17 november, 2016
I dag skal vi ha en time i strikking
Hei, alle lesere!
I dag skal vi ha en time i strikking!
Jeg vet, – dere har ikke gjort det før. Men, det er en del av norske tradisjoner, akkurat som skolen og uteliv er.
SÅ i dag skal dere lære en teknikk som kan gi dere varme plagg til vinteren så dere slipper å sitte inne.
Sett dere ned ved pulten, ta frem et nøste garn og de pinnene som passer til tykkelsen på garnet.
Hvilken pinnetykkelse som skal brukes finner du på magebeltet til nøstet.
Finn frem fem pinner, – og legg opp 48 masker. Fordel de jevnt på fire pinner. Den femte skal du bruke til å strikke med
Sitt pent på stolen deres, så skal jeg stå foran her og forklare dere hvordan dere skal gjøre det. Legg opp på følgende måte:
La trådene ha litt lengde og lag en løkke.
Stram løkken rundt strikkepinnen
Hold strikkepinnene i høyre hånd og trådene i venstre. Tråden skal gå rundt tommelen og pekefingeren, og da kommer pinnen med løkka i midten. Stikk pinnen inn bak tråden som ligger rundt høyre tommel. Før deretter pinnen med tråden over og bak tråden på pekefingeren. Trekk deretter tråden med deg fra pekefingeren gjennom tråden du trakk opp på tommelen. Ta tommelfingeren ut av løkken og stram til. Du har nå to masker på pinnen..
Hold strikkepinnene i høyre hånd og trådene i venstre. Tråden skal gå rundt tommelen og pekefingeren, og da kommer pinnen med løkka i midten. Stikk pinnen inn bak tråden som ligger rundt høyre tommel. Før deretter pinnen med tråden over og bak tråden på pekefingeren. Trekk deretter tråden med deg fra pekefingeren gjennom tråden du trakk opp på tommelen. Ta tommelfingeren ut av løkken og stram til. Du har nå tre masker på pinnen.. …. Gjenta prosedyren til du har førti åtte masker på pinnen.
Når dere har førti åtte masker på pinnene, gjort slik som jeg nettopp forklarte så skal dere strikke rette masker rundt og rundt. .
Om noen av dere trenger hjelp så må dere vente til jeg har forklart hvordan vi strikker rettmasker. Da kan dere rekke opp hånden og jeg kan komme rundt å hjelpe hver og en av dere.
Rettmasker strikker vi på følgende måte…
Stikk høyre strikkepinne inn gjennom første maske på venstre pinne. Strikk fra venstre side av løkken. Hent tråden og trekk den med deg gjennom masken. Den nye masken blir nå værende på høyre pinne. Slipp den masken du stakk inn i fra den venstre pinne. Fortsett slik ut resten av pinnen..
Nå ser jeg dessverre at timen har gått og jeg ikke får hjulpet dere, men dere får denne oppskriften skriftlig. Det er bare å følge den fra punkt til prikke. Dere har i lekse til fredag å strikke 48 rader, slik at vi kan jobbe sammen med resten av sokken. Det er sikkert noen hjemme som kan hjelpe dere med å bli ferdig med vrangborden….
Ha en god uke, vi sees neste mandag!
Petrine
Dagens fotnote:
Jeg vet ikke om det er mange av dere som lærer å strikke av den teoretiske tilnærmingen her.
Jeg vil tro at det hadde vært lettere å se det i praksis og gjøre det samtidig. Med en ved siden av deg, slik at du også kan få håndleding, men også via en video som du kan stoppe når d trenger det.
Igjen og igjen, helt til det sitter i hendene.
Det sier all teori også, – at man lærer best gjennom lek og praktisk tilnærming.
» Jeg hører og glemmer. Jeg ser og forstår. Jeg gjør og lærer!»
Likevel kommer det mer målstyring, færre personale/lærere og lek er fjernet fra læreplanverket i skolen
Og, om du lurer på hva jeg mener om lekser, så bare gå hjem og bruk resten av dagen til noe du ikke kan, noe du synes er kjedelig …det ligger nada mestring i det.
15 november, 2016
Jeg kunne nok ikke tilgitt deg…
I dag fikk vi sms fra skolen. Den var sendt via Transponder til alle foreldrene!
Ikke noe uvant.
Det lå ved et referat fra ulike foreldremøter,
– ikke noe merklig det heller.
Men, det lå ved en oppfordring og et påbud om at vi foreldre måtte slutte så skrve tekstemeldinger og holde på med telefonen på vei til eller fra skolen. Så merkelig! – og flaut!
Kjære, deg det gjelder!
Jeg leverer det vakreste og det kjæreste jeg vet på skolen.
Jeg tar på han refleks.
Jeg har lært han å stoppe helt opp og se at bilen er i ro eller at den har kjørt videre før han får lov til å gå over gaten. og jeg har lært han til å være forsiktig der han ferdes langs skoleveien. Noen ganger blir han kjørt, andre ganger så passer det at han går til skolen alene eller sammen en av oss. Jeg har gjort det jeg kan for at han skal være en trygg trafikant når han er på utsiden av tunet der vi bor. Og, ja, jeg vet at han kan glemme seg altså! Men, jeg kan ikke hjelpe han om du som voksen ikke ser han, eller vennene hans, når du manøvrerer en doning på mer enn et tonn. Han og medelevene er forsvarløse mot din uforsiktighet, tyngden og farten. Det hjelper lite med oransj ryggsekk fra Trygg trafikk om du ikke ser han.
Jeg ferdes selv i bil. Jeg er en av de som er redd for at uhell skal skje og jeg forsøker å holde fartsgrensene som er i boligområdet vårt. Jeg parkerer helst slik at jeg slipper å rygge ut, jeg er nemlig redd for at jeg skal kjøre på et barn som er lavere enn bilens bakende. Også når jeg kjører bilen med ryggekamera. Alikevel vet jeg at ting skjer brått, at man kan være uheldig og at man er uoppmerksom det ene sekundet som gjelder. Det selv om man gjør alt man kan for å være forsiktig. Jeg vet at ulykker kan skje, jeg mistet bestefaren min etter at han ble påkjørt. Sjåføren fikk det vondt og han ble tilgitt av de som sto igjen. Det var en ulykke og sjåføren kunne ikke hindre den.
Men, det er noen jeg ikke kunne tilgitt om noe skjedde..
– og det er du som øvde trompet samtidig som du kjørte på E6 ved Rygge en dag jeg var på vei fra Fredrikstad til Moss.
– og det er lastebilsjåføren som leste avisa da vi dundret nedover E18 i sommer. DU hadde avisen i begge hender og jeg tipper at du styrte bilen med bena. Et element på noen tonn og det ville være skummelt for bilen foran deg om de måtte bråstoppe
– og det er du som kjørte en hvit Toyota Yaris Verso gjennom byen. Du hadde hele kameratgjengen med og du tok en selfie av deg og vennene, Minst ett, samtidig som bilen var i gang langs trafikkerte bygater og fortau fulle av små og store.
– og det er du kvinne som på E6 sydover i Østfold samtidig som du benytter tiden til å få mascara på vippene, eyeliner langs vippekanten og leppestift på leppene. Jeg vet det, fordi jeg skulle på jobb og ikke våget å kjøre forbi.Jeg var redd du ville skjene ut i feil kjørebane. Jeg lå langt bak deg.
– og det er kjæresteparet som kysset hverandre lenge i fart av 100 kilometer i timen
– og det er du som holder en så kort avstand bak eller foran meg, fordi du kjører ut og inn mellom bilene, at jeg ikke rekker å si tusen engang. Jeg vil at du skal holde deg så langt unna at jeg kan lese skiltene dine på lang avstand.
– og det er deg som kjører ruspåvirket av alkohol eller andre stoffer
– og det er du som også er forelder som ikke tar deg de sekundene eller få minuttene det tar å få sendt en sms eller gitt en beskjed. Da mener jeg selvfølgelig med bilen i ro.
Det er mange aktiviteter som ikke hører til sammen med bilkjøring
Jeg hadde rett og slett ikke tilgitt dere om noe hadde skjedd fordi du var så full av deg selv og dine handlinger at du uaktsomt hadde forulykket barnet mitt, noen i familien min, i vennegjengen, i klassen eller i nærmiljøet.
Jeg hadde ikke tilgitt din ( i mine øyne) feilprioritering av tid.
Jeg hadde ikke tilgitt….
Vær så snill, prioriter anerledes eller sett for helvete bilen i ro. Du kan plutselig skade et barn. Deriblant ditt, – eller mitt!
Han fortjener livet sitt,
Han fortjener foreldrene sine
Han fortjener vennene sine
Han fortjener medelevene sine
Han fortjener at ulykker ikke skjer.
Det gjør han og alle andre elever og barn langs norske veier.
Jeg har en vakker gutt
Jeg ville ikke tilgitt deg…
Jeg kjører dessverre ikke feilfritt, men si meg, er det bare jeg som synes det er skikkelig flaut at man må minnes på at man ikke skal holde på med i denne sammenheng telefonen når man kjører bil?
Og telefon og bilkjøring hører ikke sammen, sånn er det i min gamledagse verden.
Men så er jeg født i forrige årtusen også, da :)
Petrine
10 november, 2016
Hvilken bok vil jeg anbefale? – og gjerne hvorfor!
Moss har et flott bibliotek i de gamle møllene, her er utsikten fra et vindu
Tidligere leste, leste og leste jeg. Jeg var en racer til å komme meg gjennom ulik litteratur, men dessverre så er jeg ikke så god til å sette meg ned med en bok nå. Jeg vet ikke om det handler om at jeg er dårlig på å komme i gang, at jeg er dårligere til å konsentrere meg eller om det handler om at jeg blir avbrutt oftere, men når jeg ført er i gang så leser jeg til jeg er ferdig .
For meg er lydbøker løsningen. Jeg har i hele høst hatt lydbøker i bilen og gjerne til strikketøyet her hjemme. Nå er jeg inne i en periode hvor jeg lytter til krim kreert av Hjort og Rosenfeldt. Jeg er i gang med bok tre hvor den skadeskutte psykologen Sebastian Begmann og etterforskningteamet han til tider definerer seg som en del av. Genialt med kombinasjonen lydbøker, bibliotek og bilkjøring.
Men, hvilken bok skal jeg anbefale. Jeg synes det er et vanskelig valg. Men det er noen bøker som sitter igjen lenge etter at jeg har lest dem. Den første jeg vil nevne da er
For dagene er onde, av Anne Karin Elstad. Den leste jeg da den kom ut, midt på åttitallet, og jeg har så klare bilder av historien i boka. De er så sterke at jeg valgte bort å se filmen som er laget på romanen. Jeg var sikker på at trammen, trærne og miljøet ikke ville se ut som det gjorde i mitt hode. Det hele utspiller seg nemlig på et lite gårdsbruk, to hovedpersoner som utvikler et forhold på tvers av klasse og erfaringer. Og slik jeg husker det så var ikke det så lett i et lite bygdesamfunn, der sladderen gror.
En annen bok som jeg gikk å tenkte mye på i ettertid er Geisha. Den handlet om et søskenpar hvor den ene ble Geisha og den andre ble hore. Jeg brukte mye tid på mine egne tanker og holdninger, for jeg mener jo at man ikke skal selges til tjenester, slik de to jentene på hver sin måte ble. Allikevel så synes jeg hun ble Geisha var heldig. Jeg ble forvirret av mine egne meninger. Les den og tenk.
Den tredje boka som dukker opp her jeg sitter er Balansekunst. Den lånte jeg av ei venninne da jeg var på Gran Canaria for å skrive Masteroppgave. Jeg hadde med meg lite annet enn faglitteratur, og venninna mi reddet meg med den flotte romanen som Balansekunst er. Historien som fortelles strekker seg fra 1947 til 1975 og den handler om personer fra ulike kaster i India. Jeg likte den godt og den er leserverdig.
Ok, da tar jeg med meg bok nummer fire og fem også.
Bok fire leste jeg i kappløp med tre andre på strender, på busser og i hengekøyer rundt i Mexico. Det var en av jentene som hadde med seg boka Lekestue av Roger Kurland. Felles for oss som var på tur sammen er at vi alle arbeidetpå ulike institusjoner hvis hensikt var å ivareta andre mennesker. Vi leste og lo, – vi leste og diskuterte og vi gledet oss til de andre tok seg en dukkert eller forsvant fra boka en liten stund. For da var det om å gjøre å være raskest til å rappe til seg boka. Jeg har lest den for elever i ettertid, men nå har den faktisk gått i oppløsning. En annerledes leseropplevelser som det er knyttet gode og morsomme minner til.
Den siste jeg vil trekke frem er boken Room. Da jeg startet å lese den så brukte jeg litt tid på å gruble på hvorfor substantiv ble skrevet som egennavn, men jeg skal love deg at da jeg var kommet over de første sidene så var jeg grepet. Den handler om en mor som er innesperret med sin sønn og jeg var imponert over hvordan hun som mor klarte å gjøre dagene meningsfulle for barnet sitt. Dessuten så griper historien på mange måter, men jeg vil ikke røpe historiens gang og hva jeg ble gående å tenke på etter å ha lest denne boken. I tilfelle du kommer til å lese den. Jeg vet at også denne boken er laget til film. Den skal jeg se fordi jeg tenker at jeg kanskje kan bruke den i undervisning, for historien handler om relasjoner, om rutiner, om oppdragelse, om barnevern og om ulike oppvekstmiljøer.
Jeg klarte rett og slett ikke å velge den beste boken og mens jeg sitter her så dukker det opp mange flere bøker som jeg har likt godt. Vil dere ha tips om en barnebok, så har vi ledd oss gjennom Tonje Glimmerdal her i huset.
Hvilken bok eller bøker ville du anbefale?
Bruk gjerne kommentarfeltet eller facebook til å komme med boktips.
Takk for at du leste. Del gjerne om du kjenner noen som vil ha lesetips, med bøker fra gamledager :)
Petrine
08 november, 2016
om å strekke seg mot stjernene
«Mamma, lukt her a, det begynner å lukte vondt av hanskene mine, gjør det ikke?»
Petrus kommer mot meg.
I hånden har han en hockeyhanske.
Jeg later som det lukter gruff, selv om det forhåpentligvis er lenge til vi må hanskes med den problemstillingen her hjemme.
Jeg vet ikke om dere har vært innom en hockeygarderobe eller gått forbi en, når gjengen nettopp har vært på isen eller åpnet en bag som har lagret alt det svette utstyret. Fra den samme gjengen. Det lukter værre enn en kombinasjon av Mosslukta ganger tre, Myggsprayen til den retthalede grisungen og reven og fårikål. Det er en avstand fra den odøren til den man finner i et prafymeri, for å si det sånn. Og det er lenge til Petrus sin hanske lukter slik, – forhåpentligvis.
Allikevel så later jeg som om det lukter vondt av hanskene hans.
Det er fordi jeg vet hvorfor det har blitt viktig.
Han har hatt en helg borte fra oss, for vi har vært i femtiårslag. Og han har hatt det som plommen i egget der han har hengt på en «stjerne» som er mer enn dobbelt så gammel. Han har sett Hockeylaget U14 spille to kamper, han har jublet over mål og nesten mål og buet mer mot det andre laget om de har vært på vei til å score. Han har også vært på isen og lekt seg med de store gutta, – og han både skaffet seg nye ferdigheter med skøyter på og utvidet ordforrådet. Heldigvis så har han litt dårlig hørsel og ikke en forståelse for alt som blir sagt. For i enkelte ord er det kjekt å ikke få med seg den siste bokstaven, som i ordet hesteku..
Men på skøyter har han lært å bevege seg bakover, han har fått bedre selvtillitt på egne ferdigheter og han har hatt stort utbytte av å være med de store rollemodellene. De som sikkert ikke vet hvor viktige de er for de som er små som kommer etter. De som ikke har peiling på at det å se opp til, observere og ta etter er en vanlig måte å lære seg nye ting på. De som ikke vet at de har skapt enda mer interesse for å være på skøyteisen for en liten gutt.
Jeg tar i mot hansken,
jeg later som det lukter vondt
og jeg blir med på den kneggende latteren til Petrus
Fordi det er viktig for han, – han vil være en av gutta.
De er stjernene han vil strekke seg etter.
Petrine :)
14 oktober, 2016
10 ting som er fint med å være gammel mamma
jeg er en gammel mamma!
Jeg var jo veldig gammel da Petrus kom til verden, – og mange spør meg hvordan det var og er. Jeg har listet opp ti fine ting, som sikkert ikke er avhengig av alder, men likevel fine
- Jeg var ferdig utdannet og hadde jobb, det betyr stabil familieøkonomi, da Petrus ble født.
- Jeg har hatt tid til å være bare meg ,- fest, moro, utdannelser, dyrket fritidsinteressene mine, etc
- Jeg bekymrer meg ikke for hva andre sier og mener. Jeg var nok mer redd for det tidligere.
- Vi kunne velge å være hjemme med Petrus utover permisjonstiden. ( selv om halv barnehageplass og halv inntekt bare tilsier 7200 i kontantstøtte ) Vi har hatt mulighet til å arbeide redusert gjennom årene Petrus gikk i barnehagen. Noe både Petrinemannen og jeg har gjort. Han har tatt det ut i mere ferie, – og jeg arbeidet mindre hver uke.
- Jeg har rukket å reise mye, se mye av verden og få en god utdannelse gjennom det.
- Pjokken var etterlengtet, – han er bare best! Det var mange klossete uttalelser da jeg ønsket/savnet barn: Blant annet at man ikke kan savne noe man ikke har hatt,- men vit det man kan sørge over brutte drømmer og over det man ikke har hatt
- Jeg har verdens største lykkepille i huset, selv om jeg hadde gitt opp håpet. Og det har jeg i mange år fremover.
- Jeg var veldig rastløs og mye på farta da jeg var yngre, nå har jeg ro til at Petrus skal få tid til å leke meg kamerater her hjemme.
- Jeg er innom det yngre miljøet gjennom møte med foreldre til andre barn
- Sist men absolutt ikke minst, Pjokken himself!! Jeg digger han :)
Petrine :)
Jeg har flyttet over et innlegg fra den gamle bloggen, som ble skrevet for noen år siden,- om samme team. Se her
14 oktober, 2016
Å bli mamma i moden alder, – svangerskapet
I prosessen med å flytte gamle innlegg over på bloggen, så kommer et personlig ett her.
Jeg var godt opp i årene da jeg ble gravid med velse Petrus.
Jeg har fått mange spørsmål om det å være så gammel og bli mamma for
første gang, så nå har jeg tenkt til å skrive noen innlegg relatert til det.
Da jeg ble gravid med Petrus så hadde jeg havarete svangerskap
og mange års sorg og savn over manglende foreldrerolle i kofferten.
Paradoksalt har jeg hele mitt yrkesaktive liv arbeidet med barn og unge.
Jeg visste godt hvilken glede barn er og at foreldrerollen er et arbeidsforhold 24/7.
Jeg vil nødig innrømme det, men jeg kunne kjenne på en slags urettferdighetssans
når jeg sendte barn avgårde til familier som ikke virket med hensyn til omsorg.
Tross dette så trivdes jeg hver eneneste dag
sammen alle de flotte barna jeg ble kjent med
og jeg gråt over sorgen man ikke snakker om.
Sorgen over å være barnløs.
Jeg følte det som en samfunnsnorm som jeg ikke klarte å innfri.
Jeg ville ikke innse at mitt barndomsbilde over hvordan fremtiden skulle bli var knust.
Jeg fikk tilbakemeldinger om at man kan ikke savne noe man ikke har hatt.
Nei, jeg kunne ikke savne noen jeg ikke kjente,
men jeg hadde likevel en smerte rundt et stort ønske som ikke ble innfridd.
Det til tross så hadde jeg meningsfylte og glade dager som barnløs også.
Jeg tror at det finnes et indre behov om å føre familien videre.
Det var i alle fall min følelse.
Det å være gravid var en glede og en skummel reise.
Jeg hadde jo en smertelig erfaring på at det ikke er en selvfølge at man skal kunne bli forelder.
Jeg, som spesialpedagog, hadde en bevissthet i forhold til at eldre foreldre har
hyppigere mulighet for å få barn med kromosonfeil.
Det var en mulighet jeg ikke ønsket å benytte.
Jeg visste også at barn kan skades under fødsel
og jeg hadde en bevissthet i forhold hvor skjørt livet er.
Jeg var kjempe glad
og
jeg var livredd.
Ser jeg bort fra redselen,
som var mest tilstede i starten av svangerskapet.
så opplevde jeg at det var greit å være gravid.
Jeg la ikke mye på meg, jeg var jevn i humøret og jeg hadde det helt OK.
Jeg har til normalt litt høyt sukkernivå i blodet. I svangerskapet holdt jeg det i sjakk ved at jeg spiste sunt, og jeg klarte å holde meg unna kaker, sjokolade, frukt og annet som inneholder sukker.
Det synes jeg er mer vanskelig nå som jeg ikke har et lite barn i magen.
Det er en annen sak.
Den mest skremmede opplevelsen var da jeg i fjerde måned fikk blødninger.
Det som fløy rundt i magen min på vei til legen var større enn sommerfugler, mer som kråker.
Jeg var urolig, livredd og gråtkvalt.
Heldigvis viste det seg å handle om en lavtliggende morkake,
og ikke om en liten baby som skulle slutte reisen med oss.
Det kunne vi leve med.
Jeg fikk beskjed om å ta det rolig resten av svangerskapet,
noe som bekkenet tok ansvaret for. .
Det var nok bekknløsningen som var den største plagen.
Den har forøverig ikke gitt seg helt enda.Plutselig dukker låsningene opp
som en påminnelse omden tiden da viventet på
vår lillegutt.
En tid som jeg har gjemt varmt og godt i hjertet mitt
Jeg hadde nok et svangerskap helt likt mange andre mødres.
Jordmor uttalte en uke før fødsel at jeg hadde et svangerskap lettere enn mange unges.
Hun sa også at hun ikke så det som umulig for meg å bære frem flere barn.
Det stemmer overens med resultatet av duotesten jeg fikk.
Der var nemlig min fysiske alder langt under den bilologiske.
Den attesten har jeg tatt vare på :)
Det å gå gravid i 40 – årene var for meg en god erfaring,
men jeg vet at kvinnens alder som førstegangsmor blir debatert rundt om.
Vi gjør karriere og venter lengere med å etablere familie.
Hva som er ideel alder skal jeg ikke debatere her,
men jeg oppfordrer kvinner til å ikke vente for lenge…
Når er egentlig riktig alder?
Jeg kommer til å skrive et innelgg senere om fordeler og ulemper med å bli mamma sent i livet.
Det sett med mine øyne.
I det neste innlegget i denne «serien» vil jeg sin litt om Duo – test og tankene rundt det.
Petrine:)
13 oktober, 2016
Å snakke til og ikke med
Noen ganger så opplever jeg meg selv som en dårlig forelder. Ordene : «Nei» og «ikke» er de som hyppigst komer ut av munnen min, – da i kommmandoform. Kommunikasjonen har i stressende situasjoner, ved tidspress, ved lite søvn og om jeg er redd, forandret seg fra å snakke med til å snakke til. Eller kanskje enda mer ærlig er å si kjefte på.
Du vet når du har gitt den samme beskjeden tre millioner ganger:
Når klokka løper og arbeidstiden nærmer seg og pjokken bare skal rydde på rommet. Det rommet som jeg har foreslått mer enn en gang at vi skal rydde sammen. Det rommet hvor jeg har satt frem en kasse slik at utkledningstøyet kan puttes opp i. Det rommet hvor jeg har kjøpt inn hyller og esker for at det skal være enkelt å legge ting tilbake på plass. Det rommet som absolutt trenger en opprydning, – men kanskje ikke før klokken syv på en arbeidsdag. På en arbeidsdag hvor tiden er i ferd med å løpe i fra oss.
Er det bare jeg som går i trass, – det etter å ha både forberedt på at aktiviteten må avsluttes, forsøkt å avslutte den en gang, to ganger og tre ganger. Når jeg for n – te gang føler at jeg ikke når frem og at jeg mislykkes så blir jeg grinete. Jeg kan da rett før jeg går avslutte med: Jeg ba deg om— jeg sa i fra om…, akkurat som om det hjelper når jeg allerede har tapt.
Dessverre så er det min egen reaksjon og mine egne følelser som får situasjonen til å smake gruff. Det til tross for at jeg vet at det lønner seg å snakke med og inngå avtaler på forhånd. Det vet jeg jo hjeper! Til tross for at jeg vet at min reaksjon er med på å påvirke løsningen så er jeg ikke alltid bevisst denne kompetansen. Det er jo jeg som i form av å være voksen som er den sterkeste, det er jeg som har makt og som på en måte er og skal være sjefen. I alle fall er det jeg som er størst, har levd lengt og har mest makt.
Selv om jeg vet dette, så finnes det tider som gjør at det glipper. Hyppigheten er størst når jeg er sliten, når klokka presser avtaler nærmere og værst er jeg når jeg er redd. Det er da jeg glemmer at jeg gjør lurest i å snakke med, vise den andre respekt, fordele ansvar, inngå avtaler og helst finne en løsning sammen. Jeg glemmer det totalt, – og hører meg selv snakke til!
Ordene består bare av tre bokstaver, men det er en vesentlig forskjell på bruken av ordet med eller til. I alle fall i denne situasjonen.
Er jeg alene om å havne i denne grøfta?
Petrine :/
10 oktober, 2016
Å se utenfor sin egen tankegang – psykisk helse
I dag er verdensdagen for psykisk helse.
På ungdomsskolen så hadde min venninne ei venninne.
Det var hun pene dere vet:
Hun som alltid hadde smilet på!
Det mørke, lange tykke håret var alltid velstelt og ansiktstrekkene var perfekte.
Begge var hyggelige å være sammen med, – og fra utsiden virket alt perfekt.
Dessverre så var det perfekte bare et illustrasjon, for det skulle vise seg at min venninnes venninne valgte å ta avskjed med livet. Det var for trøblete!
Jeg var i tenårene.
Jeg mente at det å velge å avslutte livet var en av de mest egoistiske og stygge ting du kunne gjøre.
Det var så vanskelig å forstå for ei som gikk på ungdomsskolen, for ei som var klar for livet, for ei som hadde allsidige dager og som var aktiv med ulike aktiviteter at andre ikke hadde den samme gleden og den samme helsen som en selv. Jeg hadde ikke innsikt i at noen faktisk kunne slite med å glede seg over dagene, at andre kunne være redd for dagligdagse ting og i psykisk helse forøvrig.
Jeg hadde disse tankene helt til det var et minneord til den vakre jenta i avisa. Der sto det mange flotte ord om jenta, det sto litt om hva hun slet med og det var avsluttet med et dikt av Andre Bjerke. Da jeg hadde lest minneordet så leste jeg det igjen og igjen. Den som hadde skrevet viste så veldig respekt for livet som hadde vært og for valget som var tatt. Jeg grublet over ordene, snakket med mamma om dem og lærte mye om at psyken kan være kronglete. Jeg har møtt lignende valg med respekt siden da. Selv om det har vært vondt.
Jeg avslutter derfor innlegget med diktet, som fikk meg til å snu tankene om det å ta sitt eget liv. Jeg startet med å mene at det var dårlig gjort for de som var igjen, til å se at valget har en årsak og at det må møtes med respekt.
Med sorg og respekt.
For det gjør vondt å miste, – både for de som mistet håpet, for de som mister livsgnisten og for de som er igjen.
Det er verdensdagen for psykisk helse i dag, – og jeg markerer den ved å gi dere diktet som i mange år har vært viktig for meg:
Menneskerettserklæringen §1
- Deg er det skjenket en rett til å bli
- død eller levende, trell eller fri.
- Velg å bli narr eller velg å bli vis,
- fugl eller giftslange, ild eller is!
- Gjør du deg selv til en gjenstand for salg?
- Ingen skal nekte deg retten til valg.
- Velger du det som er skjendig og slett,
- er det din helligste menneskerett.
- Velg, om du vil, å fornedre deg selv.
- Velg din fordervelse. Velg å bli trell!
- Hva er din ånd? Er den sverd eller fjær?
- Vit at ditt valg har besvart hvem du er.
- DU er ansvarlig for den du er blitt.
- DU har vært velgeren. Valget var fritt!
- André Bjerke.
Har du mulighet så gi en klem, ta en telefon eller gjør noe godt for en annen. Kanskje en av de du ser så sjelden.
Petrine :)
10 oktober, 2016
Du bør ikke skue hunden på hårene
Du bør ikke skue hunden på hårene.
I mange år så hadde jeg en god følgesvenn, som var med på det meste i livet mitt. Den var i Danmark og på fjellet, på venninnetur og på turer hvor jeg trengte å være alene og den inneholdt det meste av livet mitt. Plutselig så var vennen min inne til sjekk og fikk dødsdommen. Det ville koste meg masse penger om jeg skulle opprettholde vennskapet. Det var i alle fall det jeg fikk fortalt.
Jeg snakker om den blå bilen min!!
Etter mange års følge så fikk jeg beskjed om reperasjonen ville koste mer enn bilens verdi. Det var bare en ting å gjøre, tenkte jeg
Jeg måtte bytte ut mitt kjære fremkomstmiddel med et nytt kjøretøy. Et uten personlighet og felles historie. Dessverre,
Men, det var faktisk ikke bilen som innlegget skulle handle om, – for på vei til en løpetur stakk jeg innom en liten bankfilial. Det er lenge siden, forstår dere, for det var før den digitale bankhverdagen. Jeg kom inn i det lille rommet, – ikledd jobbesko, løpetøy og et smil. Jeg skulle jo bare ha et midlertidig lån, fordi jeg nettopp hadde solgt et hus og skulle løse ut lånet i det jeg skulle inn i en ny bolig .
Samtidig som meg så kom en annen dame inn i lokalet. Hun hadde dressjakke, høye heler og et trangt skjørt.
Jeg hilste på damen bak skranken, fortalte mitt ærend og ble overrasket over at damen avslo henvendelsen i det jeg hadde fremlagt den. Det helt uten å gå inn på min konto. Hun henvndte seg deretter til damen i den fine innpakningen. Jeg ble stående mens de høye helene sto stille og damene kom til en løsning. Jeg hadde bestemt meg for å trosse at pengene mine sto å en konto med få uttak i året, – og jeg ventet til det var min tur igjen. Da jeg kom frem til damen så ba jeg henne om å flytte pengene mine til en annen bank, – hvorpå damen da, helt uten takt og tone utbrøt: «Har du så mange penger??»
Jeg flyttet pengene, kjøpte meg bolig og fikk hjelp av en kamerat til å redde livet til følgesvennen min i noen år til.
Det er et av mine innspill til at barn får seg til å si at «Bare fattige mennesker handler på Cubus,»
Faktisk så sier ikke innpakningen vår noe om hvilken kapital vi har i kroner og øre. For min del så er jeg opptatt av at det skal bli mindre kjøp og kast, at vi bør ivareta miljøet og at jeg vil at gutten min skal lære at hvilken verdi man har som menneske handler om hvordan man er mot hverandre. Vi har et klesskap med masse arveklær, – og jeg vet at Petrus ikke har en fattigslig barndom. Han har opplevelser i bøtter og spann, han har mange å leke med og han har klær som passer både årstid og aktiviet. Dessuten så synes han det er stas å bruke klær som han har fått av en han ser opp til.
Har du tenkt på at i det du står for at menneskers verdi måles i hvor klær er kjøpt så er du med på å fremme mobbing og er med på å sette matrielle verdier høyere enn mellommennekelige: Burde ikke du gå i deg selv? Og nå sier jeg ikke at du ikke kan kjøpe dyre klær til barna dine, men det er holdningen du viderefører som ikke er god. For at de opprinnelig fra barn, det har jeg vansker for å tro.
By the way, man vet ikke om klærne med riktig merke – og prislapp er betalt kontant. Det finnes mange på vei i luksusfellen der ute…
Petrine :)
Noen ganger så tenker jeg at jeg ikke skal bry meg og ikke skrive innlegg som handler om økonomi, for jeg tror at når vi tar det opp så kan det oppleves vondt for de som føler at de ikke strekker til, men samtidig så mener jeg at vi som voksne må prøve å fremme gode holdninger.
Det er ikke føsrte gang dette temaet er i media, – jeg skrev et innlegg i 2013 : Les det gjerne her
10 oktober, 2016
Klær, innpakning eller påkledning?
I dag har jeg hentet et gammelt innlegg på den gamle bloggandressen: Klær til innpakning eller påkledning? Det ligger her og kommer ut på nytt fordi jeg leser på KK.no at debatten fortsatt er levende. Der kan du lese om jeg mamma som overhørte en kommentar mellom barn: Bare fattige mennesker handler klær på Cubus. Resten av innlegget er skrevet av meg i 2013.
Her kommer Petrus i en arvet dress, en hjemmestrikket lue og nykjøpte støvler og votter. God nok på jakt etter erfaringer
Jeg var ute å kjørte da Ukeslutt var på P1 i går.
Der var blant annet Susanne Kaluza for å diskuterte barns klesvaner, eller rettere sagt foreldrenes valg i forhold til påkledning av barn. Debatten tar utgangspunkt i at barn går rundt med luer som koster 1400 kroner og jakker som passserer fire tusenlapper i pris. Det handler om barn i barnehage og småskolen.
Kaluza mente, som meg, at man har et ansvar for å la barna få tilbakemeldinger på hvem du er i stedet for hva du har, at det var sunt å arve og at man har det like godt i klær som ikke har et merke. Logoen som får prisen til å stige til himmels, – uavhengig av kvalitet. Diskusjonspartneren hennes var av den mening at man må være fri til å kjøpe hva man vil til barna og at det må sidestilles med ferier og alt annet som er forskjellige her i landet. Jeg er enig i at man må lære seg at verden er ulik ut fra hvor og når du vokser opp, men jeg er mer opptatt av hva som er motivet bak handlingen av dyre klær til små barn. Det handler også om hvordan foreldre formidler betydningen av klærne til sine håpefulle små. Her i huset har barna et avslappet forhold til klær, og minsten velger helst etter motiv og farge. Jeg liker ikke gensere med store print på, men de morgenene Petrus finner de i skapet så er det de som skal på.(«Kule gensre med Lynet McQueen», sitat Petrus.) Han har nemlig slike favoritter uavhengig av min smak: Jeg tror ikke gutta her i huset er så ulik mange andre barn, de velger ut fra hva de liker i form, farge og etter hvor bekvemt plagget er på. Det uavhenging av om det er et merkeplagg eller et som er fra en av de store kjedebutikkene.
Så tilbake til utgangspunktet om at det er foreldrene som velger disse merkeklærne til barna. Hva er det som gjør at klær med en høy prislapp og et spesielt merke blir dratt ut av butikkene og hjem til små barns klesskap. Jeg leste på Vg – nett i dag at det var en familie som følte seg presset til å kjøpe merkeklær til barnet. De viser til at når de møter andre foreldre så måler de hverandre ut fra hvordan barna var kledt. Det ble også begrunnet med at de ønsket det beste for barna sine og at det var noe av motivet. Med det som motiv så blir dette det rene vanvidd. Jeg er pedagog. Jeg vet at trygge voksne er gode for barna. Det å være trygg handler også om å tro på sine egne valg og stå for dem. Herunder også hvor mye penger du bruker på påkledning. Jeg vet også at barna påkledning er avgjørende for hvordan barna har det i løpet av dagen. I den sammenhegn er funksjon viktigere enn fashion. Min erfaring er at pyntedukker ofte beveger seg mindre, står mer stille og er mer oppatt av innpakkingen sin enn de som er på fullfart fremover med lapper på klærne, med klær som fremmer bevegelse og med klær holder de varme. Nå er det nok ikke klærne i seg selv som får barn til å stå stille, men foreldres masing om å holde seg pene, om å tenke på at de har på seg dyre klær og om de voksnes frustrasjon om noe går i stykker.
Jeg erfart flere ganger at klær skaper folk,
også de passive og frosne.
Det jeg heldigvis ikke har erfaring med er at barn ekskluderer andre barn fordi de ikke har de riktige klærne på seg. Jeg vet at fenomenet finnnes og at det finnes også i byen min. På et foreldremøte i høst så var det en forelder som fortalte om at hun hadde byttet barnehage til barnet sitt fordi det ble eksludert av de andre på grunn uriktig kleskode. Om vi som foreldre skal gi barna våre det beste så tenker jeg at vi må begynne i en annen ende enn i klesskapet. Våre holdninger rekruteres av de som kommer etter oss. Det vil si våre barn, – og dermed så må vi også huske på at fiksering om et perfekt ytre, måling av andre ut fra innpakning og hvordan vi styrer pengene våre er noe barna våre kan arve.
Og vi vil ha trygge og sosiale barn,
som kan omgåes andre,
vil vi ikke?
Uavhengig av hva de andre har på seg!
Eller?
I forkant av dette innlegget så fant jeg frem til begrepet «Cubusbarna»: Det er de barna som er representert i barnehage og skole med klær som er handlet fra en av alle kjedebutikkene som finnes. I vår by er det derimot vanskelig å finne noe annet til minstemann fordi det er det eneste alternativet. Litt forundret så lurer jeg på hvor dette begrepet kommer fra? Ikke at jeg tror det kommer fra barna, for som tidligere nevnt, så tror jeg de er likeglad med merket om de ikke har blitt øst ørene fulle av hva som er det ENESTE riktige å ha på seg.
Så jeg SKRIKER TIL
DERE FORELDRE SOM DEFINERER ANDRE MINDREVERDIGE
PÅ GRUNN AV HVORDAN BARNA ER KLEDD:
SKJERP DERE!
Dere lager holdninger som handler om eksludering og fokus på andre verdier enn meneskeverd!
Det her blir et kritisk innlegg, og med det mener jeg ikke å si at barn ikke kan gå i dyre klær, jeg sier ikke at vi bare arver her i huset, jeg sier ikke at foreldrene kan ta sine egne valg med hensyn til hva de bruker pengene på. Jeg sier at du som voksen har et ansvar for hva man formidler i forhold til holdninger og verdier. Jeg ber om at dere tenker etter: Hva er motivet forå kjøpe den dyreste buksa eller den dyreste lua? Om motivet er at «alle de andre har», » at venninners press får deg til å handle» eller at det handler om at det er viktig at det er akkurat det merket,
fremfor at det er det plagget du liker og barnet har det best i ,
så styr unna.
Nå kan det virke som jeg ikke er opptatt av klær,
men det er ikke sant.
Jeg liker at barna er godt kledd for lek sånn i hverdagen:
Jeg er opptatt av at klærne skal puste,
de skal holde fuktighet ute,
de skal holde barnet riktig tempereret
og de skal være gode å bevege seg i.
Jeg liker også å ta på gutten min litt penere klær når anledningen byr seg. Det er hyggelig!
Jeg følger folk som er flinke til å kle barna sine på instagram og jeg leser blant annet Charlotte Pettersen sin blogg. Hun har forøvrig gitt ut en stor bok med strikkeoppskrifter, og om du har tid og lyst så kan du lage varme og fine plagg helt uten merker!
Det liker jeg!
Når det gjelder klær så tar vi egne valg når vi skal handle.
Vi har vår grense for hvor mye vi skal bruke på klær og sko. Både Petrus og vi er lykkelig for det han arver. Han arver jo av en han ser opptil. Barn ser jo ofte opp til eldre barn, og det blir jo stas å få klær av en som har en STOR stjerne. Vi som foreldre er glad for at miljøet og lommebokens innhold spares, – og at gode holdninger videreformidles. Vi forteller ikke barna prislappen på det de har på seg, det de har av sportsutstyr eller det de har av leker og annet utstyr. Ikke prislappen på det andre har heller! Det spiller absolutt ingen rolle. Det viktigste for oss er at barna har noen å leke med, at de er i lek og beveglese og at de er likanes med folk rundt seg. Det står vi for, og det prøver vi å formidle gjennom å fremme andres egenskaper
og vise glede ved å møte barnas venner. Uansett hva de er kledd i!
Der har du oss, med eller uten merkelapp!