30 oktober, 2016
uke 43 – glimt av hva vi gjorde da
Det er søndag og det er snart slutt på oktober. Denne måneden har gitt oss mørkere kvelder og lysere morgener akkurat denne helgen, – og jeg må ærlig innrømme at jeg fint kunne hatt sommertid hele året. Foruten å sette inn hagemøbler, stille klokken tilbake og vært på jobb så har vi feiret bursdager, – familiemedlemmer sine og arbeidsplassen min sin. På jobben var det skikkelig feiring med konsert, ballonger, pølser og brus, – og admiral P var en av de som underholdt. Må innrømme at jeg følte meg som en skikkelig fjortis, da vi fikk en selfie med selveste misteren som er allergisk mot negativitet.
Petrus har brukt hele lørdagen på hockeybanen, – da han både har vært med på hockeytrening, vært på skøyteskole og vært maskott for A laget til Moss Hockey. Og hadde det vært opp til han så hadde han vært på frigåing i hallen i dag, – men da sa undertegnede nei. seriøst det var ute sola skinte på og for oss.
Jeg forsøkte å få noen bilder av gutten som skulle brukes til julekort, og jeg deler gjerne en liten sneak peek av de her. Jeg har nemlig nå klart å fange den nissen som alltid gjemmer seg, – i farta og riktig så uklar, men dog… dere har noe å se frem til dere som får en hilsen i posten :) I tillegg til å forevige rampenissen så har vi laget lykt til i morgen, for her skal visstnok Halloween feires :
Håper uka di har vært god- og at du får bedre julekort enn det jeg har knipset og delt her
Ha en glad uke 44..
Petrine :)
14 oktober, 2016
Å bli mamma i moden alder, – svangerskapet
I prosessen med å flytte gamle innlegg over på bloggen, så kommer et personlig ett her.
Jeg var godt opp i årene da jeg ble gravid med velse Petrus.
Jeg har fått mange spørsmål om det å være så gammel og bli mamma for
første gang, så nå har jeg tenkt til å skrive noen innlegg relatert til det.
Da jeg ble gravid med Petrus så hadde jeg havarete svangerskap
og mange års sorg og savn over manglende foreldrerolle i kofferten.
Paradoksalt har jeg hele mitt yrkesaktive liv arbeidet med barn og unge.
Jeg visste godt hvilken glede barn er og at foreldrerollen er et arbeidsforhold 24/7.
Jeg vil nødig innrømme det, men jeg kunne kjenne på en slags urettferdighetssans
når jeg sendte barn avgårde til familier som ikke virket med hensyn til omsorg.
Tross dette så trivdes jeg hver eneneste dag
sammen alle de flotte barna jeg ble kjent med
og jeg gråt over sorgen man ikke snakker om.
Sorgen over å være barnløs.
Jeg følte det som en samfunnsnorm som jeg ikke klarte å innfri.
Jeg ville ikke innse at mitt barndomsbilde over hvordan fremtiden skulle bli var knust.
Jeg fikk tilbakemeldinger om at man kan ikke savne noe man ikke har hatt.
Nei, jeg kunne ikke savne noen jeg ikke kjente,
men jeg hadde likevel en smerte rundt et stort ønske som ikke ble innfridd.
Det til tross så hadde jeg meningsfylte og glade dager som barnløs også.
Jeg tror at det finnes et indre behov om å føre familien videre.
Det var i alle fall min følelse.
Det å være gravid var en glede og en skummel reise.
Jeg hadde jo en smertelig erfaring på at det ikke er en selvfølge at man skal kunne bli forelder.
Jeg, som spesialpedagog, hadde en bevissthet i forhold til at eldre foreldre har
hyppigere mulighet for å få barn med kromosonfeil.
Det var en mulighet jeg ikke ønsket å benytte.
Jeg visste også at barn kan skades under fødsel
og jeg hadde en bevissthet i forhold hvor skjørt livet er.
Jeg var kjempe glad
og
jeg var livredd.
Ser jeg bort fra redselen,
som var mest tilstede i starten av svangerskapet.
så opplevde jeg at det var greit å være gravid.
Jeg la ikke mye på meg, jeg var jevn i humøret og jeg hadde det helt OK.
Jeg har til normalt litt høyt sukkernivå i blodet. I svangerskapet holdt jeg det i sjakk ved at jeg spiste sunt, og jeg klarte å holde meg unna kaker, sjokolade, frukt og annet som inneholder sukker.
Det synes jeg er mer vanskelig nå som jeg ikke har et lite barn i magen.
Det er en annen sak.
Den mest skremmede opplevelsen var da jeg i fjerde måned fikk blødninger.
Det som fløy rundt i magen min på vei til legen var større enn sommerfugler, mer som kråker.
Jeg var urolig, livredd og gråtkvalt.
Heldigvis viste det seg å handle om en lavtliggende morkake,
og ikke om en liten baby som skulle slutte reisen med oss.
Det kunne vi leve med.
Jeg fikk beskjed om å ta det rolig resten av svangerskapet,
noe som bekkenet tok ansvaret for. .
Det var nok bekknløsningen som var den største plagen.
Den har forøverig ikke gitt seg helt enda.Plutselig dukker låsningene opp
som en påminnelse omden tiden da viventet på
vår lillegutt.
En tid som jeg har gjemt varmt og godt i hjertet mitt
Jeg hadde nok et svangerskap helt likt mange andre mødres.
Jordmor uttalte en uke før fødsel at jeg hadde et svangerskap lettere enn mange unges.
Hun sa også at hun ikke så det som umulig for meg å bære frem flere barn.
Det stemmer overens med resultatet av duotesten jeg fikk.
Der var nemlig min fysiske alder langt under den bilologiske.
Den attesten har jeg tatt vare på :)
Det å gå gravid i 40 – årene var for meg en god erfaring,
men jeg vet at kvinnens alder som førstegangsmor blir debatert rundt om.
Vi gjør karriere og venter lengere med å etablere familie.
Hva som er ideel alder skal jeg ikke debatere her,
men jeg oppfordrer kvinner til å ikke vente for lenge…
Når er egentlig riktig alder?
Jeg kommer til å skrive et innelgg senere om fordeler og ulemper med å bli mamma sent i livet.
Det sett med mine øyne.
I det neste innlegget i denne «serien» vil jeg sin litt om Duo – test og tankene rundt det.
Petrine:)
11 oktober, 2016
Den forrige uka i ord og bilder
Ukas høydepunkt
Høydepunktet er nok avhengig av hvem i den Petrinska famile du spør, men jeg er sikker på at turen til Oslo var bra for oss alle. Gutta var på teknisk museum og på PokermonGojakt i Vigelandsparken. Jeg drømte meg bort i Botanisk hage, vandret på Grünerløkka og slappet av alene helt til Pokermonjakta startet. Det er jo min telefon som systematisk fylles med baller og figurer og i samme slengen blir tappet for batteri. Petrus synes det var stat å spise på Ya Yas, spesielt da uværet startet. Det var et spent fjes da bet ble mørkt og det kom regn og tordne lyder.
Ukas lydbok – ukas bokanbefaling !
Jeg var innom Feretex på jakt etter stavanger flint , som jeg etter hvert har lyst til å ha på hytta.( når vi først får en ) Det fant jeg ikke, men jeg fant en helt ny lydbok. Og det var et morsomt funn. Vi i den Petrinske familie er glad i boken Vaffelhertet og da tittelen Tonje Glimmerdal lyste mot meg så måtte jeg lese bakpå den. Maria Parr har skrevet begge bøkene, – og derfor måtte jeg kjøpe den med meg. Det er jeg glad for at jeg gjorde. Nå er det masse latter på kjøreturene våre, – for vi synes det er gøy å følge med på «stille camping», ei fartfylt jente og utprøving av kjelker. Og heldigvis så har vi mange Cd-er igjen. Vi gleder oss til fortsettelsen og til å høre den mange ganger, som vi ofte gjør med de fortellingene vi liker.
Ukas gladeste
Det var nok Petrus som var den gladeste da han endelig hadde tid til å besøke barnehagen sin. Han hadde gledet seg veldig lenge, for sannheten er at han savner barnehagen og de voksne som arbeider der. Så her har vi hatt nedtelling til å komme seg tilbake til gamle, kjære, gode områder som i mange år har vært preget av lek.
Ukas utenlandstur
Vi bor bare en liten kjøretur fra Sverige, men vi er skikkelig dårlige på å dra dit. På lørdag så dro vi tidlig avgårde for å titte litt, spise litt mat og kose oss i Strømstad. Det er hyggelig å gå langs havna, – og innom en liten butikk i ny og ne. Petrus falt for leketøysbutikken, – og jeg falt for at de hadde en ganske stor avdeling med morosaker. De billige, små tingene som spruter vann, som har en sprettende sak under lokket og som gir for seg de merkligste lyder er det beste minstemannen vet. Jeg måtte derfor handle inn litt, slik at jeg har til julegaver, i julestrømpa eller til en annen anledning. Tulleting er best!
Ukas fest
Jeg var på hotell Refsnes Gods for å feire livet og min venninne som feirer femti år den 12. Det er hun som skrev kronikken «Plutselig hadde jeg brystkreft» Det at hotellet var kledd i rosa passet både til festen vi skulle på. Mat, mennesker og stemningen var topp, så jeg takker for en fin, fin kveld med et bilde av det ærverdige, historiske hotellet her ute.
Ha en god og glad uke.
Petrine :)
06 oktober, 2016
Å være enebarn
Jeg er enebarn!
For en stund tilbake så fikk jeg forespørsel om hvordan det er å være enebarn. Jeg begynte å fundere på det.
Jeg er enebarn!
I barndommen så husker jeg at jeg ønsket meg søsken, men jeg har ikke en opplevelse av at det var et stort savn. Jeg er barn av 60 – tallet og vokste opp på en nybygd drabantby, som besto av blokker, rekkehus og eneboliger. Området var nybygd, noe som innebar at alle kom flyttene dit på likt, – og det var mange barn innenfor for de nye veggene. For meg var det en ressurs og en fryd, det var alltid noen å leke med, – alltid!
På ferier så reiste vi enten til familie eller med andre familier. Det betydde at jeg oftest hadde noen å leke med da også. Jeg opplevde barn og venner som viktige i mitt liv Men jeg tror ikke de var viktigere for meg enn for barn med søsken. Jeg klarte meg fint uten søsken, kanskje også fordi det var lekekamerater tilgjengelig det meste av tiden.
Den dag i dag så trives jeg godt i mitt eget selskap. Jeg kjeder meg aldri og har alltid flere planer enn de jeg greier å gjennomføre. Jeg har tenkt at mitt behov for å være alene og mitt konstante egendriv er et resultat av at jeg var alene som barn hjemme. Jeg vil jo tro at erfaringene man får gjennom å ikke ha andre barn å spille på også kan være av det gode, – som det å kunne lage planer, stå i det og komme i mål, selv om man ikke har en lagkamerat hele tiden. I mitt tilfelle betydde det fravær av søsken.
En annen fordel med å være enebarn er at jeg altid har visst at foreldrene mine har vært glad i meg. Det var jo ingen å dele oppmerksomheten med, – noe som jeg faktisk følte som både krav og støtte. Kravene ble aldri uttalt, men jeg hadde en egendefinert norm om å alltid prestere. Noe som også var lettere fordi jeg alltid fikk hjelp og ble hørt. Jeg fikk jo fokus, på godt og vondt, og jeg husker at jeg skulle ønske de hadde vært foreldre til en grensetøyende person også, fordi noen ganger så synes jeg de var strenge. Spesielt i tenårene,kanskje :) På en annen side så fikk jeg alltid hjelp til lekser, jeg hadde alltid noen å snakke med og jeg lærte at det var greit å være uenige, – for jeg opplevde at jeg var like god, selv om jeg hadde meninger på tvers av de eller samfunnet ellers. Jeg opplever som voksen at jeg har lært å skille mellom sak og person. Noe som jeg tror er en ressurs.
Mamma og pappa var redde for at jeg skulle bli bortskjemt, som de kalte det. De var nøye med at jeg skulle lære meg å spare, at jeg skulle dele og at jeg ikke alltid skulle vinne eller ha rett. Nå viser forskning på enenbarn at de greier seg godt på skolen, at de får god utdannelse, at de blir sosialt kompetente og at de langt fra blir noen egoister. Det kan være tilbakemeldingen og opplevelsen av å bli sett og høre til som er årsaken til det?
Jeg er enebarn!
– og opplevde det som helt ok i barndommen
Som voksne ble jeg redd for å bli alene, – og jeg opplevde det som en styrke og en belastning å oppleve å miste foreldrene mine og se de være syke. Mamma gikk bort i løpet av noen timer, mens pappa var syk gjennom år før han tilslutt sovnet inn. Jeg stilte gjerne opp for den gode pappaen min, men jeg må innrømme at det har kostet både krefter og tårer å se en du er glad i svinne hen og ikke mestre kroppen sin. Jeg har hatt dårlig samvittighet fordi jeg dro hjem, dro på ferie eller valgte å være hjemme en ettermiddag eller kveld med Petrus. Jeg forsøkte å stenge bort samvittigheten når jeg har dratt med meg gutten min fra sykeseng til sykeseng, – og gledet meg desto mer over de gode dagene hvor de hadde glede av hverandre de to. Jeg har til og med hatt dårlig samvittighet for den dårlige samvittigheten. På en annen side så var pappa klar og våken helt til det siste, – og har var takknemlig, han fortalte at han satt pris på gutta gjorde og han klagde aldri til tross for at han var syk. Han var min styrke og min støtte helt til sekundet etter at han sovnet inn. Jeg savner tankene og styrken hans, og enda mer så savner jeg vissheten om at han var glad i meg tross alt. Jeg savner også mamma, de daglige samtalene med henne og alt hun stelte i stand nettopp fordi jeg var meg. Jeg savner den umistelige kjærligheten fra foreldrene mine, – like mye som alle andre som savner foreldrene sine, men for meg så ble det nære nettverket borte med de. Nettopp fordi jeg ikke har søsken å dele sorg og minner med.
Nå når jeg ikke lenger trekkes mellom rollen som mor, arbeidstaker og datter, så savner jeg søsken som kunne ha vært en del av mitt nettverk og ikke minst kunne vært tanter og onkler for Petrus. Jeg hadde ønsket at han skulle ønske at han opplevde familie, slik jeg opplevde den i barndommen. De som jeg opplevde som oppriktig intereserte, som en heiagjeng i det fjerne og som i dag er den trygge støtten jeg har. Det selv om de bor flere mil borte. Jeg er lei meg for at Petrus aldri vil oppleve det felleskapet, den støtten og den følelsen av tilhørighet som familie kan være, – og han har ingen heiagjeng som representerer de verdiene jeg vokste opp med. Så synd, men sant!
Det vanskeligste med å være enebarn er den følelsen av alenehet som voksen, det å se at barnet ditt vokser opp uten den eldre generasjon som støtte og den mangelen på noen som du kan dele barndommens minner med.
Å være enebarn er ikke vanskelig, – og det er ikke et stort problem, men det har vært mer sårt som voksen enn som barn. Jeg tror at den støtten jeg fikk, den nære heiagjengen, evnen til egendriv og selvbildet man bygger opp gjennom tilbakemeldinger er gode ressurser å ha. Og, dette har jeg kanskje fått nettopp fordi jeg er enebarn?
Så fritt frem for enebarn, – i alle fall om nettverket virker om foreldrene faller fra.
Petirne :)
Takk for at du leste, – lik eller del gjerne om du tror andre vil vite hvordan det kan oppleves å være enebarn.
02 oktober, 2016
Å finne frem på en søndagstur
Vi ville til tops på søndagstur
I dag har vi vært på ville veier, vi i den Petrinske famile.
Vi hadde et mål, – vi hadde en plan og vi skulle til topps.
Der hadde vi aldri vært tidligere, ingen av oss.
Personlig så synes jeg det er flaut at jeg har kokt egg i vulkanen på Bali, når jeg ikke har vært på en av de tre toppene her på øya. Eller det er ikka flaut å ha vært på den Indonesiske øya, men jeg blir litt mer rød i kinnene når jeg tenker på at jeg ikke har sett den flotte utsikten på nordenden av denne. Før i dag!
Vi tittet på et kart før vi dro avgårde. Om du vil ha et tips, så finner du turkart på hjemmesiden til fylkeskommunen. Petrinemannen brukte Google maps, – men det bar litt feil avsted.
Heldigvis så traff vi en mann og en gutt på sopptur. De kunne fortelle at vi kunne nå målet om vi fortsatte på den stien vi var på. Vi skulle bare svinge til høyre og gå oppover lia litt lengre borte. Vi hadde nemlig tenkt oss til Bjørnåsen, – for å nyte utsikten og ikke mins for å spise Mashmellows. Petrus mente det sistnevnte var hovedgrunnen til at vi lekte geiter oppover skråningene i dag.
Vi gikk bortover!
Vi gikk oppover!
Vi gikk rundt noen maurtuer!
Vi gikk forbi kantareller!
Plutselig var vi på toppen!
Der ble det grilling, klatring opp på den store steinen, gjemsel og avslapning.
Det var mange som kom til samme sted- og alle kom fra en annen kant.
Om du er kjent så kan jeg fortelle at de andre hadde gått opp Renneflottveien, mens vi gikk opp på samme side som Nes Camping. De andre stiene skal visstnok være slakkere og bedre enn den vi tok.
Etter noen timer på toppen, så gikk det superraskt nedover.
Det var en fin tur.
Petrine
21 september, 2016
Kjære, unge vakre deg!
Etter at jeg hadde lagt ut innlegget om min venninne så fikk jeg dette bildet av ei ung jente
Hei, frøken lattermild!
Det er så lenge siden sist vi snakket sammen. Det er en stund siden du holdt meg oppdatert på Hotell Cæsar, som jeg aldri har fulgt, på bloggere og på hvor det finnes spøkelser! På ordentlig! Vi har ledd mye, jeg har stilt spørsmål til valgene dine og vi har nok ikke allltid sett ting fra samme vinkel og vært enig om hva som har vært det lureste veivalget. Men, vi har trivdes sammen og det er jo godt nok.
Noe av det vi har snakket om er at vi har hatt så totalt ulik oppvekst, både fordi jeg vokste opp på en annen tid enn deg. Men, der jeg opplevde et stabilt hjem, så har du flyttet fra sted til sted og ikke sammen med de som satt deg til verden. Husker du at vi drøftet om årsaken til at du ikke følte deg god nok, at du stadig trengte forandring og at du trengte svært hyppige tilbakemeldinger på hvem du var? Vi kom til at vi alle trenger å høre til, vi trenger å følge oss verdifulle og vi trenger å være en del av en gjeng. Det er lettest å kjenne det igjen når vi ser på bittesmå babyer, de overlever jo faktisk ikke om de ikke får stell, mat og kroppskontakt, men det gjelder oss som har levd litt lenger også. Vi var enige om at det betyr det samme for deg, meg, søsknene dine og alle andre vi kjenner. Vi konkluderte med at vi er sosiale, vi trenger anerkjenelse, vi trenger å bli tatt på alvor, bli møtt med respekt og oppleve at vi er verdifulle. Det er av samme grunn at det er så vondt og vanskelig å bli holdt utenfor. Kanskje det også er derfor vi ønsker å bli likt? Av oss selv og andre?
Nå ser jeg for meg at du lurer på hvorfor jeg i alle verden ikke forteller om ferieturer, føtter med slippslapper og rødlakkede negler eller at Petrus har fått ny sveis i dag, når jeg først tar kontakt med deg. Det er jo så lenge siden vi tok en prat. Fakta er at jeg tenker at det er best du leser dette her, – og at vi heller tar en kopp kakao når du er tilbake i gamlelandet. Da kan vi snakke om løst og fast.
Jeg skal være ærlig, – og det er at jeg er bekymret for hvordan du har det. Jeg er bekymret fordi det er noe som er forandret, – og det kan jeg se, selv om vi ikke er i samme land, i samme by eller i samme rom. Du vet jo at også så gamle damer, som meg, de er på instagram. Jeg bruker kontoen til å se glimt fra ulike hverdagsliv, til å finne inspirasjon og til å se på fine bilder. Du, vet at jeg har lyst til å lære foto, – og da er andres kompetanse god læremester. Og, det er akkurat instagramkontoen som bekymrer meg. Ikke min, men bildene du legger ut på din. De siste årene har bildene dine bestått av steder du har vært, fester du har deltatt på, ting du synes ser morsomt ut og av hverdagslivet ditt generelt. Men, det siste halve året så ser bildene helt like ut. Du står meget lettkledd foran et speil, du viser frem magen, du ser veltrent ut og du har brystet frem. Kommentarene dine omhandler hvor mye du har gått ned. Sist oppdatering var 6 kilo i minus, – og samme dag skulle du ut på to ulike treningsturer.
Hallo, du som ikke gadd å gå en tur uten en belønning i den andre enden! – Hva fikk deg til å skifte fra dongeri til treningstøy og til å være bedagelig til å bli en duracellkanin? Var det redselen for å ikke være god nok eller ønske om tlbakemelding? Eller faktisk noe helt annet?
Jeg kan se for meg at du himler med øynene nå og sier noe om at jeg alltid har heiet på å være i bevegelse. Jeg kan skrive under på at jeg tror kroppen er til for å blir brukt, men den trives nok ikke med å bli misbrukt. Du, må arrestere meg om jeg tar feil, men jeg har en mistanke om at treningen og spisingen din har gått over styr, – og at du har utviklet spiseforstyrrelse. Det er når man opplever at mat, kropp og vekt blir det viktigste i livet. Det er akkurat slik det ser ut for meg når jeg ser på dine bilder, dag etter dag.
Det kan ser ut som dine behov for tilbakemeldinger, behov for å føle deg verdifull og behov for å føle deg perfekt har gått litt ut av kontroll. Det kan se ut som om reklamens makt, for samfunnets definisjon på velykkethet og kanskje til og med de bloggerne du fulgte sine kropper har skapt uoppnåelige mål for deg og for kroppen din. Det kan hende at jeg tar feil, selv om bildene dine og magefølelsen min sier at dette ikke er greit.
Her kom altså brevet med min bekymring. Det er flybåren fra gamlelandet fordi jeg bryr meg og fordi jeg er redd om deg. Jeg dømmer deg ikke, for jeg liker hvem du er, uansett hvordan kroppen din ser ut, men jeg ønsker at du tenker over hva jeg har skrevet. Jeg har et ønske om at du klarer å være ærlig mot deg selv og at du tar kontakt med helsepersonell. Her i Norge kan du kontakte Mental helse på tlf 116 123 eller for deg er det kanskje lettest å ta kontakt med sidetmedord.no
Jeg gleder meg til vi kan møtes for å snakke om sommerens opplevelser, – når du er tilbake i gamlelandet utpå høsten en gang.
Ha det moro på tur, – og vær ærlig med deg selv når du tenker gjennom det jeg har skrevet.
Du fortjener å ha det godt, – og du er god nok som du er!
Petrine:)
18 september, 2016
Søndag, ukeslutt og septembergleder
Hei, og god søndagskveld!
Det smaker sommer enda, selv om kalenderen sier at det er september. For en høst og for et vær, – deilig altså. Det har vært travle dager, og selv om det smaker sommer så har jeg smakt på vinteren i form av å brette ulltøy på et bruktmarked, å finne frem skøyter og være med i skøytehallen og ikke minst å rydde i klær her hjemme. Men, heldigvis så er det gode høstdager enda.
Til nå i september så har vi feiret at Petrus har blitt seks år.
Han har jublet over at han har fått Liverpooldrakt og lagt den frem til neste dag
Petrinehunden har også hatt bursdag , hun fikk ikke Liverpooldrakt og er lykkelig for det
Vi har vært å testet ulike idretter på et og samme arrangement
og har plukket kastanjenøtter på Alby
Det ble jammen noen epler og deretter kake også.
Vi har sett Munch sine malerier fra øya her på Galleri F 15
Petrus har sparket fotball, sparket fotball og sparket fotball.
I mellom slagene så har vi også fått tid til litt pokermon go
Vi har hatt besøk av Petrinemannens barn, – og det vakre lille lykketrollet som her har fanget krøllene i fletter. Lille bonusbarnebarnet <3
Og videre gleder jeg meg til
– ulike forestillinger på Non – stop festivalen i Moss
– høstferien, – jeg håper vi får oss en eller annen form for opplevelser utenfor huset
– å fortsette badesesongen med badevenninne mine
– å høre ferdig lydboka jeg har i bilen
– å strikke litt på sene kvelder
– å kanskje delte på klubbmaraton i fotoklubben jeg har meldt meg inn i
og til å treffe dere i blogglandia .
Ha en god uke :) – og fortsettelse på september
Petrine
01 september, 2016
Tommel opp for seksåringen
I mange år så trodde jeg aldri, og jeg mener aldri,
at jeg skulle få lov til å liste meg opp om morgenen,
finne frem gaver, kake og lys før jeg listet meg opp trappa
hvis mål var å vekke mitt eget barn på bursdagen.
Derfor er det ekstra stas hver gang vi kommer til 1. september.
Da har nemlig vår vakre, lille (store) gutt bursdag!
Det er mange ord som kunne beskrive gleden over å bli mamma
og det er kanskje fler som kan beskrive gutten vi får lov til å følge.
De skal jeg spare dere for,
men jeg roper et stort HURRA
for den allsidige opplevelsen det er å være forelder
og for all variasjon og latter en seksåring kan putte inn i hverdagen .
Gratulerer med 6 årsdagen til min største og vakreste hverdagsglede!
Jeg er takknemlig <3
Petrine :)
30 august, 2016
Kjære, femåringen min! – skolestarteren!
Snart er du seks år. Du er skolestarter
Du kan se på tv -program som er merket med seks år pluss.
Du kan sikkert kjøre mer på Tusenfryd (og en gang skal du få komme dit for første gang), du har begynt på skolen, – og du har dessverre erklært at du har sluttet igjen.
Det er mye som har skjedd på kort tid, – og det er strevsomt for deg med alle forandringene. For meg og om jeg skal være ærlig.
En ting er jo at kroppen din vokser racerfort og at det plutselig har blitt vanskelig å kneppe knapper og ta på sokker igjen. For du har nemlig vokst mye i sommer. Vi kan se det på at klærne har blitt korte og på at du har armer og ben i stadig bevegelse. Rygg, mage og hofter også, forøvrig. Du er som en kålmark. Musklene skal holde følge med knoklene som har tenkt til å strekke seg og deg litt lenger, – og derfor blir du urolig. Av samme grunn får du ikke ting som du klarte før. Jeg prøver å fortelle deg at det er et lurt påfunn av kroppen, det at vi beveger oss og dermed hjelper til i strekkprosessen. Jeg understreker også at du vil bli mindre klumsete siden, men jeg er ikke sikker på at du tror på meg.
Jeg vet at du iherdig har forsøkt å lære deg å knytte skolissene, men når knappen plutselig er vriompeis, så konstanterer vi raskt at heller ikke et sett med skolisser er lagspillere. Da hjelper det ikke med en oppfordring fra skolen om at det er lurt å kunne knyte før skolestart. Det har heller ikke hjulpet med tårer og utallige forsøk. Lissene er og blir håpløse! Jeg bekymrer med ikke for disse skolissene, du kommer til å lære det med tiden. Derfor har jeg kjøpt sko med borrelås og byttet ut knyting med anorakk lås. Du, skjønner det gutten min, at jeg vet at det ikke alltid er lett å være nesten seks år, – fordi du forandrer deg sånn. Og, jammen har vi erfart at det ikke er lett å være nesten seks år, når resten av verden også er i endring.
Vi vet begge to at det har kostet tårer, motivasjon, samtaler og belønning å begynne på skolen.
Vi vet at du har hatt ulike forslag for å få lov til å bli hjemme, – vi vet at du har grått fordi du vil til de voksne i barnehagen og vi vet at du ikke har synes at overgangen til stedet alle maser om har gått knirkefritt. Vi vet det, og den ene delen av meg vil holde det for oss selv, men jeg deler det, fordi jeg tror at vi ikke er de eneste foreldrene som opplever at det er sorg over at venner har startet på andre skoler, – de vennene som man til tider har vært mer sammen med enn med søsken og foreldre gjennom hverdagene. Alle mennesker og alle rutiner som har skapt trygghet og som har vært hverdag er borte. Klart det er et savn og klart det er en form for sorg, som vi voksne kanskje glemmer. Det er enklere for oss å holde oversikt, å sende en sms, dra på besøk, dele statuser på facebook og holde kontakt på ulike måter enn det er for en liten gutt på fem. Savnet er kanskje desto større for den lille.
Vi her hjemme vet at du digger friminuttene, frileken og gymsalen på Sfo. vi ser at du er i ferd med å bli kjent med nye venner , sette grenser for barn som møter deg på måter du ikke liker og at du prøver å finne din nye plass. Vi vet også at du elsker å være sammen med andre og tror at det kan gjøre overgangen til en ny hverdag og en ny institusjon lettere.
Det er litt dumt at ettermiddagene har forandret seg med leksenes inntog, stemningen er litt mer amper enn den pleier. Kombinasjonen av Prins Vil ikke, ubrukelige viskelær, kjedelige oppgaver, knekte blyantspisser og en mer eller mindre oppmuntrende mamma er til tider ikke den beste. Alle forslag blir delt opp i enkelte faktorer og ganget med minus, tips om man blir fortere ferdig om man faktisk starter med å skrive eller tegne blir avvist og tverre svar blir møtt med en oppgitt mamma.
Kjære gutten min, jeg har en hemmelighet: Jeg lyst til å sende deg ut av døra, si at du skal blåse i leksene og si at du skal ha det gøy med vennene dine. Men, det er ikke det jeg sier, – jeg heier, maser, tegner og skriver i min kladdebok, sitter sammen med deg ved bordet og tenker i mitt stille sinn, – at nå er våre nesten seks år med hyggelige ettermiddager blitt omvandlet og jeg erkjenner at gruer meg til de neste ni årene og 180 dagene. Jepp, jeg teller ned. Og ønsker leksene dit peppern gror.
Det var vondt for deg når du forsto at vi ikke kunne ha en fridag sammen mer. Vi som har hatt den muligheten en dag i uka helt siden du startet i barnehagen. Du kan ikke forstå at noen ikke tror du kan lære å lese eller å regne hjemme nå som du er skolegutt. Du har jo lært masse hjemme før. Og, om jeg skal være ærlig så har jeg ikke et godt svar, for jeg skulle gjerne hatt den muligheten i mange år til. Jeg vet jo at du har rett, du lærer masse når du er i aktivitet og når du er drevet av nysgjerrighet. Du lærer masse her hjemme også. Jeg vet at du kommer til å lære en drøss på skolen altså, og tror du ikke meg så kan du jo spørre storerbror.
Men, tro meg, kjære vakre skolegutt! Vi krysser fingrene for at du skal bli bedre kjent med de andre elevene, at du får brukt alle lekemulighetene, at du får lov til å gå på fotballbanen og på andre siden av skolen etter hvert, at du snart blir kjent med lærere, de med deg og at dagene blir enklere.
og i mammahjertet så håper jeg at du fortsatt er deg selv etter at strevet med å tilpasse seg er over.
For vi er så heldige i landet vårt at alle har plikt til å få skolering og rett til å få en utdannelse, Jeg håper årene blir gode, allsidige og aktive for deg. Det fortjener du, og staten, for du er allsidig og kan utvikle deg til en flott voksen. Vi heier i vei..
Det er nemlig litt tidlig å gi seg når man bare er i startgropa. Det synes jeg også, – selv om jeg ønsker leksene dit pepperen gror.
Petrine
DAGENS FOTNOTE: ( jeg har med tårer i øynene, klump i magen og med varmt hode sett på «Fra barn til borger» på nrk. For der fikk ikke barn være barnslige, humor var lov i gang og trapper, kravene var store og disiplinen militær. Det her er en skikkelig subjektiv oppfattelse av en skolestartermamma, som tror på relasjoner, på likeverdig kommunikasjon og som ser på humor og barnlig glede som en ressurs: Og som sender avgårde en iten gutt til en enda ukjent verden. Trykk på linken og se dokumentaren)
23 august, 2016
Å høre en annens historie, denne om rusmisbruk
Andre menneskers historie
Det er ingen ting som fascinerer meg som ulike menneskers historie.
Jeg kan sitte bergtatt og bli imponert over gode og dårlige valg. Jeg kan bli gående å tenke på mennesker og deres styrke etter å ha bi berørt av det de har å fortelle.
Stedet jeg arbeider på gir meg slike input, – fordi mange flotte ungdom kan ha levd et relativt røft liv, fordi de kan ha opplevd solskinnshistorier og ikke minst fordi vi får besøk av engasjerende mennesker.
Før sommeren hadde vi besøk av en flott fyr. Han kom vi i kontakt med etter å ha lest en kronikk han hadde i Aftenposten hvor tittelen var: Jeg har gått meg vill – og husker ikke veien tilbake. Kronikken er i seg selv verdt å lese, da han med et godt språk illusterer han hvordan han opplever livet han og dama har som rusmisbruker. Det er levende, det er sårt og ærlig.
Jeg har gått meg vill – og husker ikke veien tilbake
Tro meg, teksten rører og berører.
Det gjør noe med meg å få fortalt en historie hvor unge og vakre mennesker i starten i livet, forteller at de føler seg fanget i en runddans av rus og det å lure seg selv. Gang på gang!
Det er vond å få et innblikk i en verden hvor man ikke våger å være sosial i nykter tilstand.
Det såreste med hele teksten synes jeg er at han faktisk setter ord på at han ikke ønsker å være i den destruktive runddansen som et liv preget av rus er. Men, dessverre har han gått seg vill, veien tilbake var vanskelig å finne.
Elevene våre ble nysgjerrig på hvordan det gikk, – og de søkte han opp.
Han var tøff nok til å møte opp for å snakke til oss. Selv om han selvfølgelig var nervøs da han for første gang skulle fortelle historien sin til en hel sal med ungdom og voksne, – så leverte han! Med egne ord, et levd liv og en stor posjon optimisme så illustrerte han et røft, men også en optimistisk bilde.
Han fortalte så godt at man til tider kunne hørt en knappenål falle, – og plutselig var det latteren som fylte rommet.
Han fortalte om at han startet med rus da han gikk på ungdomsskolen! Han fullførte videregående skole i en hverdag hvor rusen var vanlig og han fortalte om når det glapp. Jeg blir så imponert over mennesker som setter seg mål, samtidig som utenforstående behov trekker bort fokus fra målet. Storslått å komme seg over målstreken da.
En ting er å bli imponert, – en annen ting er å bli lattermild!
For når du rømmer fra fengselet og rømmer tilbake og blir fersket fordi man ikke får gjemt stigen, – da er det vel lov å trekke på smilebåndet? Det ble litt strengere soningsforhold og masse tid til tankearbeid som et resultat av den lille flukten ut i det fri. Aldri så galt, – for han mente at han hadde tatt gode valg for seg selv da han var sperret inne.
Da vi møtte han så var han rusfri.
For meg så var det et spørsmål som lå langt ute på tunga. I rollen som forelder og voksen, så vil jeg jo få de som er i ferd med å skli ut over på fast grunn. Helst med et trylleslag. Jeg lurte derfor på om de voksne rundt han kunne ha gjort noe for å hjelpe han til å bli rusfri.
Men, det var ikke noe de rundt han kunne gjøre.
Han svarte:
Det var han selv som måtte gå veien,
det var han selv som måtte ta valgene
og det var bare han som kunne sikte til neste sving.
Jeg som voksen er jo innerst inne klar over at vi alle må stå for de valg vi tar og konsekvensene av de. Brutalt nok så ligger nøkkelen og ansvaret hos oss selv. Dessverre så hjelper ikke brannnett i denne sammenhengen heller. Så om man skal hjelpe noen på veien videre, så kan vi kanskje hjelpe de til å finne nøkkelen, hjelpe de til å lese kartet og være heiagjeng.
Hvert lille steg må også de ta selv.
Den ene eller den andre veien.
Han tok små skritt fremover da vi snakket med han før sommeren.
Vi heier fortsatt!
Jeg anbefaler dere å gå inn for å titte på teksten, dere vil få se bildet av en flott fyr.
Jeg håper og tror han kommer godt i havn.
Alle er ikke bare det vi ser!
Petrine :)
Nå er det lenge siden jeg har snakket med den unge mannen, men han vet at innlegget kommer…