04 april, 2016
Det beste foreldre kan gi sine barn
Da jeg faktisk ikke har fått logget inn på bloggen min noen dager, så jubler jeg for at jeg endelig kom inn. Det har derfor ikke blitt skrevet noen nye innlegg , men jeg legger ut et jeg skrev da jeg var på den forrige bloggplattformen. Så her kommer gamle ord om igjen. Noen ting er vel alltid aktuelle? By the way: Dette er ment som en pekefinger, bare som en liten motivasjon
Det var en liten reportasje i Tønsberg Blad før jul
Den handlet om hva det beste foreldre kan gi sine barn.
Viktige punkt hvor det er foreldres oppgave å være på giversiden.
Barna ønsker seg tid og oppmerksomhet .
Jeg har tatt utgangspunkt i disse punktene, ved å bruke de i overskriften.
Deretter har jeg gjort de til mine ved at jeg tolker de på min måte.
1) Endeløs kjærlighet.
Vi må prøve etter beste evne å lære barna våre at vi er glade i dem i lys av de egenskaper og den personen barnet er. Det vil si uavhengig av hva det presterer eller gjør.
Vis at barnet betyr veldig mye for deg,
2) Gi barnet omsorg
Barn trenger hjelp til å få dekket grunnelggende behov for mat, søvn, renslighet og rutiner.
Det er foreldrenes ansvar å hjelpe barnet til å være mett, få nok søn, være riktig kledd, til å føle seg vel og til å se til at barnet har det bra. Når det grunnelggende er i varetatt så kan barnet være opptatt av å oppleve verden med og gjennom omsrogspersoonene. Barn er gode på å observere de voksnes tilbakemeldinger gjennom blikk og kroppsspråk. De titter ofte på de voksne for å få en tilbakemelding på hva de er opptatt med for øyeblikket. Faktisk veldig ofte.
Vis at du bryr deg.
3) Anerkjennelse
Barna liker at du bekrefter deres handlinger og at du lar de eie sin egen opplevelse av situasjoen. Det vil si at vi bekrefter at de ble lei seg, ble glad eller forvirret selv om vi ikke ser situasjonen som barnet.
» Jeg ser du ble lei deg, vil du ha trøst ? «, er et eksempel på det.
Du kan også anerkjenne med kroppen,
som med et blikk, et smil og tomler opp.
Du anerkjenner også ved
at du møter barnet der det er ved å være opptat av hva de er opptatt av,
melde deg inn i situasjoner og være nysgjerrig på både barnet og det dere er oppatt av.
4) Snakk med barnet
Har du tenkt på at det er forskjell på å snakke med og til barnet.
Når jeg har det veldig travelt så har jeg lett for å snakke til Petrus. Spesielt om morgenen når vi har det ravelt. Da skal logistikken opp, og da blir det mange instrukser:
«Fort deg, mamma skal rekke jobben»
«Vent med å spise snø til du kommer hjem fra barnehagen, jeg har ikke tid til å vente på deg»
( Jeg velger mine kamper, og nekter jeg han å spise snø, så vil han spise det i smug :) )
På vei hjem fra barnehagen så er jeg mindre stresset og da snakker vi alltid sammen. Vi forteller hverandre hva vi har vært med på i løpet av dagen, snakker om hva vi er opptatt av ( les: Petrus) og synger gjerne noen sanger som minstemann har friskt i minnet. Da har vi tid og da er mitt fokus helt og holdent på oss to. Og jeg forsøker å drive historien videre.
Noen ganger er det rett og slett ikke nødvendig. Da bobler minstemann over av ord, og min eneste oppgave er å bekrefte at jeg hører på.
5) Vær tålmodig
Det er godt vi er to foreldre her i huset om dagen.
Minsten er to år.
Han har stålvilje, utforskertrang og en autopilot som sier og gjør det motsatte av det vi har foreslått, bestemt eller har lyst til å gjøre. Jeg tror ikke tanken er oppom hodet en gang før handlingen er utført. Det kan kreve sin mann, – eller kvinne!
Noen dager er gode for både han og de rundt.
Andre dager så settes tålmodiheten på prøve.
Det er da man skulle hatt en slik krem å smøre seg med, en slik tålmodighetskrem.
Det er ikke alltid jeg er pedagogisk og klarer å være tålmodig, for eksempel når jeg for femte gang under måltidet for krydret maten med en toårs gammel utgave av arten Homo Sapiens.
Dt finnes heldigvis dager hvor jeg husker på at motstanden mye handler utvikling. Om å finne ut hvem man er i denne verden, og jeg derfor ikke river meg i håret over å komme til kort, men gir postitive tilbakemelinger, ser han i situasjonen og prøver å finne alternative løsninger for at vi begge eller alle skal kommer vel i havn.
6) Stol på barnet
Ha tillitt til at barnet mestrer situasjonen. La det forsøke seg og hjelp det om det trenger assistanse underveis. Jeg synes det er mange voksne som hindrer barna i deres utvikling ved at de er redd for at de skal skade seg på et eller annet vis. Kjenner du barnet ditt, og lar det forsøke seg ved at du er der for å ta det i mot, hjelpe det videre også videre så får det erfaring på at det mestrer og det får utviklet både selvbilde og selvtillit underveis. Det er også viktig at du lar det få gradvis ansvar slik at det har noe å strekke seg etter. Og her er balasegangen hårfin, for det er viktig at barnet får en følelse av å komme i havv, det vil si opplever mestring.
7) Del gode opplevelser.
Jeg har en tro på at man utvikles best gjennom erfaringer.
Jeg har en tro på at felles opllevelser knytter bånd.
Å oppleve noe sammen med barnet/ barna er derfor viktig for barns utvikling,
den fysiske, den psykiske, den sosiale, den språklige og den intelektuelle.
Vi er ikke mega gode på å dra ut for å fylle på med opplevelser,
men vi gjør det med jevnlig.
Er vi ikke på farta så leker vi sammen,
vi baker og vi lager mat sammen.
Det er stas både for foreldre og barn.
Oppelveler er alt vi gjør sammen, uahengig om det er hjemme eller borte.
Takk for at du leste <3
Ha en glad dag!
Petrine
Minner om at jeg legger ut bilder hver dag i april 1/ 2/ 3 / 4 /
Jeg blir også glad om jeg får flere følgere på facebooksiden min og for hjelp til å dele
01 april, 2016
Å snakke med Petrus om mobbing
-«Mamma, – hva er mobbe?»
– «Mobbe er at man gjør vonde ting mot en annen mange ganger. For eksempel slår, dytter, at man blir enige med vennene sine om at en ikke får være med nesten alltid, at man snakker stygt om og sånne ting som ikke er en hyggelig måte å være på mot andre. Har du opplevd det? »
– Ja noen ganger!
– » Hva tenker du på da?»
– «Myke, søte kattunger!»
Note myself: Husk at barn tenker konkret og ikke i overført betydning!! :)
– og kopier gjerne strategien om å tenke på noe hyggelig om verden går litt i mot.
Petrine :)
11 mars, 2016
Kjære, Torbjørn!
Tusen takk for at du har laget en stortingsmelding hvor du forsikrer meg om at jeg skal være trygg på at min Petrus har det trygt og godt i barnehagen!
Da kan jeg jo endelig få fortalt deg at jeg blir trygg når det er voksne nok til å være i gode relasjoner med gutten min. Jeg ønsker meg voksne som ser han, – som gir han tilbakemeldinger på hvem han er, som griper det han er interessert i for øyeblikket og gir han rom for lek, lek, lek.
Og siden du er opptatt av språklige ferdigheter, som meg, så vet vi begge at grunnleggende samspill og relasjoner blant annet er avgjørende for hvordan språket utvikler seg. Vi vet også at erfaring er med på å skape begreper og at språklig forståelse handler om hvor godt begrepsapparatet er. Derfor er jeg glad for at du trygger meg. Da vet jeg at min Petrus fortsatt skal få lov til å leke, at han skal møte nok tilstedeværende vokse og at han skal få forske i øyeblikket. Jeg slipper å være redd for at skolen skal inn i barnehagen. Jeg vet at han i steden kommer til å være sammen med voksne som gir han tilbakemeldinger på hvem han er og som kjenner han så godt at de vet om de må legge ekstra tilrette for at han skal utvikle seg optimalt.
Takk for at du endelig har fortalt meg at jeg skal være trygg for at Petrus blir godt ivaretatt i barnehagen!
Takk for at du fyller barnehagen med dyktige voksne og gir rom for sponatan lek og forskning..
Det er det som gjør meg trygg.
Takk for du endelig spurte!
Petrine :)
PS; jeg skriver nok snart et brev til deg…
06 mars, 2016
Å bli sjokkert på et idrettsarrangement for barn
I dag har Petrus, Petrinemannen og jeg vært på et idrettsarrangement.
Det var et arrangement for barn på barneskolen.
Det var innsats, det var glede, det var fart og sterke følelser,
– og det ble mål!
Flest mål til laget vi heiet på.
Det er første gang jeg er på en kamp for barn, – og jeg moret meg.
Jeg ble engasjert, jeg synes det var gøy og fartsfylt ,
helt til det kom en brusflaske flyvende ut på banen.
Det var en forelder som hadde kastet den,
– i sinne og frustrasjon!
Jeg ble først overrasket og så sjokkert!
Er det normalt at foreldre blir utvist for usportslig opptreden?
– og hva vil vi formidle til barna våre?
Helst sportsånd og idrettsglede, synes jo jeg.
Og da passer på en måte en flyvende brusflaske ikke inn,
– ikke upassende ord heller!
Jeg lot meg sjokkere i dag,
men, mest av alt var det superkult å være på tribunen :)
- Men, si meg en ting, er det vanlig at foreldre ikke klarer å styre seg og følelsene sine?
- Har barneidretten mistet den barnlige gleden?
- Eler var dette bare helt tilfeldig?
Petrine :)
Takk for besøket, – du er velkommen tilbake <3
– og jeg blir superglad for nye følgere på fjesboka mi
Og siden jeg har lyst til å få opp leserskaren så hadde jeg blitt ekstra takknemlig om du inviterte de av dine facebookvenner som kunne like bloggen til å følge.
02 mars, 2016
Å være en mamma som bekymrer seg for skolestart
Vi har to gutter her.
To flotte gutter!!
De er ulike, litt som Solan og Ludvig på en måte.
Den ene tenker seg om, er grundig og kan gjerne lese seg opp på det han trenger informasjon på. Han kan sine fag og han er bunnsolid. Han er samvittighetsfull og gjør det som forventes. Han er den eldste av de to. En god gutt, en flott fyr!
Samvittighetsfull er nok også minstemann! Han har oversikt over hva han skal og han holder også sine avtaler. Men, – han tilnærmer seg kunnskap og kompetanse litt mer etter tilfeldighetsmetoden enn storebroren sin. Han er litt mer fartsfylt, han setter utfor og tar med seg de erfaringene han blir utsatt for. Det er han vi hører roper yippy når han setter utfor en ny skibakke som han ikke ser bunnen av. Vi hører at han ler når han lander med et brak på et sted lengre ned. Det er også han som vi ser gående med et målebånd, som er god med sag og hammer og som etter et lite blikk kan se hvordan ting bør løses. Han er stort sett å finne ute eller på rommet sitt hvor han lager oppfinnelser med kniv, saks, lim, papp og planker. – Om han ikke kommer ut fra kjøkkenet med en egensnekret dessert bestående av rørt bringebær, krem og smeltet sjokolade. Den eldste finner vi ofte lesende, på lekser eller annen litteratur, – han er en racer på språk, han er skoleflink og han ønsker seg molykylsett til jul.
De er flotte begge to, – de kan masse og de har evne til å tilegne seg kunnskap og kompetanse. De har det som trengs for å nå dit de vil. Den enen fordi han er samvittigsfull, gjør lekser og leser til han kan det. Og han har et stort interessefelt. Den andre lærer gjennom å være aktiv, arbeide praktisk og prøve seg frem.
Den ene er like god som den andre,
kanskje?
Nå har den yngste fått et brev fra skolen. Han skal skrives inn til uka, – til hans store glede og min store skepsis. Jeg kjenner at det er noe som stritter i mot. Jeg har ikke lyst til at gutten min skal begynne på skolen. Det handler nok om flere ting. Det ene er nok at jeg er grunnutdannet førskolelærer, eller barnehagelærer som det heter nå, – og jeg har sett hvor mye kompetanse barn har tilegnet seg gjennom lek og samspill, gjennom å prøve og feile og gjennom å få lov til å være aktive forskere. Og, det er den manglende aktive tilnærmingen til hva man skal lære som gjør meg skeptisk. Ut fra mitt ståsted så er skolen mer tilpasset den eldste gutten her enn den yngste. Og, det er ikke bare min gutt som lærer beste ved å være aktiv, det er veldig mange med han, og vår gutts styrke er at han kan tilpasse seg det som forventes av han. Så han vil klare seg, men om han tilegner seg kompetansen og kunnskapen så praktisk og allsidig som han liker. Det er jeg mer i tvil om.
Nå sier jeg ikke at jeg mener lærerne gjør en dårlig jobb. Jeg vet nemlig at det er en gedigen haug med utrolig dyktige lærere i den norske skolen, – med gode eller dårlige karakterer i matte. Jeg vet at de legger ned time etter time, dag etter dag og uke etter uke for at barn og unge skal få utviklet sine evner. Jeg vet at det jobbes masse og til alle døgnets timer for at undervisningen skal være variert, fengende og tilpasset de ulike elevene, så min skepsis er ikke knyttet til de som gjør jobben. Den er knyttet til rammene de arbeider under. Når sant skal sies så har jeg faktisk vært på skoler som ivaretar leken og allsidigheten, men det krever nok, tilstedeværende og kompetent personale og en ramme som tilsier at allsidighet skal ivaretas.
For fra mitt ståsted så ser skolen ut som en plass hvor det blir heiet på det teoretiske, det til tross for at man glemmer det man hører, husker det man ser og lærer det man erfarer. Allerede på slutten av 1800 – tallet så var det en pedagog som fastslo at den måten man lærer best på er ved å aktiv i forhold til det man trenger kompetanse på. Jeg mener nemlig at kompetansen man sitter igjen med er viktigere enn kunnskapen, – for etter min mening som har kunnskap ingen ting å si om du ikke ser hvor og når du kan bruke den. Det er først når kunnskapen har blitt kompetanse at den er verdifull og meningsfull for personen, for arbeidsplassen og samfunnet.
Men, tilbake til kjernen her. Jeg er skeptisk til at 5 åringen min skal begynne på skolen. Jeg er skeptisk til at de nye læreplaner har fjernet rammene om at det første året skulle ivareta barnas lek. Den er byttet til fordel for noe annet. Ikke det at det ikke var læringsmål før de nye planene heller, men da var tilnærmingsmåten annerledes. I L 97 var det lovfestet at en stor del av tilnærmingen til skolen og målene var gjennom lek. Men, i målet om å gjøre skolen bedre så har jeg sett formingssaler forsvinne i takt med at rammene om lek ble strøket. Hva med alle de barna som faktisk er kreative, praktiske og lite teoretiske. Har ikke en forbedret skole plass til de?
Nå høres det kanskje ut som om jeg ikke er for at skolen skal kvalitetssikres, og om det oppfattes slik så er det feil, men for meg er realsjoner, tid, lek og variasjon begreper som jeg knytter til kvalitet.
Jeg har stor tro på at for at man skal kunne fremme utvikling så må lærer og elev kjenne til hverandre. Jeg har en stor tro på at den tryggheten, respekten og kjennskapen man får ved å være sammen er gode styrker i et klasserom. Ved å vite hvor skoen trykker, ved å vite hvem du har noe med å gjøre og ved å vite om hva som fenger kan være god kompetanse når man skal lede en hel gjeng til utvikling. Det viktige ansvaret her i verden, – det å holde på nysgjerrigheten, beholde styrken i at man vet hva man kan og gleden over mestring. Jeg tror nemlig at mestring, glede og nysgjerrighet er det som kan styrke skolen. Jeg vet heldigvis at den eldste gutten her har opplevd alt dette gjennom sine skoleår, – og jeg ser at det har passet han utmerket.
Det som gjør vondt i hjertet mitt er at det er opp til læreren om de små fem og seksåringene skal sitte stille det meste av skoledagen. Jeg vet om mange barn som den ene dagen har løpt, lett etter erfaringer og skaffet seg kompetanse aktivt ved hjelp av egen utforskning i barnehagen og neste dag startet skoleløpet. Fra den dagen har de sittet på en stol ved en pult og for det meste mottatt informasjon fra enten bøker, lærer eller nettet. Det passer noen og ikke andre, og det får ikke innpass i min tro på aktiv tilnærming til kompetanse.
Noen opplever mestringen best ved å være aktiv.
Mestring skaper motivasjon!
Motivasjon skaper initiativ og
initiativ skaper kreativitet og læring!
Nå kan det kanskje virke som om jeg er redd for at min lille gutt kommer til å falle ut av skolen, noe jeg verken tror eller håper på. Men, jeg ser at skolen vil kunne forme han bort fra noe han er. Jeg er redd den i liten grad vil heie på det han virkelig er god på. Det å være aktiv, det å tilnærme seg praktisk til det han lærer og det til å finne egne kreative løsninger.
Det er det jeg egentlig stiller et spørsmål ved er likhetstanken.
Det er en god tanke at vi alle skal ha det likt, at alle skal ha like muligheter og at alle skal lære det sammen, men har man tatt høyde for at barna som skal inn i den samme formen er forskjellig?
Jeg har en fem åring her. Han gleder seg til skolestart og jeg skal ikke ødelegge det for han, men jeg kjenner at jeg er i overkant spent på om han fortsatt vil være den glade og lettlærte gutten om han skal tilnærme seg all kunnskap sittende på en stol
( Ja, jeg vet at det finnes variasjoner over temaet undervisning og bevegelse, men jeg har bekymrede tanker alikevel, – kanskje helt unødvendig.)
Er det bare jeg som har så sterke tanker mot en skolestart? Og hva er deres erfaringer, – får barna tid og rom til å leke og lære praktisk?
Petrine :)
25 februar, 2016
Å heie på en grei gutt og ha tro på det man gjør!
Jeg har lenge tenkt at jeg skal skrive dette innlegget: Jeg har hatt lyst til å skrive positivt om bevisste valg og om mammarollen -men jeg har kviet fordi man kan bli arrestert som en av eller av mammapolitiet. Jeg vet ikke hva mammapolitiet er, heldigvis, men jeg har hatt et ønske om å skrive et innlegg om å lage rammer for barna sine. Jeg har faktisk tro på både kompetanse og kunnskap, samtidig som jeg har tro på at man skal slappe av, ikke sikte mot stjernene, ha en ro på at man er gode nok som foreldre og absolutt ikke kritisere eller å være bedreviter. Dessuten bør man ikke være på vakt all the time om man har noen få holdepunkter som man synes er viktige. Og med det som utgangspunkt kommer innlegget her og nå.
Petrus er en flott fyr
Jeg har en grei gutt. En som legger seg klokken 1900 og sover til ca 0800, om ikke vekkerklokker og arbeidsdager drar han ut av drømmeverden. Han vasker hendene etter dobesøk, pusser tennene tre minutter hver eneste kveld og spiser litt til hvert måltid. Gutten vår blir hyper om han ikke får lagt seg, – og når han er på steder han er ukjent eller sammen folk han er usikker på. Ellers så kan han holde seg gående i lek i timevis, – i alle fall om det innbefatter lim, papp, tau, saks, maling, planker, spiker eller sag.
Jeg er mamma til en flott gutt. Før han ble født så var jeg redd for tre ting, – at jeg ikke likte han, at han ikke utviklet seg til å være sosial og at han ikke var nysgjerrig.
Heldigvis så likte jeg han godt. Jeg liker humoren han, smilet hans og farten gjennom dagen. Han er en liten utforsker og forholder seg ikke alltid til skrevene eller uskrevne regler, – men alt i alt så vet han hvor det er normalt å stoppe der han jublende fyker gjennom dagen og livet.
Petrus er også glad i mennesker og han planter seg selv sammen med de han liker å være med, de han har lyst til å bli kjent med eller der hvor andre barn leker. Han liker å være der det skjer, – og han oppsøker stedene. Alikevel så tror jeg han har litt koll på hvor mye som er nok, selv om jeg ser mine grenser går før Petrus sine. Men, han er sosial , noe jeg liker fordi jeg tror at det er lurt å være en del av en gjeng. Det fordi man sammen andre så står sterkere.
Petrus er en planlegger, han er en liten forsker og han har en driv som får han til å være i farta, – til å prøve og feile, til å finne på løsninger og til å la kreativiteten virke. Han er heldigvis nysgjerrig, – og derfor vil han finne ut av ting, viktige eller uviktige. Han vil tøye mine og egne grenser, noe som vil gi både han og meg nye erfaringer og ny kompetanse som vi kanskje kan bruke til noe senere i livet.
Han er en flott gutt, han Petrus!! – og jeg hadde ingen ting å engste meg for.
Ja, også jeg vil ha fri
Nå sier jeg ikke at jeg ikke blir sliten av han, – det blir jeg!
Nå sier jeg ikke at jeg ikke kan blir frustrert over å ikke få lukke dodøra en gang før jeg skal være tilgjenglig, jeg vil også være i fred!
Nå sier jeg ikke at jeg ikke trenger egentid, – det er faktisk ved å være helt alene jeg henter meg inn.
Nå sier jeg ikke at jeg aldri blir sint eller maser, du skulle bare vite. Jeg fyller alle punktene på listen over å hva som kan gå galt når man lever tett innpå andre mennesker, – voksne eller barn. Jeg er ikke en optimal mamma i enhver situasjon, men jeg er den beste jeg kan være og en gang i blant så tenker jeg at jeg er helt utenfor det som er greit til og med. Men, jeg gjør så godt jeg kan, jeg er god til å snakke i ettertid og jeg sier gjerne unnskyld og mener det om jeg har bommet. Jeg har en forening om hva som er riktig for meg og har tenkt gjennom forventingene før jeg ble mamma, – og de var nok langt ut på siden enn mange andre.
Mine forventninger til mammarollen
La meg forklare:
Da jeg var student så begynte jeg å arbeide som støttekontakt, – og har gjort det i over tyve år. Det vil si at jeg har stått i stormen lenge før jeg ble mamma selv,
– jeg har brukt kløkt for å få en som spretter utover Oslofjorden på isflak tilbake,
– jeg har våket over barn som har blitt holdt våken av lopper i blodet eller store epileptiske anfall,
– jeg har håpet at barnet har vett på å holde seg fast når det har hengt i toppen av det høyeste treet
– eller at det har lært noe når vi har gått tilbake med ting og tang som er stjålet.
Dette er et mikrolite knippe av hva jeg hadde prøvd før jeg ble mamma ,- i tillegg så har jeg arbeidet over 20 år som pedagog. Det gjorde at jeg tenkte at det å bli mamma kunne bli skikkelig krevende, – en 24/7 jobb. Jeg hadde også en formening om at jeg kunne bli trigget på det mest utenkelige. Jeg så ikke for meg blondesengetøy og trilleturer, jeg så for meg livet i våken tilstand! I full fart! Jeg så for meg at jeg kunne få ansvar for et barn som kunne være langt utenfor min normal.
Mine mål som mamma
Jeg hadde derfor noen få ønsker og mål for Petrus:
1) Han skulle få tid og ro til å være hjemme. Jeg har møtt mange slitne barn i jobben min i barnehagen, – og mange av de var lite glade. Jeg ønsket at barnet mitt skulle være fornøyd.
2) Han skulle sove hjemme og helst til samme tid hver eneste kveld. Ja, folk opplevde oss som sære da vi hadde som mål å få pjokken i seng hjemme før syv, selv i bursdager og andre sammenhenger. Men, vi visste at tempoet økte og at han ville våkne mye tidligere om han ikke fikk søvnen sin.
3) Han skulle ha en viss oversikt over dagen vår, – vi har en nogenlunde fast rutine på dagene våre.
4) Han skulle vite at jeg holder ord, – og det gjør jeg oftest.
5) Av faste rutiner ønsket jeg at han sov nok, vasket hender, pusset tenner og helst spise mat. Nå var jeg en musespiser som barn, uten at jeg var spesielt mye syk eller sliten av den grunn, så jeg er rimelig avlappet til matinntaket bare det er litt næring i det som puttes inn i kroppen. Jeg er streng på sukker, godteri og kaker.
Hvordan tidligere erfaringer har påvirket valgene og forventningene mine
Det jeg lærte meg i arbeidet med mengder meg barn gjennom mange, mange år er at forandring ikke alltid fryder. Jeg har sett at uoversiktlige situasjoner, at overganger fra en aktivitet til en annen, fra en sesong til en annen og at alt som krevde små eller store forandringer kunne skape frustrasjon: Den kunne komme til uttrykk i sinne, gråt eller i et tempo som slår en verdensmester i sprint ned i støvlene.
Min forventning til mammarollen var at jeg kunne møte det uventede og min erfaring tilsa at med en struktur på dagen så kunne alt gå mye lettere. Det er noe av årsaken til at jeg vasket hendene til gutten etter hvert bleieskift fra han var en 8 – 9 mnd og at vi puttet en tannbørste i munnen hans før han i det hele tatt fikk tenner. Kanskje det er derfor jeg aldri har mast om verken tannpuss eller håndvask. Valgene han har hatt er hvilken såpe, hvilken tannbørste eller tannpasta han skal bruke. ( Ja, vi har en haug tannbørster og en variasjon i tannpastaer) . Hva som er årsaken til at vi gutten vår gjør som vi forventer er jeg ikke sikker på, men at det handler om både personlighet og rammer,- det har jeg tro på.
Hvordan vi har det
Så på en måte har vi en gutt som passer inn i A4 livet, han gjør som det forventes og er en grei gutt. Han har sovet hele natten siden han var en drøy måned, han sov til og med tre timer midt på dagen, så mor kunne velge å gå lange turer med han i vognen, lese eller sove. Han kommer når vi spiser, men det kan være at han må avslutte det han holder på med først. Han spiser fisk, grønnsaker og det som blir servert. Nesten, – han spiser nemlig ikke en eneste bit kjøtt!! Sånn var han,- og sånn har vi det..
..og i tillegg har vi putekriger, hopping i sofaen, trening på stuegulvet og leker overalt. Det er helt greit, – for jeg liker bevegelse, jeg liker driv og jeg har tro på lek. Derfor bruker jeg ikke mye energi på å bli sliten av det. Alt til sin tid, heter det. Og jeg tror ikke han hopper i sofaen, i alle fall ikke borte, når han er 25 år. Jeg tror det går over lenge før det.
…vi har også meningsytringer og en gutt som ikke alltid har de samme mål og ønsker som oss. Han kan bli sint og lei seg, – også det synes jeg er greit. Som sagt jeg var redd for at han ikke kom til å bli sosial eller mangle nysgjerrighet, – og derfor er jeg glad for hans planer, hans tæl og hans driv, selv om det gjør at vi ikke alltid er enige og heller ikke kommer til en løsning som vi begge kan trives med. Noen ganger er det Petrus og andre ganger er det jeg som trekker det lengste strået.
Jeg er en av de som tror at vi kan hjelpe barn og unge ved å kunne noe om oppdragelse, – pedagogikk er nemlig læren om oppdragelse. Jeg har tro på at om jeg vet hvor veien går så er jeg en bedre veiviser for gutten min. Jeg har tro på at om jeg har variasjon i måter å møte andre på og løse situasjoner på, så kan de store kampene utebli og jeg har en grunnleggende tro på at de rutinene, rammene eller grensene som er stabile er til hjelp, – uten at jeg vil arrestere de som mener det motsatte av den grunn. Jeg bygger min tro på fulltreffere og skivbom gjennom mange års samspill med barn og unge, – og ja, jeg tar på meg noe av æren for at Petrus er så fin som han er. Enten fordi han er utstyrt med mine gode gener ( eller Petrinemannens?) eller fordi de bevisste valgene vi har tatt har blitt sådd i god jord. Kanskje det til og med har sammenheng med at forventningene jeg hadde ikke var rosenrøde og at vi har fått en gutt som sover mye? Kanskje, – det og kanskje andre ting…
Vi har i alle fall en fin gutt her. Det synes jeg selv om vi ikke alltid er enige, selv om vi har støv i krokene og selv om jeg kan røske meg i håret eller ønske meg til en annen planet. Jeg hadde store og brutale forventninger til foreldrerollen, – og jeg er faktisk glad for at de ikke ble innfridd. Jeg har fått et levende menneske å være med, et som tenker og løser ting ulikt fra meg, men han er mer enn helt ok likevel.
Takk for du leste <3
Petrine
24 februar, 2016
Å se på konstruksjonslek
Har du tenkt på at det å bygge, konstruere og sette ting sammen handler om det å beregne, det å finne tyngdepunktet, det å få klossene til å sitte sammen og til å stå. Det er masse matematikk og fysikk som praktiseres mens barnet nyter prosessen, De er heldigvis nok mer opptatt av å lage enn hva de lager. De hamrer, stabler, skrur, limer, klipper og setter i sammen.
Jeg har sagt det før og sier det igjen, – at Petrus mest av alt er glad i papp, skoesker, lim, tau, saks, tape, verktøy, skrutrekker. Med det som leketøy så kan han holde på i timevis, – resultatet er at rommet hans ( og huset forøvrig) ser ut som en depot for papirsortering, en oppfinnelse og er preget av en mega fornøyd gutt som har vært aktiv med hele seg. Kanskje han også ubevisst har lært noe om beregning, om materialer og om verktøy også, men det er bare bonusen . Leken er det som er viktig, – for han og for meg.
Takk for du leste <3
Petrine
Husk at jeg tror leken har en verdi i seg selv, at den er meningsfull for barnet og at hva de tilegner seg av kompetanse er en bonus.
Om du vil følge med på mer eller mindre lekende utspill så følg bloggen gjerne på facebook, instagram eller snapchat @petrusogpetrine
16 februar, 2016
Å ha et forbilde
Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg skulle kjøpe en konsertbillett til Petrus i en alder av fem år. Eller det vil si at vi har kjøpt konsert -, teater – og kinobilletter tidligere, men da er det vi voksne som har tenkt ut forestillingen ut fra vår oversikt. På lørdag da Petrus løp rundt med telefonen min og digget musikken som strømmet ut så kom følgende spørsmål:
«Mamma, kan vi også gå på konsert med Markus og Martinius?»
Seriøst, pjokken er fem år.
Da jeg var fem år så var jeg med på å skaffe ei venninne tidenes 17. mai sveis, – med saks, kam og barnlig selvtilit så lekte vi frisør på ordentlig. Dukkevogna var en passende stol og hagen var egnet frisørsalong. Vi var så fornøyde med leken, helt til vi så resultatet. Og stakkars venninna mi, hun fikk gå uten storesøstera si på nasjonaldagen :)
Som femåring så var vi også å finne i skogen, som hyttebyggere og som lekende hele dagen. Vi hadde ballspill og rollelek, klatring, sandkasselek og alt annet som var spennende i øyebikket. En gang var leken så spennende at en av foreldrene trodde på at vi var skremt, – og tilkalte politiet. Nå var det nok ingen av oss som så utrykning som resultatet av leken i skogen og ordet rødt! Men, men..
Hadde vi noen pophelter tro? Jeg husker at Anita Hegeland var poppis, men tror ikke at jeg hadde pretenåringstakter. Jeg tror verken jeg tenkte på mote, på konserter eller hårsveis. Eller det med hårsveis var vi innom en gang, – og da fant vi jo ut at det ikke var noe for oss .
Petrus har alt dette innabords,
– klær, sko, mote og musikk har han litt oversikt over.
Han har også sine forbilder.
Han har planer om å starte band med ei av jentene i barnehagen og de skal bli like flinke som det allerede nevnte søskenparet. Det er derfor jenta skal få lov til å bli med, for gutten vår ser noen få av sine begrensninger. Jenta er nemlig bedre på sang enn Petrus selv. Han har forøvrig både piano og trommer så han kan ta andre oppgaver! Som for eksempel å være pianospiller og trommeslager. Det fordi målet er å fylle konsertlokaler og selge mye musikk. Og å komme på tv – en da!
Petrus har helter i barnehagen også, en ansatt med stort hull i øret, kul sveis og kule sko. Petrus har kjøpt seg sko i dag, – fordi nettopp en av de voksne guttene har slike. Av samme grunn har jeg flettet håret hans, – for også gutter kan ha fletter i følge Petrus. Han sa: «Det er moderne, faktisk». Jeg arbeider i den videregående skole og kunne ikke si at jeg hadde lagt merke til fletter på gutta.
Jeg måtte derfor google det, – og ja, fletter på menn er moderne. Du finner det på #manbraid og #powerbun. I skrivende stund så har jeg en femåring på skøyteisen med hockeyutstyr og fletter. Det er ikke første gang at jeg har flettet håret hans. Han har så tykt hår og jeg har flettet fordi han har spurt, fordi det har vært praktisk å få bort håret og bare fordi jeg har hatt lyst, men det er altså første gang jeg har flettet fordi det er moderne.
Men, tilbake til det å ha en å se opptil. Man påvirker nok barna mer enn vi tenker og i dette tilfellet så er jeg glad for at forbildet nettopp er den det er, – en som er blid, imøtekommende og hyggelige. Og som sagt i tillegg har på kule sko og innehar en kul sveis.
Det er jo faktisk slik at barn er geniale imitatorer, – de tar etter det vi gjør. De velger sine helter. Det er ikke bare de perfekt voksne som barna bryr seg om. Heltene er de som ser de, de som formidler noe som det er verdt å strekke seg etter og som har en atferd, en kompetanse eller noe annet som barnet liker. Forbildene har noe man ønsker å være eller å kunne.
Det er normalt med forbilder, å være midt i barnekulturen og få med seg noe av det som skjer i samfunnet, men er det bare jeg som synes det er tidlig med «ungdomstakter» på en femåring? Eller handler det rett og slett om at jeg har en selektiv og gammel hukommelse?
((Og Petrus skal få konsertbillett i bursdagsgave. De livlige gutta skal ha konsert i en by nær oss to dager etter Petrus sin fødselsdag. Han vet ikke om det, – og da står det igjen å se om Petrinemannen klarer å holde denne gaven hemmelig HELT til september,- han er nemlig den i huset som fjerner magien ved å røpe hva gaver er.))
Petrine :)
15 februar, 2016
Å la tårene strømme
På lørdag så fant jeg meg selv gråtende. Jeg satt med en kasse foran meg, – en kasse med små plagg, med leker og med klær som er laget av noen vi er glad i . Jeg satt med små skatter fra Petrus sitt liv foran meg, – og jeg gråt av vemod over tiden som ikke kommer tilbake, for alt som han har opplevd på godt og vondt og av ren takknemlighet. Jeg er heldig! Jeg fikk oppleve det utrolige da jeg hadde gitt opp håpet om å bli mamma. Jeg gråt fordi jeg har en frisk, fin og livsglad gutt som farger alle dagene mine glade.
Og, jeg lot nok tårene renne litt av glede fordi jeg vet om en person som også skal få lov til å oppleve mirakelet å bli forelder, – til tross for at troen hadde svunnet. Jeg er så takknemlig at flere enn meg skal få oppleve drømmen bli oppfylt.
Jeg har faktisk hatt et renn av tårer de siste dagene:
For noen år siden så traff jeg en fresk dame da jeg handlet noen Reimavotter på finn.no. Hun bodde i byen vår, var hyggelig, imøtekommende og lett å snakke med. Hun hadde en liten gutt og hadde nettopp flyttet til byen vår. Etter en tid så var jeg på besøk hos noen venner og der dukket hun opp igjen. Vi møttes på nytt og på nytt.
Årene går i et forrykende tempo, det gjør også svangerskapene hennes. For de siste tre årene så har hun fått tre gutter. Det siste lille nurket kom for noen dager siden, – en liten Markus. Han kommer hjem til gjengen sin, men det viser seg at han ikke legger på seg slik han skal. Det bærer tilbake til sykehuset, til utredning og til operasjon. Den lille gutten hadde en «krøll» på tarmen og de fant en kul. En kul som viste seg å være kreft. ( her er alt fritt fortalt, men om dere leser her så vil dere få mer riktig informasjon)
Jeg har grått og gråter over de tøffe takene familien har fått kastet over seg, for den styrken og det motet man må mobilisere når man er redd og nedpå og må ivareta andre enn seg selv og over alle følelsene som dukker opp når det handler om at et barn er sykt. Både når jeg tenker på lille Markus og når jeg tenker på foreldrene, søsken og andre rundt. Jeg har et ønske om at tidlig hjelp er et godt tegn og at kompetansen i Norge er så god at Markus og alle syke barn får den gode og riktige behandlingen. Den som er helbredende.
Jeg tenker videre på alle små som må kjempe og alle som heier på de. Da tenker jeg utover familien jeg kjenner til. På en dag som denne så tenker jeg på de som er berørt av et barn har kreft.
I dag er det nemlig DEN INTERNASJONALE KREFTDAGEN.
Den første gang den ble markert var i 2002 og målet var å øke bevisstheten rundt barnekreft og gi folk en dypere forståelse for utfordringer de rammede barna, deres familier og lokalsamfunnet står ovenfor.Dessuten så ville de rette fokus mot at alle barn med kreft fortjener best mulig behandling uavhengig av nasjonalitet, økonomisk bakgrunn og sosial status. Det er en dag for å markere solidaritet og mulighet til å gi økonomisk støtte. ( hentet her). Åtte av ti barn med kreft blir friske og i år er det fokus på senskader av behandlingen barn og unge kan få i ettertid. Barnekreftforeningen er en frivillig organisasjon som samler inn penger til forskning på barnekreft og ikke minst senvirkningene. Det er mulig å gå inn på deres sider å lese om foreningen og å evntuelt gi deres støtte.
Apropos økonomi, Linn, som er mammaen til lille Markus, skriver en blogg. Hun og Markus har sin egen lille innsamlig til barneavdelingen. Hun gir en tier for hver følger hun får her og i skrivende stund er hun 1200, – fatiigere. Jeg heier på hele gjengen og anbefaler dere å legge dere til som følger.
Kanskje jeg burde gjøre det samme, legge en tier i potten til de som legger seg til som følger på fjesboka mi resten av uka?
Uansett vi heier og sender gode, varme tanker til hele familien Jacobsen og alle andre som trenger det. <3
Petrine <3
11 februar, 2016
Å anbefale en barnebok
«Mamma, kan vi lese om den robotdragen med mannen inni. Den om pærene og Den Mystiske Øya?»Petrus kommer ned trappa med boka om «Den kjempe store pæra» under armen, Selvfølgelig takket jeg ja til å more meg over morsomme illustrasjoner og en tekst som fenger Petrus.
Boken starter i Solby hvor de to vennene Mitcho og Sebastian sitter og fisker. Rett som det er finner de en flaskepost som borgermesteren har sendt. Det er en flaske med en mindre flaske inni, – og de finner både et brev og et lite frø inni det. Frøet blir plantet, – og opp gror det en mesastor pære. Pæra blir til god hjelp når de skal lete etter borgermesteren, da det fungerer som både hus, campingvogn og båt. På sitt seilas for å finne borgermesteren og Den Magiske Øya så treffer de blant annet pirater og den allerede nevnte mekaniske havdragen. Hvordan hele historien forløper anbefaler jeg deg å lese selv og gjerne med en som lar seg fenge av morsomme tegninger og en artig historie.
Det er Jacob Martin Strid som har kreert boken, – og liker du han og historien hans, – så kan vi ogås anbefale historien om Lille Larsen og huset som blåste bort.
Har dere noen gode og artige bøker å lese for en femåring som er glad i historier? Vi er takknemlig for tips.
Petrine :)