01 desember, 2017
Et hyggelig juleminne
Den siste tiden har jeg lengtet meg ut i verden. Jeg har hatt veldig lyst til å komme meg til Lofoten og jeg har ønsket sterkt å ta med meg folka mine tilbake til noen av stedene jeg har vært tidligere. Kanskje det er årsaken til at jeg husker denne hjemreisen så godt.
Jeg og ei venninne hadde vært ute å reist i noen måneder og vi skulle hjem til jul. Vi avsluttet turen med noen dager med sol og strand i Thailand og skulle ta toget ned til Singapore hvor vi hadde en flight fra. Det var den 22. desember og akkurat tid til at vi skulle få smake ribbe, julebrus, surkål og alt som hører med til en julemiddag. Vi gledet oss veldig til norsk mat og til å treffe alle våre igjen.
Vi kom oss med båt fra Krabi, hvor vi hadde brukt dagene til å padle, til å klatre i fjellet og til å slappe av på stranden. Det blåste sterkt og jeg tror det er den eneste gangen hvor jeg har vært redd i båt. Man er ikke veldig godt beskyttet i en longboat, og jeg synes det gynget overkant mye. Noen ganger så lurte jeg på om motoren rakk ned til vannet. De henger jo så langt fra vannflata. Jeg satt meg på bunnen av båten og ventet på landgang. Det har seg heldigvis slik at de fleste bekymringer forblir bekymringer, og min redsel var helt unødvendig. Turen gikk fint.
Vi kom oss til byen,
vi kom oss til toget
og vi havarerte i Kuala Lumpur.
Der skulle vi nemlig skifte tog og vi fant frem til plassen vi hadde bestilt . Vi ventet på avgang.
Tiden gikk og vi forble ventende.
Toget forble på stasjonen.
Etter en uendelighet og enda litt til så fant vi ut at toget vi hadde billetter til manglet lokomotiv. Sannsynligheten for at vi kom oss til den vakre verdensbyen, som ligger litt lenger syd, innen rimelig tid var liten. Selv et tog trenger en maskin til å trekke seg.
Uten et lokomotiv til til å dra, så forble vi stillestående!
Gode råd ble dyre og vi kom oss over på et overfylt tog. Det er slik at i Malaysia så må man ha plassbillett, men etter å ha forklart at vi måtte til Singapore for å komme hjem til jul, så fikk vi bli med. Vi fikk vårt egne lille krypinn, der vi ble plassert under hver våre seterygger. Dere vet når to seterygger står mot hverandre så blir det et trekantet tomrom, der satt vi. I hvert vårt hul på hver vår side av midtgangen. Det er ikke det mest lukseriøse reisestrekket jeg har tatt, men ei heller det dårligste.
Vi kom til verdensbyen,
vi kom til flyplassen
og vi kom på flyet.
Det var på de to sitnevnte stedene som det hyggeligste førjulminne brant seg fast.
På flyplassen så var det unaturlig mange som bar rundt på hver sin lille baby.
Det viste seg at de var norske og at de hadde vært å hente hjem verdens mest dyrbare julegave.
Fulle av omsorg og stolthet så vugget de på små bylter kledd i hjemmestrikk. De bysset på små menneskene som i tiden fremover skulle skaffe de nybakte foreldrene glede, spenning, sønvløshet, overraskelser, latter, redsel og alt alt som følger med det å ha ansvaret for noen små.
Jeg husker at jeg mer enn en gang svelget klumpen i halsen og tørket tårer. Det var så rørende å se de forsiktige bevegelsen, de stolte uttrykkene og den varme omsorgen som jeg observerte der skrittene var mange mellom seteradene i det store flyet.
Det flyet som tok oss hjem til et av verdens minste land,
– det flyet som tok oss hjem til familie, venner, julemiddag, juletre, klar luft og julefeiring.
For noen var nok julegaven større og mer etterlengtet enn hos andre.
For meg ble turen også et rørende og hyggelig minne.
Julen forøvrig ble som julen skal bli. Hyggelig, rolig og full av tid med familie og venner.
Petrine
01 desember, 2017
Hei, jeg er Nisse Nils
Hei, jeg er Nisse Nils . Jeg skal etter sigende være 173 år gammel fjøsnisse som er både sprek og rampete for alderen. Dessuten har jeg så lyst til å utfordre dere som kjenner til byen jeg bor i, – og dere som ikke er så kjent kan jo både gjette og få små glimt av det stedet som har tøffelavstand til stranda, nesten uansett hvor man er.
Jeg har ikke spurt om lov, men jeg har bestem meg for å overta bloggen! Om natten når Petrine og resten av gjengen sover så har jeg tenkt til å gjøre nissestreker Jeg kommer til å løpe over tastaturet med noen stikkord og laste opp små glimt, slik at dere kan se og lete etter stedet jeg er. Jeg klarte ikke knipse alt like bra, men det kan jo være at dere klarer å se hvor jeg er likevel? Jeg skal jo skrive noen få ord om stedet også da, om dere trenger flere hint.
Om jeg ikke blir oppdaget så vil jeg sprette inn i det samme innlegget på kvelden igjen for å fortelle hvor jeg har vært hen. Dere forstår vel at dere ikke må sladre til Petrine, for da kan det være at jeg får husarrest og da får jeg jo ikke lagt ut nye utfordringer eller glimt fra byen min. Om noen andre bruker Macen eler at den er tom for strøm, så kommer svaret i det neste innlegget jeg får lurt meg til å legge ut. Jeg skal se hvor mange ganger jeg klarer det i løpet av adventstiden. På julaften har jeg jo andre jobber,så da må jeg fylle mine oppgaver der, og jeg tar ferie fra 1. juledag.
Blir dere med, eller ? Den første utfordringen kommer her:
Det første besøket er hos en dame som speider etter tvillingsøsteren sin. Hvem er det jeg besøker og hvor er søsteren hen ?
Om du har noen venner som ville like en uhøytidelig utfordring noen ganger i løpet av adventstiden så hadde det vært fint om du hadde delt innlegget eller invitert de til å følge bloggens facebookside.
Jeg hadde blitt glad om du hadde lyst til å bli med på min lille gjettekonkurranse hvor du legger igjen svaret her eller under dette innlegget på facebooksiden.
LØSNING:
Det var ikke mange som ble med å gjettet hvor jeg var, men jeg hadde klart å krabbe opp på Norwegian Lady ved Sjøbadet
Personlig så synes jeg det var ganske kaldt å sitte på messingen, – men det måtte til for at dere skulle se at jeg nesten var ved fergen. By the way: Damen står her som et minnesmerke for et forlis som var i 1891. Det var blant annet en som var fra Moss som gikk ned sammen med et mannskap på 14 og et lass med tømmer. Men, hun står og ser mot sin tvillingsøster som er en helt lik statue. Den står ved Atlanterkysten ved Viviginia Beach, også som et symbol på vennskap mellom de to søsterbyene.
Nisse Nils
27 november, 2017
Å der kom mandagen
Kjærer dere på mandagen!
Jeg kommer bare innom med en liten situasjonsrapport. Jeg er akkurat nå i et lite kaos av ting og planer. Jeg har ikke kaosangst og det er derfor ingen panikk over å bli sittende på gulvet blant kaffekopper, kalendergaver, lys, papir og pakkebånd. Det er bare en lite tjuvstart på adventstiden. Det er så kjekt å få forventningene opp på veggen i form av en hyggelig og pakkekledd adventsgutt. Dessuten så synes jeg tiden med nissedekkede kopper og krus er kort. Så i dag kommer nissene ut av skapet. Og det ikke i overført betydning!
Da jeg rotet rundt i adventsesken så fant jeg nrk sin kalender fra 2013. Og nå lurer jeg på om du synes jeg er kjip. Jeg så nemlig mitt snitt til å lukke alle lukene igjen og la den gå til gjenbruk. Hvor feil kan det være liksom, de har jo ganske sikkert ikke stokket om på episodene så hintet som er på bildet vil jo treffe blink nå fire år etter :D
På Petrus sitt skrivebord står det nå en kalender klar til å få lukene åpnet, – og så får vi se om det er lucia på den 13. også denne gangen.
Mens jeg sitter her og vurderer om jeg skal ha en liten adventsutfordring på instagram, men jeg vet ikke om jeg klarer å organisere de bildene som kreves for at det skal gå i orden. Jeg er et oppkomme av ideer, men det er noen ganger en vei å gå for å sette de ut i livet. Er det bare jeg som har det sånn, – at man finner på mange ting, men så kommer man til kort når det kommer til gjøre det. Det handler ikke om jobb og ting jeg må gjøre, men ting som jeg tenker hadde vært gøy, ting jeg synes virker spennende, men som krever at jeg kommer meg vekk fra husets fire vegger.
Det var dagens lille hilsen
Petrine :D
23 november, 2017
Kommer 1. desember for raskt på, nedlastbar kalender
God dag, kjære dere!
Den første adventskalenderen jeg kan huske var luker med bilder bak. Den hadde jeg noen år, før jeg fikk en med bitttesmå plastfigurer som kan kunne henge på en snor. Om jeg minnes rett så var det hester, geiter og andre dyr som var inne i lukene, – men hukommelsen er vel selektiv. Jeg tror ikke at det var debatt i media, mellom foreldre eller på noen måte diskusjon om hva som var riktig og hva som er feil i forhold til kalendere. Jeg vokste også opp i en tid da Norge ble stablet på bena etter krigen, så de rundt meg, levde nok under de samme kår som meg. Vi hadde ikke mye, men vi hadde det vi trengte og var fornøyd med det.
Jeg tror jo fortsatt at barn blir fornøyde med det de får, bare de blir sett og blir satt pris på. Om jeg minnes rett så er det 24 ruter i en stor melkesjokolade og det var en slik Børre fra Svingen fikk for å telle ned til jul. Han var superfornøyd med det. Selv Linus klarte å leve med Malvin sine sprell av en julekalender, der eske, på eske, på ekse var inne i hverandre. Jeg husker at jeg synes utrolig synd på gutten hver enste dag, men premien, den var ubetalelig ( Så nrk sin julekalender og tid til å se den sammen er noe jeg kan like)
Her i huset så har det vært en bokstavkjeks og en kalender med små boker og figurer som vi bruker om igjen og om igjen. Jeg har en kalender som jeg gjerne vil ha på veggen i desember og i den kommer det i år både gaver og lapper med hyggelige ord, noe vi skal gjøre etc. I tillegg så har jeg lyst til å la Elf lage sprell i desember. Jeg gjør det kanskje mest fordi jeg synes tanken er morsom selv. Så får vi se da, hvor vellykket det blir.
Men, om noen av dere er litt sent ute, så finner du en nedlasbar variant her og på her . Den siste linken har også en artikkelen om kalendre som skaper mindre forbruk av ting.
Jeg vet at mange er ferdige med å skaffe til veie kalendere, men her er i alle fall to tips av den lettvinte varianten om du ønsker det.
Petrine
17 november, 2017
En oppsummering på en fredag
Fint denne uka
Det fineste som har skjedd den siste uka er at vi fikk noen timer med snø. Det var nemlig stor glede, om vi ser bort fra at jeg er litt pysete på veien når den første snøen faller, for jeg innbiller meg at det er mange som er litt for sent ute til å sko bilen sin. Og seilende biler er jeg litt lettere vettskremt for.
Men, utover det, så er jeg glad for at bakken blir hvit, for at barna finner frem alt de har av akebrett og annet vinterutstyr, – og for at de år en mikrostor følelse av hvordan det var å være barn da jeg var liten. Jeg har nemlig en illusjon om at vi hadde snø hele vinteren og sol hele sommeren! Om det er en sannhet som ligger litt utenfor virkligheten, så er jeg ganske så sikker på at vi hadde utallige timer på ski, at skøytebanen var utomhus og at vi akte i gatene. Ja, da vi hadde bilfrie helger.
Det rare er at vi gjerne vil gi videre vi fikk da vi var barn, og derfor ønsker jeg snøen velkommen. Den tilbyr nemlig lek og aktivitet for store og små. og den gjør verden mye lysere. Og med hånden på hjertet så er det litt trist at kvelden kommer de få dagene hvor det hvines fordi man sklir nedover en mer eller mindre snedekket bakke, de ettermiddagens man kan lage snølykter eller ønske Kalle velkommen og de stundene hvor man kan smake vinterens magi. Det er med litt tungt hjerte at jeg roper Petrus inn til mat og kveldstell. Men, vi har en gutt som blir på høyde med himmelen om han ikke får sove sine timer, jeg vet at jetlag kan være slitsomt og jeg har hørt at man konsentrerer seg særs dårlig når man har døgnet. Så jeg ropte han inn og krysset fingrene for at det blir flere fine vinterdager denne sesongen.
Lest denne uka
Når jeg først er inne på å oppsummere den siste uka så vil jeg linke til noe av det jeg har lest, – slik at du kan ta en titt om du har lyst :
- Jeg har jo smelt i bakken med et brak, og er sakte, men sikkert på vei tilbake til hverdagen. Men, jeg har jo som tidligere nevnt at jeg har hatt ( og har ) vansker med å akseptere det. Det oppleves som en trøst at en spesiallege i psykiatri har noe av den samme erfaringen. Ikke at jeg synes det er fint at han brant lyset i begge endre, men det føles noen ganger godt at man ikke er alene.
- Jeg synes Anja skriver så godt om å være bonusmor i dette innlegget. Hun er en god rollemodell og mamma <3 Les innlegget: «Fra stemor til den nye dama»
- Jeg har mang en gang vært oppgitt over vår egen ansvarsfraskrivelse. Det være seg når man ikke stopper opp ved veikanten for å få øyekontakt med sjåføren før man krysser gata, når en foreleser sier at det er samfunnet som har oppdrageransvaret for barna våre, når foreldre er sinte for votter uten navn er borte og i mange , mange andre sammenhenger. Det er jo til syvende og sist at livet er et resultat av de valg man tar, – og at det er vi som har mulighet til å påvirke de. I en hverdag hvor barn er på institusjon mye i løpet av dagen, så er det godt med slike innlegg som Kona til skriver i innlegget : «Det brysomme foreldremøtet». Hun understreker at det er vi som har ansvar for våre barn, – og ja, det er slik det er. Vi valgte å sette barn til verden, – og vi valgte det ansvaret det er.
- Alle har vel kjent på følelsen av å ikke være innafor når mange av de du kjenner legger ut serier med bilder på anledninger hvor du ikke teller med. Denne unge jenta har satt fint ord på det i en kronikk i Aftenposten
- Dette innlegget av Anne Brith fikk meg til å pakke inn gaver som vi skal gi til noen som vil bli ekstra glad over en ekstra gave til jul. Tidligere har vi kjøpt det Petrus ønsker seg aller mest, pakket det inn og gitt det til noen som ikke får så mange ønsker oppfylt som han, men nå ønskes det ikke slike gaver mer. Det er et ønske at gavene skal inneholde opplevelser. Det treffer nok flere, men Petrus har mindre forhold til kinobilletter enn det han vil ha over lat annet :D Men, spill og opplevlser skal det bli. Det er samlende for flere.
Det var en bitteliten innsikt i min verden den siste uken. Og jeg håper fortsettelsen er like fin som starten .
Har du hatt fine opplevelser eller lest noe du gjerne vil dele ?
God fredag og god helg
Petrine
07 november, 2017
Tårene som presset på
Åh, jeg kjenner tårene presse på.
Jeg er i butikken for å kjøpe tyttebærsyltetøy.
Minstemann har bestilt det til dagens middag.
For å komme til kassa må jeg forbi bladdisken,
– og der slår det imot meg:
«Kom i superform i løpet av fire uker».
Jeg kjenner tårene presse på.
Det er ikke tid og sted for hulking,
– men akkurat nå føler jeg at en tur i butikken er like krevende som et maratonløp.
Jeg leter ikke etter superformen,
– jeg ønsker å stå gjennom hele hverdagen
uten å måtte sove
etter hver aktivitet jeg har gjennomført…
#utbrent
p
Dette er også et innlegg i under temaet #utbrent. Jeg er sakte på vei tilbake til arbeid og hverdagsliv, – og mye av det jeg legger ut har jeg skrevet tidligere.
05 november, 2017
Batteriet tomt , sykemelding et faktum
Jeg er hos legen og jeg registrerer hva som blir sagt:
» Nå kan jeg ikke høre på hodet ditt mer, jeg må lytte til kroppen din! For deg! Den sier stopp! »
Jeg hadde sluttet å sove om natten,
jeg hadde vansker med å planlegge
og jeg hadde vansker med å finne ord.
Det har vært sånn en stund!
For det er lenge siden jeg hadde ord til å skrive gode innlegg,
siden jeg klarte å lese en bok
eller siden jeg har klart å konsentrere meg over tid.
Det som har vært mer dagligdags er smerter i kroppen, en total følelse av å være sliten og av å ha en hjerne som går på lavgir. Eller en hjerne som er totalt er på utsiden av hodet, på høygir. Jeg har liten oversikt og kort lunte, – og jeg vet nok innerst inne at det er noe riv ruskende galt, men det har kommet gradvis. På den ene side har jeg hatt tanker om at jeg er alvorlig syk og på den annen side har jeg trodd at det skal gå over. Jeg har møtt vanskene. med å fortsette fordi jeg har hatt en vilje og et ønske om å opprettholde det som er normalt.
Dessuten så føler jeg det skamfult å ikke klare å fylle hverdagene med det jeg selv ser på som vanlig.
Tilbake til legekontoret:
Jeg hører hva som blir sagt og kjenner tårene presser på.
Jeg forstår at det betyr at jeg skal sykemeldes og jeg vet legen har rett.
Hun sier at jeg skulle hørt på henne før
Fordi det livet jeg har levd de siste årene har satt spor.
Dype, – i kroppen min.
Den har skreket så høyt den kan, men jeg har vært døv.
Sykemelding er et faktum.
#utbrent
P
Del gjerne om du kjenner noen andre som ville ha godt å vite at det er flere i samme bås.
Dette er skrevet for et år siden, men jeg har en temapreiode om utbrenthet nå . Hold deg gjerne oppdatert gjennom facebooksiden :D Jeg er dessverre ikke helt på bena enda, – og det er noe av årsaken til at bloggen ikke er så levende som jeg hadde ønsket .
03 november, 2017
Da energien forsvant med tidevannet…
Plutselig en dag så sluttet kroppen og hodet mitt å være lagspillere.
Der hodet sa gå, svarte kroppen stopp.
Smertene som kroppen signaliserte,
klarte hodet å overhøre,
Tårene som ble sendt i rakettfart ut av øynene,
– valgte hendene å tørke bort.
Det var slik det var ;
Jeg travet videre til tross for at
jeg kjente ordene ble utydelige,
meningene ble svakere,
lydene for sterke,
hukommelsen utvasket
og sakte, men sikkert følte at jeg bare var.
Helt til en dag,
– til den dagen da kroppen sa stopp.
Kommunikasjonen den hadde bedrevet var nyttesløs, så derfor trakk den ut proppen og sendte alle kreftene ut med tidevannet. All energien gikk over i historien og kroppen segnet om på sofaen eller i senga, – og der ble den i flere måneder.
( og er der delvis enda)
Den lå der kraftløs, mens hodet hadde planer om å fortsette i samme tempo.
Men, det gikk ikke.
Manglende evne til å gjøre ting fjernet mestringsfølelsen, – fikk meg til å føle med verdiløs.
De manglende kreftene ga meg også dårlig samvittighet ovenfor både jobb, familie og overfor meg selv.
Jeg hadde det trøblete med å innse at jeg ikke bare klarte å ta meg sammen!
Det var nemlig umulig å ta seg selv i nakken eller å gå den siste mila.
Det handlet ikke om vilje.
Jeg var makteløs.
Det gikk rett og slett ikke!
Jeg gikk tom for energi, – helt tom.!!
Kreftene forsvant ut med tidevannet. ! – og det er stadig lekkasje !
( så nå har dere fått en liten forklaring på hvorfor innleggene er sjeldnere, ordene tommere og meningene svakere. Jeg har dessverre blitt utladet )
Petrine
Dette er også en av de innleggene som er for den tiden i fjor høst da jeg lå langflat på sofaen. Fremover så kommer det ulike innlegg om temaet Kraftløs #utbrent Følg gjerne facebooksiden til bloggen for å holde deg oppdatert
22 oktober, 2017
Manglede utsikt vs fremtidsutsikter
Petrus og jeg var ute på tur med Petrinehunden. Vi gikk forbi et terrassebygg under oppføring, og Petrus: «Nå kan vi se at
dette skal bli et hus, – det blir stort!» Hvorpå jeg sa meg enig, – og tilførte: » Stakkars naboer som mister utsikten mot vannet.!»
Gutten min så på meg, ristet på hodet og sa:
» Mamma, det finnes mange i verden det er mer synd på en de. Det finnes fattige barn, barn som ikke får gå på skole og mange som bor der det er krig. Noen klarer å flykte og noen får ikke til det. De er det synd på !»
Takk til deg, 7 åringen min, – for at du setter ting i perspektiv.
( og minner meg på at vi må ha kontanter til bøsse bærerene for Tv – aksjonen når de kommer på døra. )
Hva er vel en manglende utsikt over fjorden opp mot vanskelige fremtidsutsikter?
Barn, altså <3
Petrine
Og vet du at da jeg var barn så lærte jeg følgende sang om Unicef :
Unicef er et trylleord, det tror mange barn på jord
Unicef gir melk og brød – for all slags nød
( sang fra 60 -tallet, fra datidens julebukkinnsamling )
Jeg blir glad om du følger oss på facebook eller på instagram
19 oktober, 2017
Høst og frost på en torsdag
God torsdag!
Jeg våknet opp til en bakke dekket av rim og en gutt som frøs. Han hadde nok krøpet ut av dyna og kulda hadde kommet inn av vinduet. Det var som om vinteren hadde kommet i løpet av natten, – og en slik morgen er lyset og luften magisk, spør du meg. Rimen utenfor vinduet regnet jeg med at sola eller dagstemperaturen ville fjerne, men jeg følte at han lille er mitt ansvar. Jeg fant gladelig frem ulllongs, en trøye og lue til poden. Han fikk på seg klær og krøp under pleddet på sofaen. Han var klar for noen minutter med Tv, men den gang ei. Det var nemlig med et lite sukk at han forsto at skoledagen straks startet, fordi de gode venninnen hans sto på døra. Tror han kunne seg noen minutter til i varmen. Han kom seg i ytterklærne, de ut av døra og jeg fant frem en bunke med prøver og hadde en plan over å lage oppgaver til elevene som skal ut i praksis. Oppdraget ble utført i puljer, for midt i det hele ble jeg så tung i hodet og jeg hørte at skogen ropte på Petrinehunden og meg. Det er rart med det, når hodet er fult eller helt tomt, alt etter som man ser det, så har det som er utenfor døra en tendens til å få fokus av meg.
Petrinehunden og jeg kom ut av døra og ut i langs skog og vann. Det var deilig, selv om jeg ikke synes at høstfargene hadde grepet helt taket enda. Det er litt rart, for enkelte trær sto der helt uten blader, noen hadde noen som var helt grønne og andre hadde gulnet. Okke som, det var akkurat passe skarp luft, dere vet slik at den biter i kinnene og ørene, uten at det kjennes for kaldt eller ubehagelig. Solen kom og gikk, – og det var gått å la det ene benet flytte seg foran det andre, før det andre flytter seg først. Helt uten mål og mening. Det beste i verden
Det var ikke værst at jeg hadde bakt surdeigsbrød og laget i stand til en langtidskokt gryte i ovnen før jeg gikk. Det var på en måte ingenting annet å passe på enn å kose seg.
Petrine
LagreLagre