15 oktober, 2017
Om bøker, smykker og vennskap
Og, vet du!
Petrus har en god venn!
Det er litt som i Vaffelhjarte!
Det er en bok jeg anbefaler på det sterkeste, gjerne lest på lydbok. Forfatteren leser den fortreffelig, – og det er mange, mange stunder med morsomme og såre hendelser. Den er vakker og artig, – akkurat som «Tonje Glimmerdal» og «Keeperen og havet.» av Maria Parr Hør de gjerne, – vi har både lest og hørt de, -og jeg holder en knapp på det siste. Det er noen som er gode til å lese lydbøker , – og Maria Parr er ei av de.
Men som sagt:
Det er litt som i Vafelhjarte, hvor Lene Lid og Trille er sammen om det meste. De er ulike, de lever livet og de har det artig. De er et oppkomme av morsomme ideer og masse ulike leker. For Trille er det nokså uklart om han har en bestevenn. Sånn tror jeg det er med Petrus og den fine vennen hans. De henger sammen, er ulike, lattermilde og lekende time etter time. De er umåtelig glad for å treffes om det er lenge siden de lekte sammen, og vandrer ut og inn av hjemmene til hverandre med den største selvfølgelighet om å høre til.
De er så fine og de har det gøy. Varemerket deres latter!
Men, jeg vet ikke om Petrus er klar over hvor gode venner de er.
Helt til i dag,
– stolt som en hane kom han inn med smykke rundt halsen.
En bestevenner smykke, – et halvt hjerte som kan settes sammen til et helt.
Stor stas på en søndag !
Petrine :D
09 oktober, 2017
Ord til trøst
I går gikk jeg en liten tur ned til mitt lille fristed,- det koster verken mange minutter eller kalorier å komme dit, men det gir masse ro, rom for tanker og mulighet til å puste ut. Jeg vet ikke, men jeg føler at jeg hører til ved vannet, – og hashtag strandavår er det jeg bruker når jeg viser bilder herfra.
Det er ikke sånn at jeg eier en egen strand altså, men jeg føler den som vår. Det er nemlig mange faste som kommer hit, så vi har et eieforhold til stranda, steinene, den lille bekken og plenen. Akkurat som vi.
Jeg tok et lite friminutt på stranda vår i går, – og det var da jeg plutselig kom på et ordtak jeg har lest eller hørt. Det sier at
«den som har vært travel lenge må stoppe opp og vente på sjelen.»
Da ble det ikke så trist å vente på at engerilageret blir fylt opp igjen.
Petrine
#høst #ordtak #strandavår #solnedgang #friminutt
09 oktober, 2017
Å henge høyt og lavt i høstferien
For oss har høstferien gått over i historien og vi er tilbake i jobb og skole, – fra i dag. Men, selv om høsteferien startet med streptokokker og ufrivillig slankekur for undertegnede, så ble den fin. For Petrus sin del så ble det en ferie i aktivitetenes tegn, hvor han de første dagene deltok på hockeycamp. Der lekte han seg gjennom dagen og hadde det gøy.
Vi hadde egentlig ikke noen planer om å dra bort, men jeg må si at jeg er glad for at vi tok en tur til Trysil. Jeg er ikke der så ofte som før, men jeg synes bygda er like fin som alltid. Vi rakk å besøke familie, jeg fikk være på kjente trakter og ikke minst nyte livet ute i det klare, fine været.
Den ene dagen tilbrakte vi i Høyt og lavt klatrepark, og det var seriøst en fin dag. Petrus gikk litt forsiktig ut, men han tok de løypene han kunne ta med sine centimeter. Mange ganger, – og raskere og raskere.
Jeg kan anbefale å ta noen timer i klatreparken, og tro meg, vi skal prøve de som er i nærheten ved en annen anledning.
Har dere erfaring med en klatrepark ? I så fall hvilken og hvordan synes dere det var?
Petrine
08 oktober, 2017
Å bryte grenser i høstferien
Han sitter på sykkelen, løfter føttene og setter de ned igjen. Han fortalte meg at han har så lyst, men jeg ser at det sitter langt inne å slippe seg ned. Han står på toppen av den røde løypa i sykkelbanen, – den som kan gi de høyeste hoppene og som har den bratteste baken å starte i.
Han ser ned, han ser på meg, han ser på de andre i køen og ned bakken igjen. Jeg håper at han våger, for jeg er sikker på at både ferdigheter og balanse er gode nok.
Han ser på meg, løfter bena og slipper seg ut, Han smiler, er på vei ned bakken og er i farta .
Han jubler og kjører i vei.
Det var en fornøyd gutt på bånn av bakken, og han var på sykkelen i mange timer til.
Det er rart, når man først har brutt egne grenser og får det til, så gjør følelsen av mestring til at man fortsetter. ( nå ser jeg at jeg ikke har bilder fra akkurat denne sykkelbanen, men tar et annet fra helgen )
Ja, sånn kan et minutt i Trysil Bike arene se ut, – i alle fall for oss.
Petrine
02 oktober, 2017
Mor og sønn om læring og lek
Jeg er jo midt i min egenhendige fremming av barn og lek, – og blant annet læring gjennom denne.
Men, jeg ser jo nå at sønnen min og jeg har ulik oppfattelse av temaet
På lørdag var Petrus på Hockeycamp.
Det vil si at han var på trening fra tidlig morgen til langt ut på ettermiddagen.
Jeg var ikke tilstede, men jeg kjenner gutten min godt nok til å vite at han vært delaktig på alle aktivitetene. Jeg ser han i fult driv på isen, superengasjert i kamp og målretta da de trener slag.
Jeg vet det, for sånn er han.
Da han var nydusjet og klar for resten av dagen,
så spør jeg han om han har lært noe nytt i dag
( læreren i meg, altså ) .
Svaret kommer raskt og klart,
«Nei, jeg lærer ikke noe på hockeyen, der er det bare lek og moro!»
( Hvem har lært den ungen at å lære er kjedelig?)
Jeg tenker i mitt stille sinn at vi skal fortsatt la sport og aktivitet være frivillig,
noe han velger og vi ikke maser med eller på,
for jeg vil at Petrus skal bli bedre i det han holder på med gjennom lek og moro!
Takk til trenere og medspillere for at han opprettholder gleden ved å være på isen,
selv etter time på time på time…
det betyr gode tilbakemeldinger og veiledninger,
samt passe mengde krav :D
Petrine
19 september, 2017
Æh, å kjenne glede på andres bekostning
Jeg hadde vært på trening med Petrus. Jeg snakket med Petrinemannen og en annen pappa på vei ut. Vi hadde kommet med hver vår bil, så vi skulle finne hvert vårt kjøretøy.
Mannen gikk bort til sin og jeg til min.
Jeg ble skrekkslagen!
Bilen hadde fått skrapet opp bakparten.
Jeg bøyde meg ned , kjente på ripene og «trøstet» bilen litt fordi den hadde fått sår.
Samtidig lot jeg tankene fare:
Jeg var helt sikker på at jeg ikke hadde vært borte i noe, – og kjente at jeg ble lei meg. Hadde bilen fått en smell mens vi var på trening? Hadde de som gjorde det ikke mot til å komme inn å si i fra? Hva var det som hadde skjedd?
Jeg reiste meg opp for å åpne bagasjerommet og putte inn den digre bagen med hockeyutstyr.
Det var da jeg så det.
Bilen hadde ikke mitt registreringsnummer. Det var ikke min bil! Den her var helt lik, i modell og farge.
Det var da jeg kjente glede på andres bekostning, – og igjen fikk håp for menneskeheten.
Jeg håpet at eieren av bilen har oversikt over hvordan skaden oppsto og fått eventuelt oppgjør, samtidig som jeg var glad over at min trofaste følgesvenn var like hel og at lommeboka slapp å donere bort penger til andres uærlighet.
Dessuten kom jeg til å tenke på «twitten» til polititet for noen uker siden. Den første fortalte at en hadde mistet bilen sin i løpet av arbeidstiden, – og den neste lød : eieren av bilen har ringt og fortalt at bilen ikke var brukt til jobb i dag!
Moralen er : Forsøk å holde styr på hvor du har parkert kjøretøyet ditt
Har du noen bilflause?
Petrine
Pst, bildet har jeg «tjuvlånt» av ei venninne.
17 september, 2017
Uke 37: Bli med på øya mi
Hverdagen er tilbake med trening, jobb og lekselesing. Den er helt og fult tilbake og jeg synes det virker som det er lenge siden det var sommerferie. En kjapp titt på kalenderen viser at det faktisk ikke er sånn. Men, når man er i hverdagens rutiner så er det der man er.
Badevannet har ikke blitt iskaldt enda. Det vet jeg fordi badesesongen fortsetter. Den skal etter planen fortsette frem til neste sommer, til sommeren etter der og så videre. Det er forfriskende og vi har badet mens solen er oppe , bare å nyte. Den varmer jo!! Deilig
Jeg skal forsøke å komme litt mer ut i Blogglandia igjen.
Jeg vil som kanskje noen av dere ser, legge ut innlegg om lek så ofte jeg kan. Målet er hårete og det er at jeg gjennom det neste året skal sette lek på tapeten. Men, i tillegg så har vil jeg titte innom oftere enn jeg har gjort, – og da blant annet med et innlegg hvor uka blir oppsummert. Et slikt innlegg forsøker jeg å lage nå. Her kommer noen små glimt.
Petrinehunden og jeg har gått våre daglige turer
Vi gikk blant annet inn i skogen ved båtbodene, et hyggelig og hjemmekjært miljø
Jeg har handlet grønne planter på Plantasjen, men ikke juletre. Selv om det var 100 dager igjen til jul på fredag.
Jeg liker å ta en runde på Røed Gård
Jeg besøkte også kafeen i den nye låven på Røed gård
Jeg pleier ikke spise kake om det ikke er bursdag, men denne uken falt jeg for fristelsen
Hver fredag lager Petrus middag i det Petrinske hjem , og denne uken ble det pannekaker
Jeg vil takke for alle gode opplevelser i uke 37, – og jeg håper at du har hatt en god uke. Og så lurer jeg på om du har noe å glede deg til neste uke?
Petrine
LagreLagre
13 september, 2017
Lev livet
I dag gir jeg ordet til Per Fuggeli Han vil minne oss på at vi må gripe dagen mens vi har den:
LEV LIVET!
OPPLEV ALT DU KAN!
TA VARE PÅ DEG OG DE DU ER GLAD I
HA DET GØY , – VÆR LITT RAR OG GAL
GÅ UT OG GJØR NOE FEIL, – FOR DET KOMMER D TIL Å GJØRE UANSETT
NYT DEG SELV,
OG UTNYTT ALLE MULIGHETENE TIL Å LÆRE NOE PÅ VEIEN
IKKE PRØV Å VÆRE PERFEKT
VÆR HELLER EN UTMERKET UTGAVE AV DEG SELV.
RIP, Per, Marte og Frank. Dere snakket ikke for døve ører!
petrine
12 september, 2017
Jeg er bloggverdens Skybert
I går hadde Mammaen til Michelel et innlegg om at hun er bloggverdens Sylvi Listhaug, fordi hun er tydelig, er for valgfrihet og for at man skal ha god eldreomsorg i Norge. Men, begrunnelsen er hun enten blir elsket eller hatet, hun har tydelige meninger om veier hun skal gå og hun skaper engasjement.
Nå er ikke jeg på ville veier, vil også ha et sosialt system som virker i Norge også for eldre og jeg vet hva jeg tror på. Men…
Jeg ble gående å fundere på hvem jeg er i bloggverdenen.
Jeg kom til at jeg er Albert sin Skybert:
– Skybert dukker opp når Albert vil. Bloggen er et tastetrykk unna
– Skybert dukker opp når Albert er alene. Jeg ser for meg at reisen rundt i blogglandia er når man er sammen med en hel gjeng, – da håper jeg at gjengen er opptatt av medlemmene.
– Skybert er ikke synlig for alle. Jeg skriver ikke en blogg med de store bokstavene, har ikke skrikende overskrifter og er ikke det navnet som sitter på alles lepper. Jeg er ingen Sophie Elise, Anne Brith eller Mammaen til Michelle for den saks skyld. De har gjort en god jobb og fått bloggen sin opp og frem. Den jobben har ikke jeg gjort, – det er derfor det er de som kjenner til meg som finner meg. Det betyr ikke at jeg ikke har lyst til å bli lest av flere.
– Skybert kan være utydelig. Jeg har klare meninger og lever et allsidig liv, men i bloggverden er jeg litt sparsom med hva jeg deler. Petrus kan være gutten vår, det kan være et barn jeg har truffet, en som representerer hva jeg synes er viktig, – så innleggene er ærlige, og jeg står for å være Petrine. Men, en Petrus kan være flere enn gutten vår ( om han ikke har bursdag da :D ) Det er jeg som tar bildene, – også der prøver jeg å verne om de som er på fotografiet.
– Skybert dukker opp i ny og ne, – noe også mine innlegg gjør.
– Skybert er en god venn, – og det tror jeg at bloggen kan være for noen. De som stikker innom for å se på bilder, de som vil se hva som har skjedd siden sist og for de som leter frem til litt flere saklige innlegg. Da kan det være at de må tilbake til den forrige bloggplattformen.
Hvem er du om du skal sammenligne deg med en annen?
Petrine
10 september, 2017
Didaros var her, – en «Labyrint – bursdag».
Noen helger er fylt med ingenting annet enn øyeblikkets valg, andre med planlagte turer eller som denne, – med fest.
Petrus fylte 7 år på forrige fredag og han vekket meg hver halvtime fra klokken 0330. Han var superspent og livredd! Spent på hva som befant seg innenfor gavepapiret og livredd for at vi skulle glemme å vekke han med kake, lys og sang. Og, tro meg, vi passet på at tradisjonen ble holdt ved hevd. Fikk, som sagt, også hjelp fra den nybakte syvåringen.
Fredag var vi hjemme og serverte kake til de som stakk innom og lørdag var det duket for Labyrintfest. Da var de gutta han savner så veldig fra barnehagen invitert og de barna han leker med her hjemme. Det ble bursdagsfest med temaet Labyrint.
Og hvilken fest det ble. Petrus var veldig fornøyd og tilbakemeldinger som «universets beste bursdag» fra gjester sier at det var noen som koste seg de to timene som bursdagen varte.
Temaet Didaros og Labyrint hadde Petrus ønsket seg til bursdagen sin i fjor. Da lå jeg nede for telling, og jeg klarte ikke planlegge eller gjennomføre festen. Så i år hadde vi inget valg, krefter eller ikke, – det var klart for å lage Livspucker, oppgaver og slimpopcorn.
Jeg bestilte noen lamper på Wish, skrev ut livspucker fra nrk.no, hvor jeg også fant Memory og medaljer. Nå brukte jeg sjokolade – gullpenger til belønning, – men det andre skrev jeg ut og laminerte. I tillegg så handlet jeg inn grønt godteri, lagde grønn gele, hadde grønt tilbehør, laget
Oppgavene var følgende:
Finn riktig nøkkel: Jeg han en hengelås på to godteriglass og festet tre nøkler til glasset med en tråd. De måtte finne glasset, få opp låsen og ta ut livspuckene som lå oppe i glassene.
QUIZ: Jeg benyttet meg rett og slett av spørsmålene som ligger på nrk.no. Det var spenning hver gang jeg trykket på svaret jeg krysset av på, – og jubelen var stor om svaret ble markert med grønt. De som hadde fem eller flere riktige svar fikk to livspucker og de andre fikk en. Og for en mamma som sliter med konsentrasjonen, så var det digg at spillet tok ansvar for å holde tellinga på antall riktige svar. Quizen finnes her
Balansere: Det var satt opp benker som barna måtte balansere på og det var lagt livspucker litt unna de, slik at kunne plukke med seg noen.
Hva er ned i bøtta? Jeg satt på et hjemmesnekret lokk av papp på tre bøtter. Midt i lokket hadde jeg laget et hull, stort nok til at et barn kunne putte hånden sin ned i den. Jeg klipte av bunnen i en plastpose og festet den ned i hullet. Det vil si at posen dannet en tunnel ned i posen og man ikke kunne se hva som var nede i bøtta. Øverst på posen, der hvor barnet skulle putte hånden ned i, tapet jeg den smalere, også det for å hindre innsyn. Bøtta hadde jeg fylt med ulike ting, – popcorn i den ene, en med bomull og i den siste var det kongler. Og mellom fyllet lå det livspucker som skulle plukkes opp. Jeg jaktet egentlig på slim til fyll, men det var utsolgt i butikkene jeg var innom.
Kaste slimballer i en bøtte: Petrus hadde slimballer, – og de brukte vil til å kaste i en bøtte. De fikk ta livspucken i bøtta om de klarte å få like mange baller i den som de var deltakere på laget. Alle barn hadde tre forsøk hver.
Memory: Den aller siste posten var å besøke Didaros hvor det var memory. Der mistet man en livspuck for hvert feilskjær i hukommelsen. Jeg kan røpe at alle kom godt i havn.
Alle oppgavene, med unntak av quizen, måtte gjennomføres på tid. Det var nedtelling de siste tyve sekundene. Da måtte de raskt ut av rommet. Rakk de ikke komme seg ut ble de sprutet på og de måtte bli i «slimsuget». Laget kunne befri «fangen» med en livspuck.
Borddekorasjon: Grønne gele krokodiller
Vi serverte :
Pølser før lekene
Sjokoladekake med grønne geletopper, is, grønn gele og slimpopcorn etter lekene.
Grønt godteri
Jeg skal lære dere å lage slimpopcorn, men i et annet innlegg. Det ser ufyselig ut og smaker faktisk godt. Litt sånn: «Karamelliserte popcron.»
Tiden gikk fort, det ble lite tid til frilek, – og vi har fått tilbakemelding om flere fornøyde barn.
Petrus fikk mange fine gaver, – og jeg liker ikke trekke frem noen egentlig.. Og i denne sammenheng er egentlig ingen nevnt og ingen glemt. Men, det var en av vennene som hadde laget slimkuler av gele i isbitformer og tegnet livspucker som bursdagskort. Det var jammen innertier…
Kreativiteten altså…
Tiden gikk så fort og vi var så opptatte at vi ikke fikk tatt bilder underveis. Men, noen tips har dere jo fått om dere vil lage en temabursdag hjemme.
Petrine