Hei, folkens!

I dag så skjedde det noe rart, det hadde kommet inn en melding på teamtelefonen på jobb. Til meg!
For det første så er jeg imponert over at meldingen kom dit, for det nummeret kan ikke jeg en gang, men i det store og hele ble jeg overrasket over at henvendelsen var fra Tv2 og God morgen Norge. De skal ha et innslag om eldre mødre, at det er en trend å bli mor som gammel og linken var til Janet Jackson.  Da er jo jeg en god kandidat. Ikke det at jeg kan synge, ikke det at jeg er kjendis, men jeg fikk barn da jeg oppe i årene Jeg hadde møtt opp jeg, om jeg ikke hadde vært syk og sykemeldt. Men, om de tar kontakt når jeg er på bena igjen, så skal jeg jammen stille.

Men, jeg fikk et behov for å skrive et innlegg allikevel!
Altså!! Jeg ble ikke eldre mor fordi jeg ville være trendsetter. Nope, det er jeg på ingen måte, ei heller når det kommer til å sette barn til verden. For meg ble det slik på grunn av livet.
Det handlet om et barnløst ekteskap, det handlet om å miste,  det handlet om å jeg levde singel og det handlet om at tiden gikk. Hadde det vært opp til meg, så hadde barna kommet for lenge siden, – og ja, jeg skriver barna, fordi hadde jeg startet tidligere, så hadde jeg absolutt prøvd å få en søskenflokk.

Nå er jeg lykkelig over at jeg har Petrus, selv om han kom sent. Han dukket opp i det kapittelet hvor jeg hadde mistet mammen min og jeg hadde en veldig syk pappa. Jeg skulle gjerne tilbudt Petrus å få overført mye av min oppvekst gjennom besteforeldre,  men jeg kan ikke gi han det. Ikke tanter og onkler heller!  Ingen som representerer min oppvekst. Jeg er slikt skapt at jeg vil at det noe av det jeg er oppdratt til og tror på skal leve videre.  Jeg er nok lei for at jeg ser at det glipper hen. Jeg er også lei meg for jeg ikke kan dele store og små opplevelser i våre liv med de som ville meg så vel.

Noe som har vært reelt er at jeg i Petrus sine første år hadde en sorg fordi jeg så den tidligere aktive pappaen min svinne hen, – og sovne inn. Misforstå meg rett, – jeg gledet meg over den vakre lille og at den eldste og den yngste hadde glede av hverandre.  Jeg satt pris på Petrus og all den tiden jeg hadde pappa, men jeg har til tider hatt dårlig samvittighet, enten for den ene eller den andre. Om jeg hadde fått Petrus da jeg var yngre så hadde ikke hatt den, til tider, doble omsorgsrollen.

Men, jeg er som sagt glad for Petrus og jeg han er en fin fyr som jeg gladelig deler dager med.

Jeg har følt at jeg har gjort ting i motsatt rekkefølge enn alle andre , og det har jeg vel også!
Der venner er ferdig med barn, og kanskje er opptatt av barnebarn. så gjør jeg daglig helt andre ting enn de. Jeg heier på en som ikke vil gå på skolen, som elsker å være på skøyteisen og som savner vennene fra barnehagen Jeg blir lattermild av noen av hans private prosjekt, jeg har bommet med påkledning og jeg forsøker å se hans verden. Jeg tørker den oransje sekken fordi vannflaska ikke ble tømt før den havnet på hodet ned blant bøker og penal, jeg leter frem de behageligste og varme klærne i størrelse 122 når gradestokken viser blå tall og jeg river meg i håret når jeg vet at jeg har bommet som mamma. Men, jeg elsker det. Ikke å bomme, men å være mamma.

Her en natt våknet jeg at to små kalde føtter havnet under dyna mi. Jeg kjente at jeg smilte, før jeg pakket dyne rundt han og sov videre. Jeg hadde jo aldri trodd at jeg skulle gjøre det. Jeg hadde jo sørget og sørget! Jeg hadde på ingen måte tenkt at jeg skulle lage matpakker, kjøpe klær og lage rutiner for søvn og andre viktige ting for en liten gutt. Han som etter hvert har vokst seg stor. Jeg hadde egentlig ikke tenkt at jeg kom til å glemme og kjøpe julegave til den samme pjokken, men det har også skjedd. (Sorry, Petrus, men du vet ikke dette :) ) Da var jeg glad for at jeg handler litt gaver  i løpet av året, – og fant en fjernstyrt bil i den kassa. Det var lynet Mc Queen og helt innafor. Jeg skylder på alt annet hadde havnet på to – do – lista, bare ikke minstemann. Men, utover den julegaven så er jeg opptatt av at Petrus. Jeg vil at han skal ha en god livskvalitet, tid til lek, glede nok til å trives og aktiviteter nok til å gjøre hverdagene morsomme: Jeg vil at dagene skal bidra til latter og utvikling.

Til slutt vil jeg poengtere, at jeg ikke ville være pjokken foruten. Han er absolutt det beste som har hendt meg.
Jeg er SÅ glad for gutten vår, for sangene hans, for historiene, for energien, for latteren og for hele han.
Han er det vakreste og beste som har hendt meg, selv om det til tider kan føles slitsomt, som det er for alle småbarnsmødre.
Og jeg er superglad for at kom da han kom, som et hverdagsfyrverkeri, og farget hverdagene våre glade og lagde de allsidige.

Og by the way, – jeg tror ikke at mitt liv som mamma er annerledes enn andres mammaers.
Jeg var bare litt treg ut av startblokka.

Petrine :)