12 september, 2017

Jeg er bloggverdens Skybert

 

I går hadde Mammaen til Michelel et innlegg om at hun er bloggverdens Sylvi Listhaug, fordi hun er tydelig, er for valgfrihet og for at man skal ha god eldreomsorg i Norge. Men, begrunnelsen er hun enten blir elsket eller hatet, hun har tydelige meninger om veier hun skal gå og hun skaper engasjement.

Nå er ikke jeg på ville veier, vil også ha et sosialt system som virker i Norge også for eldre og jeg vet hva jeg tror på. Men…

Jeg ble gående å fundere på hvem jeg er i bloggverdenen.

Jeg kom til at jeg er Albert sin Skybert:

Skybert dukker opp når Albert vil. Bloggen er et tastetrykk unna

Skybert dukker opp når Albert er alene. Jeg ser for meg at reisen rundt i blogglandia er når man er sammen med en hel gjeng, – da håper jeg at gjengen er opptatt av medlemmene.

Skybert er ikke synlig for alle. Jeg skriver ikke en blogg med de store bokstavene, har ikke skrikende overskrifter og er ikke det navnet som sitter på alles lepper. Jeg er ingen Sophie Elise, Anne Brith eller Mammaen til Michelle for den saks skyld.  De har gjort en god jobb og fått bloggen sin opp og frem. Den jobben har ikke jeg gjort, – det er derfor det er de som kjenner til meg som finner meg. Det betyr ikke at jeg ikke har lyst til å bli lest av flere.

Skybert kan være utydelig. Jeg har klare meninger og lever et allsidig liv, men i bloggverden er jeg litt sparsom med hva jeg deler. Petrus kan være gutten vår, det kan være et barn jeg har truffet, en som representerer hva jeg synes er viktig, – så innleggene er ærlige, og jeg står for å være Petrine. Men, en Petrus kan være flere enn gutten vår ( om han ikke har bursdag da :D ) Det er jeg som tar bildene, – også der prøver jeg å verne om de som er på fotografiet.

Skybert dukker opp i ny og ne, – noe også mine innlegg gjør.

Skybert er en god venn, – og det tror jeg at bloggen kan være for noen. De som stikker innom for å se på bilder, de som vil se hva som har skjedd siden sist og for de som leter frem til litt flere saklige innlegg. Da kan det være at de må tilbake til den forrige bloggplattformen.

Hvem er du om du skal sammenligne deg med en annen?

Petrine

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


12 september, 2017

Barnet og leken 2

 

«Leken er nødvendig i barns liv!»
Thomas Aquinas

I går satt jeg på en lekeplass.
Det var et barn som forsøkte å balansere på en line der.
Plutselig sto det et barn på den motsatt siden av lina.
De så på hverandre, og lo.

Den ene gutten forsøkte å gå over til den andre siden, etter et par steg, falt han av. Han viste med kroppen at den andre kunne forsøke. Heller ikke han kom seg over.

De så på hverandre enda en gang og lo.

Plutselig sto de på samme side av lina.
Den ene rakte ut en hånd, – den andre tok den og kom seg opp det slakke båndet. Sammen klarte de hver sin gang å komme seg fra side til side.

Da det var gjort, så fant de ut navnene på hverandre,
før de sammen løp mot neste aktivitet.

Leken bandt de sammen!

Leken knytter vennskap!
Leken ivaretar empati!
Leken skaper utvikling!

Har du sett på barn som leker i det siste? Hva lekte de?

Petrine

#Barnetogleken

 

LagreLagre

LagreLagre


11 september, 2017

Om bøker, mat og tradisjoner

Vi leser om Willy Wonka, om Charlie Bucket og familien hans.
Jeg tror det er derfor Petrus jublet over middagen vår i dag.
Kålsuppe!!, – utbrøt han.

Eller Får – i -kål, som vi andre kaller det :D

Høsten har inntatt det Petrinske hjem.
Vi koser oss med den norske nasjonalrettten hver eneste høst
og personlig er jeg glad for at jeg slipper å leve på kålsuppe som de gjør hos familien Bucket.

Petrine

LagreLagre

LagreLagre


11 september, 2017

Barnet og leken 1

Hei, folkens !
I dag har jeg bladd i gamle ukeblader, – og jeg har sett på utallige artikler rettet mot barn og barnefamilier. Mange av de er knyttet til mat, det å komme seg ut i naturen og ikke minst mot ferier. Nå setter jeg pris på gode turer, god mat og ikke minst på å komme bort på ferie. Og jeg kan med hånden på hjertet blitt motivert til barnevennlige alternativer gjennom ukeblader jeg har lest.

Men, det er et tema som jeg savner i bladene, i skolen og i samfunnet generelt. Det er barn og lek. I et samfunn hvor alt blir satt opp mot kunnskapsmål, hvor det meste av barnas tid er organisert i barnehage, sfo eller fritidsaktiviteter, så er jeg redd for at temaet lek blir organisert bort. Misforstå meg rett, for jeg vet at lek enda finnes i barnehagen, men også at målstyring mot fag er på full fart inn der også. Jeg mener at leken er verneverdig!

Nå er det heller ikke sånn at jeg ikke vil at barn skal lære, det er akkurat det jeg vil. Jeg vil at barn ska beholde nysgjerrigheten sin, de skal få forske på egenhånd og de skal få mulighet til å benytte den indre kraften som er i oss alle når vi er barn, – den som driver de fremover, den som fremmer latter og glede og ikke minst gir de kompetanse på ulike områder.

Jeg har bestemt meg for å sette lek på kartet, på min egen lille måte. Jeg vil forsøke å legge ut mange ulike innlegg om barn og lek. Mest i form av et bilde og en kort tekst, men også noen hvor jeg tar for meg lek og forsøker å fortelle hvorfor jeg vil ha leken tilbake til barndommen. Og da snakker jeg om den fri leken, den som oppstår spontant, er lystbetont og som barna kan styre selv.

Jeg håper du vil følge meg, hjelpe meg til å verne om og sette den viktige leken på kartet og mest av alt gi barna frihet til å ivareta sin viktigste form for læring. Det kan du gjøre ved en å sette en tommel opp, dele og delta på facebooksiden til bloggen.

Jeg takker for oppmerksomheten så langt, vi sees i morgen!

Petrine

LagreLagre


11 september, 2017

Ha en god valgdag

Jeg husker eksakt hvor jeg var den 11. september i 2001.
Jeg var på jobb, kjørende til et møte, da jeg fikk nyhetene om flyene og tvillingtårnene.

Jeg vet hva jeg skal gjøre den 11. september 2017,
jeg skal gi min stemme.
Det er min rett og jeg slår et slag for demokratiet.

By the way: Og skal jeg være ærlig så blir det deilig å slippe valgkampen. Jeg synes retorikken er ufin og jeg håper at politikere igjen skal fremme sin egen sak uten å tråkke på andre. Vi vil at barna våre skal fremsnakke hverandre, skille mellom sak og person og ikke mobbe. Paradoksalt er mediene er fulle av folk som i hver setning forteller hva som er feil med alle som mener annet enn seg selv.

Godt valg!

Petrine


10 september, 2017

God søndagskveld

Hei, bloggen !

Det er søndag og jeg skal straks gjøre meg klar til i morgen .
Men, aller først så skal jeg ønske dere en god kveld!

Ha en glad og fin uke!

Petrine


Noen helger er fylt med ingenting annet enn øyeblikkets valg, andre med planlagte turer eller som denne, – med fest.

Petrus fylte 7 år på forrige fredag og han vekket meg hver halvtime fra klokken 0330. Han var superspent og livredd! Spent på hva som befant seg innenfor gavepapiret og livredd for at vi skulle glemme å vekke han med kake, lys og sang. Og, tro meg, vi passet på at tradisjonen ble holdt ved hevd. Fikk, som sagt, også hjelp fra den nybakte syvåringen.

Fredag var vi hjemme og serverte kake til de som stakk innom og lørdag var det duket for Labyrintfest. Da var de gutta han savner så veldig fra barnehagen invitert og de barna han leker med her hjemme. Det ble bursdagsfest med temaet Labyrint.

Og hvilken fest det ble. Petrus var veldig fornøyd og tilbakemeldinger som «universets beste bursdag» fra gjester sier at det var noen som koste seg de to timene som bursdagen varte.

Temaet Didaros og Labyrint hadde Petrus ønsket seg til bursdagen sin i fjor. Da lå jeg nede for telling, og jeg klarte ikke planlegge eller gjennomføre festen. Så i år hadde vi inget valg, krefter eller ikke,  – det var klart for å lage Livspucker, oppgaver og slimpopcorn.

Jeg bestilte noen lamper på Wish, skrev ut livspucker fra nrk.no, hvor jeg også fant Memory og medaljer. Nå brukte jeg sjokolade – gullpenger til belønning, – men det andre skrev jeg ut og laminerte. I tillegg så handlet jeg inn grønt godteri, lagde grønn gele, hadde grønt tilbehør, laget

Oppgavene var følgende: 

Finn riktig nøkkel: Jeg han en hengelås på to godteriglass og festet tre nøkler til glasset med en tråd. De måtte finne glasset, få opp låsen og ta ut livspuckene som lå oppe i glassene.
QUIZ: Jeg benyttet meg rett og slett av spørsmålene som ligger på nrk.no. Det var spenning hver gang jeg trykket på svaret jeg krysset av på, – og jubelen var stor om svaret ble markert med grønt. De som hadde fem eller flere riktige svar fikk to livspucker og de andre fikk en. Og for en mamma som sliter med konsentrasjonen, så var det digg at spillet tok ansvar for å holde tellinga på antall riktige svar. Quizen finnes her
Balansere: Det var satt opp benker som barna måtte balansere på og det var lagt livspucker litt unna de, slik at kunne plukke med seg noen.
Hva er ned i bøtta? Jeg satt på et hjemmesnekret lokk av papp på tre bøtter. Midt i lokket hadde jeg laget et hull, stort nok til at et barn kunne putte hånden sin ned i den. Jeg klipte av bunnen i en plastpose og festet den ned i hullet. Det vil si at posen dannet en tunnel ned i posen og man ikke kunne se hva som var nede i bøtta. Øverst på posen, der hvor barnet skulle putte hånden ned i, tapet jeg den smalere, også det for å hindre innsyn. Bøtta hadde jeg fylt med ulike ting, – popcorn i den ene, en med bomull og i den siste var det kongler. Og mellom fyllet lå det livspucker som skulle plukkes opp. Jeg jaktet egentlig på slim til fyll, men det var utsolgt i butikkene jeg var innom.
Kaste slimballer i en bøtte: Petrus hadde slimballer, – og de brukte vil til å kaste i en bøtte. De fikk ta livspucken i bøtta om de klarte å få like mange baller i den som de var deltakere på laget. Alle barn hadde tre forsøk hver.
Memory: Den aller siste posten var å besøke Didaros hvor det var memory. Der mistet man en livspuck for hvert feilskjær i hukommelsen. Jeg kan røpe at alle kom godt i havn.

Alle oppgavene, med unntak av quizen, måtte gjennomføres på tid. Det var nedtelling de siste tyve sekundene. Da måtte de raskt ut av rommet. Rakk de ikke komme seg ut ble de sprutet på og de måtte bli i «slimsuget». Laget kunne befri «fangen» med en livspuck.

Borddekorasjon: Grønne gele krokodiller

Vi serverte : 
Pølser før lekene
Sjokoladekake med grønne geletopper, is, grønn gele og slimpopcorn etter lekene.
Grønt godteri

Jeg skal lære dere å lage slimpopcorn, men i et annet innlegg. Det ser ufyselig ut og smaker faktisk godt. Litt sånn: «Karamelliserte popcron.»

Tiden gikk fort, det ble lite tid til frilek, – og vi har fått tilbakemelding om flere fornøyde barn.

Petrus fikk mange fine gaver, – og jeg liker ikke trekke frem noen egentlig.. Og i denne sammenheng er egentlig ingen nevnt og ingen glemt.  Men, det var en av vennene som hadde laget slimkuler av gele i isbitformer og tegnet livspucker som bursdagskort. Det var jammen innertier…

Kreativiteten altså…

Tiden gikk så fort og vi var så opptatte at vi ikke fikk tatt bilder underveis. Men, noen tips har dere jo fått om dere vil lage en temabursdag hjemme.

Petrine

LagreLagre

LagreLagre


01 september, 2017

Kjære, syvåringen min!

Året du har vært  seks år har vært spennende for deg og for meg.

Som seksåring var du aktiv, – hockey og fotball


Det å være seks år har vært kjedelig. Lekser, sier jeg bare.

Det å være seks år, var heller ikke så lettvint og morsomt som vi hadde håpet på. Skoleåret ble litt strevsomt og ikke slik det var tenkt.

Det å være seks år har vært morsomt, lek og venner

Og nå er du syv år…

Vi liker sangen, latteren og alle de morsomme påfunnene dine.

Vi digger at du sprudler

med all din lek,

din bevegelse,

dine morsomme funderinger

og hele deg!!

Jeg fant noen bilder av deg fra det siste året:

Du har vært å finne liggende på utallige brygger for at du skal finne liv under vannflata,

du har fisket, ( og fått en kjempestor sei )

klatret,

du har fundert over engelske setninger,

laget egne matematikkstykker,

lekt med venner,

sparket ball

og også vært fornøyd med livet.

Det er slik vi fortsatt ønsker at det skal være,
– og vi håper at det å være syv år blir morsomt og greit.

Og nå, kjære gutten vår; Gratulerer med dagen!
Vi ønsker syvåringen velkommen
og vil at dagene fortsatt blir fylt med lek, sang, latter, bevegelser og glede.

 

Vi digger deg!

Mamma <3


Den 31. august i 1997 så befant jeg meg i Indonesia. Og jeg tror at Lady Dianas bortgang reddet oss litt !

Jeg og venninna mi hadde tatt turen ut i verden med ryggsekk og var ganske så ferske i gamet. Det var ikke mange dagene siden vi hadde forlatt ferdrelandet og bare noen timer siden vi hadde gått rundt det samme kvartalet fire ganger på vei for å finne hotellet vårt i Singapore. He, he jeg har hørt at om man ikke har kompass i skogen så går man ofte i sirkler. Det gjør man også i store byer som man ikke er kjent og om man ikke har laget noen holdepunkter underveis. I alle fall om man skal tilvennes til en annen tidssone og ikke minst et annet klima! Her var det dampstrykejernvarmt, hele tiden.

Etter et par dager i den flotte verdensbyen bestemte vi oss for å ta turen over til nabolandet, Indonesia. Vi tok full sats og jeg har en formening om at vi tok syvmilstøvlene på, for etter en båttur så sto vi på på Batam. Vi sto der med bankkort, Amerikanske Dollar, reisesjekker, en 60 -liters ryggsekk og godt mot. Dere skal tro meg når jeg forteller at det hadde vært bedre å ha en flaske vann og litt kjeks.

Miinibanken var ute av drift, det var ingen som byttet reisesjekker i gangbar valuta og det var umulig å veksle dollar til Ruphia. Som nevnt, så hadde vi ikke så mye mer enn klær i sekken, – og da en taxisjåfør kom oss til unnsetning og skaffet oss et sted å bo for natten, så var vi på den ene siden lykkelige og på den andre lettere vettskremte. Det var deilig å vite at vi hadde et sted å sove og det var skremmende at det utenfor boligen satt mørke menn og spilte kort hele kvelden. Og til tross for manglede niste så ble vi på rommet helt til neste dag!! Det var et hotell med betongvegger, med et vindu, en dør, en seng og en varmtvannstank som laget et leven uten like. Den gikk på gass! Det var ikke et hotell med Piccolo, resepsjon eller frokostsal. Det var et sted hvor man ble sulten. I alle fall om man ikke hadde med mat og ikke våget å gå ut av døra.

He, he det må jeg le av nå og det hadde jo aldri skjedd om vi hadde vært lengre på tur. Skrekken forsvant, – i takt med hørselen, – for i det landet vi var i nå så hadde man ikke peiling på at man faktisk kan skru på volumknappen og at det ikke er nødvendig med stand by på høyeste nivå.

Tilbake til døgnet på Batam. Før vi krabbet inn mellom de beskyttende veggene så hadde vi en avtale om at vi skulle bli plukket opp dagen etter. Sjåføren skulle hjelpe oss å finne et sted å få kjøpt veien videre. Mannen kom, vi besøkte et reisebyrå, kjøpte billett og kom oss til flyplassen. Der fikk vi forøvrig et nytt problem, for der skulle det betales en skatt, – og vi hadde fortsatt ikke penger.

På et eller annet finurlig vis så kom vi inn til gaten, eller hva det heter når hele flyplassen er på størrelse med en ballsal.  Vi ble sittende å vente. Time etter time etter time. Det var ganske folksomt da vi kom og etter hvert ble det færre og færre og færre på plassen. Vi iforsøkte å finne ut om vår flybillet var falsk,  om flyet var kansellert eller om det var forsinkelser.  Vi klarte ikke å få svar på det. Der satt vi da med en tom mage og en klump i halsen som vokste seg større for hvert minutt. Vi hadde jo fortsatt ikke gangbar valuta. Ei heller mat.

Det var der det skjedde. Vi så nyheten på en liten TV – skjerm og i en annen reisenes avis. Den nyheten om at Lady Diana hadde gått i døden sammen sin Romeo. Klumpen i halsen vokste seg kjempehøy og tøt ut av øynene som saltvann. Reaksjonen var umiddelbar og han som leste avisen trodde nok at vi var i Prinsessens innerste vennesirkel. Han slapp avisen og ga den til oss. Til oss som satt der å gråt og som endelig fikk slippe følelsene fri. De følelsene som handlet om skikkelig dårlig planlegging og om at verden hadde mistet en ung og vakker prinsesser. I eventyrene har nemlig prinsessene evig liv.

Så i et lite øyeblikk føltes Lady Di sin bortgang som en befrielse på innestengte følelser, – og vi synes oppriktig ulykken var veldig trist. Det var verdt å gråte for!

Petrine :D

By the way: Det ble servert rosa kake og søt saft på flyet , – og vi hadde fortsatt ikke gangbar valuta da vi skulle ut av flyplassen i Jakarta :D Og etter den gangen levde vi lykkeligere på tur, alltid med vann og kjeks i sekken Vi hadde også oftest gangbar valuta i lommeboka.

 

 


 

Vil du vite hvordan vi har sovet i natt?

Vi sitter ved frokostbordet.
Jeg har problemer med å våkne,
– og er  veldig fornøyd med at jeg endelig har sovet en hel natt.
Det er ikke hverdagskost.

Petrus ser på meg og spør om jeg er trøtt og om jeg ikke har sovet.

Jeg svarer at jeg har sovet som en stein.
Har ser på meg, ler og svarer:
» Jeg har sovet som en klinkekule !»

Ha en glad dag, uansett hvordan du har sovet i natt!!

Petrine

By the way: Når begynner man å trene på ordtak :D :D

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre


Page 28 of 68« First...1020...2627282930...405060...Last »