15 mars, 2017
La oss snakke om motivasjon
Petrus digger å være i farta. Han har stort sett et eller flere prosjekter på gang. Det er alt fra å følge et frø til plante til fotografering, tegning, baking, snekring og fysisk aktivitet. Pluss, pluss. Han drives av dette helt alene. Vi trenger ikke å belønne han for at han skal være i aktivitet på hjemmebane, – og om det er lenge siden sist han var på isen, så har han lyst til å komme seg på skøytene. Han har en indre motivasjon til å være i farta. Han gjør nemlig aktiviteten på grunn av sin egen interesse for den, – og det å holde på er en belønning i seg selv.
Petrus har mye av denne driven, – og det er jeg glad for. Samtidig som jeg ser at vi på et tidspunkt sikkert kommer til å stoppe denne, ved å sette grenser for hva han får holde på med. Vår lille pode vil nemlig bli god i alle typer ballspill, i ishockey, i å lage ting med hendene og vil ta ansvaret for å lage mat her hjemme. Så nå er hver fredag hans middag-lage-dag. Heldige oss, som har en gutt som har evnen til å planlegge, som har tusen og tredve ønsker/planer og som fritar oss for «middags – ansvar» hver uke.
Men, vi kommer nok til å hindre han i å holde på.
Som allerede nevnt så er Petrus en gutt som kan kaste seg på alle bølger, gode eller dårlige, – helt uavhengig av foreldrenes ønske om at han skal ha noen dager helt uten opplegg. Vi har nemlig en tro på at det å kjede seg, ha egentid, ha tid til lek eller å slappe av er godt for alle. Vi tror at kroppen trenger hvile for å restitueres og for å prestere. Videre håper vi at vi skal ivareta evnen til å ha egendriv og personlig så lurer jeg på om det å ha en stram timeplan både på skole og fritid vil drepe motivasjonen, styrke fokuset på prestasjon og gi alt for liten tid til å danne sin egen identitet og få liten tid til å bli kjent med seg selv.
Et realistisk selvbilde er etter min mening ikke bare knyttet til skole- og idrettsprestasjoner, men det handler også om å vite hva man liker, hva man kan koble av med og ha kompetanse på seg selv i ulike situasjoner. Jeg har tenkt at i en travel hverdag med skole og fritidsaktiviter så kan det bli så mye fokus på hva man skal og hva man presterer, så mye at vi kanskje glemmer hvem barnet er. Og i en verden hvor de psykiske lidelsene blant unge er økende så har jeg fundert på om dette kan være en liten, men medvirkende årsak til det hele.
Livet handler om balanse, – om aktivitet og hvile, om prestasjon og lek, om å være fri og ha struktur etc. På en eller annen måte så ønsker jeg at vi klarer å la han forsatt ha evnen til å vite hva han vil, hva han ønsker og kunne motivere seg selv til å ta valg og være i aktivitet, samtidig som vi setter rammer som gir tid til å leve litt på tvers av en timeplan også. Dessuten så har jeg et mål om alt som er på fritiden skal være basert på egne ønsker og egen lyst, – fordi skole, lekser og det å være en del av en familie gir rammer i seg selv. (Og, jeg sier ikke nå at det er lov å starte på nye aktiviteter hver uke, bare så det er sagt.)
Selvfølgelig så drives Petrus av ytre motivasjon også. Før siste seriekamper i hockeyen så var vissheten om at det vill bli premieutdeling som gjorde at han ville hjem fra fjellet for å spille kamp. Det har seg nemlig slik at for en gutt på seks år så er det gull alt som glimrer og selvfølgelig kan drømmen om en medalje eller en pokal være grunnen til at man stiller opp i det hele tatt. Nå er det ikke slik for gutten vår, men han er glad for det lille ekstra etterpå. Og denne gangen ble det to medaljer, – en av «gull» og en i sjokolade, – hvilken glede! Og, personlig tror jeg at den av sjokolade var den beste, – i alle fall i smak.
Så her sitter mammaen til en gutt som er full av egendriv. Den driven og kreativiteten jeg er redd for å stoppe, men som jeg samtidig kommer på tvers av troen på og formeningen om at helt fri til lek, venner, kjedsomhet og aktivitet er superviktig. Paradoksalt nok, viktig fordi egen driv og indre motivasjon skal opprettholdes!
Jeg håper en genial løsning for opprettholde balansen kommer, – dersom problemstillingen blir virkelighet.
Enn så lenge er det tid til lek og egenaktivitet.
Petrine :D
16 februar, 2017
Phu, noen ganger så treffer man på tornene
Phu, sier jeg bare…
Stedet er garderoben og situasjonen utsprang seg for en tid siden:
Jeg kjenner jeg svetter og blir varm, samtidig som jeg tenker at den gutten der burde roe seg ned!
Mammaen har hentet han rett etter skoleslutt og han får jo lov til å gå tidlig hjem.
Problemstillingen er nok at minstemann ikke vil bli med, selv om det blir sagt at han blir hentet fordi han skal gjøre noe han gleder seg til. Dessuten så hører jeg at det vises til en avtale som var inngått i morges. Den handlet om at han skulle hentes tidlig.
Barn av 2016, altså, de skal ha i pose og sekk!
«Seriøst, er det ikke bare å kle på seg, dra og glede seg over at det er litt ekstra fri fra SFO,» tenker jeg
Samtidig som gutten fortsetter.
Han har et lydnivå som ligger langt over HMS – reglene og vil enten påføre noen hørselskade eller skru Tinitus på høyeste nivå for de som sliter med sånn.
Men, den gang ei.
Mammaen, ber han om å ta på seg klærne, ved hjelp av et situasjonsbetinget, akutt og selvlaget tegnespråk.
Hun har nok konkludert med at hun må bruke ropert om også hun skal overgå lydmuren. Derfor blir klærne lydløst lagt frem. Kreativ løsning!
Ikke viste jeg at det var mulig, men responsen på utspillet er at volumet økes ytterligere og klærne fyker rundt i rommet.
Det som er fylt med et ukjent antall barn og foreldre. De ser i guttens retning, – og tenker kanskje det samme som meg: «Det var da en voldsom og fysisk reaksjon, – som må påføre mammaen høyt blodtrykk. «
Jeg kunne kommet med flere beskrivelser fra situasjonen, men gjør historien kort. Det endte med at mor var på skattejakt i garderoben, fant klærne og tok de på han som ikke ville hjem. Hylingen forsvant, gutten ble roligere og de fant veien ut av døra sammen.
Gutten kom seg til avtalen han hadde og gledet seg til.
Det vet jeg fordi jeg er den mammaen!
Jeg husket ikke på at pjokken ikke digger forandringer. Han liker det som er gjenkjennende, – så nå henter jeg han fem minutter seinere om jeg skal hente han tidlig. Da ser nemlig verden omtrent dagligdags ut, garderoben er relativt tom og alt går mye lettere.
Jeg hadde glemt hele episoden, helt til jeg en dag så en annen mamma som skulle ha på barnet sitt klær. Det ville heller ikke kle påseg.
Jeg tittet bort på henne.
Kanskje hun følte det som kritikk, men jeg tenkte : « Phu, da er vi heldigvis flere i samme båt <3 »
Hverdagen er en dans på roser, – man kan plutselig treffe på en av tornene.
Petrine <3
#hverdagen #livet #foreldreogbarn
20 januar, 2017
Stjernepunkter #2
Stjernepunkter #2
Hurra, det er fredag og feberen har vandret videre. Jeg håper den er på ville veier og at den ikke plager noen andre med sin eksistens. Husj, avgårde med den…
En annen flott ting er at januarhimmelen er så veldig vakker. I dag fikk jeg knipset noe av den enorme fargeprakten, – og det er så snodig at fargene og lyset forandrer seg raskt. Det var rosa, det var blått og det var orange, i et raskt skifte. Og, vakkert er det.
Enda en gang så har jeg delt en stjerneliste med dere. Det er punkter med ting jeg har lest, opplevd eller som jeg har stoppet opp ved siden sist:
* Jeg synes ideen om å skrive en bruksanvisning på meg var en genial ide. Linda sin familie har laget det og de tar den frem og bruker den sammen med resten av familien. Lurt, både å måtte tenke igjennom hva man liker, misliker og bli mer bevisst hvem man er. Dessuten så er det viktig informasjon for resten av gjengen.
*Jeg drømmer jo om å dra nordover for å være med på hvalsafari, og synes at han her var i litt overkant heldig. Så kult, så skummelt og så spennende å komme så nær hvalen. I kajakk!
*I tillegg så vil jeg fotografere og oppleve nordlys og det er ikke fritt for at jeg har kost meg med disse bildene på siden hos Hasvik foto.
* Jeg skal definitivt bruke pinner og restegarn for å lage små lommevenner til ambulansene. Jeg hadde ikke hørt om prosjektet før jeg leste dette innlegget hos Anja, Avdeling Holt
* Jeg har sett på en video og lest om hvordan man kan hjelpe barna til å konsentrere seg her
*Jeg må fortelle dere at sosiale medier kan brukes til mye, Mariell som skriver bloggen Hjartesmil synes det er så hyggelig at folk finner nye venner at hun har laget denne facebooksiden hvor man kan bli medlem og gjennom den ha muligheten til å finne nye bekjentskaper. En vennskapelig ide
*Den podcasten som har satt dypest spor hos meg denne uken er den siste episoden av Pia og Psyken. Det er en samtale med Torbjørn Witters Skanche. Han forteller om opplevelsen og sorgen rundt det å få et barn som er sykt og etterhvert mister det. Han sier mye flott når han setter ord på at det er modig å stå i følelsene sine, uansett hvor vanskelig det kan være. I tillegg så sier han mye vettugt som sorg. Her ligger episodene, men denne nr 44 er per nå ikke lagt ut.
*Jeg synes at alle skal ta de sekundene det tar å se denne videoen. Ser du det? Jeg synes det er skummelt at jeg ikke så det.
Jeg vil ønske deg en stjerneklar og hyggelig helg!
Petrine :)
10 januar, 2017
Skal jeg lage et belønningssystem for gutten vår?
Hei, – og god dag!
Jeg pleier å stikke innom Anne Brith sin blogg i ny og ne. De siste ukene så har hun løftet temaer som vi kan komme bort i som foreldre. Hun har skrevet bra om barn og barnefordeling, synes jeg. Hun har firet på egne behov for at dagene skal bli greiest for minstemann. Det var ikke dette temaet som var linken til mitt innlegg i dag, men diskusjonen hvor hun forteller at hun belønner barnet sitt med en fastsatt kronesum for den øverste karakteren. Mange mener det er riktig og andre mener det er feil, – og her har jeg ikke tenkt til å lage en konklusjon. Barn er forskjellige og foreldre er forskjellige.
Allikevel har vi noe felles og det er at vi trenger å bli sett av de rundt oss, – og gjene få en tilbakemelding som viser at vi har gjort noe bra. Det er hvordan tilbakemeldingene kommer som er ulikt, – og kanskje det skal være det?
Det jeg vet er at alle trenger en tilbakemelding på hva de gjør. Uansett. Oftest får de det i samvær med andre barn og voksne, ved at man får en reaksjon i form av ord, blikk eller annet kroppsspråk. Det er jo slik vi lærer og slik vi sosialiseres. Det vil si at vi lærer hva som er akseptert og riktig i det miljøet man befinner seg. Så at vi trenger tilbakemelding er riktig. Vi er avhengig av det. Og konkrete tilbakemeldinger er gode veiledere som er med på på å bygge selvtillitt og selvbilde i tillegg til å øke kompetanse.
Det neste som debateres er om tid med foreldre skal være belønning, og her kommer det nok an på øyet som ser. Er man av flere i en stor søskenflokk så kan jo det å få opplevelser med en av foreldrene være premien, – samtidig som vi som foreldre skal være tilgjengelig for barna sine. Det er vår oppgave og plikt.
I oppveksten så opplevde jeg at foreldrene mine i det store og hele var tilgjengelige, men jeg husker enda at jeg gledet meg ekstra de dagene vi skulle gjøre noe som ikke var dagligdags. – ta en togtur, en busstur, dra til byen fordi det var ekstra fri eller at jeg hadde «pappadag». Det var dager mamma holdt på med noe annet, og vi andre stelte hjemme. Det var stas det og. Så jeg tenker at selv om vi, som Anne Britt understreker, skal være tilstede for barna våre, så kan man lage litt ekstra fest av noe av tiden. SÅ hvordan man skal belønnes, er opp til hver enkelt.
Vi er skikkelig dårlig på materielle eller økonomiske belønninger her hjemme. Jeg har aldri kjøpt en gave fordi Petrus har vært flink hos tannlegen, hos legen eller andre ting som det forventes at vi må gjøre. Jeg har forsøkt å tenke gjennom livet hans, og han har til dags dato ikke fått penger eller ting for noe han har utført eller gjort, men nå er jeg i tenkeboksen. Skal jeg lage et system.
Vi har en problemstilling vi gjerne skulle funnet en løsning på. Jeg tenker at det å bryte et mønster er alfa omega. I tillegg så ønsker Petrus seg en klokke som man kan ringe til og skrive meldinger på. Her er det to ting som kommer i konflikt med undertegnede, for jeg har jo som sagt ikke brukt materielle eller økonomiske belønninger på pjokken min. Ikke at jeg har brukt et belønningssystem tidligere heller. Dessuten er mot at små barn skal ha noe som ligner på en telefon. Men, mønsteret bør brytes. Så nå biter jeg meg selv i halen og vurderer et belønningssystem som innbefatter det vi ønsker en annen tilnærming til, klistremerker og en Gps klokke, – som man kan ringe til!
Tror jeg, for det sitter langt inne. Personlig så føler jeg at jeg kjøper ungen min, jeg vil jo at motivasjonen skal komme innenfra!! Jeg vil at han skal gjøre det han må, uten at det kommer en premie i den andre enden i form av materiell ting.
MEN:
Jeg vet at han likte å få en stjerne i en gjev farge på hjelmen sin på en trening fordi innsatsen var høy.
Motivasjonen er gjenglemt på lekeplassen, fotballbanen, i ishallen eller ved de bøkene han velger og matematikkstykkene han lager selv! Så han trenger en ytre motivasjonskilde.
Vi vil ha den glade og syngende gutten vi pleier å ha her! Hele tiden !, – også når vi føler at gutten og vi kommer til kort.
Hva hadde du gjort?
Hadde du laget et belønningssystem?
og har du en Gps klokke for barn å foreslå, eventuelt?
Jeg er så i tvil….
Petrine
(Og om jeg skal lage et belønningssystem med materiell premie så er jeg litt mer bekvem med å belønne innsatsen og ikke resultatet. Målet er jo å trene opp rutiner, – og mest av alt, bryte et dårlig mønsster. )
05 januar, 2017
Det er jeg og Janet Jackson, altså :)
Hei, folkens!
I dag så skjedde det noe rart, det hadde kommet inn en melding på teamtelefonen på jobb. Til meg!
For det første så er jeg imponert over at meldingen kom dit, for det nummeret kan ikke jeg en gang, men i det store og hele ble jeg overrasket over at henvendelsen var fra Tv2 og God morgen Norge. De skal ha et innslag om eldre mødre, at det er en trend å bli mor som gammel og linken var til Janet Jackson. Da er jo jeg en god kandidat. Ikke det at jeg kan synge, ikke det at jeg er kjendis, men jeg fikk barn da jeg oppe i årene Jeg hadde møtt opp jeg, om jeg ikke hadde vært syk og sykemeldt. Men, om de tar kontakt når jeg er på bena igjen, så skal jeg jammen stille.
Men, jeg fikk et behov for å skrive et innlegg allikevel!
Altså!! Jeg ble ikke eldre mor fordi jeg ville være trendsetter. Nope, det er jeg på ingen måte, ei heller når det kommer til å sette barn til verden. For meg ble det slik på grunn av livet.
Det handlet om et barnløst ekteskap, det handlet om å miste, det handlet om å jeg levde singel og det handlet om at tiden gikk. Hadde det vært opp til meg, så hadde barna kommet for lenge siden, – og ja, jeg skriver barna, fordi hadde jeg startet tidligere, så hadde jeg absolutt prøvd å få en søskenflokk.
Nå er jeg lykkelig over at jeg har Petrus, selv om han kom sent. Han dukket opp i det kapittelet hvor jeg hadde mistet mammen min og jeg hadde en veldig syk pappa. Jeg skulle gjerne tilbudt Petrus å få overført mye av min oppvekst gjennom besteforeldre, men jeg kan ikke gi han det. Ikke tanter og onkler heller! Ingen som representerer min oppvekst. Jeg er slikt skapt at jeg vil at det noe av det jeg er oppdratt til og tror på skal leve videre. Jeg er nok lei for at jeg ser at det glipper hen. Jeg er også lei meg for jeg ikke kan dele store og små opplevelser i våre liv med de som ville meg så vel.
Noe som har vært reelt er at jeg i Petrus sine første år hadde en sorg fordi jeg så den tidligere aktive pappaen min svinne hen, – og sovne inn. Misforstå meg rett, – jeg gledet meg over den vakre lille og at den eldste og den yngste hadde glede av hverandre. Jeg satt pris på Petrus og all den tiden jeg hadde pappa, men jeg har til tider hatt dårlig samvittighet, enten for den ene eller den andre. Om jeg hadde fått Petrus da jeg var yngre så hadde ikke hatt den, til tider, doble omsorgsrollen.
Men, jeg er som sagt glad for Petrus og jeg han er en fin fyr som jeg gladelig deler dager med.
Jeg har følt at jeg har gjort ting i motsatt rekkefølge enn alle andre , og det har jeg vel også!
Der venner er ferdig med barn, og kanskje er opptatt av barnebarn. så gjør jeg daglig helt andre ting enn de. Jeg heier på en som ikke vil gå på skolen, som elsker å være på skøyteisen og som savner vennene fra barnehagen Jeg blir lattermild av noen av hans private prosjekt, jeg har bommet med påkledning og jeg forsøker å se hans verden. Jeg tørker den oransje sekken fordi vannflaska ikke ble tømt før den havnet på hodet ned blant bøker og penal, jeg leter frem de behageligste og varme klærne i størrelse 122 når gradestokken viser blå tall og jeg river meg i håret når jeg vet at jeg har bommet som mamma. Men, jeg elsker det. Ikke å bomme, men å være mamma.
Her en natt våknet jeg at to små kalde føtter havnet under dyna mi. Jeg kjente at jeg smilte, før jeg pakket dyne rundt han og sov videre. Jeg hadde jo aldri trodd at jeg skulle gjøre det. Jeg hadde jo sørget og sørget! Jeg hadde på ingen måte tenkt at jeg skulle lage matpakker, kjøpe klær og lage rutiner for søvn og andre viktige ting for en liten gutt. Han som etter hvert har vokst seg stor. Jeg hadde egentlig ikke tenkt at jeg kom til å glemme og kjøpe julegave til den samme pjokken, men det har også skjedd. (Sorry, Petrus, men du vet ikke dette :) ) Da var jeg glad for at jeg handler litt gaver i løpet av året, – og fant en fjernstyrt bil i den kassa. Det var lynet Mc Queen og helt innafor. Jeg skylder på alt annet hadde havnet på to – do – lista, bare ikke minstemann. Men, utover den julegaven så er jeg opptatt av at Petrus. Jeg vil at han skal ha en god livskvalitet, tid til lek, glede nok til å trives og aktiviteter nok til å gjøre hverdagene morsomme: Jeg vil at dagene skal bidra til latter og utvikling.
Til slutt vil jeg poengtere, at jeg ikke ville være pjokken foruten. Han er absolutt det beste som har hendt meg.
Jeg er SÅ glad for gutten vår, for sangene hans, for historiene, for energien, for latteren og for hele han.
Han er det vakreste og beste som har hendt meg, selv om det til tider kan føles slitsomt, som det er for alle småbarnsmødre.
Og jeg er superglad for at kom da han kom, som et hverdagsfyrverkeri, og farget hverdagene våre glade og lagde de allsidige.
Og by the way, – jeg tror ikke at mitt liv som mamma er annerledes enn andres mammaers.
Jeg var bare litt treg ut av startblokka.
Petrine :)
31 desember, 2016
Hei, 2017, jeg har et mål for året!
Hei, bloggen og akkurat deg !
Før så synes jeg nyttårsaften var en vemodig og litt sørgelig dag. Alle rundt meg feiret at vi var på vei videre, men jeg tror jeg oppsummerte det som ikke hadde blitt som jeg hadde tenkt. Jeg skriver tror, fordi det er lenge siden og jeg er faktisk ikke helt sikkert. Det jeg vet er at jeg kjente på en følelse av vemod på en overgang som denne, på samme måte som når jeg sier ha det til en venn. Jeg liker ikke det heller, ønsker derimot et «Vi sees!» . Og et år kommer jo ikke tilbake, de fleste man deler tid med gjør det, men turer rundt i verden har lært meg at folk du en tid har vært nære, fortsetter livet uten at du er en del av det. Da er det godt med gode og hyggelige minner .
Nå er vi da straks over i det nye året.
Det som er stas, er ny almanakk, nye tusjer og nye forventninger. Jeg elsker disse bøkene, disse uskrevne bladene og de mulighetene et helt nytt år gir oss.
2016 slutter litt annerledes enn jeg hadde tenkt, men det har fått meg til å sette et eneste mål for 2017.
Jeg tror at det kan bli litt vanskelig å holde i starten, for det krever fokus, men det er et hyggelig og forhåpentligvis et energifyllende mål:
Jeg har alltid jobbet i omsorgsyrker, jeg har de siste årene vært opptatt av andres helse og vært småbarns mor, – og jeg har midt i det hele glemt den viktigste personen. Jeg har glemt at den som skal ivareta andre trenger oksygenmaska først. Jeg har løpt, jeg har planlagt, jeg har kjørt, jeg har vært megler og jeg ivaretatt de jeg er glad i. Og dermed har jeg ikke gjort ting jeg liker, vært lite med folk jeg blir glad av og som jeg opplever som mine og jeg har ikke hatt «sosedagene» som jeg trenger for å ta meg inn.
Jeg har helt glemt meg selv.
Derfor er mitt enste mål i 2017, at jeg skal
hver dag skal gjøre en ting som jeg har lyst til.
Hver eneste dag skal jeg planlegge en ting som jeg gjør for min egen del. Det behøver ikke være så store greiene, men jeg føler det er et fint og riktig mål.
Har du laget deg nyttårsforsett i år, – og vil du dele det ?
og så må jeg ikke glemme det viktigste, nemlig å ønske alle dere alt godt i 2017. Mulighetene står i kø, får vi håpe<3
Petrine :)
08 desember, 2016
Ti tanker i dag, på åttende desember
Velkommen til dag åtte av desember: I dag så har jeg følgende tanker:
– at dere må stikke innom Anja på Avdeling Holt, legge igjen en kommentar og bli med på trekningen av en flott flaske, 24Botles. De er super kule og jeg skal i alle fall legge igjen et lite tegn på at jeg vil være med i trekningen :)
– jeg skulle ønske Petrus ikke var syk igjen. Det er bare to uker siden sist han lå her med feber og voldsom hoste, og nå er han slapp, varm og sliten av hoste igjen.
– at det er lurt å holde seg unna bakst i dag. Petrus liker jo å være med på det, men nå så tror jeg det ville blitt krydret med «basselusker»
– at desember ikke bare tar med seg gode hendelser, – Petrus sin Oldemor har sovnet inn og et familiemedlem av meg har blitt syk, Gode tanker til de begge, altså!
– jeg gleder meg til å drikke dagens adventste. Jeg kjøpte meg egenhendig en kalender med ulik te, den siste uken før desember og koser meg virkelig med teen daglig
– at jeg skal forsøke å få sendt julekortene, som ligger ferdigskrevet på pulten, i løpet av uka. Den dørstokkmila til postkassa, altså
– at jeg må sende en hilsen til en familievenn, som har bursdag i dag. For de som har sett Blåfjell så ble også KRekling født på denne datoen. Det er jammen merkelig hvor mye man lagrer i hodet som egentlig ikke kan brukes til noen til.
– at jeg skal fylle en MP3 spiller med musikk og bøker og gi til ei som jeg håper får motivasjon og gode øyeblikk av innholdet
– at om Petrus blir litt i form så kan han få skrive julekort til de vennene han har lyst å gi det til.
– at jeg må avlyse avtalen Petrus har med en «reserve- bestefar» i dag. De skulle være i garasjen og mekke, men den avtalen må nok få en ny dato
Ha en god og glad dag!
Petrine :)
25 november, 2016
Bare et apropos på black – fridays – kvelden
Denne svarte fredagen vil om noen få timer gå over til lørdag, – og slik jeg har forstått det så vil også den bli litt svart i kantene. Jeg burde kanskje fundert over om jeg har gått glipp av noe jeg borde ha trengt i dag, men jeg ble heller å høre denne julesangen i stedet. Den dukket opp på fjesboka mi i dag,
Ha en god helg og etter hvert advent, – og gled gjerne en som gruer seg til jul <3 Det gjør du enkelt ved å sende GLEDE til 2490
og for de som lurer, jeg kommer til å kjøpe gaver til de jeg pleier å gi gaver til, men jeg forsøker å glede de jeg ikke kjenner også,- på ulike måter.. Jeg er så heldig at jeg kan det.
Petrine :)
17 november, 2016
I dag skal vi ha en time i strikking
Hei, alle lesere!
I dag skal vi ha en time i strikking!
Jeg vet, – dere har ikke gjort det før. Men, det er en del av norske tradisjoner, akkurat som skolen og uteliv er.
SÅ i dag skal dere lære en teknikk som kan gi dere varme plagg til vinteren så dere slipper å sitte inne.
Sett dere ned ved pulten, ta frem et nøste garn og de pinnene som passer til tykkelsen på garnet.
Hvilken pinnetykkelse som skal brukes finner du på magebeltet til nøstet.
Finn frem fem pinner, – og legg opp 48 masker. Fordel de jevnt på fire pinner. Den femte skal du bruke til å strikke med
Sitt pent på stolen deres, så skal jeg stå foran her og forklare dere hvordan dere skal gjøre det. Legg opp på følgende måte:
La trådene ha litt lengde og lag en løkke.
Stram løkken rundt strikkepinnen
Hold strikkepinnene i høyre hånd og trådene i venstre. Tråden skal gå rundt tommelen og pekefingeren, og da kommer pinnen med løkka i midten. Stikk pinnen inn bak tråden som ligger rundt høyre tommel. Før deretter pinnen med tråden over og bak tråden på pekefingeren. Trekk deretter tråden med deg fra pekefingeren gjennom tråden du trakk opp på tommelen. Ta tommelfingeren ut av løkken og stram til. Du har nå to masker på pinnen..
Hold strikkepinnene i høyre hånd og trådene i venstre. Tråden skal gå rundt tommelen og pekefingeren, og da kommer pinnen med løkka i midten. Stikk pinnen inn bak tråden som ligger rundt høyre tommel. Før deretter pinnen med tråden over og bak tråden på pekefingeren. Trekk deretter tråden med deg fra pekefingeren gjennom tråden du trakk opp på tommelen. Ta tommelfingeren ut av løkken og stram til. Du har nå tre masker på pinnen.. …. Gjenta prosedyren til du har førti åtte masker på pinnen.
Når dere har førti åtte masker på pinnene, gjort slik som jeg nettopp forklarte så skal dere strikke rette masker rundt og rundt. .
Om noen av dere trenger hjelp så må dere vente til jeg har forklart hvordan vi strikker rettmasker. Da kan dere rekke opp hånden og jeg kan komme rundt å hjelpe hver og en av dere.
Rettmasker strikker vi på følgende måte…
Stikk høyre strikkepinne inn gjennom første maske på venstre pinne. Strikk fra venstre side av løkken. Hent tråden og trekk den med deg gjennom masken. Den nye masken blir nå værende på høyre pinne. Slipp den masken du stakk inn i fra den venstre pinne. Fortsett slik ut resten av pinnen..
Nå ser jeg dessverre at timen har gått og jeg ikke får hjulpet dere, men dere får denne oppskriften skriftlig. Det er bare å følge den fra punkt til prikke. Dere har i lekse til fredag å strikke 48 rader, slik at vi kan jobbe sammen med resten av sokken. Det er sikkert noen hjemme som kan hjelpe dere med å bli ferdig med vrangborden….
Ha en god uke, vi sees neste mandag!
Petrine
Dagens fotnote:
Jeg vet ikke om det er mange av dere som lærer å strikke av den teoretiske tilnærmingen her.
Jeg vil tro at det hadde vært lettere å se det i praksis og gjøre det samtidig. Med en ved siden av deg, slik at du også kan få håndleding, men også via en video som du kan stoppe når d trenger det.
Igjen og igjen, helt til det sitter i hendene.
Det sier all teori også, – at man lærer best gjennom lek og praktisk tilnærming.
» Jeg hører og glemmer. Jeg ser og forstår. Jeg gjør og lærer!»
Likevel kommer det mer målstyring, færre personale/lærere og lek er fjernet fra læreplanverket i skolen
Og, om du lurer på hva jeg mener om lekser, så bare gå hjem og bruk resten av dagen til noe du ikke kan, noe du synes er kjedelig …det ligger nada mestring i det.
15 november, 2016
Jeg kunne nok ikke tilgitt deg…
I dag fikk vi sms fra skolen. Den var sendt via Transponder til alle foreldrene!
Ikke noe uvant.
Det lå ved et referat fra ulike foreldremøter,
– ikke noe merklig det heller.
Men, det lå ved en oppfordring og et påbud om at vi foreldre måtte slutte så skrve tekstemeldinger og holde på med telefonen på vei til eller fra skolen. Så merkelig! – og flaut!
Kjære, deg det gjelder!
Jeg leverer det vakreste og det kjæreste jeg vet på skolen.
Jeg tar på han refleks.
Jeg har lært han å stoppe helt opp og se at bilen er i ro eller at den har kjørt videre før han får lov til å gå over gaten. og jeg har lært han til å være forsiktig der han ferdes langs skoleveien. Noen ganger blir han kjørt, andre ganger så passer det at han går til skolen alene eller sammen en av oss. Jeg har gjort det jeg kan for at han skal være en trygg trafikant når han er på utsiden av tunet der vi bor. Og, ja, jeg vet at han kan glemme seg altså! Men, jeg kan ikke hjelpe han om du som voksen ikke ser han, eller vennene hans, når du manøvrerer en doning på mer enn et tonn. Han og medelevene er forsvarløse mot din uforsiktighet, tyngden og farten. Det hjelper lite med oransj ryggsekk fra Trygg trafikk om du ikke ser han.
Jeg ferdes selv i bil. Jeg er en av de som er redd for at uhell skal skje og jeg forsøker å holde fartsgrensene som er i boligområdet vårt. Jeg parkerer helst slik at jeg slipper å rygge ut, jeg er nemlig redd for at jeg skal kjøre på et barn som er lavere enn bilens bakende. Også når jeg kjører bilen med ryggekamera. Alikevel vet jeg at ting skjer brått, at man kan være uheldig og at man er uoppmerksom det ene sekundet som gjelder. Det selv om man gjør alt man kan for å være forsiktig. Jeg vet at ulykker kan skje, jeg mistet bestefaren min etter at han ble påkjørt. Sjåføren fikk det vondt og han ble tilgitt av de som sto igjen. Det var en ulykke og sjåføren kunne ikke hindre den.
Men, det er noen jeg ikke kunne tilgitt om noe skjedde..
– og det er du som øvde trompet samtidig som du kjørte på E6 ved Rygge en dag jeg var på vei fra Fredrikstad til Moss.
– og det er lastebilsjåføren som leste avisa da vi dundret nedover E18 i sommer. DU hadde avisen i begge hender og jeg tipper at du styrte bilen med bena. Et element på noen tonn og det ville være skummelt for bilen foran deg om de måtte bråstoppe
– og det er du som kjørte en hvit Toyota Yaris Verso gjennom byen. Du hadde hele kameratgjengen med og du tok en selfie av deg og vennene, Minst ett, samtidig som bilen var i gang langs trafikkerte bygater og fortau fulle av små og store.
– og det er du kvinne som på E6 sydover i Østfold samtidig som du benytter tiden til å få mascara på vippene, eyeliner langs vippekanten og leppestift på leppene. Jeg vet det, fordi jeg skulle på jobb og ikke våget å kjøre forbi.Jeg var redd du ville skjene ut i feil kjørebane. Jeg lå langt bak deg.
– og det er kjæresteparet som kysset hverandre lenge i fart av 100 kilometer i timen
– og det er du som holder en så kort avstand bak eller foran meg, fordi du kjører ut og inn mellom bilene, at jeg ikke rekker å si tusen engang. Jeg vil at du skal holde deg så langt unna at jeg kan lese skiltene dine på lang avstand.
– og det er deg som kjører ruspåvirket av alkohol eller andre stoffer
– og det er du som også er forelder som ikke tar deg de sekundene eller få minuttene det tar å få sendt en sms eller gitt en beskjed. Da mener jeg selvfølgelig med bilen i ro.
Det er mange aktiviteter som ikke hører til sammen med bilkjøring
Jeg hadde rett og slett ikke tilgitt dere om noe hadde skjedd fordi du var så full av deg selv og dine handlinger at du uaktsomt hadde forulykket barnet mitt, noen i familien min, i vennegjengen, i klassen eller i nærmiljøet.
Jeg hadde ikke tilgitt din ( i mine øyne) feilprioritering av tid.
Jeg hadde ikke tilgitt….
Vær så snill, prioriter anerledes eller sett for helvete bilen i ro. Du kan plutselig skade et barn. Deriblant ditt, – eller mitt!
Han fortjener livet sitt,
Han fortjener foreldrene sine
Han fortjener vennene sine
Han fortjener medelevene sine
Han fortjener at ulykker ikke skjer.
Det gjør han og alle andre elever og barn langs norske veier.
Jeg har en vakker gutt
Jeg ville ikke tilgitt deg…
Jeg kjører dessverre ikke feilfritt, men si meg, er det bare jeg som synes det er skikkelig flaut at man må minnes på at man ikke skal holde på med i denne sammenheng telefonen når man kjører bil?
Og telefon og bilkjøring hører ikke sammen, sånn er det i min gamledagse verden.
Men så er jeg født i forrige årtusen også, da :)
Petrine