05 mai, 2017
Et morgeneventyr – Årvolltangen
I dag våknet jeg til strålende sol.
Jeg bestemte meg for å starte dagen ute og tok med meg Petrinehunden en runde. Jeg puttet kamera, sitteunderlag og litt varme klær i en sekk og kjørte til Storebaug. Der parkerte jeg bilen, entret bak viltgjerdet og gikk avgårde.
Vi tok en runde rundt på Årvolltangen.
Da jeg i yngre dager løp orientering, så var dette et av stedene jeg ofte bommet: Ikke vet jeg om det var kartet, min redsel for å bomme eller at jeg blir helt surrete av alle stiene der, men jeg fant ikke alltid frem med en gang.
I dag så fulgte jeg både en rød og en blå løype. Jeg hadde som mål å finne et bestemt utsiktspunkt. Jeg må erkjenne at jeg bommet på det, men jeg fant et annet sted hvor jeg kunne se langt avgårde, – og vi var innom mange flotte plasser som passet for rast. Så jeg fikk både kaffe og sol i ansiktet, – og fin utsikt fra et helt annet sted enn der jeg tenkte.
Nå vet jeg at punktet jeg lette etter heter Ravneberget og at jeg kan finne det via google maps, Så neste gang skal jeg jammen finne frem til det riktige stedet!
Ta kaffen min der og krysse det av på lista over steder jeg har tenkt til å besøke.
For naturen er vakker, stiene fine og det er deilig å la både tanker og føtter vandre.
Det var en deilig start på dagen, – og jeg sovnet plutselig på sofaen da den var ferdig. Nå er det formiddag, – og jeg er ferdig med både tur og lur!
Faktisk klar for enda en kaffe til i sola
By the way: Turen rundt på Årvolltangen passer fint for barn også.
Petrine
#FremsnakkMoss #liveterbestute #Uteliv
26 mars, 2017
Helgen da våren kom
20 mars, 2017
Å lade batteriene i naturen
Jeg må innrømme en ting, og det er at jeg har hatt trøbbel med å holde nyttårsforsettet mitt. Jeg skulle gjøre en ting hver eneste dag, for min egen del. Bare fordi jeg har lyst til det. Det er flaut å si det, men jeg har ikke helt peiling på hva jeg har lyst til. – Annet enn å fylle kroppen med energi og glede. (Lageret er enda ikke overfylt).
Men, jeg har vært flink til å være ute, med et mål om å få lade batteriene mine. Det er godt for kroppen og hodet å være ute i naturen! Stillheten gir meg ro til å tenke egne tanker og mulighet til å slappe av. «Alt» annet forsvinner!
Jeg har et mål om å være en liten tur hver eneste dag. Det har jeg vært og våren har gjort at jeg har vandret i snø, i søle og ikke minst blant vårblomster. Vi går jammen inn i en flott tid, – jeg vet ingen farge som er finere enn den vårgrønne! – og ingen blomster som er finere enn de som stikker seg frem etter vinteren. Som de blåveisene jeg har knipset her.
PÅ fredag så spurte ei venninne om vi skulle tenne bål og ta kveldsmaten i solnedgangen. Det synes jeg var en god idé.
Vi gikk ikke langt, vi var ikke ute i mange timer, men vi hadde et godt, stemningsfult og hyggelig friminutt.
Vi skal jammen ikke langt avgårde før hverdagen kan smake litt fest
Petrine
#uteliv #friluftsliv #liveterbestute #glimtfrahelgen
24 juli, 2016
Byen som var kjent for lukta
«Å dra til Moss» er et begrep som jeg ofte fant i Donaldblader da jeg var lita. Da, som nå, synes jeg byen jeg bor i var/er flott! Jeg forsto ikke at å reise til denne østfoldbyen skulle være negativt. Men, som voksen har jeg forstått hva begrepet betyr, – og at det er kanskje er knyttet til den berømte Mosselukta. Den lukta som noen enda forbinder med fabrikken ved fossen, men som faktisk ikke finnes mer. Cellulosen som var en stor og viktig arbeidsplass i kommunen vår, er nå borte.
Historien startet da Momme Peterson kom til byen og startet en bedrift i 1801. Det startet med salg av trelast og tobakk, før bedriften satset på skipsfart. I 1883 så startet M. Peterson &sønn cellulosefabrikk , – og da startet den tidlige produksjonen av papir.
Fabrikken fortsatte å produsere papir, – noe som førte til at byen til tider kunne lukte som en utedo. Men, i 2012, så var dessverre fabrikken konkurs og mosselukta gikk over i historien.
For min egen del så er Cellulosen, som fabrikken het på folkemunne, synonymt med store godteposer og heidundrende juletrefester. Pappaen til ei venninne jobbet nemlig på fabrikken, – og jeg var så heldig at jeg fikk bli med henne på den største juletrefesten av de alle. Den ble holdt i Mossehallen, hadde konkurranser og, som sagt, den aller største godteposen. Det var tider det.
Da vi levde av industri i byen vår og da jeg fikk en stooor pose med godteri. Den inneholdt mer enn det vanlige papirkremmerhuset med smågodt for en krone
Ha en god sommerdag!
Nann Karin
23 juli, 2016
Som høgvekta på Moss
Resultatet er som «Høgvekta på Moss», sa mamma ofte da jeg var lita. Det var et begrep som gikk på folkemunne og det ble brukt ved unøyaktighet. Jeg har funnet frem til hvordan begrepet oppstod.
I 1853 så fikk Moss by en ny vekt til å veie høyet på. Vekta var stabil og god, men de som skulle holde øye med og orden på det som ble veid var ikke av mest pålitelige. Når bøndene veide høylassene sine, så hendte det at de lot hestenes bakbein stå igjen på vekta. Noe som selvfølgelig ga ukorrekte mål.
Høgvekta lå på Moss, – og hadde til hensikt å finne ut hvor mye «omsetningsskatt» som skulle betales inn. Det ble beregnet ut fra hvor mye høy som ble brukt til byens høner, kuer og hester.
Høgvekta lå omtrent der Torggården er i Moss nå, – og det er plassert en statue der som et symbol på begrepet som spredde seg på folkemunne, landet rundt.
Bildene i innlegget er knyttet til området hvor Høyvekta sto og hvor statuen står i dag.
Petrine :)
- og by the way: Det heter seg at alle kystbyer heter i, med to unntak og det er Moss og Hamar. Det vil si det heter i Stavanger og på Moss… men den regelen er vel i ferd med å forsvinne ut av det norske språket?
22 juli, 2016
Jeg vil vise deg Ramberg
Vet du? Da jeg var liten var det alltid snø om vinteren og sol hele sommeren
Det er så rart å tenke tilbake til da jeg var liten. Da var det nemlig sol hele sommeren og snø hele vinteren. Og uten å ha vært inne å sett på en statistikk så er jeg nesten overbevist om at det er helt sant. Vi gikk masse på ski, skøyter, kunne bruke sparkstøtting og lekte i snøen dag etter dag.
Vi likte å gå på ski og det var alltid stas om en voksen ville bli med oss i Rambergløypa. Jeg husker den som morsom den ene veien og superkjedelig den andre. For fra toppen av Jeløya, ved Bangtjern, så skulle vi ned til vannet ved Fuglevik. Det vil si at vi kunne suse nedover, nedover, nedover og nedover i stor fart. Helt til vi kom til bunn. Der skulle vi raskt ta svingen før det gikk oppover. Det var like spennende hver gang, – hvor mange som falt og hvem som faktisk stod runden igjennom. Jeg husker bare at vi falt en gang, – men da falt vi til gjengjeld en hel gjeng i en hel haug. Jeg tror den var stor.
Det å komme seg oppover var en annen sak. Det var nemlig ikke like fartfylt, men vi hadde hverandre, vi skravlet og kom oss opp på toppen igjen, hvor gang. Og, mer enn en gang så tok vi løypa nok en gang. Det var jo superkult å fare utfor …
Siden jeg nå lever i en tid med mindre snø om vinteren og mer regn om sommeren så er jeg oftest gående på gamle trakter til fots. Jeg synes det er vakkert der og løypa er akkurat passe lang. Det er fortsatt like langt ned fra toppen og like langt å gå opp igjen, men når man er oppe igjen så har man fått god mosjon i vakkert terreng.
Noe bildene understreker.
Petrine :)
I disse dager så kan det komme noen reisebrev fra byen min, Moss.