15 mai, 2020
Kom mai du skjønne milde
På veggen på kjøkkenet henger kalenderen, – og i går kastet jeg et blikk på den. Den står fortsatt på mars. En måned hvor alt ble bråstopp, – og hvor vi også lot kalenderen bli hengende.
Plutselig så er vi et stort skritt nærmere sommeren, helt uten at vi har hatt behov for en familiekalender for å få kabalen til å gå opp. På en måte har tiden stått stille, på en annen har den gått sakte og på den tredje så har vi hatt mye å gjøre, med hjemmeskole, turer og hjemmeundervisning. Det betyr at dagene har gått fort. Tiden, altså, rare greier. Det er 24 timer i døgnet, og det oppleves ulikt ut fra hvilket perspektiv vi tar.
Og uansett tidsperspektiv, så er de mai, den måneden som er aller vakrest, spør du meg. Jeg liker det vårgrønne, jeg liker at dagene er lengre, jeg liker at vi gleder oss over 17. mai og korpsmusikk og jeg liker alle fruktblomster og andre blomster. Jeg bare liker mai, enda jeg ser på meg som et sommermenneske
Nå har jeg bladd i kalenderen , – og jeg har brukt tiden på å fjerne en del avtaler. Jeg har satt meg ned og satt en strek over de fleste og heldigvis så mottar gutten vår den ene avlysningen etter den andre med fatning, selv om det er ting han gledet seg til.
Det ble ingen hockeycamp eller fotballtur til Sverige, ingen tur til New York, ingen hockekamper, ingen fotballkamper, ingen bursdager og 17. mai må vi se langt etter.
Ikke datoen, men slik vi er vant til å ha det.
Han på 9 bare registrerer at det er slik det blir, – og kommer med følgende spørsmål:
-«Da blir det vel en annen gang?
Og jeg kan svare:
-«JA, da blir det vel en annen gang?»
Og så er vi enige om det kanskje er slik det blir.
Men, selv om det ikke blir som planlagt så blir det greit likevel.
I mai skal vi fortsette å være ut, vi skal trene, plukke blomster, jobbe med skole og spise middager på terrassen.
På søndag skal vi pynte oss, – vi skal spise god frokost, is, pølser og kake.
Vi skal henge ut flagg og sikkert ut å se på livet.
Vi skal markere at det er 17. mai, – og så får vi glede oss over at det ikke blir gnagsår, at vi har det fint både sammen og at vi er så heldige som bor i Norge.
Jeg er så glad i landet mitt, – det er så vakkert og kontrastfult.
Jeg er også glad i det fordi vi har et demokrati, fordi vi har et skattesystem, fordi vi har en grunnlov som ivaretar oss og ikke minst fordi jeg har vokst opp i fred.
La oss kose oss på søndag, svinge flagget og rope høyt HURRA!
#Takknemlig
Petrine
( og ja, kalenderen har også kommet til mai )
13 mai, 2020
En fredag i mai
Det her skal handle om en dag i mai.
Det var blå himmel , flaggene var heist og sola skinte.
Det minnet meg om at vi sto midt i livet, for på den ene side så viste våren seg fra sin beste side, med blomstrende frukttrær, med irrgønne plener og med et lys vi forbinder med strandliv og glede. På den annen side så var ikke mai sin skjønnet det viktigste, for meg og oss, på denne flotte dagen!
Det var fredag!
Jeg var på jobben, – og hadde et utrolig stort ønske om å være et annet sted. Jeg kjente at jeg forbannet et par C – ord og konstanterte at jeg gjerne kunne fjerne både Canser og Corona fra vokabularet mitt, fra alle verdens ordbøker og hadde sett at alt som er knyttet til begrepene aldri hadde eksistert.
Begge disse C -ordene gjorde at jeg satt meg i bilen,
kjente på klumpen i magen og kjørte hjem i stedet enn for til sykehuset.
Det var dit jeg ville dra.
Jeg hadde så inderlig lyst til å si de siste gode ordene og ikke minst å takke for alle fine opplevelser og møter.
For jeg innså at frigjøringsdagen kom til å gjøre fri.
På vei hjem, så kjente jeg at det smakte salt!
Tårene rant i strie strømmer da, som de har gjort utallige ganger etter det.
Livet!
Det er nesten tre uker siden vi var på stranden, alle sammen.
Det var bursdagsfeiring!
Det var sol, det var bursdagssang, det var gaver, kaker, latter og alt som hører til på en bursdag. Til alles glede så varte den lenger enn det vi hadde planlagt. Ok, vi trosset en Coronaregel, for det var bare lov med 5 sammen, men vi overholdt 2 meterregelen, ga luftbårende klemmer og hadde nok av rom rundt oss til å holde oss friske. Aldri har jeg brutt loven med en slik letthet.
Lovbrudd til tross, så var feiringen viktig.
Det var så viktig å være med bursdagsbarnet og det var så riktig at det var på stranden.
Blant gode ord, bølgeskvulp, latter og tilstedeværelse,
så hadde jeg en visshet om dette var den siste bursdagen vi var samlet alle sammen,
– men jeg trodde ikke at tiden igjen var så kort som den var.
Historien startet da vi var små, – og i det siste så har jeg bladd i album, lyttet til musikk og lest dagbøker. Vi har vært sammen om så masse, eller det meste,
og da jeg bladde meg fra 5 års alder frem til i dag,
så kom jeg på sangen til Ole Paus: » Det begynner å ligne et liv det her, det begynner å ligne et liv!» Minnene rommet nesten hele ditt liv, – og jeg skal ta deg med resten av mitt. Gjennom bilder, musikk, historier og alt som knyttes til minner.
Når jeg de siste årene har fylt dagene med jobb, ishaller, fotballbaner, lekser, skolemøter og alt som hører en småbarnsforelder til, – så har de andre vært fri til andre ting. Om hyppigheten av møtene har vært færre etter at pjokken min kom og farget dagene våre, så har vennskapet vært viktig og langt. Det er jo slik at ingen kan rangere relasjon til et annet menneske og ei heller hvor tett et vennskap er. For de bånd som binder sammen er knyttet gjennom drøye femti år og de gjør vondt når de rives bort.
Det var derfor at jeg med en tåreflod av følelser avsluttet denne vakre maidagen!
Den mest fargerike jeg vet om hadde sovnet inn.
På en dag med sol, blå himmel og flagget til topps.
Det var henne verdig!
– og jeg tenkte nok en gang:
Livet er rart,
for selv om det rammer hardt,
så er hverdagen fortsatt pulserende og årstidene går sin gang på utsiden av oss.
Det her var historien om en fredag i mai,
om vennskap
og
om
Livet
Petrine <3
30 april, 2020
Det skjedde i de dager
Det skjedde i de dager, da jeg skulle være på rehabilitering og vi skulle gjøre oss klar til en tur til New York, at Norge ble lukket ned og smittevern ble satt i fokus. Nå er ikke smittevern helt nytt for oss, for etter et år hvor jeg har blitt behandlet for å bli frisk, så opparbeidet vi en rutine hvor mål har vært å holde smitte unna. Lite visste vi da vi telte ned til dagen da vi kunne reise igjen, at vi skulle bli lukket inne mer enn noen gang. Det kom noe mikrolite, som satt ut en hel verden, som fikk meg til å begi meg ut på en digital hverdag og til å dra hjem fra rehabilitering, til en liten pjokk som trengte meg.
De dagene som kom og gikk med hjemmeskole, med fjernundervisning og lite sosial omgang, de ble jammen en del av livet de og. For en 9 – åring er det ikke optimalt å ikke være på trening, ikke være med venner og samtidig har han erfart hva sykdom kan gjøre med en familie, – og han er redd om foreldrene sine som er i besteforeleralder. Men, det er ikke det vi har hatt fokus på det siste, vi har hatt fokus på å få gjort oppgavene som skole og arbeid har krevd av oss daglig, vi har kommet oss på tur og vi har hatt en plan for dagen, slik at alt ikke skulle bli et eneste stort kaos av late dager med masse prokasting. Dere vet når arbeidsoppgavene havner og forblir på en to do liste fordi man gjør alt annet enn å ta tak i de.
Jeg tror at denne planen for daglige oppgaver og de hyppige og relativt gode turene ut i skog og mark har gjort dagene meningsfulle, – og jeg må si at jeg synes det har kommet mye positivt ut av perioden, selv om vi på hjemmebane har sett hvor hardt viruset kan ramme.
- Jeg er imponert over alle som deler opplevelser på nettet. Jeg vet ikke hvor mange dyreparkbesøk, konserter og aktiviteter som vi har deltatt i og gjerne sponset litt. Takk til alle som alle som deler.
- Jeg er en digital kløne, men når man presses ut på dypt vann, så begynner man å svømme. Det har vært en læringskurve, og jeg innser at det er lenge til at jeg er helt komfortabel med fjernundervisning. Men, jeg er takknemlig for den digitale hverdagen
- Jeg er takknemlig for den digitale hverdagen, også fordi minsten på den måten kan være sosial. Til vanlig er jeg mest glad for alle andre aktiviteter enn det på digitale plattformer, men som sagt, i disse tider så er det med på å gi hverdagene mening.
- De daglige turene har vært gull verdt. Det har vært godt å komme seg ut i naturen, observere at blomster og små dyr dukker opp igjen til lyden av fuglekvitter. Det er er balsam for sjelen. Det har vært godt å leke ved strandkanten, klatre i knausen og observere de bittesmå og nye andungene. Jeg er ikke sikker på om vi hadde fått med oss forandringene i naturen med jobb, skole og trening som indirekte styrer dagene våre.
- Kreativiteten blomstrer og tegning, maling og konstruksjon er aktiviteter som er hyppigere valgt her i huset.
Her var et lite hei fra oss, som så mange andre, har levd ganske sakte i den siste tiden.
Håper du har gode dager og holder på de fine øyeblikkene
Petrine
23 februar, 2020
Fotografier og minner
ANNONSE
Da jeg fortalte Petrus om diagnosen for over et år siden, så var noe av det første han spurte om: Har du laget en minnebok til meg? Jeg måtte erkjenne for han at jeg hang etter, – at det var noen år og noen ferier som jeg ikke hadde fremkalt bilder fra. Jeg lovte at jeg skulle ta tak i det.
Det er synd at mange bilder og minner blir liggende på harddisker, lite tilgjengelig for alle.
Jeg vil jo at bildene skal skape glede, at de skal dokumentere hverdagen og at de skal være med på å holde historier levende. Fordelen med at de er på skjerm, er at de er lette å dele med de du møter på din vei, men ulempen er at det er ferskvare. Det vil si at man oftest har med seg de bildene man nettopp har tatt. De bildene man har i album, bok og papir er det lettere å se på igjen og igjen, – og på den måten holder man historien levende.
Derfor mener jeg det er viktig å tenke over hvordan bildene og minnene skal leve videre, som å ta de. Jeg har en plan for å bevare de på en måte slik at det er enkelt å ta de frem og ta en titt på tiden som var. Helt konkret vil det si at jeg vil ha de bort fra hardisken og over på print.
Minner er flyktige og de er ofte knyttet til følelser og sanser. Hver gang jeg hører » a candel in wind», så er jeg tilbake til en foodcort i Asia. Der hørte vi Elton John sang denne sangen for Lady Diana, i hennes begravelse. På samme måte så har jeg en sterk erindring om den gang da jeg kom inn på et hotell på Bali, mange år etter jeg var der sist. Der var det en duft som fikk meg til å snuse ekstra godt inn, før jeg konkluderte med at nå var jeg tilbake på Bali. Alt stemte, til og med lukten på hotellet.
Dere har sikkert kjent på det samme, at minner kan dukke opp med en sang, en lukt eller en ting. Bilder er med på å bringe minner tilbake, holde historien levende og la oss beholde opplevelsene sterkere. Jeg har også brukt bilder som motivasjon i språkstimulering, da det hjelper barn til å huske og det gir oss et felles utgangspunkt for samtale. Det er slik at om vi ser et fotografi flere ganger, så kan vi huske flere av detaljene ved at vi deler det vi opplevde på turen.
For Petrus, som ønsket seg en minnebok, så vil bildene og teksten hjelpe han til å huske på barndommen. Ved å se på de, fortelle historiene og snakke sammen, så kan vil han få hjelp til å erindre de første årene i livet sitt.
Å sitte sammen, bla i album, se på bilder eller i fotobøker er , som sagt, både minnerikt og hyggelig. Derfor er det ekstra flott om de er lett tilgjengelig og at de er av en kvalitet som varer i mange år.
I dag har jeg lett meg frem til firmaer som trykker flotte print, har album og fotobøker som gjør at det er enklere å gjøre fotografiene og minnene tilgjengelige for alle. Jeg fant ut at BGA har alt jeg trenger. De har forstørrelser, album og rammer, – ja alt du trenger for å presentere bildene på din personlige måte. Akkurat nå har de kampanje på personlige posters, om du vil ivareta minner med det.
Er du flink til å ta vare på og presentere bildene du tar?
Petrine :D
22 februar, 2020
Møtet på venterommet
«Hei, vet du hva du og jeg har til felles», sa han, der han satt på motsatt vegg av meg på venterommet på legekontoret. Han hadde nok passert pensjonsalderen for lenge siden,- og så ut som en god, snill, gammel mann.
Jeg løftet hodet, så på han og svarte: «Ja, vi har grått hår!»
Han humret i vei og fortsatte å stille spørsmål. Han kommenterte hårsveisen min og synes vi hadde noen rare valg, der jeg hadde kort hår og Petrus hadde langt. Han snakket om Prøysen og kommenterte dagen i dag. Han kom med morsomme innspill, – og plutselig så tok han med seg rulatoren sin over rommet og satt seg mellom meg og ei annen dame. Uten at det ble ubehagelig. Han fortsatte med små betraktninger, henvendte seg til alle og var katalysatoren som fikk ting til å skje på venterommet. Han var hyggelig og morsom. Han snakket om løst og fast og hver gang legene dukket opp så involverte han de i samtalen: Han fikk alle på venterommet til å snakke og le sammen, – og da jeg gikk derfra så var jeg i godt humør. Det tror jeg de andre som satt der også var.
Noen ganger så skal det så lite til for å skape en god dag, og i går så var det den gamle mannen som hadde mistet kona si, og som kanskje følte seg ensom, som fikk alle til å samles rundt små historier og betraktninger.
Den enste som tok frem telefonen var meg, fordi appen fortalte at parkeringa min var i ferd med å gå ut. Det kan jo ta tid på slike venterom en gang i blant, men i går var den ikke lang.
Hvorfor er det slik at det er mer typisk at hodet dukkes ned i en mobiltelefon og at det kanskje oppfatter det som rart at vi snakker med folk vi ikke kjenner,enn å skape små gyldne øyeblikk gjennom å dele?
Det er egentlig synd, for jeg jeg kjente på latter og glede da jeg gikk ut av legekontoret med en syk pjokk i hånden og en e – resept på apoteket.
Petrine
30 desember, 2019
Når 2019 går over i 2020, litt av det som var og det som kommer
Sånn på tampen av året så er det helt naturlig å ta et lite tilbakeblikk på året som har gått. Jeg kan med sikkerhet fortelle dere at det ikke har vært et kjedelig år. Det startet alt for spennende, siden fjorårets julegave var å få en kreftdiagnose. Så 2019 har vært annerledes fra start til slutt.
Annerledes, ensomt og fint!
Annerledes!
Mye av regien lå i andres hender og jeg har levd etter en timeplan som ble kreert av helse – Norge. En timeplan som var snekret ut fra meg og mine behov. Ved å følge den så ble jeg ivaretatt av de flotteste og varmeste menneskene. Jeg ikke få fullrost de som har forklart, gitt medisiner, delt smil og varme underveis, – der jeg har vært på en ukjent og utrygg vei. Det har vært godt med så mye kompetanse og mellommenneskelighet hele veien. Leger og pleiere har formidlet at de vil meg vel, de vil ha gode resultater og de har vært min beste heiagjeng. Så en stor takk til alle de gode menneskene som møtt gjengen min og meg på en god måte #Takknemlig
Ensomt!
Et av målene jeg satt meg da jeg fikk diagnosen var et hverdagene skulle gå omtrent normalt. Det kan jeg med hånden på hjertet si at vi har klart å få til! Der jeg har driftet huset på hjemmebane, tatt ansvar for at hunden har fått gode turer og for at det har vært middag på
bordet, så har Petrinemannen kjørt på trening og fulgt opp det som har foregått utenfor hjemmet. Det betyr at gutta først på dagen har vært på jobb, – og på ettermiddag og kveld oftest har vært opptatt av trening og aktiviteter. De har vært mye på utsiden av huset og jeg har til tider følt meg både ensom og venneløs. Det til tross for at jeg er ei som trives godt i eget selskap og faktisk er avhengig av egentid for å ha det bra. Det har derfor vært godt å jobbe bittelitt igjen, det er mye trivsel og normalitet i det.
Fint! Det har vært så deilig å sette pris på hverdagene, – på alt fra matlaging, lekselesing og turgåing til vekking av en trøtt pjokk om morgenen. For å ikke snakke om de dagene vi har hatt tid til å vandre rundt i pysjen i mange timer, – og bare har latt humla suse. Det er mye man kan si om å havne i en krise, men for meg betyr det at jeg er mer takknemlig enn tidligere. Og jeg har aldri vært utakknemlig
Heldigvis så har 2019 hatt flest gode dager, – det har vært rom for turer til fjellet, for turer til familie og for opplevelser utenfor huset. For Petrus så tror jeg at å være på Gaustatoppen var et godt alternativ til Galdhøpiggen, – at Hafjell, Hamar og Lillehammer tilbød morsomme og hyggelige opplevelser sammen folk vi er glad i og en telttur med fiskestang og badetøy har laget bilder til minneboka. Gode minner.
Så vi kan si at vi er glad for 2019, og for alt vi har fått lov til å oppleve sammen.
Vi har planer for 2020 også, – og jeg skal dele litt av de her:
- Jeg skal fotografere mer. Det sto på to do lista for 2019, men det kokte litt bort. I år skal jeg presse meg selv utenfor komfortsonen ved at jeg skal fotografere for Moss 2020. Byen min, – fyller 300 år Jeg har batterier til ladning, har sekken full av varmeputer til føtter og hender og jeg er klar for å fotografere inngangen til et nytt år i morgen. Jeg har nemlig sagt ja til å være med i en gjeng som skal dokumentere jubileumsåret i nye Moss. Det betyr at jeg må finne ut av ting jeg ikke kan, jeg må bruke kameraet mer aktivt igjen og jeg tipper at jeg har tilegnet meg mer fotokompetanse ved årets slutt.
- Vi skal ut å reise.
Vi skal minst en tur til fjells for å stå på ski og kose oss med snøen. Det må vi, hvert eneste år.
Jeg har lenge lovt Petrus en tur til New York for å se på Madagaskarpinnvinene, – og jeg har lyst til å bare gjøre det. Så raskt jeg er ferdig med den behandlingen som holder meg her, og når reiseforsikringen virker igjen, så er vi klare for noen dager i «the big apple» Da pjokken vår er opptatt av Icehockey, så kan jeg røpe at vi kommer til å se en kamp med New York Rangers. Stor stas !
I anledning byjubileet så arrangeres det en vannsportuke i Moss. Det betyr blant annet at det blir arrangert en leir hvor det blir opplæring i ulike vannaktiviteter, – blant annet kiting og kajakkpadling. Denne leiren har Petrus fått plass på, noe som innebærer at vi foreldre også får lov til å være med. Det blir stas, – både med vannsportuke og leir. Så vi skal på en øy rett ute i her, for å leke oss og ha det kjekt med vann.
I tre år har jeg lovet Petrus at han skulle få delta på en hockeyleir. Men, det har kommet noe i veien, – men i 2020 så er vi klare for en uke i Lysekil, for å kose oss med sommer, sol og bading, men også fordi minstemann skal få lov til å delta på en Hockey sommerskole. Endelig!
Utover det så er ikke ferien fastlagt enda. Petrus er jo så heldig at han har en mamma som har like lang sommerferie som han, – noe som gjør at vi kan rekke veldig mye om vi planlegger det riktig. - Det viktigste for 2020 er å ha friske og gode dager sammen med gjengen min. Ingen over og ingen ved siden.. og jeg har tre ord som er viktig for meg i det neste året. Det er FRISK, TAKKNEMLIG og RAUS
Jeg avslutter med å takke for at du leste, – og med å ønske deg et riktig godt 2020!
Klem og gode ønsker fra
Petrine
05 november, 2019
På dagens to do liste
Det er tirsdag, og i dag var det kuldegrader da jeg sto opp. Nå er det fyr i peisen og jeg har brukt dagen til å lytte til en lydbok, rydde og ikke minst å strikke. I dag er det godt å ta det rolig, – men det står litt på to – do – listen likevel. Jeg deler den med dere:
- Fotografere litt her hjemme. Jeg er skikkelig dårlig på innendørsfotografering, og har som mål å trene litt på det.
- Planlegge morgendagens undervisning
- Dra til Sarpsborg, minsten skal spille hockeykamp. Det i en kald hall, så å få på seg godt med ulltøy er også viktig for at dagen skal bli god.
- Pakke inn noen kalendergaver , – og julegaver, for jeg skal forsøke å levere fra meg noen gaver til helgen.
- Strikke litt mer på det jeg holder på med. Jeg har alltid nye planer i hodet, når jeg holder på med en ting. Det vil si at det er hyggelig å ha strikketøy, men det er også hyggelig å drømme om et nytt.
- Betale regnininger, – ja , det må til det også
- Gå gjennom viktige datoer og plotte inn i kalenderen ut året.
- Slappe av foran peisen med en kopp te
- og som alltid, trene litt og gå en tur
Håper du har en fin, fin tirsdag ! For meg er det hverdagen som er viktigst.
Petrine
30 september, 2019
10 fine ting på en mandag
Da er uken i gang, – og gutta er i hockeyhallen. Det gir meg noen timer alene, frem til det er trening på sykehuset og etter hvert kaffebesøk og bursdagsfeiring. Dagen føles god, og her lister jeg opp fine ting på denne dagen
Mandagen er fin fordi..
- jeg fikk en melding fra gamle venninner om et treff i nærmeste fremtid. Det gledes!
- jeg har vunnet billetter til Daftøland på bloggen til Fru Bever, eller Linn som jeg liker å kalle henne :D De skal brukes i slutten av høstferien.
- jeg har masse ull å tre på føttene, de er vonde og varme hjelper. Så på ønskelisten min havner det hjemmestrikkede ullsokker i tynt garn, slik at jeg kan ha de i sko. Både føttene og sokkene .
- jeg har kost meg ute i naturen med Petrinehunden i dag.
- jeg har hørt enda en episode av Klovnen fra Lampedusa, – og fundert over hvordan i denne verden dette kan ende.
- jeg har konstantert at det er sol ute.
- jeg har fått fotografert inne, selv om bildene er slik de er. Det er for meg en gåte det å lage stilleben og fotografere det, – for hos meg så oppleves det som kunstig og rart. Ikke blir de så fine heller. Men, jeg er fornøyd med at jeg faktisk ikke bare har tenkt det, men gjort det.
- jeg ser at sola skinner, etter en heller grå start på dagen
- jeg har en plan for oktober, som også innbefatter mer blogging, – og jeg er i gang med å skrive innlegg. Og snart må jeg ut for å fotografere.
- hyggelige hilsener på instagram bildene. Hyggelig med små livstegn fra de som ser på bildene. (obs, dette ble punkt 11 , – overskriften lyver :D ) Følg gjerne om du vil.
I morgen kommer et litt lenger innlegg, stikk gjerne innom da.
Petrine :D
24 september, 2019
Drømmen om et arbeidsrom
annonse
Jeg har lyst på nytt hus, men fortsatt bo på samme sted.
Jeg er glad i stedet vi bor på og dets nærhet til både skog og strand, mulighet til fine turer og ikke minst alt lyset. Jeg bare elsker å bo her.
Men, det er en hake. Jeg synes vi har for liten plass !
Jeg skulle så gjerne hatt et kontor, – et stor flott kontor, med et samlingspunkt rundt et stort bord mitt i rommet, med et skrivebord som går langs en hel vegg og gjerne et hjørne avsatt til fotografering og et annet avsatt til avslapning.
Fra Az -design sin hjemmeside
Det vil si at skrivebordet må romme skriver, pc, skjerm, lamineringsmaskin, papirkutter, symaskin og masse penner og tusjer. Og rommet for øvrig må ha skap og hyller nok til kamera og utstyr, bøker og hefter og ikke minst alt annet utstyr som jeg synes det er helt naturlig å ha. Det inkluderer papp, fotostasj og kilovis med garn.
Hjørnet til avslapning kunne gjerne hatt en sofa som går langs hele veggen med en av disse modulsofaene til restaurant .
Men, som sagt, her vi bor så er det ikke plass til det. Vi har lett etter en løsning, og vi har kommet til at en arbeidsplass er viktig for meg. Vi skal faktisk ommøblere noen bokhyller og gjøre plass i en krok. Vi har snakket om å skaffe et bord som kan slås sammen når det ikke er i bruk. Jeg fant et hos www.azdesign.no. De selger egentlig møbler til offentlige miljøer, men jeg fant også en restaurantstol, som kunne slåes sammen. Med sammenleggbare møbler så vil jeg kunne trekke meg tilbake når jeg har behov for det, samtidig som det ikke vil være i veien i de periodene jeg ikke bruker arbeidskroken.
I går fant vi frem tommestokk, notatblokk og plutselig var planleggingen av en arbeidskrok i gang. Jeg skal komme tilbake til det og vise frem hvordan det blir, selv om det ikke blir det flotte arbeidsrommet som jeg egentlig har lyst på.
Har du en drøm som du nesten ikke har plass til ?
Petrine :D
20 september, 2019
Å bli påminnet en komisk situasjon
Gutten min og jeg på farta
Det er Ingen grunn til å ikke prøve seg, i følge Funkygine . Hun er ei flott jente, med flotte verdier og ikke minst en sunn kropp. Det har derimot ikke de vi møter først i programmene «Bringing sexy back» på Netflix. Men de blir det, tro meg, de bringer seg selv tilbake. . Alle de som har nesten 50 % kroppsmasse med fett får dreisen på kosthold og trening og de blir friskere, sprekere, gladere og mer sexy. Dessuten så fanger de sin egen selvtillitt, – den stiger i takt med antall treningsstimer. For meg skal bevegelse og trening tilbake på timeplanen. Det er med et annet fokus og et annet mål enn serien på Netflix. Jeg har hørt at trening og kosthold kan påvirke resultatene av behandling. Med, når det er sagt så har prosjekt ny mamma fått enn annen fokus enn å bli fit, her er det å fungere i hverdagen som gjelder.
I dag er den dagen hvor fitbiten min dukker opp igjen. Den havnet i en skuff etter et møte med Nav, hvor jeg følte at jeg ikke klarte å innfri det de forventet og da denne greia pep hver time for å få meg til å gå minst 250 skritt, så ble det alt for mye. Disse pipene ble fitbitens vinterdvale.
Men i går fant jeg endelig frem laderene igjen, – og jeg har satt klokken på armen. For å få enda mer bevegelse inn i livet mitt. Så allerede nå har hunden og jeg tatt en runde på øya vår, – slik at hun har fått litt bevegelse i bena før jeg stikker avgårde til å få påfyll av cellegift. Og når sant skal sies, så var noe av målet å fylle på skrittelleren til Fitbiten også.
Det å skulle avgårde på morgenen krever forøverig sin mann, eller i dette tilfellet, sin kvinne. Jeg har fått veiledet meg frem til en parykk som ikke sitter. For jeg kan ikke tenke meg at det skal løses med lynlim? Den skal vel egentlig bare sitte der den skal?
Fakta er mer slik:
Du bøyer deg frem for å knyte skoa, og vipps, så kjenner du noe forsvinner fra hodet på samme måte som en sprettert. Strikken trekker seg sammen, og vipps så befinner hårmanken seg et annet sted. Det var vel noe av det samme Petrus så for seg da han kom med en kommentar:
«Mamma, i år kan ikke du ta loopen på Tusenfryd! »
Jeg brøt ut i latter og så hele seansen for meg, og konkluderte med at den nye attraksjonen på Tusenfryd ville bli :
Jakten på parykken!
Dette var et lite innlegg som ble skrevet som en dagbok for en stund tilbake, slik at jeg skulle huske episoden. Nå som tiden har gått så er det helt ok for meg å dele det :D
- og faktisk så har jeg det meste av sommeren gått uten hodeplagg, det håret kom fort tilbake.
Petrine :D