I dag er det første desember, det er første desember i dag. Og hver dag frem til julaften så vil dere finne en episode av en julekalender her på bloggen. Frem til den 24. desember så kan dere se en episode av Gubben Petterson og Tomtemaskinen.
Følg med da vel :D Her er dagens lille filmsnutt Kos deg
Kjærer dere på mandagen!
Jeg kommer bare innom med en liten situasjonsrapport. Jeg er akkurat nå i et lite kaos av ting og planer. Jeg har ikke kaosangst og det er derfor ingen panikk over å bli sittende på gulvet blant kaffekopper, kalendergaver, lys, papir og pakkebånd. Det er bare en lite tjuvstart på adventstiden. Det er så kjekt å få forventningene opp på veggen i form av en hyggelig og pakkekledd adventsgutt. Dessuten så synes jeg tiden med nissedekkede kopper og krus er kort. Så i dag kommer nissene ut av skapet. Og det ikke i overført betydning!
Da jeg rotet rundt i adventsesken så fant jeg nrk sin kalender fra 2013. Og nå lurer jeg på om du synes jeg er kjip. Jeg så nemlig mitt snitt til å lukke alle lukene igjen og la den gå til gjenbruk. Hvor feil kan det være liksom, de har jo ganske sikkert ikke stokket om på episodene så hintet som er på bildet vil jo treffe blink nå fire år etter :D
På Petrus sitt skrivebord står det nå en kalender klar til å få lukene åpnet, – og så får vi se om det er lucia på den 13. også denne gangen.
Mens jeg sitter her og vurderer om jeg skal ha en liten adventsutfordring på instagram, men jeg vet ikke om jeg klarer å organisere de bildene som kreves for at det skal gå i orden. Jeg er et oppkomme av ideer, men det er noen ganger en vei å gå for å sette de ut i livet. Er det bare jeg som har det sånn, – at man finner på mange ting, men så kommer man til kort når det kommer til gjøre det. Det handler ikke om jobb og ting jeg må gjøre, men ting som jeg tenker hadde vært gøy, ting jeg synes virker spennende, men som krever at jeg kommer meg vekk fra husets fire vegger.
Det var dagens lille hilsen
Petrine :D
Vipps var det søndag igjen, – og jeg ser kjapt tilbake på uka som gikk.
Ukas hyggeligste Jeg var i Oslo med jobben, hvor vi spiste god middag og så The book of Mormons. En fin ettermiddag og kveld,
Ukas mest spinnville. Jeg sier ikke mer enn Black Friday. Dagen som startet i Usa for at enkelte kjøpmenn skulle snu de røde tallene i regnskapet til sorte, før årets regnskap skulle legges frem. Man samlet sammen det man hadde og solgte det billig i håp om å få inn det som skulle til får å få positive tall. Men, det er et konsept som har vokst seg større enn himmelen, og for meg som bor i nærheten av det kjøpesenteret som innførte begrepet til Norge, synes det er spinnvilt at folk oppfører seg som gribber for å få tak i et klesplagg eller tre til en meget gunstig pris. Nå skal jeg ikke kimse av salg, men på videoen jeg så i lokalavisa, minner mer om en krig, – eller at det var verdens siste matbit som ble servert. Synd, men jeg får dessverre ikke delt videoen, Jeg fant en video i en annen avis,
Ukas overraskende. Det har seg sånn at det er ikke bare i de norske skoger at det sniker ulv rundt, – de plasserer seg på melkekartonger også. Den har tatt seg en plass og deler av befolkningen hjelper den med å ule. Uuuhhh, det er en ulv på på frokostbordet vårt! ! Nå skal jeg innrømme at jeg ikke er sikker på at jeg hadde lagt merke til ulven og langt mindre forstått at det var haselering med bønder, men at en tegnet ulv kan få storm i vannglasset var for meg overraskende.
Ukas påminner. Da jeg leste dette så fikk jeg en påminnelse om at jeg skulle vise de jeg satt pris på at jeg faktisk gjør det. En dag kan det faktisk være for sent.
Ukas kjedeligste: Petrus hadde gledet seg til åvære med på hockeycup i helgen, – og brukte lørdagskvelden til å sparke fotball foran huset. Der står det en stolpe som han klarte å sparke til. Nå er benet høyt, rekvisisjon til røngten på kjøkkenbordet og en julefilm på tven. . Det var trist for gutten at han ikke fikk vært med, – og vi krysser fingrene for at tåen og forfoten bare er forslått og at han får med seg fortsettelsen på sesongen.
Ukas inspirerende: som mange av dere vet så er jeg med i et bloggnettverk, og denne uken så har noen ildsjeler laget en side som presenterer de bloggene som er med. DU finner den her :D
Ukens torsdag: Jeg sov, sov og sov. Jeg betalte tilbake Osloturen.
Ukens kjøp: I fjor kastet jeg støvlettene mine for at jeg ikke skulle bruke de et år til. De var nemlig slitne. Derfor stakk jeg innom en skobutikk her på øye på fredag. Der fant jeg noen nye, – og ved kassa fikk jeg rabatt fordi det var den svarte fredagen som det var. Til tross for at jeg var den eneste i butikken, at jeg ikke var ute etter supertilbud så takket jeg avslaget velkommen. Og støvlene tror jeg er varme og gode. Det er lammeskinn inne i de.
Ukens feil: Jeg strikker julegaver og om du får to høyrevotter av meg, så er tanken god, de er strikket med omtanke og alt bygger på et ukonsentrert øyeblikk .
Søndagens plan. Finne frem en eske med adventsting, slik at jeg kan få hengt opp en kalender til pjokken her.
Hvordan ble din uke?
Petrine
Jeg kjenner en gutt, la oss kalle han Petrus, som jeg kaller alle barn jeg refererer til her på bloggen. Han trivdes ikke med å starte på skolen. Han har nedtelling til skoletiden er over, han savner leken, han savner å kunne ta seg en dag fri for å kose seg og han synes ting er alt for kjedelig. Denne Petrus er en ung gutt, født sent på året og er nesten et helt år yngre enn noen av de har gåt i klasse med.
Med dette innlegget så referer jeg ikke til enkeltpersoner, en spesiell skole og jeg er ikke ute etter alle de ansatte som forsøker å gjøre alle elevenes dager gode, – og som legger godt til rette for læring innen de rammer de har. Det jeg ønsker å si at det ikke trengs mer mistilitt til lærere, men det trengs flere av de inn i skolen. Å bli sett, å være trygg, oppleve varme, møte respekt og ha tid er grunnleggende behov i tillegg til det å få nok aktivitet, søvn og ernæring. Og først når alt dette er på plass kan utvikling skje. Derfor trenger lærere å heies på og det trengs nok av de.
Det er tre grunner til at jeg velger å skrive/dele dette alikevel:
1) Jeg tror på relasjon som det viktigste i skolen
2) Jeg tror på lek er læring
3) Jeg tror at skolen trenger fornying, men jeg tror at det ikke handler om måling av verken elever eller lærere.
Denne gutten har vært glad i å være i barnehagen. Han har de aller fleste dagene hatt lyst til å gå i barnehagen. De rundt han hadde aldri hørt at han synes ting var kjedelig. Men, med skolestart fikk de et nytt begrep inn i huset, – han synes skolen er kjedelig. Han synes det er greit å lære i- er og s – er, og er superstolt over å skrive på tavla, det er ikke det, men han synes det er kjeeeeedelig. Tidligere hadde de hyggelige ettermiddager, men med lekser kom krigen og kjøpslåing. De har nevnt det for andre og alle sier.. ja, sånn var det hos oss også, – det går nok over.
Men, som den grubleren jeg er så lurer jeg på om det går over fordi de resignerer eller fordi motivasjonen er oppadgående etter hvert. Babyer som ikke blir hørt når de gråter slutter faktisk å gråte, – vil det si at barn som kjeder seg på skolen gir opp. Og hvilken motivasjon til å lære faktiske er manglede lyst? Men, håpet er jo at de etterhvert modnes og skolen blir stedet hvor man faktisk lærer og tilegner seg kompetanse.
Da jeg så » Fra barn til borger» på Nrk, så tenkte jeg i mitt stille sinn at jeg ikke ønsker at barnet mitt skal bli en borger. Ikke fordi han ikke skal bli en voksen mann med en jobb han kan trives, ikke fordi han ikke skal oppdras til å ta ansvar for seg selv og ikke fordi jeg mener skolegang er dumt og bortkastet.
Nei da! Jeg mener at utdannelse er av det gode! Jeg mener at vi skal holde på plikten alle har til å lære seg grunnleggende skoleferdigheter, men jeg mener jammen at skolessystemet går på tvers av både aldersutvikling, sosialt samspill og hvordan man lærer om dokumentaren er representativ for hvordan vi møter fem og seksåringene i skolen.
For det første. Om man kjenner til en seksåring og dens utvikling, så er det en kjempeforandring i kroppen. De blir lenger og kroppen trenger bevegelse for å få musklene og sener til å bli like lange. Det kan bety at barna ikke får til slike dagligdagse ting som de tidligere har mestret. Det å ta på seg sokker, kneppe igjen knapper og koordinering kan bli vanskelig: Det til tross for at de fikk det til før.
Dessuten så krever en kropp i voldsom vekst å være i bevegelse. Kroppen trenger å oppøver koordinasjon igjen og det er ikke naturlig for en seksåring å sitte i ro. Alikevel så blir de tatt ut fra leken de har kjent til i mange år for å stillesittende ta i mot den informasjon som noen andre har bestemt at de skal tilegne seg. OG både stillesitting og det å motta informasjon er ikke typisk for en lærende seksåring. Ikke for barn i andre aldre heller, for den saks skyld!
Jeg vil gi leken og bevegelsen tilbake til seksåringene!!!
Om man har lest om læring så har man sett at vi lærer best når vi er motiverte. Barn er naturlig nysgjerrige. Nysgjerrigheten er motivator i seg selv om barna får lov til å forske og være aktivt med i innlæringen. I dokumentaren på Nrk så er det lite rom for egen aktivitet. Det er lite rom for å være i bevegelse og når de først skal gå tur så er det heller ikke da rom for å snakke med de som går før eller etter deg i rekka. Nå forstår jeg at man må ha en struktur eller orden når man er få voksne og mange barn som skal på tur. Jeg har jo flyttet grupper av barn gjennom mange år tider, men aldri uten at samtaler. Humor har vært en del av turen og dagen forøvrig. For en annen ting jeg reagerer på når jeg ser programmet den scenen hvor et barn ler og fjaser og den voksne forteller de at de ikke skal være barnslige. Hallo, hvem skal være barnslige om ikke barn skal være det? Hvor kommer begrepet fra, tro?
Dere skjønner jeg jobber i videregående skole. Jeg har overtatt mye dårlig skoleerfaring. Jeg har spurt utallige ganger om når det glapp og de fleste sier at det var når de startet på grunnskolen
Så si meg en ting, – bør skolen sees på andre måter enn opp mot prestasjon, burde man heller sette fokus på læring, relasjoner og allsidige tilnærmingsmetoder til stoffet?
Burde de som lager læreplaner og styringsdokumenter for å fremme læring, motivasjon og nærvær, se på relasjoner, putte tilbake lek og egendriv, fylle klasserom med nok lærere , se at det første leveåret er vel så viktig for barns læring, som skoleårene og ikke minst gi mulighet til å bruke mer enn en kvadratmeter pult som læringsarena?
For det å bli sett, det å bli møtt som den man er og få lov til å lære på hvilken måte som passer en best, det fremmer den kompetansen som Norge trenger. Nå kan det høres ut som om jeg ikke tror på kompetansemål, – og det er ikke sant. Jeg vet at vi må sikre kompetansen elevene skal ha, sikre innhold i undervisningen og få barn og unge godt i mål, men må alle gjennom nåløyet på den samme måten?
Jeg kjenner en som underviser, som er god på å gi elevene frie rammer. De får presentert stoffet i korte trekk, men for å tilegne seg kompetansen er de fri til hvordan de vil jobbe og hvordan de vil presentere kompetansen de har tilegnet seg. Det krever tillitt og evnen til å miste kontroll fra læreren og det krever egendriv fra elevene selv. Og akkurat derfor må vi ikke miste egendriven og leken. For Norge vil vel at den kommende generasjon skal ha evnen til å tilegne seg relevant kompetanse, skal kunne planlegge, ta ansvar og ha et driv fremover. For vi ønsker et Norge i vekst, – og da er menneskene bak roret det viktigste!
For DE UNGES SKYLD: Ikke drep denne driven!!!
– La barn leke og lære med trygge, gode og varme lærere rundt seg. Som mamma så vet jeg at gutten min trives best om han er trygg, om han blir sett, om han får veiledning, om han får hjelp til å rydde opp i floker og om han får rom til lek og aktivitet. Og ikke minst rom for humor… for han elsker å tulle, – men det er det er nok noen som ser på det som støy og ikke som en grunneleggende egenskap hos enkelt personer. For i et klasserom hvor alle må ta hensyn til alle, så må man ha en viss ro. Jeg vet det, men å ha humor er ikke å være en bråkmaker. Det må være rom for litt latter i blant . Det gjør allting så mye lettere.
Og, ja, jeg er også den læreren som må håndtere tre tusen, firehundre og femtitre ulike problemstillinger, som også må kreve ro og konsentrasjon og som må lirke for å finne ut hvordan hver enkelt lærer. Jeg har også en timeplan som ramme og har et klasserom som er ganske så fylt. Jeg treffer noen ganger den og noen andre ganger den med undervisningen min . Men, jeg er en lærer på en liten skole, med mindre grupper enn det som er vanlig og vi har ofte litt høyere voksentetthet. Jeg vet at vi ikke kan gjøre mirakler, vi bommer og treffer og vi gjør som resten av lærestanden det beste vi kan for våre elever, men jeg har et kort på hånden! Relasjonen, – I en mindre gruppe er det lettere å bli kjent med hverandre. Elever med lærere og lærere med elever. Og da vet man at alle har noe godt ved seg, – noe som igjen påvirker gode holdninger, skaper trygghet og rom for ulikhet Det er etter min mening det viktigste for å bygge rammene for læring. Som elevene sier: Det er først her jeg har blitt sett, sånn på ordentlig!
Min bønn til de som styrer landet og dens skoler, la målingstallene ligge til industrien, – for verken barn eller lærere er maskiner De skal og kan ikke måles i prestasjoner, men heies opp og frem av lærere som liker jobben sin, som evner å være i samspill og som selvfølgelig kan fagene sine, fordi de er valgt fra egne interesser!
Dette innlegget er skrevet for en stund siden, og jeg kom på det da jeg hørte at statsbudsjettet ga rom for flere lærere i grunnskolen. Takk, – et lite skritt i riktig retning.
Petrine
og nå kunne jeg fortsatt med hva jeg mener om seksåringer i skolen, men det passer nok bedre i et annet innlegg :D
Har drodlet over dette tidligere i Innlegget Å være en mamma som bekymrer seg til skolestart
Jeg har ofte godt og lurt på hva som er årsaken til egenskaper vi er født med.
Snodig nok så er vi i stand til å imitere ansikt fra vi er bitte, bitte, små: Denne egenskapen er et godt hjelpemiddel i kommunikasjon.
Slik er det, – og vi lar det være sånn.
Fult så rart er det ikke at vi er født med en refleks til å gripe. Den gjør at barnet kan hode seg fast og hindre fall, – og vi forstår hvorfor et barn snur seg mot brystet og begynner å suge når et bryst berører kinnet.
Det handler om å overleve.
Slik er det, – og vi lar det være sånn.
Jeg morer meg over at vi, uansett hvor vi er født i verden, babler med de samme lydene. Det er hvilke lyder miljøet rundt fanger opp og stimulering som er grunnlaget for hvilket språk vi tilegner oss.
Ma,ma, ma, man blir Ma i noen land og mamma i vårt.
Vi tar tak i de lydene vi kjenner igjen, – og bygger videre på det.
Når jeg tenker nøye på dette, så er det merkelig at en vietnameser, som har meget korte ord, har startet på samme sted som oss som forstår hva Overbuljongpakkmesterassisten betyr.
Slik er det, – og vi lar det være sånn.
Alle barn i verden er født til å leke. Det vil si at man evner å være spontan, være aktiv, glad og holde på med det man finner for godt i øyeblikket. Det er den egenskapen som man ønsker å opprettholde i flyktningleire, på steder hvor kriser har innfunnet seg og det er den egenskapen som man ser på som både helsebringende og naturlig.
Vi vet at barn hopper ut og inn av leken, selv når de sørger.
Vi vet at at om man savner en venn så kan man leke at man har en og vi vet at der hvor mange barn er sammen så begynner de å leke.
Vi vet også at mange av gatelekene verden over kjenner vi igjen på tvers av landegrenser og bakgrunn. Mange av de innbefatter at barn er i bevegelse eller sosiale. De snakker sammen, de forholder seg til regler og de blir enige om forandringer. Barn kan dessuten gjøre det samme om igjen og om igjen, – og jeg våger å påstå at de tilegner seg kompetanse og ferdigheter når de leker.
Jeg tror at det er en grunn til at vi leker. Vi er jo født med egenskapen!
Slik er det, – og hvorfor lar vi det ikke være sånn?
Hvorfor har barndommen blitt målstyrt?
Jeg tror vi er på ville veier, langt fra det som er en naturlig kilde til kompetanse.
Petrine
#målstyring #leken #barnetogleken #lekendelæring
God dag, kjære dere!
Den første adventskalenderen jeg kan huske var luker med bilder bak. Den hadde jeg noen år, før jeg fikk en med bitttesmå plastfigurer som kan kunne henge på en snor. Om jeg minnes rett så var det hester, geiter og andre dyr som var inne i lukene, – men hukommelsen er vel selektiv. Jeg tror ikke at det var debatt i media, mellom foreldre eller på noen måte diskusjon om hva som var riktig og hva som er feil i forhold til kalendere. Jeg vokste også opp i en tid da Norge ble stablet på bena etter krigen, så de rundt meg, levde nok under de samme kår som meg. Vi hadde ikke mye, men vi hadde det vi trengte og var fornøyd med det.
Jeg tror jo fortsatt at barn blir fornøyde med det de får, bare de blir sett og blir satt pris på. Om jeg minnes rett så er det 24 ruter i en stor melkesjokolade og det var en slik Børre fra Svingen fikk for å telle ned til jul. Han var superfornøyd med det. Selv Linus klarte å leve med Malvin sine sprell av en julekalender, der eske, på eske, på ekse var inne i hverandre. Jeg husker at jeg synes utrolig synd på gutten hver enste dag, men premien, den var ubetalelig ( Så nrk sin julekalender og tid til å se den sammen er noe jeg kan like)
Her i huset så har det vært en bokstavkjeks og en kalender med små boker og figurer som vi bruker om igjen og om igjen. Jeg har en kalender som jeg gjerne vil ha på veggen i desember og i den kommer det i år både gaver og lapper med hyggelige ord, noe vi skal gjøre etc. I tillegg så har jeg lyst til å la Elf lage sprell i desember. Jeg gjør det kanskje mest fordi jeg synes tanken er morsom selv. Så får vi se da, hvor vellykket det blir.
Men, om noen av dere er litt sent ute, så finner du en nedlasbar variant her og på her . Den siste linken har også en artikkelen om kalendre som skaper mindre forbruk av ting.
Jeg vet at mange er ferdige med å skaffe til veie kalendere, men her er i alle fall to tips av den lettvinte varianten om du ønsker det.
Petrine
» Blikk for barn» har de siste årene forsket på hvordan det er å være barn i de norske barnehagene. Og, de har blitt overrasket over hvor lang tid de minste barna er ute i barnehagen, – og rapporten sier noe om de aller minste barna ofte blir satt til å leke i sandkassen eller blir dyttet i en huske i den tiden de er utendørs. Dette gjelder også vinterstid.
Jeg hørte et intervju med en av de som har undersøkt kårene til barnehagebarna i går, – og hun nevnte videre at vi foreldre også hadde et ønske om at barna våre skulle være ute hver eneste dag. Og, at vi klappet ekstra mye om våre arvtakere fikk være med på tur.
Jeg må innrømme at jeg er en av de mammaene som har vært glad om gutten min har fått lov til å være ute litt hver dag. Men, har heller ikke sett det som et problem om personalet valgte å bli inne. Han nærmet seg to år da han startet i barnehagen og han kunne gå. De små bena skulle også bære han gjennom vinterkledde dager.
Faktisk en favorittdress, fordi den var tynn. lett, hadde ullefor og god passform
Det krevde en systematikk da jeg skulle handle inn vinterklær til poden. Jeg var kresen på hva gutten min skulle ha. Nå tenkte jeg ikke på hvilket merke plaggene hadde, men han skulle ha den dressen som hadde lav vekt og som hadde god passform, de støvlene som veide minst og klær strikket av de tynneste garnet. Alt skulle puste og hjelpe til å holde han passe varm og tørr. Jeg hadde mange års påkledning av barn på baken, og jeg vet at for trang passform, for tykke klær under dressen og for tunge støvler gjør at det er vanskelig å leke ute.
(Tenk deg å bli polstret i litt små klær, du får verken til å bøye deg, hoppe rundt eller ha følelsen av å være fri)
Jeg mener også at store votter hemmer muligheten til å gripe etter ting. og jeg holder en knapp på hjemmestrikkede votter med en liten vindvott på utsiden,. Dessuten var jeg glad i votter med et tynt lag ullfor, med en god passform. De var av merket Troll, men jeg har ikke sett de siden den gang. Så poden hadde et godt grunnlag for å være i bevegelse, noe han gjerne var.
Med en liten avsporing fra påkledning så kan jeg fortelle at Petrus gikk i en barnehage hvor det var dyrestell og de hadde litt arbeid med de i løpet av dagen, – og han var en av de som elsket å måke møkk. Derfor er jeg ikke redd for at han satt mye i ro. Dessuten, om han var på tur, så var det gjerne i skogen over gjerdet, noe som heller ikke førte til passivitet. En annen faktor, som krevde litt ekstra tid, var at så fort Petrus begynte å gå rundt med gå vogn, og da han gikk for egen maskin, så lot vi han gå selv. Vi brukte lite vogn, vi lot han gå selv på tur ( hadde bæremeis med ) og det var ikke han som ble bært inn eller ut gjennom porten av barnehagen. Det var et bevisst valg fra oss som er foreldre, – og jeg håper at det har ført til at han er i farta og bruker kroppen sin. Nå sier ikke jeg at man ikke bruker kroppen sin om man bruker vogn til barna, bærer de eller ikke har tid til å vente på de, men vi mente at det var bra for vår gutt at han lærte seg til at han har en kropp med mange flotte egenskaper og at han kan bruke de. Fordi jeg tror på at bevegelse avler bevegelse, – på samme måte som jeg tror søvn avler søvn.
Tilbake til at man kan se at små barn i barnehagen beveger seg for lite ute. Jeg tror det er en sammensatt problemstilling. Det handler både om påkledning, – hvor jeg tror på lette, litt tynne plagg av riktig materiale, feks ull, om at personalet er bevisst og at de har en plan for tiden som gjør at barna får hjelp til å være i bevegelse og om barnets evne til å bruke kroppen sin. Heldigvis så er det slik at vi som foreldre kan ta ansvar for minst to av disse punktene, – og påvirke det tredje ved å ha gode samtaler med barnhagen. For hva vet vi om hva som skjer når barna er ute, hvem som er ute til ulike tider og hvordan de prioriterer utetid på dager hvor gradestokken har blå tall og når værgudene sender ruskevær til vårt lille land i nord?
Jeg ser fortsatt på uterommet som en viktig arena for bevegelse, som et areal for allsidig lek og som et supplement til det som skjer innenfor barnehagens vegger. Jeg ønsker likevel rapporten velkommen, – for barna trenger bevisste omsorgspersoner rundt seg, – voksne som legger til rette for trivsel og utvikling, som tar ansvar for søvn, kosthold, kos, lek og alt annet som fører til at barn har det best mulig.
De voksne som har ansvaret er oss, foreldre, med de ansatte i ulike institusjoner som støttespillere!
Her hadde nok barnevadere vært på sin plass :D
Har du små barn , og hvor bevisst er du hva slags klær det får på seg for utebruk?
Petrine
Annonse
Som jeg har nevnt tidligere så har jeg et mål om å bli ferdig meg julegaver før november er over. Det er for at jeg i desember skal ha tid til å lage julegleder og nissestreker eller til å gå på juleavslutninger, pakke gaver, skive ønskeliste og la Elf finne på nye ting hver eneste dag. Men, på lista er det fortsatt noen som må krysses ut, og for å få gavene rett i hus så vurderer jeg å kjøpe de på nett. Hvordan er det med deg, – kan du også like at gavene er et tastetrykk unna?
Jeg har tittet gjennom sidene til BGA fotobutikk og da jeg så de solgte film til polaroid kamera, så bestemte jeg meg for å klikke hjem det. Jeg vet ikke om jeg fortalt dere om at jeg har et polaroidkamera, et som vi morer oss med i festlige anledninger, som Petrus kan stikke av med og tømme for film og som er redningen når vi trenger bilder til en vennedagbok. Vi er glad i det lille kameraet vi har, – og har med spenning ventet på å se hvordan bildet som dukker frem på pappbiten blir. Hadde det ikke vært for at jeg hadde et slikt, til moro og spontan glede, så hadde det stått på ønskelista mi. Gi det til noen som vil ta vare på det morsomme i øyeblikket.
Jeg klikket meg videre og kom på at jeg pleide å gi et lite fotoalbum med fotominner fra det siste året til bestemoren min. Hun bodde langt unna og synes det var gøy å følge med. De siste årene pappa levde så var det også bilder han ønsket seg. Han kom seg ikke ut, og holdt oversikt over vår verden ved å få glimt av det som jeg hadde klikket inn på minnekortet. Som note to myself er at jeg trenger å få noen bilder ut av harddisken og over i album. Neste års prosjekt !!!
Det jeg personlig falt for var nok de flotte plakatene og lerretene med ferdigprodusert print. Alle bildene i dette innlegget er fra fotobutikken. Jeg synes du skal klikke deg inn for å se om du finner din favoritt. Jeg fant mange.
På tampen av innlegget så kan jeg fortelle at du har leveransen omtrent tre dager etter bestilling. Legger du inn din ordre før klokken 1300 så blir pakken sendt samme dag. Det kan jeg like, spesielt i disse førjulstider hvor gaver skal videre.
Petrine
Så hyggelig at du tittet innom bloggen. Skribenten er en ung, gammel dame, som ble mamma veldig sent i livet. Og som selvfølgenlig koser seg med pjokken som farger dagene glade. Jeg startet bloggen fordi jeg har tanker om å bruke det i undervisning i videregående skole, - jeg har master i speisalundervisning, - så noen av temaene blir knyttet opp mot de temar vi arbeider med der. Jeg heter forresten Nann Karin og jeg treffes på mail: petrusogpetrine att gmail dott com.
jun 15 2024
jun 07 2024
jun 06 2024
feb 21 2021
jun 16 2020
jun 14 2020
jun 13 2020
jun 11 2020
