10 juni, 2020
Tanker, frustrasjon og demostrasjon
For å avklare det på forhånd, – jeg synes alle er like mye verdt og jeg tar avstand for alle typer vold. Uavhengig av hvem som utøver den og hvem den rettes mot.
Men, jeg har fundert på en ting:
Du som demonstrerte på grunnlag av likeverd og respekt tok du da hensyn til de som pga Covid19 :
- har mistet sine kjære på grunn av smitte?
- har fått forringet livskvalitet på grunn av Korona?
- har ligget på sykehus uten å få besøk?
- har forlatt livet uten sin kjære rundt seg?
- har fått utsatt legetimer, behandling og operasjoner?
- har sittet hjemme i isolasjon og hatt sine viktige i respirator. De har levd i uvisshet og det eneste de kunne håpe på var å få se de igjen i live?
- har mistet inntektsgrunnlaget sitt?
- har måtte leve hjemme i voldelige relasjoner?
- ikke har fått den støtten de trenger for å tilegne seg kompetanse i skolen. Ikke fordi de ikke har hørt fra lærerne, men fordi de er avhengig av ekstra støtte for å lære?
- har måtte legge ned livsverket sitt?
- som mistet sine og måtte plukke ut hvem som skulle komme i begravelsen?
- har mistet sine og får trøst på Coronaavstand?
- har savnet barn og barnebarn fordi de har overholdt reglen om at de i besteforeldregenerasjon ikke skulle forholde seg til de yngre i familien?
- ikke fikk mulighet til å benytte deres siste sjanse til å feire noen i familiens bursdag?
- fikk den siste klemmen på Coronaavstand?
- må leve isolert og har familiemedlemmer som ikke får delta i sosiale aktiviteter fordi de er i risikosonen ved evt smitte?
- må nekte barna sine å være med venner ?
- med tungt hjerte har måtte permittere ansatte ?
- har vært bekymret for bedriftens økonomi?
- har måtte sitte på rommet sitt på en eller annen institusjon hvor det har vært smitte?
- vært avskåret fra familie og venner, – og som lever alene?
- ikke forstår hva som skjer, men som isoleres?
- ikke får besøke familie på tvers av landegrenser?
- ikke får dra på den ferien de ønsker?
- har måtte sitte hjemme og ha dårlig samvittighet fordi de også er bekymret for sine gode og gamle ?
- at samfunnet har vært nedstengt og folk frarøvet friheten sin?
- samfunnet og økonomien?
Jeg kunne fortsatt i det uendelige, men dette er noen av konsekvensene av Covid 19, – og dette er noen av årsakene til at man bør holde smittetallene nede.
Hva var det som gjorde at du brøt anbefalingene som er gitt av FHI og regjeringen for å markere akkurat mellom – menneskelighet, likeverd og respekt?
Jeg vil tro at det både burde være mulig å ytre sine meninger ut fra Coronaanbefalinger, enten ved å spre seg med meters mellomrom ( dere kunne spredd budskapet over større deler av byen du var i ) eller ved å formidle de på en annen måte.
Jeg er nemlig enig i det Erna sa: Det er ikke nå en tid hvor vi kan sette egne ønsker foran felles sikkerhet, samtidig som jeg synes man skal kunne fremme sine meninger, men i disse dager på en annen måte, enn som sild i tønne uten form for smitteverntiltak.
Ja, det var det med respekt for hvem, på hvilken måte og hvordan man kan ytre sine meninger i en verden som står litt på hodet som jeg har fundert litt på
Petrine :D
25 oktober, 2019
Å trene på sosial kompetanse under Halloween
Snart er dagen her, den dagen som mange flere enn Petrus gleder seg til. De gleder seg til det morsomme skumle, – og her hjemme planlegges kostymer med skrekkblandet fryd. Det nærmer seg nemlig Halloween, – den 31. oktober. Det er dagen før alllehelgensaften, – den dagen man husker på alle de man har mistet. Den norske kirke har knyttet dette til den første helgen i november, men de katolske har holdt på den 31. oktober.
Tradisjonen med «Knask eller knep» kom til Norge på 2000, – tallet, – fra amerika. Den er en ikke religiøs feiring, og den handler om å gå rundt å gi folk i nabolaget valget mellom en rampestrek eller å gi bort litt godteri. Det er denne tradisjonen som pjokken, her hjemme, knytter til den siste dagen i oktober. I tillegg er det et must å lage lykt av gresskar.
Vi kan mene hva vi vil om julebukker eller skumle vesener, men begge tradisjoene har det til felles at de er fine arenaer for trening av sosial kompetanse.
- Man må trene på å være en del av et felleskap. Oftest så går flere sammen, – og man må vente på tur, bli enige om knep, hvem som skal ringe på, hvem som skal snakke etc. Fin trening på sosialt samspill med andre.
- Det å henvende seg til ukjente er ikke alltid lett. Det å føle seg klossete i slike situasjoner kan få forskjellige utfall, – noen blir stille og noen tar utrolig stor plass. Det å gå halloween kan være en fin arena til å trene seg på hvordan man henvender seg til ukjente, på å føre en liten dialog og å være hyggelig mot de som åpner døra. Det, selv om det er aldri så skummelt.
- Takke! Hos oss er det en selvfølge å takke, og skulle jeg eller andre glemme det, så får vi en påminnelse om det. Helt på sin plass. Vi bør vise takknemlighet for det vi får, selv om det bare er en karamell, og vise høflighet om den de kommer til ønsker å se et knep. Da tradisjonen var ny her, så kom jeg hjem og fant postkassa full av knuste egg, – ikke var jeg hjemme og ikke er det slik at vi må delta på denne tradisjonen. Husk på å takke og å lage morsomme knep
- Lære seg å ta vare på egen sikkerhet. Det er smart å snakke med barna på forhånd om forsiktighet ved å ta i mot godteri, at det er smart å holde sammen og at man også kan møte på voksne som ikke er så hyggelige eller som ikke har hyggelige hensikter.
- Lære om egne følelser: For å fungere godt i sosiale sammenhenger så er det et pluss å kjenne til egne følelser, gjenkjenne det og vite hvordan du kan regulere de, om det trengs. I forbindelse med halloween, så har vi også snakket om at det ikke er feigt å bli redd. Det er helt naturlig, – og da er det kjekt å holde seg sammen med folk en er trygg på. For selv om det er en lek, så skal det å forholde seg til frykt også læres. Hva er reelt, hva er skummelt morsomt og hvor går grensen for hva man orker å stå i. Nå er det ikke sånn at poden har vært så redd, men han har satt ord på at noen steder er det mer skummelt å bevege seg enn andre.
- Å dele og å gi. Halloween handler jo i tillegg til å få om å dele med andre. Det være seg om de kommer på døra for «Knask eller knep» eller om det er noen i gruppa som ikke våger å hevde seg selv og hente godter hos de man besøker. En fin mulighet til å trene på å gi ting fra seg, – dele plass med andre og ivareta andre gruppemedlemmer.
- Man vil ringe på mange dører, – og møte ulike folk, – og dette er en fin mulighet til å snakke med alle slags mennesker, – og ikke minst respektere alle de andre. Det selv om de kanskje er ulike oss selv.
- Forholde seg til reglene. Hos oss er det noen rammer som er knyttet til Halloween, feks at man ikke ringer på dører hvor utelyset er slukket. Det lureste er å ringe på der hvor det er gresskarlykter eller andre tente lykter på utsiden av døra, -og i tillegg så forventes det at barna, som tidligere nevnt, er høflige, takker og er hyggelige med hverandre.
- At man ikke lyser i mørket handler indirekte om sosial kompetanse, men et eller annet som reflekterer er det lurt å kle på seg. I respekt for sin egen sikkerhet og ikke minst for de som ferdes ute i trafikken på mørke kvelder. Spesielt på dager hvor flere mørke vesener er ute å går.
Happy Halloween, – det blir en skremmende og morsom kveld.
Petrine :D
02 oktober, 2019
Hegeprosjektet – også i år
Det startet med en ide om at hun kanskje kunne samle inn penger til kreftforskning. Hun hadde mistet ei venninne til kreft, og ville bidra med de mulighetene hun hadde. Hun tegner og maler og har mulighet til å selge produktene hun lager. Tanken ble til handling, – og hun lagde bilde med tekst, – som hun solgte gjennom oktobermåned.
Hun sier selv på sin blogg at «mange eeelsket ideen, og dermed var en tradisjon skapt.
Jeg liker bildene som henger på kjøkkenet mitt, jeg liker ideen som ble masse penger til kreftforskning ( ikke bare brystkreft) og jeg synes det er beundringsverdig at hun år etter år gjør den store jobben det er å få organisert og distribuert ut bilder til alle oss rundt i Norge som kjøper. Og som dermed støtter en god sak.
Takk for alle penger du har klart å samle inn.
via Dette er årets bilde «Å bare være»
(Jeg er kanskje litt subjektiv her, men jeg er desto mer takknemlig for all forskning som har foregått og all forskning som skal foretas. Det gavner meg, mange jeg er glad i og enda flere ukjente )
17 september, 2019
Om CV – er og minstemanns ønske om at storebror får jobb
«Mamma, tror du at han får jobben?»
– «Jeg, vet ikke!» , svarer jeg, som sant er. Petrus sin storebror har søkt jobb, på et drømmested for minstemann. Det betyr at han ønsker av hele sitt hjerte at han på 17 får tjent litt ekstra penger der.
– «Men, du, mamma! Hvorfor måtte han lage en Cd for å kanskje få den jobben?», var det neste spørsmålet fra familiens minstemann.
– «Cd?» , spør jeg, – og forstår i det jeg spør at det er snakk om annet enn musikk.
Jeg gir minstemann en kort innføring i hva en CV er og hvorfor man skal lage det før man søker en jobb. Han får forklart at CV er latinsk og at om vi oversetter det så betyr det hvordan livet har vært. Jeg føler for å presisere at det ikke handler om alt hva du har gjort i livet, men alt hva du kan og har lært som er viktig for jobben du har søkt.
I sommer så skulle Petrus sin storebror forsøke å skaffe seg en jobb. Han er en flittig gutt, og ville så gjerne tjene litt penger på si. Derfor spurte han meg om hvordan han skulle skrive CV, og jeg må si at jeg var gangske blank, for hvordan former du den egentlig ut? Hvordan lager du din aller første oversikt over erfaring, utdannelse og egenskaper?
Jeg kom til at det var viktig at CV ble oversiktlig, selv om den selvfølgelig ble kort. Det er jo den første jobben han søker. Jeg gikk inn på nettet og søkte og fant et nettsted hvor du kan fylle ut Cv – en din en gang for alle. Siden heter CV – malen.no og ved noen tastetrykk så hadde vi en ferdig oversikt som kunne presentere gutten for en eventuell arbeidsgiver. Dessuten så var det enkelt å finne et design vi kunne like, for når opplysningene var fylt ut så var det enkelt å bytte mellom de ulike ferdige designene.
Vi fikk laget en oversikt for jobbsøkeren og vi noterte oss bak øret at det faktisk ligger maler til både jobbsøknader så vel som personlige brev. Intensjonen med siden er nemlig å lette det tidkrevende arbeidet det er å lage profesjonelle søknader. Det gjøres ved å tilby et anvendbart verktøy, hvor du kan fylle ut et skjema etter en gitt struktur. På denne måten så får du laget en CV som på en ryddig måte forteller hvem du er. Når du først har blitt medlem av stedet så får du din egen hjemmeside, hvor du lagrer din digitale CV. Det betyr i praksis at du kan laste den ned i PDF – format, hvor du måtte ønske det.
By the way, – vi fikk laget en CV og den ble levert ut til et par steder. Han kom gjennom nåløyet med søknaden sin, og han har vært til intervju. Så her ventes det i spenning, – og jeg tror jammen det er 9 – åringen som er aller mest spent. For han synes at storebror har søkt jobb på det mest eventyrlige stedet i verden, – og der mener han det må være morsomt å jobbe. For det finnes vel ikke noe bedre sted å jobbe enn et sted hvor det er lagt til rette for lek og aktivitet?
Det er nemlig livsviktige sysler, om man spør minstemann.
Hvordan er det med deg, har du tips til hva du kan ta med i din aller første CV, – og har du hørt om denne? Jeg hadde ikke det, men det er mange tusen som bruker tjenesten, – og det burde vel være et barometer på at den er anvendbar og enkel i bruk. Jeg anbefaler deg derfor å bruke CV . malen.no
Petrine :D
10 oktober, 2018
Om mellommenneskelighet, mamma og å være raus
Verdensdagen for psykisk helse er i dag, – og årets fokus er at vi skal være rause.
Mot oss selv og andre.
Hva vil det si egentlig si å være raus?
Det første jeg tenker på når jeg hører ordet raushet er mamma.
Av alle jeg har kjent i denne verden så var mamma den personen som er synonym med raushet. Hun hadde rom til alle, tro på dem og mente at absolutt alle hadde en ressurs. Hun fortalte meg at det ikke er alles styrker som viser seg ved første øyekast og hennes mangel på fordommer lærte meg at alle har en verdi , uansett hva de kunne og ikke minst på tvers av hva de eide. Hennes raushet førte til at hun ikke tok seg selv høytidelig og at hun delte på alt hun eide. Og det var verken påtatt eller kunstig, hun var slik. Hun forsøkte å overføre noen av holdningene på meg, – og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt: «Om du ikke har noe hyggelig å si om andre så kan du holde munn!» og «Du vet ikke hvorfor de løser det slik eller hvorfor de gjør det sånn, de har nok en grunn for det! Den vet du lite om»
Jeg er oppdratt til at det å være raus handler om å gi rom til andre, – også til de som er forskjellig fra og har andre verdier enn deg. For meg så er det ensbetydende med å se andre, si hei, lytte til de, ha tid og gi av seg selv. Det betyr også at man skal unne andre ting, opplevelser eller suksess, at man lar andre får feile og at man er vennlig, sier unnskyld og tilgir. Men, det betyr ikke at man utsletter seg selv. Det å sette grenser, det å si nei eller det å ivareta egne behov.
Hva vil det si å være raus mot seg selv?
Det å være raus mot seg selv vil nok oppleves som ulikt fra person til person. Det fordi vi har ulike behov, har vært vårt verdensbilde og har unike behov. Så derfor svarer jeg nok på det spørsmålet ut fra mitt subjektive ståsted.
Det å være raus med seg selv er for meg å ivareta min egen integritet, gi meg selv rom for å feile og være fornøyd med å gjøre ting godt nok. Jeg vil nok at ting skal være nøyaktig og grundig, – og jeg jobber med det siste punktet. Erfaring tilsier at jeg er raus mot meg selv når jeg tar pauser, gjør noe hyggelig og skjemmer meg bort en gang i blant. For meg så oppleves en tur i skogen som mer luksus og glede enn et par nye sko eller en ny veske. For andre er det omvendt. Det viktigste i forhold til å være raus med seg selv er at man ikke er den strenge varianten av tante Sofie når man vurderer seg selv og sine handlinger. Noen ganger har jeg tenkt hva hadde jeg sagt om det var en venninne som hadde løst oppgaven sånn, som hadde hatt det slik som du har det nå og som var rådløs? De første gangene så ble jeg overrasket over at jeg var strengere mot meg selv enn mot de rundt meg,- nå har det vært nødvendig å justere disse grensene.
Hva er raushet for deg? I møte med andre og i forhold til deg selv ?
Petrine :D
Pst får behov for å si at jeg håper noen av holdningene mine plopper ut i atferd, for jeg vet at jeg glipper også :D
Her på slutten vil jeg minne om at vi alle har en psykisk helse og at det er godt å snakke med noen om du ikke har det godt med din. Her er en link med oversikter over telefonnumre til steder hvor det finnes noen hjelpsomme mennesker :D
08 juni, 2018
Hvorfor du skal slutte å si Vær forsiktig til barna
Hei og god dag!
Her i vinter så fikk jeg nummeret ved siden av hysterisk anfall da jeg så Petrus være i nærheten av veibanen en dag det var superglatt. Mitt forhold til vei og biler er en nedarvet redsel, som jeg fikk i gave fra mamma. Bestefaren min omkom i en trafikkulykke. Han ble påkjørt. Det vil si at jeg ikke var adekvat på tilbakemeldingen til gutten vår, der jeg hysterisk hylte at han skulle flytte seg. Han var på siden av veien, men for meg var han nok nesten foran bilen.
Etter den episoden har jeg tenkt mye på hvordan det er smart å gi tilbakemeldinger, – og siden det er friluftsfredag i dag, så tenkte jeg å relatere det til å være ute i skogen, ved vannet og andre steder i naturen. Det er ikke så lenge siden jeg skrev om risikolek og at barn trenger den for å vokse, – og for å utvikle et godt selvbilde og god selvtillit. Hvordan vi kommuniserer med, når de er aktive , er med å underbygge dette bildet.
Min hysteriske måte å be Petrus om å komme sg unna veibanen på var ikke konstruktiv. – Det er også lite hensiktsmessig å si : «vær forsiktig!» Barn trenger konkrete tilbakemeldinger! Når man bare sier: » vær forsiktig», så kan barnet under seg over hva det skal se opp for. En tilbakemelding som er spesifikk og beskrivende er lettere å forstå og dermed til konkret hjelp. Vi ønsker jo ikke at de skal bli forvirret, men vi vil skåne de mot å skade seg. Derfor må vi sette fokus direkte på episoden.
En annen ting som kan oppstå når vi ber om at barnet skal være forsiktig er at vi skaper frykt. Det kan få barnet til å unngå å oppsøke risiko, – og derigjennom ikke bli rustet til å mestre situasjoner som krever problemløsning og ekstra mot. Det kan være at de slutter å oppsøk situasjoner som er vanskelige og krevende, noe som kan hindre en sunn og god vekst hos barnet.
Tenk deg at barnet ditt er i toppen av et tre. Du ser at det klatrer utover grenene, – og du er redd for at det skal falle ned. Har du katastrofetanker så kan det være at du ser en scene som har vært tenkelig utfall. Kanskje du ser barnet ditt ligger mørbanket på bakken. Det er svært nærliggende for deg som har ansvaret for barnet å si : «Vær forsiktig!» Ja, for meg også!
Jeg trener på å gjøre noe annet i stedet for å si : «Vær forsiktig!»
Jeg trener på å stoppe opp og se på situasjonen for å finne ut hva det er lurt å si. Det betyr også at jeg tenker igjennom hvor sannsynlig det er for at barnet blir alvorlig skadet om det faller ned. Er det så stor risk som jeg tenkte med en gang? Hva er det ved denne situasjonen som gjør at jeg føler ubehag? Er min egen frykt jeg kjenner på? Det er ikke minst viktig at vi tar oss tid til å se på om barnet mestrer situasjonen eller om det trenger litt veiledende hjelp.
Jeg vet ikke om jeg har nevnt det tidligere, men jeg hørte på Hanna H Brorson, som har skrevet boken Tankevirus. Hun fortalte at om maler fremtiden med skumle bilder så vil vi fremme angst og redsel. Om vi derimot forholder oss til hva som skjer her og nå så vil bildet se annerledes ut . Hun beskrev at nuet gir oss handlingsrom. Det vil si at vi må handle raskt og hjelpe barnet om det er i fare: Det kan også bety at vi må veilede det til klare å komme seg ned uten å skade seg.
Om vi tenker på barnet i forannevnte eksempel, – det som er på vei utover greinene. Til det er det bedre å komme med konkret forklaring. Det kan vi gi ved å fortelle de at greinene er tykkere og tåler mer innved stammen, at det er lurt å holde seg fast eller hvor de skal sett føttene for å komme opp eller ned.
Hva du kan si i stedet for «Vær forsiktig!»
Barn er ulike og har ulik erfaring med å utforske naturen. Det vil si at når vi er i skråninger, balanserer på steiner langs vannet eller klatrer oppover på steiner så må vi hjelpe barna til å være bevisste, se eventuelle farer og ta de beste valgene. Det gjør vi ved å bytte ut «Vær forsiktig» med
- legg merke til
– at fjellet er glatt
– at du kan skli på den mosen
– at det er kråkeboller i vannet
– at stokken er råtten
– at det er en stein som stikker ut der oppe. Den kan være løs - ser du at
– vennen din er rett foran deg
– det er to som allerede går på balanselina - prøv å
– bevege hendene dine raskt
– ta tak steinen til høyre
– sett bena godt inn i fjellsprekken
– holde deg godt fast
– kjenne at foten din har fest når di går over på stenene
– å holde meg i hånden
– sitte stille til jeg får hjulpet deg - kjenner du at
– brua gynger
– at det er store bølger og at båten er ustø?
– at snøen kjennes ut som is?
– at det er varmt på steinen som er rundt bålet? - Hvordan opplever du det?
– Får du det til?
– Trenger du hjelp?
– er det skummelt
– Er det spennende?
– er det morsomt? - Hva er din plan?
– Hvordan har du tenkt til å komme over dit?
– Hva er den smarteste måten å komme seg ut i båten på?
– hvor er det trygt å stå og fiske?
– Vil du ha noen med deg? Hvem skal bli med deg? ( om man vil at barnet skal ha støtte/ ikke gå alene)Dere ser hvordan jeg har tenkt.
Ved å stille spørsmål og veilede i stedet for å be de være forsiktig så anerkjenner vi samtidig barnet og utfordrer deres evne til å tenke problemløsende og risikoananlysere sitasjonen. Gjennom dette så viser vi at vi har tro på de og vi hjelper de til å styrke både selvbilde og selvtillitt gjennom å fremme deres ferdigheter.
Ha en god dag, med eller uten et «vær forsiktig !»
Petrine
Tror du at noen andre hadde hatt godt av denne påminnelsen så hadde jeg blitt glad for at du deler innlegget , – også om du ville følge bloggens facebooksiden <3 Takk for at du leste
31 mai, 2018
Jeg må bare hvile meg først
Jeg må bare hvile først!
Petrus rusker i meg!
Jeg våkner, lukker opp øynene og observerer at han står der
Han ser intenst på meg og spør: » Mamma, blir du mer syk igjen nå? Blir du aldri bra?! Kan du ikke være med, bare litt?»
Jeg svarer, så ærlig jeg kan, at jeg er mye bedre enn jeg var og at jeg forøker å bli best mulig. Sannheten er jo at selv ikke jeg har svaret på dette, selv om også jeg gjerne skulle sett fasiten. Jeg har aldri, aldri hatt et ønske om å bli lenket til sofaen for bare å sove. Jeg har ikke hatt et ønske om å ikke mestre hverdagen, – jeg vil jo helst være på farta med sjettegiret på.
I dag er nemlig en av de dagene da jeg har sovet.
Jeg har vært på jobb, – og som jeg pleier etter en arbeidsdag, så har jeg tatt en liten hvil. Jeg er fortsatt ikke helt fit for fight, men jeg har tatt tilbake noe av hverdagen – og jeg vet at jeg er sårbar for å kræsjlande i den berømmelige veggen enda en gang. Det har jeg ikke noe ønske om å gjøre ..
Jeg, som mamma, ønsker jo å være sammen det vakre barnet vi har fått. Jeg har et ønske om å delta i lek, være med på spilling, lese bøker, delta på treninger, kamper, dugnader og alt det som hører mammarollen til. Smerten jeg kjenner fordi jeg ikke mestrer dette sitter som en klump i halsen og en klo om hjertet. Den har pirret tårekanaler og styrket den dårlige samvittigheten, samtidig som kroppen har verket, ordene lekt gjemsel med hukommelsen og øyelokkene har føltes som bly. Blander man dette i en miks med kort lunte, lys – og lydskyhet så er summet at jeg har følt maktesløsheten overveldende.
Det var sånn det var da dt startet, før over et år med sykemelding!
For meg så starte det hele med å være pårørende, småbarnsmamma, lærer, bonusmamma og at jeg plutselig befant meg i en konfliktsone, Det handlet på den ene side om å være der for og hjelpe andre og på den andre side om å befinne meg i noe jeg ikke hadde verktøy for å løse. Det handlet om liver og jeg fikk heller ikke satt de grenser og ikke tatt de pauser jeg trengte da sorgen var et faktum.
Det å gå på akkord med egne krefter,
det å være oppriktig glad i og redd om en son er syk,
det å passe på en liten pjokk i en verden med lite avlastning,
det å skulle være på plass og levere,
det å ønske at man er super på alt,
det å miste den siste som støttet deg,
det å stå alene med flyttekasser og putte mye av barndommen i esker
og det å se hvordan en fire åring tror det er sin skyld at de rundt han oppfører seg lite voksent.
Det krevde hele meg.
Det krevde mer enn hele meg, for plutselig var jeg tom, – det forsto jeg først et par år etter at legen min hadde bedt meg om å ta en skikkelig pause. Jeg la fru doktor sin kompetanse til side og fortsatte med hodepine, med verking i huden, med knallharde muskler, med smertefulle ledd og uten søvn et par år til. Da var hele meg, det sosiale nettverket og kreftene forsvunnet. Mestringsfølelsen og interessen hadde også dratt sin vei.
Det å bli utbrent kan oppleves ulikt for ulike personer, for meg så endte det med at det eneste jeg fikk til var å sove. Jeg sov på dagen, jeg sov om natten og jeg kjente at jeg trengte å sove om jeg måtte opp for å ordne noe. Jeg klarte rett og slett ikke å holde øynene eller kroppen oppe. Det eneste som fungerte var å ligge med bevisstheten gjemt bak noen lukkede øyelokk. Jeg virket ikke!
Jeg virket ikke og gutten vår trengte meg.
Han trengte noen som var der for han, som et barn trenger foreldre sine. Han trengte oss også fordi vi var det som var igjen av nettverket og fordi barn trenger oppmerksomhet og tilbakemeldinger. Det vet jeg mer enn noen annen. Utdannelse og et langt yrkesliv har gitt meg tro på relasjoner. Det hjalp så lite hva han trengte! Jeg kunne ikke gi han det. Det i en verden hvor det å skulle ta en dusj føltes som et maratonløp.
Han var liten og jeg var sliten. Noe som var og er en utrolig dårlig kombinasjon.
Vi har et felles ønske om at jeg skal være frisk, han fordi han vil ha meg der og jeg fordi jeg vil fylle den plassen som mamma på en god måte. Jeg er på vei fremover, selv om tanker, hukommelse, ord, energi og følelsen av meg selv kommer tilbake etter metoden tre skritt frem og to tilbake. Han får fortsatt høre : «Ja, jeg må bare hvile først! »
Heldigvis mye sjeldnere enn før!
Vi er på vei til et bedre oss!
- og du , husk at det hver dag er plass til et pusterom!
Petrine :D
29 mai, 2018
Hvordan jeg angriper det jeg burde…
God formiddag!
Akkurat nå sitter jeg med Mac-en, en kaffe, noen bøker, noen tusj og lyst til å gjøre en hel haug annet enn det jeg skal. Det er et fenomen som inntrer når jeg må konsentrere meg over tid, – jeg er en kløpper på å finne på mye annet jeg skulle gjort. Det er plutselig viktig å kjøpe garn, strikke tre omganger på genseren til Petrus, ta bilder til mange ferdigskrevene innlegg på bloggen, stryke lommetørkler og gå på vannet. Jeg har hørt at det er helt normalt å utsette ting man skal til fordel for andre ting, og da også ting som ikke er så lystbetonte. Det kalles prokrastinering,- og er et kjent fenomen for flere enn meg.
Dette er ikke en lidelse, men kan bli et problem for mange. Har man plutselig 500 ting man skulle gjort, så blir det selvfølgelig vanskelig å ta det igjen.
Det å skrive denne lille hilsenen i full fart er også en del av fenomenet, – jeg får finne et bilde og sette meg til bøkene. Selv om konsentrasjonen må plukkes opp i ny og ne, så skal jeg være sensor for elevene mine i morgen. De fortjener at jeg åpner bøkene. Må bare gjøre et par ting til først!
Ha en glad dag , – med eller uten utsettelser.
Petrine :D
#prokrastinering
«Nei!», – døra smeller døra igjen og gutten går sin vei.
For 317 gang i dag er han illsint og jeg som forelder føler meg maktesløs
Barnets ører er lukket, atferden uakseptabel og jeg er maktesløs i å sette grenser.
Ikke at den kjeftinga jeg driver er noe bedre.
Det er nok flere som i perioder kan opplevende at det er krevende å være forelder. Følelsen av å være familie oppleves som alt annet enn hyggelig, – og oppdragerrollen ligger langt utenfor mestringssonen. Har man havnet inn i krigssonen så er det er trøst at det er hjelp å få.
Mange kommuner har et lavterskeltilbud til familier som har følelsen av å være i en unntakstilstand. For det er mulig å få hjelp av metoden PMTO, – Parent Management Training – Oregon. Det går ut på at man gjennom veiledning og samtaler kan få hjelp til å bryte det fastlåste mønsteret.
Barn og foreldre påvirker hverandre, noe som betyr at man som foreldre blir følelsesmessig påvirket av barnets måte å møte oss på. Også motsatt! Det vil si at man kan låse seg i reaksjonsmønstre som ikke er gode for barn eller foreldre. Det kan utspille seg ved at barna viser dårlig atferd og foreldre blir stresset, kjefter og barna utøver mer av den uønskede atferden. Et slikt mønster er vanlig i familier der barna utfordrer omsorgspersonene, i kortere eller lengre perioder.
Om et barn opprettholder en måte å være på som kan utfordre andre, så er det ikke nødvendigvis foreldrene som er årsaken til det. Vi er født med ulikt temperament, og noen av de er mer stridige enn andre. Allikevel så er det vi som forelder som har ansvaret for samspillet vi har med barna våre.
Jeg skriver at barn kan utfordre oss i kortere eller lengre perioder, fordi det finnes metoder som kan være til hjelp for å forandre måten man møter hverandre på. Det er smart om man benytter seg av det, for statistisk så kan barn med atferdsvansker få andre ting å slite med senere i livet. Det sies at de kan få rusproblemer, psykiatriske vansker og oppleve utenforskap i arbeidslivet senere i livet.
For å forebygge dette, så er det mange kommuner som tilbyr et veiledningstilbud til foreldre som ønsker å få et bedre samspill med barna sine. Man er opptatt av hva som er positivt og hvordan man kan måte barna på en adekvat måte. Man snakker om utfordrende situasjoner og forøker å legge strategier på hvordan man kan møte disse. Målet er å minske de negative metodene man ubevissst kan bruke i møte med barn sine. Gjennom å lære å bruke ros og oppmuntring til hensiktsmessig grensesetting ovenfor barna sine. Det vil si at gjennom veiledning så kan man få hjel til å styrke rollen som mamma og pappa.
Jeg var i kontakt med en som er PMTO veileder, og hun kunne fortell at man for eksempel kunne se på disse temaene sammen:
- Hvordan gi gode beskjeder og legge tilrette for samarbeid.
- Hvordan bygge barns selvbilde gjennom å styrke selvtillitt og selvbilde. Mestring, Ros og anerkjennelse er vesentlig.
- Grensesetting. Forutsigbarhet og trygghet blir satt på dagsorden, for å styrke mamma – og papparollen til å sett gode rammer hjemme.
- Positiv involvering. Gjennom å bli kjent med barnet på en ny måte og fremelske det, samt vektlegge det positive i samspilet, så vil det styrke relasjon mellom barn og voksne.
- Kommunikasjon. Gode samtaler blitt satt på dagsorden også får man et verktøy til å få barn til å fortelle ting hjmme.
Det sies at positive foreldreferdigheter minsker angst og atferdsvansker hos barn, at samspillet i familien bedres og at man får bedre hverdager.
Om du tenker at det hadde vært kjekt med en samtale og en veiledning på hvordan du møter ditt barn, så er det flere kommuner som har et tilbud til oss som foreldre. Om du titter inn på siden pmto.no kan du finne frem til den nærmeste veilederen til der du bor. Og om du følger denne linken så kan du finne informasjonsbrosjyren som blir delt ut i kommunen jeg bor i.
Har du tenkt noen ganger, som jeg, at du er på ville veier når det gjelder hvordan du møter barnet ditt, og at du hadde trengt en som kan hjelpe deg inn på rett spor igjen?
Hva synes du, skal jeg starte opp med torsdagstema igjen?
Jeg blir også glad om du liker facebooksiden til bloggen. Trykk her :D
Petrine :D
Pst, jeg føler for å minne dere på at Petrus kan være hvem som helst.
21 mai, 2018
Tiden sin tann og ute av kontroll?
Nå for tiden så har vi ikke tid?
For noen år siden så var jeg i Asia på backpackertur,
– og det jeg lærte ganske raskt var at tiden her og tiden der var to ulike begrep.
Da vi bestilte en frokost, så satt vi utålmodige å ventet de første dagene. Vi så på klokka, så etter de som kom med maten og hadde en diskusjon på hvor lang tid man kunne bruke på å helle omm en skål med Corn Flakses.
Etter hvert så lærte vi at det var lurt å ta med en god bok, dagboken, spillkort eller bare lene oss tilbake og nyte. Vi lærte å sette pris på at tiden gikk sakte og at vi hadde en god pause ved hvert måltid og at de vi møtte rundt om hadde tid til å være tilstede. Vi satt på tiden.
Jeg har tenkt på dette mye i det siste, så ofte at jeg har vurdert å flytte langt avsted. Jeg vet at vi alltid er et barn av tiden, men jeg synes begrepet har flydd ut av alle sine trinser.
Man har ikke tid til noen ting lenger..
– ikke til å telle til tre mellom hver bil på E6, ei heller å se at man har bilen bak oss i speilet før vi legger oss inn når vi kjører forbi på samme sted.
– ikke til å se seg til siden når man skal over til den andre siden av gata, ei heller å gå av sykkelen å gå over fotgjerngerfeltet når vi skal krysse veien.
– ikke til å la andre gå foran i køen
– ikke til å gå til butikken. Det er da så mye raskere å kjøre, dessuten er det så tungt å bære
– ikke til å spare til det vi ønsker oss. Derfor har vi kredittkort og Luksusfellen
– ikke tid til å la oss vente på at julenissen kommer først på julaften. De dukker opp i butikker i august og på kjøpesenter og i barnehage lenge før han skal komme i de tusen hjem.
– ikke tid til å vente på at våren kommer, når vi endelig har en vinter som kan brukes til vinteraktiviteter
– ikke tid til å nyte stadiet barn er på. Jeg har tre millioner hørt, bare han kan gå, sykle, begynner på skolen, kan sykel etc….
– ikke tid til barna, – i barnehager er det pengene og kvalitet som rår. Det betyr færre voksne tilstede sammen med barna.
– ikke tid til å nyte hverdagene, det er så mange som går å venter på ferien…
– ikke tid til å logge av, men det er hele tiden noe på facebook, instagram, snapchat som er viktigere enn den su er sammen med akkurat nå..
Er noe av det jeg ramser opp, tegn i tiden?
Uansett, enig eller ikke:
Kjære dere, – la oss nyte øyeblikket og være stede i nuet.
Det er mer verdifult enn å bruke det til å tenke på hvor fint det blir da vi kommer dit…
Tidsforvirret Petrine