05 september, 2019
Freske gamle damer
En dag jeg var på veien i en 30 sone så kom en bil mot meg i full fart, – og det fikk noen linjer i dagboka mi…
Den var rød,
den var i årgang veteran
og den var cabroilet,
– bilen
Taket var nede !
Den kom susende
over fartsdumpene
så fort
at rynkene til gamla
ble slettet ut
av lufttrykket
#freskegamledamer
Petrine :D
30 august, 2019
Det finnes dager
Det finnes dager da jeg glemmer alt jeg har vært igjennom,
hva kroppen har tålt
og at jeg fortsatt går til behandling for å holde meg kreftfri.
Det finnes dager da jeg står opp,
gjør det som ventes av meg
og hverdagen går mest som den pleier.
Det finnes flest slike dager…
og så finnes noen helt andre.
Petrine
02 mai, 2019
Det store spørsmålet
Det var rett før jul.
Mammaen hadde nettopp fått konstatert brystkreft.
Det ble snakket om og forklart, så enkelt og forståelig som mulig.
Det var julaften.
Det ble funnet to lus i hodet på minsten.
Jakten ble satt i gang, i form av greing og ved at man skaffet lusemiddel til veie
Det var etter denne runden at det store spørsmålet kom:
«Mamma, kan man få lus om man bruker parykk? »
Små hoder har store tanker, og også de setter ting inn i sin egent konteks og bygger kompetane på erfaringer…
Petrine.
05 mars, 2019
Når februar går over i mars
Jeg er den første til å erkjenne at lyset gjør noe med meg.
Selv om jeg liker førjulstiden, så er det magisk når lyset vender tilbake. Jeg elsker at gåseungene viser seg igjen, at det er visning i Petrus sin fuglekasse og at jeg kan se skudd av små vårblomster om jeg titter nøye under bladene. Og februar er en måned som minner oss om alt dette. Dagene har blitt lange nok til at man føler at våren er underveis, og det holder i bøtter og spann for meg.
Februar har vært en måned hvor alt har gått i det vante. Det har vært skole, trening og litt jobb på undertegnede. Om vi spør minsten om hva som har vært best, så sier han nok besøket på Hedmarken og ikke minst at han arvet to ishockeykøller. De har vært i flittig bruk de siste dagene, – og selv om man er ferd med å se enden på sesongen så slås det puck til den store gullmedalje. Det var ikke bare minsten som satt pris på å være på Hedmarken, – også vi andre koste oss i snøen, på besøk og for undertegnede så var jeg jammen på min alle første ishockeykamp med elitelag. Storhamar slo Lillehammer, om noen lurer på resultatet.
Vi har en liten pjokk som gleder seg til 1. mars. Da har han nemlig halvtårsbursdag, og det er viktig når du er åtte år. For meg er det en dag jeg må tenne lys. Pappaen min sovnet inn på denne datoen, – og selv om jeg tenker på foreldrene mine ofte, så skal denne dagen markeres med lys og hyggelige minner. Det er rart med det, selv om jeg er voksen så savner jeg de ofte. Jeg savner tryggheten ved å alltid ha en heiagjeng, som står der ekte, rause og trofaste, og ikke minst savner jeg noen som ville være like glad for Petrus, hans abligøyer og utvikling som meg. Men. det var lys og gode minner det skulle handle om den første dagen i mars, – og en bekreftelse til han som plutelselig er et helt, halvt år eldre.
Men, utover den første dagen så skal har jeg små mål for mars.
- Finne den første blåveisen og fotografere den
- Fortsette å lære av fotokurset jeg følger
- Gå en tur daglig. Gjerne i skogen hvor alt våkner til liv.
- Følge behandlingsprogrammet på veien mot å bli frisk, denne måneden er det preget av ukentlige doser med cellegift og immunterapi hver tredje uke.
- Strikke, strikke og strikke
- Skrive noen kort og sende de avgårde
- Kjøpe gave til ei venninne som er femti
- Nyt kopper med chailatte, trukket på Chai latte, trukket på chaite pluss fersk ingefær som er blandet med steamet melk. Hverdagskos.
- Forhåpentligvis være med Petrus på årets innspurt på hockeysesongen.
- Lytte på podcaster, om dagen så lytter jeg til Ingefær, til relasjonspodden, til fotosidans fotopodd og det som faller meg inn i øyeblikket
- Forsøke å legge ut et bilde daglig på Instagram. Følg meg gjerne der : https://www.instagram.com/petrusogpetrine/
stranden ved Alby, vår, bastøferga
Jeg håper at dagene steller pent med deg, – og lurer på om du har planer for denne vårmaneden?
Petrine :D
Bildene er fra de siste ukene og minner om at vi har ulikt vær her nede :D Litt hummer og canari, men de var med på å prege februar :D
31 mai, 2018
Jeg må bare hvile meg først
Jeg må bare hvile først!
Petrus rusker i meg!
Jeg våkner, lukker opp øynene og observerer at han står der
Han ser intenst på meg og spør: » Mamma, blir du mer syk igjen nå? Blir du aldri bra?! Kan du ikke være med, bare litt?»
Jeg svarer, så ærlig jeg kan, at jeg er mye bedre enn jeg var og at jeg forøker å bli best mulig. Sannheten er jo at selv ikke jeg har svaret på dette, selv om også jeg gjerne skulle sett fasiten. Jeg har aldri, aldri hatt et ønske om å bli lenket til sofaen for bare å sove. Jeg har ikke hatt et ønske om å ikke mestre hverdagen, – jeg vil jo helst være på farta med sjettegiret på.
I dag er nemlig en av de dagene da jeg har sovet.
Jeg har vært på jobb, – og som jeg pleier etter en arbeidsdag, så har jeg tatt en liten hvil. Jeg er fortsatt ikke helt fit for fight, men jeg har tatt tilbake noe av hverdagen – og jeg vet at jeg er sårbar for å kræsjlande i den berømmelige veggen enda en gang. Det har jeg ikke noe ønske om å gjøre ..
Jeg, som mamma, ønsker jo å være sammen det vakre barnet vi har fått. Jeg har et ønske om å delta i lek, være med på spilling, lese bøker, delta på treninger, kamper, dugnader og alt det som hører mammarollen til. Smerten jeg kjenner fordi jeg ikke mestrer dette sitter som en klump i halsen og en klo om hjertet. Den har pirret tårekanaler og styrket den dårlige samvittigheten, samtidig som kroppen har verket, ordene lekt gjemsel med hukommelsen og øyelokkene har føltes som bly. Blander man dette i en miks med kort lunte, lys – og lydskyhet så er summet at jeg har følt maktesløsheten overveldende.
Det var sånn det var da dt startet, før over et år med sykemelding!
For meg så starte det hele med å være pårørende, småbarnsmamma, lærer, bonusmamma og at jeg plutselig befant meg i en konfliktsone, Det handlet på den ene side om å være der for og hjelpe andre og på den andre side om å befinne meg i noe jeg ikke hadde verktøy for å løse. Det handlet om liver og jeg fikk heller ikke satt de grenser og ikke tatt de pauser jeg trengte da sorgen var et faktum.
Det å gå på akkord med egne krefter,
det å være oppriktig glad i og redd om en son er syk,
det å passe på en liten pjokk i en verden med lite avlastning,
det å skulle være på plass og levere,
det å ønske at man er super på alt,
det å miste den siste som støttet deg,
det å stå alene med flyttekasser og putte mye av barndommen i esker
og det å se hvordan en fire åring tror det er sin skyld at de rundt han oppfører seg lite voksent.
Det krevde hele meg.
Det krevde mer enn hele meg, for plutselig var jeg tom, – det forsto jeg først et par år etter at legen min hadde bedt meg om å ta en skikkelig pause. Jeg la fru doktor sin kompetanse til side og fortsatte med hodepine, med verking i huden, med knallharde muskler, med smertefulle ledd og uten søvn et par år til. Da var hele meg, det sosiale nettverket og kreftene forsvunnet. Mestringsfølelsen og interessen hadde også dratt sin vei.
Det å bli utbrent kan oppleves ulikt for ulike personer, for meg så endte det med at det eneste jeg fikk til var å sove. Jeg sov på dagen, jeg sov om natten og jeg kjente at jeg trengte å sove om jeg måtte opp for å ordne noe. Jeg klarte rett og slett ikke å holde øynene eller kroppen oppe. Det eneste som fungerte var å ligge med bevisstheten gjemt bak noen lukkede øyelokk. Jeg virket ikke!
Jeg virket ikke og gutten vår trengte meg.
Han trengte noen som var der for han, som et barn trenger foreldre sine. Han trengte oss også fordi vi var det som var igjen av nettverket og fordi barn trenger oppmerksomhet og tilbakemeldinger. Det vet jeg mer enn noen annen. Utdannelse og et langt yrkesliv har gitt meg tro på relasjoner. Det hjalp så lite hva han trengte! Jeg kunne ikke gi han det. Det i en verden hvor det å skulle ta en dusj føltes som et maratonløp.
Han var liten og jeg var sliten. Noe som var og er en utrolig dårlig kombinasjon.
Vi har et felles ønske om at jeg skal være frisk, han fordi han vil ha meg der og jeg fordi jeg vil fylle den plassen som mamma på en god måte. Jeg er på vei fremover, selv om tanker, hukommelse, ord, energi og følelsen av meg selv kommer tilbake etter metoden tre skritt frem og to tilbake. Han får fortsatt høre : «Ja, jeg må bare hvile først! »
Heldigvis mye sjeldnere enn før!
Vi er på vei til et bedre oss!
- og du , husk at det hver dag er plass til et pusterom!
Petrine :D
31 august, 2017
Da Lady Di sin bortgang føltes som en befrielse
Den 31. august i 1997 så befant jeg meg i Indonesia. Og jeg tror at Lady Dianas bortgang reddet oss litt !
Jeg og venninna mi hadde tatt turen ut i verden med ryggsekk og var ganske så ferske i gamet. Det var ikke mange dagene siden vi hadde forlatt ferdrelandet og bare noen timer siden vi hadde gått rundt det samme kvartalet fire ganger på vei for å finne hotellet vårt i Singapore. He, he jeg har hørt at om man ikke har kompass i skogen så går man ofte i sirkler. Det gjør man også i store byer som man ikke er kjent og om man ikke har laget noen holdepunkter underveis. I alle fall om man skal tilvennes til en annen tidssone og ikke minst et annet klima! Her var det dampstrykejernvarmt, hele tiden.
Etter et par dager i den flotte verdensbyen bestemte vi oss for å ta turen over til nabolandet, Indonesia. Vi tok full sats og jeg har en formening om at vi tok syvmilstøvlene på, for etter en båttur så sto vi på på Batam. Vi sto der med bankkort, Amerikanske Dollar, reisesjekker, en 60 -liters ryggsekk og godt mot. Dere skal tro meg når jeg forteller at det hadde vært bedre å ha en flaske vann og litt kjeks.
Miinibanken var ute av drift, det var ingen som byttet reisesjekker i gangbar valuta og det var umulig å veksle dollar til Ruphia. Som nevnt, så hadde vi ikke så mye mer enn klær i sekken, – og da en taxisjåfør kom oss til unnsetning og skaffet oss et sted å bo for natten, så var vi på den ene siden lykkelige og på den andre lettere vettskremte. Det var deilig å vite at vi hadde et sted å sove og det var skremmende at det utenfor boligen satt mørke menn og spilte kort hele kvelden. Og til tross for manglede niste så ble vi på rommet helt til neste dag!! Det var et hotell med betongvegger, med et vindu, en dør, en seng og en varmtvannstank som laget et leven uten like. Den gikk på gass! Det var ikke et hotell med Piccolo, resepsjon eller frokostsal. Det var et sted hvor man ble sulten. I alle fall om man ikke hadde med mat og ikke våget å gå ut av døra.
He, he det må jeg le av nå og det hadde jo aldri skjedd om vi hadde vært lengre på tur. Skrekken forsvant, – i takt med hørselen, – for i det landet vi var i nå så hadde man ikke peiling på at man faktisk kan skru på volumknappen og at det ikke er nødvendig med stand by på høyeste nivå.
Tilbake til døgnet på Batam. Før vi krabbet inn mellom de beskyttende veggene så hadde vi en avtale om at vi skulle bli plukket opp dagen etter. Sjåføren skulle hjelpe oss å finne et sted å få kjøpt veien videre. Mannen kom, vi besøkte et reisebyrå, kjøpte billett og kom oss til flyplassen. Der fikk vi forøvrig et nytt problem, for der skulle det betales en skatt, – og vi hadde fortsatt ikke penger.
På et eller annet finurlig vis så kom vi inn til gaten, eller hva det heter når hele flyplassen er på størrelse med en ballsal. Vi ble sittende å vente. Time etter time etter time. Det var ganske folksomt da vi kom og etter hvert ble det færre og færre og færre på plassen. Vi iforsøkte å finne ut om vår flybillet var falsk, om flyet var kansellert eller om det var forsinkelser. Vi klarte ikke å få svar på det. Der satt vi da med en tom mage og en klump i halsen som vokste seg større for hvert minutt. Vi hadde jo fortsatt ikke gangbar valuta. Ei heller mat.
Det var der det skjedde. Vi så nyheten på en liten TV – skjerm og i en annen reisenes avis. Den nyheten om at Lady Diana hadde gått i døden sammen sin Romeo. Klumpen i halsen vokste seg kjempehøy og tøt ut av øynene som saltvann. Reaksjonen var umiddelbar og han som leste avisen trodde nok at vi var i Prinsessens innerste vennesirkel. Han slapp avisen og ga den til oss. Til oss som satt der å gråt og som endelig fikk slippe følelsene fri. De følelsene som handlet om skikkelig dårlig planlegging og om at verden hadde mistet en ung og vakker prinsesser. I eventyrene har nemlig prinsessene evig liv.
Så i et lite øyeblikk føltes Lady Di sin bortgang som en befrielse på innestengte følelser, – og vi synes oppriktig ulykken var veldig trist. Det var verdt å gråte for!
Petrine :D
By the way: Det ble servert rosa kake og søt saft på flyet , – og vi hadde fortsatt ikke gangbar valuta da vi skulle ut av flyplassen i Jakarta :D Og etter den gangen levde vi lykkeligere på tur, alltid med vann og kjeks i sekken Vi hadde også oftest gangbar valuta i lommeboka.
24 mars, 2017
ord, ord, ord…
Altså., det her er en av de innleggene som kan være personlig og som sikkert kan treffe flere enn meg hjemme.
Det er nok ikke bare jeg som har latt tanker og skravla gå når man møter noen med tilsvarende frustrasjon og opplevelse som deg selv? Jeg synes jo ikke det er greit, og jeg bruker tid på slik etter på. I håp om at jeg ikke kaster meg på en slik runde siden, – selv om jeg faktisk er frustrert over situasjonen. For det er jo ingen løsning i skravlinga, det kan føre til at folk blir såra, rykter spredd og det er vel i bunn og grunn slik mobbing oppstår. Det er nok ikke bare jeg som har det sånn. At man lar seg rive med, at man ikke kan se en situasjon fra flere sider, at vi glemmer de andre sin versjon og at man kan gjøre ting vondt verre.
Jeg har mange ganger vært lei meg, nettopp fordi jeg har blitt definert av andre enn de som kjenner meg godt og som ikke vet noe om situasjonen. Jeg vet hvor håpløst det er å ikke få lagt frem sin egen sak og få lagt ballen død. Det er super vondt og super vanskelig. Allikevel….
Nå er jeg våken.
Det er natt, – jeg burde sovet.
DU sover kanskje?
Helt uvitende om at jeg ble hektet med i min egen frustrasjon
og snakket om personer og situasjoner ,
– på et sted hvor det ikke burde komme?
Petrine :/
05 februar, 2017
Om små gleder – #Takknemlighet
#takknemlighet
På en dag som starter med at den ene bilen er uten strøm, fordi døra har stått oppe hele natta, og Petrinemannen drar avgårde med den andre, – og i stresset får med seg husnøklene og lommeboka mi, – så er det godt med hjelpsomme naboer og en venninne som lager afternoon tea til lunsj. En brå start behøver ikke alltid føles stressende resten av dagen.
Det er godt å kjenne takknemlighet
God søndag!
Petrine :)
13 januar, 2017
Stjernepunkter #1
Vi er allerede godt inne i det nye året, og jeg har laget noen punkter over ting jeg har gledet meg over eller har følt som meningsfulle de første dagene i januar.
Jeg deler de gjerne med deg:
* Å spise egg fra venners hønsegård. Jeg følte meg så priivligert og så heldig
* Å tro på at det nye året kan gi meg gode løsninger og enda bedre oppleveler
* Å ha bøker tilgjengelig, både til å lese selv og til å lytte på.
* Å få matkasse på døra når du er så matlei at du ikke har fantasi til å lage en ukesmeny, – fordi du har glemt å avbestille den
* Å bli med på en utfordring om å ta 52 bilder på et år på Everydag Eyecandy. Bli med du også da, vel.
*Å holde avtalen med meg selv om å gjøre en hyggelig ting for min egen del hver dag
*Å lese om å finne balansen.
*å synes dette er sterk lesing, – men alikevel oppfordre jeg dere til å ta en titt. Historien om Safia Y Abdi Haase, hvor hun forteller at hun har fått fred
* Jeg fant ved en tilfeldighet podcasten Pia og Psyken, og jeg har hørt noen få av episodene. Lyttbare, fordi du lærer litt, men mest av alt fordi du hører ulike historier og tanker.
* Vi har hatt noen timer med snø. og den brukte Petrus opp. Han lekte helt til han kom inn gjennomvåt av snøen som etter hvert hadde blitt regn.
Det var en pitteliten oppsummering herfra, det kommer mere senere :)
Petrine :)
25 desember, 2016
Gledelig jul, en liten oppsummering
Hei, og god jul !
Jeg stikker innom en liten tur for å ønske dere alle sammen en god jul, – jeg håper at dere får slappet av og kost dere.
Julaften var vi hos et vennepar og deres barn. Det var så hyggelig å få komme dit. – til et julepyntet hus, til glade barn/unge i finstasen og til deilig servering. Venner jeg jo familie man velger selv, og man velger jo de man trives med på en så stor dag som den i går.
Her hos oss så har vi vært hjemme i dag, – og Petrus har fått lekt seg med noen av lekene han fikk i går.
Jeg fikk verdens fineste julehefte av julenissen, – det het «Juleroser». Herborg Kråkevik er redaktør . Det er et litterært julehefte med flotte små, vakre historier. Jeg er som tidligere nevnt glad i Svein Nyhus og Gro Dale og i heftet fant jeg blant annet en historie av de. ( Hvit jul, – tenk på hva du putter i deg av alkohol, sier jeg bare. ) Anne B Ragde mintes en jul fra tidlig 1970 – tallet og vi blir kjent med Th Kittelsen. Det jeg via omveier forsøker å fortelle at jeg har lest dette juleheftet, – om jeg ikke har sovet eller vært i alvorlig hard kamp med Petrus. Han fikk nemlig et ishockeyspill til jul. Blant annet..
slik ser det ut når den Petrinske familie skal hjem etter en storartet julaften.
Jeg stikker innom før det blir et nytt år,- og jeg minner altså om at dere kan vinne et fotokurs i gårsdagens luke på bloggen: Der vil dere også finne link til mine medbloggere som alle sammen har fine premier som skal trekkes den 28.12 . Da blir hele listen over vinnere også offentlig gjort
Til vi høres, – nyt fridagene <3
Petrine :)