempet
Derfor har jeg søkt på nettet etter BMX – sykler i dag. Ikke fordi han skal få ny sykkel nå, men for at jeg skal ha litt oversikt når vi skal kjøpe neste størrelse. På Bikester.no fant jeg flere modeller som er beregnet på barn. Det var flere som jeg vet Petrus ville ha likt å bruke i terrenget. Da jeg var der inne så fant jeg en sykkel som jeg ville tro at Petrinemannen og jeg ville like. De hadde nemlig bare et gir, skulle være smidige og lette. Presentasjonen av sykkelen sier også at kraftoverføringen på den gjør at du kan suse gjennom byen og trafikken.
Nå er det slik at forrige gang jeg syklet så opplevde jeg at det var oppoverbakker overalt, og det var bare i nedoverbakkene jeg suste avgårde. Men, jeg liker følelsen av vind i håret, så kan hende en Singlespeed eller en elektrisk sykkel hadde vært noe som meg?
Har du noen formening om hvordan en god sykkel skal være, til voksen eller til barn?
Petrine
09 oktober, 2017
Å henge høyt og lavt i høstferien
For oss har høstferien gått over i historien og vi er tilbake i jobb og skole, – fra i dag. Men, selv om høsteferien startet med streptokokker og ufrivillig slankekur for undertegnede, så ble den fin. For Petrus sin del så ble det en ferie i aktivitetenes tegn, hvor han de første dagene deltok på hockeycamp. Der lekte han seg gjennom dagen og hadde det gøy.
Vi hadde egentlig ikke noen planer om å dra bort, men jeg må si at jeg er glad for at vi tok en tur til Trysil. Jeg er ikke der så ofte som før, men jeg synes bygda er like fin som alltid. Vi rakk å besøke familie, jeg fikk være på kjente trakter og ikke minst nyte livet ute i det klare, fine været.
Den ene dagen tilbrakte vi i Høyt og lavt klatrepark, og det var seriøst en fin dag. Petrus gikk litt forsiktig ut, men han tok de løypene han kunne ta med sine centimeter. Mange ganger, – og raskere og raskere.
Jeg kan anbefale å ta noen timer i klatreparken, og tro meg, vi skal prøve de som er i nærheten ved en annen anledning.
Har dere erfaring med en klatrepark ? I så fall hvilken og hvordan synes dere det var?
Petrine
08 oktober, 2017
Å bryte grenser i høstferien
Han sitter på sykkelen, løfter føttene og setter de ned igjen. Han fortalte meg at han har så lyst, men jeg ser at det sitter langt inne å slippe seg ned. Han står på toppen av den røde løypa i sykkelbanen, – den som kan gi de høyeste hoppene og som har den bratteste baken å starte i.
Han ser ned, han ser på meg, han ser på de andre i køen og ned bakken igjen. Jeg håper at han våger, for jeg er sikker på at både ferdigheter og balanse er gode nok.
Han ser på meg, løfter bena og slipper seg ut, Han smiler, er på vei ned bakken og er i farta .
Han jubler og kjører i vei.
Det var en fornøyd gutt på bånn av bakken, og han var på sykkelen i mange timer til.
Det er rart, når man først har brutt egne grenser og får det til, så gjør følelsen av mestring til at man fortsetter. ( nå ser jeg at jeg ikke har bilder fra akkurat denne sykkelbanen, men tar et annet fra helgen )
Ja, sånn kan et minutt i Trysil Bike arene se ut, – i alle fall for oss.
Petrine
Nå kommer et innlegg om Mattisborgen og Ronja Røverdatter. Som sagt, det kan kanskje oppleves som spam. Vi hadde fine dager i Astrid Lindgrens verden og siden jeg ikke hadde med meg noe det var mulig å blogge med på ferie så tar jeg meg den frihet.
Det var tordenvær i Mattiskogen den natten da Ronja Røverdatter ble født. Uværet var så voldsomt at Mattisborgen ble delt i to av et lynnedslag den natten. Smellet delte borgen i to og selveste Helvetesgapet ble til.
Det stilige var at borgen delte seg i to med røyk i kulissene i forestillingen også.
Petrus satt muse stille og fulgte ned på Mattis, Boris, SkallePer og alle de andre som ble tussete opptatt av den nye jenta som kom til dem. Etter hvert fikk han også overvære hvordan det var da Ronja ble kjent med Birk. Han har alltid likt teater og dette skuffet heller ikke en som har hørt historien noen ganger. Ikke foreldrene hans heller
Visste dere forresten at Ronja Røverdatter var den siste boken Astrid Lindgren skrev?
Petrine
Andre innlegg fra Parken er
LagreLagre
17 april, 2017
Å se litt tilbake på påsken 2017
Ja, vi er en av de som lever godt med å ha hjemmeferie, – også denne påsken.
For oss betyr det at vi har en glad Petrus som har tid til å leke med vennene sine,
– som endelig ler hjertlig og som erklærer at «nå har jeg det bra!»
Masse lek med ball, . fotball, innebandyball, slåball, innefotball og håndball.
Masse lek med venner, – gjemsel, spionlek, superheltlek og annen lek.
Lek med ord, – en greie som er dagligdags her i huset er å lage seg engelske setninger, få de korrigert til riktige og deretter gjentas de til det uendelige. I tillegg har vi løst kryssord i Aftenposten Junior og på NRKs påskemorgen. Men, dessverre vant ikke Petrus.
Vi har også vært ute på tur
i skogen
Langs veiene
Langs stranda
og til Drøbak hvor vi så nissens fetter + mange, mange ønskelister,
en eremittkreps som forsøkte å gjemme seg for fotografen på akvariet i Drøbak.
og vi spiste is foran nissehuset.
Petrus synes nok tivoli var høydepunktet, – og det aller beste var
å kjøre radiobil.
Det gjorde han mer enn en gang…
Vi har hatt en rolig påske med tid til å gjøre ting sammen.
Hva vi skal finne på i dag? Vet ikke!
Ønsker dere en fin, fin dag!
Petrine :D
07 august, 2016
Ferievenner og nostalgi
Da jeg ryddet sammen barndomshjemmet mitt så fant jeg avklipt kladdebok. Det hadde vært en i A5 -størrelse,. Jeg hadde gjort den enklere for oppslag ved å klippe av ca en centimeter av boken, fra nederst og oppover. Jo lenger bak i boka jeg kom, jo kortere avstand var det fra bokens nederste kant og opp til der jeg hadde stoppet. På de første fem sidene var det ti centimeter, de neste fem var 8, 5 og så videre nedover. Da alle sidene var klipt, så var det fliker på bokens høyre side, og på de hadde jeg skrevet bokstavene A – D , E – H, I – L også videre. Det var adresseboken min.
Den var fra gamledager…..
Den var fra den tiden hvor jeg og foreldrene mine reiste rundt i Norge med telt, fra den tiden hvor alt fra forsvunne undulater og døende familiemedlemmer ble proklamert på reiseradioen:
«Kan familiefar Olsen , som er på reise i Sør – Norge i en rød Fiat ringe hjem? Det ligger et brev fra Norsk tipping og venter! «
Boken var nemlig fra den tiden da man fikk penger utbetalt på giro, fra da man hadde banker på hvert hjørne og fra da man hadde lokale kolonialbutikker med ferskt pålegg, personlig preg og en bok hvor de noterte ned de som handlet på krita.
Siden all kontakt via familiemedlemmer gikk via radio, så var det lenge før vi trengte digital detox, før vi protesterte mot Dab, mens vi enda fikk lov til å snakke om sommerens opplevelser og hvor stranda hjemme var et helt ok og samfunnsaseptert sted å tilbringe sommeren. Det sammen med vannmelon, boller og saft. Det var lenge før solfaktorenes storhetstid. Det var også lenge før media var med på å markedsføre hvor ulikt vi ferierer, forut for kjøpekort og kjøpepress ( i alle fall på TV): Det var før normalen var to inntekter, to biler og tidsklemma.
Dere skjønner tegninga?
Boka er eldgammel! – og under flikene på den hadde jeg skrevet inn navn og adresser. under bokstaven M fant jeg Monica. Hun traff jeg under en ferie på Hamresanden. Jeg traff henne to telt bortenfor vårt på den dagen som Håkon Magnus ble født. Vi lekte sammen den uka vi var i Kristiansand og vi holdt kontakten i årevis etterpå. Vi sendte hverandre små hilsener på flott brevpost. (Som jeg savner det flotte brevpapiret som hadde matchene konvolutter) Jeg vet ikke hvorfor vi sluttet å være brevvenner og når hilsnene rant ut i sand, men jeg gledet meg alltid til lese hvordan ferievennen min hadde det. Frem til kontakten avtok.
Nå er jeg atter på Sørlandet, i morgen skal Petrus til dyreparken, men akkurat nå er han å leker med noen ferievenner. De vil han nok definitivt ikke sende «snailmail» til, – alikevel fikk lekekameratene hans meg til å bli nostalgisk og tenke tilbake på den selvlagde adresseboken som rommet adresser til venner jeg hadde truffet på ferie.
Petrine :)
Dette ble skrevet da jeg var på sørlandet, men siden sommeren er her enda så legger jeg det ut :)
06 august, 2016
Tromsø, – og opplevelser fra denne uka.
Da vi ankom Tromsø på mandag, så må jeg ærlig innrømme at jeg tenkte at dette var langt fra Paris. Her var allværsjakker mer synlig enn kjoler, tykke sko vanligere enn de høye hælene og topplua mer på plass enn frisyren. Det var også værmessig langt fra gårsdagens badetemperatur hjemme. Også livet i gatene glimret med sitt fravær, – så Nordens Paris virket litt ensom. Men det var bare ved første øyekast.
Så kom tirsdagen, – og resten av uka. Riktig nok så både dryppet og øset det ned noen minutter, men vi har faktisk mest av alt opplevd oppholdsvær og sol.
Tromsdalen kirke og fjellheisen
Det hører med på et Tromsøtur å se på Ishavskatedralen og å ta en tur opp med fjellheisen. Da vi ankom toppen så observerte Petrus snø litt høyere opp og han var lettere på foten på jakt etter mulighet for en snøballkrig enn med en mobil i hånden på jakt etter Pokermon. Det har forøvrig roet seg. Vi fant kirka, vi fant snøen, vi fant et tjern å vasse i og vi fant både kaffe, vaffel og is på vei ned igjen.
Besøkt Polarsenteret
Jeg har vært på Polarmuseet tidligere, – og måtte dit igjen. Jeg føler jo at jeg har litt polarhistorie i årene, siden bestefaren min var på Bjørnøya og Jan Mayen. Nå er det ikke hans historie som fortelles på senteret, men blant annet Roald Amundsen sine ting, nedtegninger og lignende som vi kunne finne der. Det fortelles jo historie om fangst, arktisk vitenskap og ulike polarekspedisjoner der . Petrus var der, som flere steder i Tromsø, opptatt av de utstoppede isbjørnene.
Smørtorget
Det var tilfeldig at jeg kom over informasjon om Smørtorget, da jeg laget en liste over hva vi kunne finne på i byen til mamma. Stedet var et besøk verdt. For det første så fant Petrinemannen en Lp i den ytterste delen av torget, – hvor det ellers var mulig å finne andre flotte skatter, blant annet redesignede klær, samt kopper og kar og større møbler.
I kafeen så ønsket Petrus seg grøt, – men det var faktisk utsolgt. Det betydde at vi måtte ta turen en gang senere i ferien, noe som bare var hyggelig. For da vi satt å spiste så fikk vi faktisk musikk til maten, – pianoet i lokalet ble benyttet. Hyggelig. Grøten var god, – suppa smakte nydelig og det var visstnok smakfult med ostesmørbrød også. Uansett hva du spiser så er stedet verdt et besøk. Både for å titte, men også for å ta en liten matbit.
Besøkte Tromsø gravlund
Besteforeldrene mine ligger i denne byen, – og selvfølgelig måtte jeg en tur bortom for å sette igjen en hilsen av blomster.
Backbeat Kaffe og vinyl
Da vi var på Hamar i forrige uke så bommet vi på dag, – platekafeen der var nemlig stengt. Men, i denne byen hadde åpningstiden vært sjekket før vi dro avgårde. Så derfor ble det venting på Petrus og meg, mens Petrinemannen var i den syvende himmel. Vi fant en lekeplass ikke så langt unna, altså, så det gikk fint.
Telegrafbukta
Den siste dagen tok vi bussen sørover på øya, til Telegrafbukta. Ved en strand ligger et hyggelig friluftsområde. Der er kan man velge å gå langs stiene langs vannet, sette seg ved en av benkene, benytte seg av grillene eller forske på stranden. Det var det Petrus ønsket, – i tillegg til å leke på lekeplassen. Det var stor stas å se på en haug med kråkeboller, mange småfisk og ikke minst å vasse rundt i vannet.
Det var noen glimt fra Tromsøturen vår. Vi har gjort så mye mer. Jeg synes byen er så flott fordi de fortsatt har et sentrum som lever, fordi de har klart å bevare en del av den eldre arkitekturen i kombinasjon med nyere og fordi det er en liten, oversiktlig by hvor det er mye å finne på, for store og små.
Det kan være at jeg tar dere med på en tur gatelangs i et annet innlegg.
Ha en god og glad dag!
Petrine :)