Det er en vakker morgen.
Snøen dekker bakken og alt virker lysere, selv om solen ikke har stått opp enda.
Jeg er fortsatt i pysjen og kaffen er i koppen.

Petrus er snart klar for skolen, og han blir fortalt at bakeforkle og kokkelue ligger i sekken. Han skal nemlig på besøk til en venn av familien, – en reserve bestefar, – for å bake kakemenn etter skoletid. Det er stor stas, – og det gledes. Både til det og til kanskje å få lov til å bruke skøytebanen i friminuttet.

Jeg har en plan for dagen og det er å hente meg inn igjen, fordi kraftlageret er tomt.

Jeg har et ønske om å ta med meg Nisse Nils ut for å ta noen nye bilder av den flotte byen min, men jeg vet at det er en tid for alt, – og akkurat nå så har han en liten førjulsferie.

I kjøleskapet er det både en deig til sandnøtter og en røre til krumkaker, om jeg får overskudd til å forvandle de til julekaker.

Med andre ord, denne fredagen er en hverdag i adventstiden.

Det er da jeg konstanterte at jeg er glad for å ha en dag hjemme og at jeg har mulighet til å hvile at kom på det.
Jeg kom på det hun sa, da jeg traff henne tidligere i uka:

» Du vet ikke hvordan jeg savner hverdagene!»

Hun sto ( og står) midt i en livskrise, – og kjente at tiden var tøff og at den fremover kom til å kreve sitt. Jeg vet om flere som kjemper for seg selv og sine, selv om vi nærmer oss jul.

Jeg sender en god og varm tanke til alle de som har så tøffe dager at man savner hverdagen,
– og til alle oss andre, – la oss sette pris på det hverdagslige. Det er når alt kommer til alt, det som er selve livet.

Ta vare å hverandre og nyt hverdagen <3

Petrine