Lånt fra Moss kommunes facebookside
Heldige oss som bor i Moss!
Vi har fått verdens fineste lekeplass!
Den har husker og hinderløype for de yngste barna, den har en tunnel å krabbe gjennom og en morsom vannfontene å få bløtlagt klærne i.
( De som sitter på kroppen – vi har hatt utallige skift)
For de eldre barna er utfordringene større og annerledes.
Vi har besøkt plassen flere ganger. Ungene har vært kronisk i aktivitet , – de har snurret og klatret, de har sklidd og kravlet og de har ledd, ledd og ledd. Jeg liker godt at plassen har utfordringer til ulik alder, – og at det ikke bare er tilpasset de yngste barna. Det er så fint det, å få tøyd egne motoriske ferdigheter, å lære seg egne grenser for hva man får til eller ikke klarer og å få være sosial om man ønsker det. For det er god plass til å ta en kaffe, det er rom for å finne lekekamerater på egen alder eller møte foreldre i samme situasjon.
Jeg synes plassen er et løft for byen vår, – et løft som også er tilpasset den yngre garde..
De som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg mener at barn trenger, fortjener og trives med utfordringer, passende til utviklingen.
Denne plassen har plass til ulik alder!
Det er opp til oss foreldre å veilede de om de ikke kjenner sine egne begrensninger og det er vår oppgave å veilede de i bruken av apparatene.
Jeg synes jo plassen er storflott….
….men, ikke alle med meg. Til tross for at plassen er bygd etter nasjonal standard, den er sertifisert av lekeplasskontrollører og dekket er som en madrass så skrikes det om sikkerhet!!
Ja, jeg er enig i at en lekeplass må være sikker!
Ja jeg er enig at barn ikke skal skade seg ( i alle fall ikke alvorlig )
Og, ja, jeg er enig med Moss kommune som må gå ut og fortelle foreldre at det faktisk er foreldre som har ansvar for at barnet leker forsvarlig på lekeplassen og det offentlige rom.
Selvfølgelig er det mitt ansvar å ivareta barnet mitt sin sikkerhet der, som i bilen, som i hjemmet, som langs veien, ved vannet og hvor vi måtte befinne oss. Og den beste sikkerheten jeg kan gi mitt barn er å lære det opp fra det er litet.
Til eksempel så krabbet Petrus opp og ned trappa fra han var et halvt år. Alltid!! Vi gikk bak han opp , snudde han, gikk foran han og lot han krabbe ned. Med ansiktet mot trappa og ryggen mot en av oss. Det handlet ikke om at vi ikke orket å bære han, det handlet om at vi har en superbratt trapp der vi bor og det var viktig for oss at han mestrer den. På samme måte stoppet vi han ved veikanten når vi skulle krysse veien, stå under treet når han klatret også videre…
Det handlet om å trene på det som kan være vanskelig,
det handlet om å lære seg hva man skal passe seg for,
det handlet om å gi mestringsfølelse,
det handlet om å få ting på riktig måte
og det handlet om å lære seg hvor egne grenser går.
Jeg har skrevet det tidligere og jeg skriver det gjerne igjen. At barn som bruker kroppen sin blir flinkere til å bruke den og de vet hvor grensen går. Jeg har jobbet i barnehage i en mannsalder og gjennom årene så har jeg sett at barn som er vant til å klatre i trær, stopper før det blir for høyt. De som balanserer velger en planke eller en line som er akkurat slik at man klarer det meste men samtidig synes det er litt vanskelig og så videre. Barn trenger å være i farta for å lære seg å stoppe.
Dessuten ved å være i farta så styrker de selvtillit, selvbilde og motorikk. De lærer seg ferdigheter samtidig som de får et godt bilde av hva de ikke kan. Noe som trengs for å leke på plassen og andre steder for å få minst mulig skader. Det er til syvende og sist barnas ferdigheter det handler om.
(En annen problemstilling er i hvilken grad er det farlig at barn skader seg, så lenge det ikke er alvorlig?)
Så ja, barna må oppleve sikkerhet, og den beste sikkerheten du kan gi ditt barn er å la det få oppøve seg motoriske ferdigheter fra det er født.
Så slutt å syt, lær barnet ditt å bruke kroppen sin og veiled det så det forstår å sette egne grenser. Det er like mye ditt ansvar å lære det opp til å forstå egen sikkerhet som det er naturlig å sette de i setet og feste sikkerhetsbeltet.
Og jeg sier ikke at du bør la det være en Ronja Røverdatter som skal passe seg for helvetsgapet…
Du har også et annet valg, – bli hjemme.
Det er ingens om har sagt at du må besøke byens flotteste tiltak for små.
Selvom det betyr at barnet går glipp av ferdigheter, viktig kompetanse, morsom lek og glade timer.
Vi er superheldige som har fått landets fineste lekeplass, og jeg synes det er helt unødvenig at kommunen må fortelle oss foreldre at vi har ansvar for barna våre, der som i det offentlige rom.
Makan!!
Petrine :/
og om du lurer, så ja, jeg var lettere irritert da jeg skrev dette innlegget. Unnskyld for det, men det er barna det går utover at foreldre begrenser de.
Dere som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg er opptatt av barns utvikling, litt som mor, men mest av alt som fagperson. Jeg har en utdannelse som bygger på barns utvikling og det ligger nok i ryggraden min. Derfor ssvarte jeg umiddelbart ja til en henvendelse fra Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. De ønsket at jeg skulle hjelpe de å formidle at de trengte barn i alderen 0 – 6 år.
Det gjør jeg med glede og deler herved det de ønsket skulle videreformidles:
Vil du gjøre noe morsomt med barnet ditt, samtidig som du bidrar til å fremme viktig kunnskap om hvordan babyer og småbarn forstår verden? I babylaben på Psykologisk institutt (UIO), undersøker vi nettopp dette. Vi vil finne ut av hvordan babyer og småbarn løser viktige sosiale oppgaver, og hvilke medfødte evner de bruker til dette. Nyere internasjonal forskning viser at babyer forstår langt mer av verden enn hva man tidligere har antatt. Venter du barn, eller har du barn i alderen 0-6 år? Registrer deg for en uforpliktende påmelding, slik at vi kan ringe deg for å høre om dere er interessert i å delta når en studie som passer ditt barns alder er klart.
Studiene finner sted på Psykologisk Institutt, og foregår slik:
* Barnet er med deg hele tiden
* Studien varer ca 10-20 min
* Barnet deltar i korte leker, ser en tegnefilm eller et dukketeater
* Dere får en liten gave som takk for deltakelsen
Kunne dette vært noe for dere? Ta kontakt på mail: baby-og-barnelab@psykologi.uio.no
Ring 22845127
send en melding på våre Facebooksider: www.facebook.com/babyogbarnelab
Eller gå direkte til påmeldingsskjemaet:
https://nettskjema.uio/answer/babyogbarnelab.html
Jeg håper også at dere kan være behjelpelig med å spre budskapet ved å like og dele det!
Petrine
Om dere vil skrive ut plakater som dere kan henge i barnehager, på helsestasjoner etc, så finner dere den her
18 juli, 2016
Å ha ei venninne som hadde forvrengt kroppsbilde
En kropp som virker, Ja, takk!
Da jeg var yngre enn jeg var nå, så var jeg aktiv med løping og trening generelt. Jeg hadde ei venninne som jeg trenet fast med. Jeg hørte henne i utviklingspssykologi, vi snakket om jobb, vi hadde samtaler om fotball, løste verdenskriser, delte morsomme historier og det vi snakket minst om var hennes usunne forhold til mat og kropp. Selv om vi begge var klar over at det styrte hverdagen hennes.
Hun er, og var da, en flott, veltrenet og vakker jente.
Vakker, tvers igjennom.
Ei sånn dame det er behagelig å være sammen med og som er god med de rundt seg.
Jeg vet ingen som er mer positiv til verden rundt seg enn henne, – og jeg vet heller ingen som er så på riktig plass i livet som akkurt ho. Hun arbeider med de som trenger ekstra støtte, enten ved å hjelpe det lille barnet til å komme det ekstra skrittet videre eller når hun er med for å støtte ved livets slutt.
Jeg er glad i denne dame, som jeg var glad i den jenta for mange år siden. Det som var så synd, var at hun ikke var glad i eller fornøyd med seg selv. Det er vanskelig for oss som står på utsiden å forstå at mat og trening kan styre livet totalt, – og enda vanskeligere å se at ei du er glad i og synes er vakker ikke kan se det selv. Hun så ikke selv at hun var svært så tynn, – for tynn faktisk! Da hun så seg i speilet, så mente hun at hun burde bli enda vakrere i sine øyne. Det var dessverre synonymt med utseende på kroppen og det å bli enda tynnere:
Det blikket hun brukte hadde forstørrelsesglass i linsene, – for hun så at hun var tykk og utrent.
Ikke vet jeg om hun var totalt blind for alle de gode verdiene hun sto og står for.
Seriøst, som venninne så var det uforståelig.
Både hva hun så og at hun ikke hørte på de tilbakemeldingen vi ga.
«Herre-min-hatt!;» husker jeg at jeg tenkte, «Skjønner hun ikke hvor fin hun er som menneske og ser hun ikke hvor flott hun er?»
Men, sannheten er at det gjorde hun ikke.
Det var også vondt å se at maten ble noe annet enn kos. Hun telte, målte og veide. Det handlet om å ta seg bra ut og ikke om kroppens behov for riktig ernæring. Det handlet om å få forbrent nok kalorier og ikke om å få kroppen til å yte maksimalt og ha god fysikk. Alt ble styrt av tvang, – og hennes kroppsbildet var forvrengt i forhold til det vi så.
For meg , -merkelig og kjempe vondt!
Heldigvis så holdt hun på maten hun puttet inn og hun sluttet ikke å spise, men jeg vet at spisevegring kan føre til at man ikke inntar næring i det hele tatt. At noen må passes etter inntak av mat og at det å få i seg nødvendige kalorier kan bli en kamp.
Dessverre! Det ødelegger flotte kropper! Jeg vil tro at det også demper livsgleden. Unge mennesker lever med behov for kontroll!
Jeg har spurt den vakre dama om hun husker hvordan det hele startet.
Hun svarte at hun ikke er helt sikker, men mener at foreldrenes skillsmisse var en utløsende faktor. For i en slik sårbar periode så dukket vonde tilbakemeldinger fra medelever på barneskolen opp. Hun kjente på sin egen følelse av utilstrekkelighet og bildet hun hadde av seg selv var dårlig. Da jeg nettopp leste om spisevegring så passet dette inn med årsakene som ble nevnt. Det ble blant annet sagt at det er mange ulike grunner til at man starter med et tvangsforhold til mat og kropp, men at ofte så kan det være biologiske, sosiale og psykiske faktorer som spiller sammen. Noe det da gjorde for min flotte venninne.
Det er ikke bare min venninne som får mat og kropp som fiende. Det er ikke bare hun som har kroppens størrelse som mål på vellykkethet. Spisevegring er den vanligste psykiske lidelsen blant unge jenter i alderen 13 – 25 år. Og man antar at 90 prosent av de som har sykdommen er jenter og unge kvinner.
Denne uken så ble Sunn Fornuft plakaten lansert. Den er laget i samarbeid med Susanne Kaluza og kvinneguiden.no, Anette Haga i Bonnier, Ingeborg Heidal i Adlink/aller, Laura Oskardottir i United Influencers og Finn Skårderud fra Villa sult. Målet med plakaten og samarbeidet med bloggere er å gjøre det lettere å skrive om kropp og helse på en god måte.
Jeg vil i løpet av flere innlegg fremover presentere mer om temaet og ikke minst vise plakaten og dens innhold.
Vi står sammen for å fremme et samfunn hvor man er fin nok akkurat som man er.
En kropp man trives i? Takk, som byr!
Kjenner du noen som du lurer på hvordan du skal møte, eller sliter du med denne problematikken selv, så har Mental Helse en døgnåpen vakttelefon hvor du kan få tips og råd. Ring da 116 123 og om du uttrykker deg bedre skriftlig så er det et tilbud til deg på sidetmedord.no
Alt utover det, spiller ingen trile
Petrine :)
Bare for å ha det på det rene, min venninne vet at innlegget kommer og har godkjent det jeg har skrevet.
Da jeg valgte bilder til dette innlegget så valgte jeg noen som er i farta, som bruker kroppen sin til lek, mestring, bevegelse og glede. Hva mer kan vi ønske oss enn en god helse og en kropp å trives i?
Teksten under bildene er kreert av Sunn fornuft plakaten_
02 juli, 2016
Å synes det er greit at barna kjeder seg
Er det greit at barna kjeder seg?
Nå er det straks ferietid og jeg vet at Petrus kommer til å fortelle meg at han kjeder seg. Jeg vet også at jeg kommer til å svare at det er helt greit. Han kommer kanskje til å gjenta påstanden og sutre litt, men så kommer han til å begynne med noe han liker. Det skjer hver gang.
Jeg vet også at det blir sjeldnere og sjeldnere at han kommer til å fortelle meg at han ikke har noe å finne på. Tidligere friperioder og ferier har lært meg det. Det er akkurat som han må avklimatiseres fra å ha mange tilbud, mange barn og mange voksne til å ordne opp rundt seg. Det er jo slik vi lever. Vi er raske til å komme med forslag, det være seg i barnehagen og hjemme. Dessuten så organiserer vi oss gjennom hverdagen med jobb, fritidsaktiviteter og alt et døgn inneholder. Det betyr jo at vi og barna ofte har et vell av tilbud og et vell av inntrykk hver eneste dag. Det er jo konstantert at barn og unge er stresset, at mange sliter med søvn og jeg tror at mange barn i dag er overstimulerte. Med det mener jeg nettopp at de bombanderes med inntrykk og at de, som oss, kan bli slitne av det.
Med hånden på hjertet så kommer jeg til å la Petrus kjede seg, for jeg tror at han blir kreativ av slik. Han kan for eksempel finne på å ta med et munnspill og star wars hjelmen sin for å synge :)
Hvordan har du det når barnet ditt kjeder seg? Føler du at du burde finne på noe med og for de? Synes du det er greit at jeg lar de gå for egen maskin?
Velkommen ferietid :)
Men, for å forebygge min egen kjedsomhet så ønsker jeg tips om hva man kan finne på i Østfold, i Akershus, i Vestfold, i Øst Agder og på Hedmarken. Så tips mottas med takk :) Gjerne barnevennlig tips :)
Petrine :)
Åh, noen ganger så er jeg sint på reklamen og dens makt.
Petrus hadde på en eller annen måte kommet inn på en tv – kanal med reklame tiltenkt barn. Og om de som driver med markedsføring lurer på om det virker, – det gjør det. Petrus ønsket seg noen figurer som kunne kjøpes på BR. Og, jeg, som var irritert over reklamens makt, gadd i alle fall ikke høre på det nylig oppståtte behovet. Så, jeg svarte: Nei, om du skal ha det så må du spare til det.
Det var stilt veldig lenge. Petrus pleier ikke sitte stille lenge av gangen, så sant han ikke konsentrer seg veldig, – og tiden han brukte nå tilsa god hjerneaktivitet.
Plutselig sa han: Mamma, jeg skal ta med meg en kopp og munnspill til byen for å tjene penger. Jeg svarte, som sant var, at jeg trodde han trengte tillatelse av politiet. Siden Petrus er den mest handlekraftige, løsningsorienterte og målretta jeg vet som, så mente han at det bare var for meg å dra på politistasjonen for å skaffe han en fullmakt.
Heldigvis så kom en barnehage forbi vinduene våre og vi gikk på stranden for å leke med barna der. Og dermed trodde jeg at forretningsideen rant bort i fotballlek og balansering på steiner, men så feil kan jeg ta.
Vel tilbake i heimen så dukket spørsmålet opp igjen. Jeg , som synes barn skal vernes mot for eksempel Idol, sa noe om at han ikke hadde øvd så masse at han kunne noen sanger og at det ikke alltid hørtes pent ut. Dessuten så trodde jeg fortsatt ikke at han kunne få lov til å spille mot penger. Det endte med at jeg ringte etaten som har mundighet, svarte uniformer og blålys med et håp om at det ikke er lovlig å tigge eller underholde uten et offentlig papir på det. Jeg erkjente feil for minst andre gang denne dagen. Han burde bare tillatelse fra butikken hvor han skulle spille utenfor.
Den jobben tok han selv, mens jeg funderte på om det var riktig å la han forsøke. Seriøst, vi driver ikke med barnearbeid i Norge, han trenger ikke å tigge, de låter ikke fint og han er jo absolutt ingen mester. Disse tankene blandet seg med min egen holdning som er at kreativitet skal belønnes. Og, dette var en kreativ løsning som han ikke hadde fått hjelp til å finne på hjemmebane i alle fall.
Nå var han i Oslo med barnehagen i forrige uke, om han da observerte noen spillende med hatt foran seg, det vet jeg ikke.
Jeg lot han prøve seg! Han ordnet med tillatelse i butikken for egen maskin, hadde med seg en star wars hjelm og munnspill . Dessuten var han påkledd etter tilfeldighetsmetoden.
Og der satt han ,etter hvert i regnværet og spilte.
Han skaffet seg 33 kroner, – som han erfarte ikke holder til noe som helst i Br – leker.
Så da han la seg så hadde han lært
– at man må arbeide lenge for å tjene penger og at selv det ikke holder til det man har lyst på. Det vil si at vi må jobbe masse for å kjøpe det vi ønsker oss
- at man må be butikken om tillatelse for å underholde utenfor
- – at det ikke alltid er lett å spille når noen ser på deg
- at de fleste smiler og går rett forbi.
- Hva hadde du gjort om du ble satt ovenfor samme probelmstilling?
Vernet han og nektet han eller latt han få lov til å prøve seg?
Petrine
10 mai, 2016
Å ramse opp fakta om 17. mai
Det nærmer seg den store dagen; – 17. mai- Den dagen som vi kaller for barnas dag, men hva vet vi om denne dagen tro?
- Vi feiere 17. mai fordi vi fikk vår egen grunnlov. Den ble underskrevet i 1814.
- Det var embetsmenn som utarbeidet Norges grunnlov, – og indirekte så var det handelen med utlandet som førte til egen lov.
- Det var 112 representanter for embetsmenn som underskrev loven.
- Den danske kronprinsen Christian Fredrik ønsket å bli konge for Norge, noe han ble. Men en kortvarig krig med Sverige førte til at han måtte gå av. Dette ble undertegnet 14. august 1814 i Mossekonvesjonen. Det var svenske kongen Kong Carl som overtok tronen.
- Det første 17. mai toget ble arrangert av Henrik Wergeland på Eidsvold.
- Det var også Henrik Wergeland som holdt den første 17. mai tale, – det var i 1833.
- og det var faktisk han som skrev «Vi er en nasjon vi med», som ble en sang som ble knyttet til nasjonaldagen
- 17. mai kaller vi barnas dag fordi de da får pynte seg, gå i tog og kose seg med is og pølser.
- 17. mai er en travel dag for korpsmusikantene i Norge. Det er over 27000 barn som spiller i korps.
- 17. mai er også en travel arbeidsdag for kongefamilien. Da står de på slottsbalkongen å vinker til folket. Det er en gammel tradisjon som har vart i over 100 år.
- En del av den norske tradisjonen er å bruke bunad på 17. mai, om man har en.
- Russen er en del av bybildet på 17. mai, – og skal egentlig feire 3 års avsluttet skolegang.
- Under annen verdenskrig var det forbudt å gå i 17. mai tog. Det var heller ikke lov til å ha på seg klær med flagg på.
- i 1830 så ble 17. mai anerkjent som nasjonal festdag i Norge, etter en anmodning fra Stortinget fremmet til Karl Johan.
- De fleste som bor i landet, uansett bakgrunn, er med på å markere dagen
- Denne dagen er nordmenn ofte opptatt av været
- Er det på nasjonaldagen vi bruker mest plaster mot gnagsår?
Det var dagens informative :)
Petrine
14 april, 2016
Å gi tilbakemeldinger til barn som viser at du tror på dem
Hei, i dag kommer det et innlegg som er litt faglig men som absolutt kan brukes i hverdagen. Det handler om å gi konstuktive tilbakemeldinger og motivere andre eller oss selv gjennom disse. Som dere vet så begynte jeg å trene litt i høst igjen. Da løp vi fem hundre meter og gikk i fem hundre. Det var helt genialt, – både fordi jeg visste at jeg snart hadde pause, men også for etter hvert strekk så var jeg nærmere målet. Og det var jeg god til å si til meg selv. Nå har du klart å fullføre tre lengder, fire lengder, snart har du løpt femkilometer etc. Jeg måtte være konkret for at tilbakemeldingene skulle ha en hensikt. Det hadde ikke hjulpet meg å si at jeg var flink. Da hadde jeg ikke sett hva jeg hadde klart eller hvor jeg var på vei. nettopp det å være tydelig hjelp meg. Jeg hadde oversikt over hvorfor jeg peste som en hvalross og hvor lenge til jeg skulle holde på. Det var motivasjon og gode tilbakemeldinger å forholde seg til.
Da jeg arbeidet i barnehagen så kalte vi det anerkjennende kommunikasjon. Vi brukte denne formen for uttrykk da vi observerte følelser. Vi sa feks, » nå ser vi at du er lei deg, det forstår jeg. Du hadde lyst på den spaden som Ola har:!» «Nå spretter du opp og ned. Jeg tror det er fordi du er så glad for at Petter kommer.» eller » Den tegningen har du arbeidet lenge på. Du fyller hele arket med mange farger:» Det vil si at vi forsøkte å gi konkrete tilbakemeldinger, fordi vi gjennom de viste at vi så hele barnet og at vi hadde tro på dem. Det er lettere å fortsette å fylle hele arket, å gjøre seg flid eller bli bevisst sine egne følelser om du får hjelp til å se hva du gjør, hvordan du reagerer og hvem du er, enn om vi sier du var flink, det var fint etc. Det å kommunisere anerkjennende er å møte den andre med respekt, vi viser at vi forstår og aksepterer det som skjer.
Jeg har forsøkt å lage en liste med eksempler på hva vi kan si for å anerkjenne barna, – og neida, den er ikke komplett
- Du har jammen vært god til å prøve å få til
- jeg ser at du har arbeidet hardt
- Du fortsatte selv om det var vanskelig
- yes, du fant løsningen på problemet
- jeg liker måten du gjør…… på
- Det klarte du bra fordi….
- Jeg kan høre at du har lest veldig masse
- Det er fint å se at du hjalp vennen din med….
- Du er ikke redd for utfordringer, – du prøver gjerne det du ikke har prøvd før. Du forsøkte å …. selv om du ikke har gjort det før
- Så fint at du har bestemt deg, jeg heier på deg
- så fint at du husket hva vi skulle i dag og at du tok med deg …..
- Det var en god plan, det gjør vi
- Dette har du kommet frem til, tenkt ut, helt selv
- Jeg så at du lyttet til Per da han snakket, det opplevde han sikkert som fint. Jeg likte det godt
- Jeg så at du sendte ballen videre på banen i dag, – det er lurt å spille på lag med de andre i fotball.
- Det er godt at du holder tiden
- Jeg ser at du bygger/tegner/lager/ …..
- Takk for at du holdt avtalen
- Det er godt å være med deg fordi du holder reglene
- Jeg hørte at du spurte om Knut skulle bli med i leken, – da ble dere jo flere sammen
og så videre :)
Jeg vet ikke om det bare er jeg som i blant tenker over hvordan jeg hendvender meg til de rundt meg, men dette innlegget er et resultat av en sånn tankerekke og at jeg leste at vi møtte barna våre mye dårlige enn vi møter en kollega. Jeg sier ikke nå at jeg alltid klarer å forholde meg til denne ideele måten å møte barn på, – men jeg vet at jeg er bedre en periode etter jeg har vurdert hvordan jeg møter de jeg mer mest glad i.
Takk for at du leste!
Ha en glad og anerkjennende dag :)
Petrine :)
– og del gjerne om du tror andre vil like å lese dette
Hyggelig om du følger bloggen på facebook :)
11 april, 2016
Bilde på lek: Sandkasselek
Frileken kan skape åpenhet i barnets sinn og gir de mulighet til å oppdage og utforske livets mange muligheter. Om barnet ditt sitter i sandkassen og bygger slott en hel dag så er det en lek, – fordi barnet selv tar initiativ, det driver seg selv og trives i situasjonen. Derfor må vi også gi plass til denne type lek, – fordi den er meningsfull for barnet.
Petrine :)
Husk at jeg tror leken har en verdi i seg selv, at den er meningsfull for barnet og at hva de tilegner seg av kompetanse er en bonus.
Om du vil følge med på mer eller mindre lekende utspill så følg bloggen gjerne på facebook, instagram eller snapchat @petrusogpetrine
08 april, 2016
Å la Petrus ta styringen over såingen
I dag har Petrus og jeg sådd i håp om å kunne høste inn litt forskjellig i løpet av sommeren. Vi har gjort det etter tilfeldighetsmetoden. Det vil si at vi har vært en tur i kjøleskapet og plantet frø av det vi hadde i jorden. Det blir spennende tider, for jeg har aldri forsøkt slikt før. Eller jeg har plantet sitrussteiner, men ikke en skive med agurk. Det ville nemlig Petrus, så da gjorde vi det. Seriøst, der jeg er låst til frøposer så er han åpen for å finne ut hva som går og hva som ikke er mulig. Derfor har vi en kjøkkenbenk som er overfylt av krukker og kar. Og de igjen er fylt med frøene fra paprika, søt paprika, tomater, cherry tomater og steinene fra melon og sitron. Og siden jeg er låst til frøposer, så har vi sådd erteblomster i pose fra Felleskjøpet.
Petrus har vannet noen ganger og han har vært ute for å se om det har begynt å spire. Dermed kan vi konstantere at det ikke kommer en plante opp av jorden en time etter at frøene er puttet ned. Jeg skal få han til å fotografere de daglig, så han kan se forskjellen om en stund. For om det kommer opp noe så vil jeg tro at de ikke kommer i samme tempo. Skal de forskes, så skal det forskes :)
Og i år må vi forsøke å ivareta plantene etter at de har kommet opp, – for her i huset så kan det glippe noen ganger: Jeg hadde en mamma som i alle år arbeidet med blomster og jeg har definitivt ikke arvet hennes grønne fingre, men jeg setter veldig pris på planter og blomster, på å plukke bær og på å høste inn andre ting. Derfor er det litt rart at jeg ikke er så opptatt av prosessen før det. Men, Petrus har driven, så i år har jeg troa. Han vil ta ansvaret der jeg glipper .
Er dere flinke til å la det spire og gro? Og har dere tips til noe som er enkelt å holde for barn?
Og by the way : I fjor så hørte jeg om tønner som det var plantet poteter i. Jeg vet det er vanlig i Danmark, men vet noen om hvor jeg kan finne det i Norge?
Petrine
07 april, 2016
Å forelske seg i en bok
Hei,
det er svært sjelden at det skjer. Det at jeg faller pladask og forelsker meg ved første øyekast. Men, en kollega kom med en bunke barnebøker til meg, – og spesielt en fikk hjertet mitt til å slå et ekstra slag. Det var nok mest av alt fordi den var anerledes enn de fleste barnebøker jeg kjenner til, fordi den traff nerven av noe jeg tror på og fordi den er så skjør.
Illustrasjonene er diffuse, de har få farger og de har få detaljer og de matcher hovedpersonen i boken, – Ingen. Boken er skrevet av Svein Nyhus og heter nettopp Ingen. Fra side til side får vi møte Ingen, – helt til han på slutten av boken blir litt tydeligere etter at han har møtt Noen.
Og, det er jo kjernen av hva jeg mener er viktig i forhold til andre mennesker. Jeg mener at vi formes og er verdifulle fordi vi har mennesker rundt oss som gjør oss synlig. De som ser oss! De som aller helst gir oss gode tilbakemeldinger og som blir glad i møte med oss er de som er med på å forme hvem vi er. De positive tilbakemeldingen vil gi oss et godt selvbilde, – de vil gi oss en kompetanse på hva vi kan, hvem vi er, hvordan vi takler ulike situasjoner og hvilken oppfattelse vi får av hvilket menneske vi er. Dessverre så gjør de avvisningen, negativ omtale om personen og negative tilbakemeldinger på kunnskap og hvordan verden blir løst akkurat det samme. Det skaper usikre mennesker, dårlig selvbilde og i miljøer hvor negativ snakk kan mobbere skapes. Og selv om jeg håper at måten jeg møter mennesker på er med på å bygge de opp, så mener jeg at det er bedre å bli sett enn oversett. I følge Arild Nyquist så er man noen i samspill med andre:
Jeg er jeg!
En viktig person!
Men jeg kan ikke være/kan ikke bli jeg uten andre.
I så fall er jeg/ blir jeg ingen ting
– usynlig –
og det vil jeg ikke være.
I forhold til deg – den viktigste personen i verden
Kyss meg!
Så enkelt kan det sies, – og like enkelt og like vakkert blir det fortalt i den lille og nydlige boken om Ingen.
Han møtte heldigvis Noen, – som han trivdes sammen med og som gjorde han tydelige!
Heldigvis!
Kollegaen min, som kom med bøkene til meg, mente at de kunne brukes i undervisning! Ja, jeg kan bruke den når jeg underviser i selvbilde, kommunikasjon og om relasjoner. Kanskje til og med om mobbing.
Og, du, gi bort et smil og noen gode ord i dag !
– og les gjerne den lille, vakre boken om du har anledning!
Det er egentlig en barnebok, men jeg tror at den også treffer voksne hjemme. Kanskje mest de? Jeg har ikke leste den for Petrus eller andre barn, så jeg har ingen preferanser.
Petrine :)