25 november, 2017
E r det gutten eller systemet det er noe galt med
Jeg kjenner en gutt, la oss kalle han Petrus, som jeg kaller alle barn jeg refererer til her på bloggen. Han trivdes ikke med å starte på skolen. Han har nedtelling til skoletiden er over, han savner leken, han savner å kunne ta seg en dag fri for å kose seg og han synes ting er alt for kjedelig. Denne Petrus er en ung gutt, født sent på året og er nesten et helt år yngre enn noen av de har gåt i klasse med.
Med dette innlegget så referer jeg ikke til enkeltpersoner, en spesiell skole og jeg er ikke ute etter alle de ansatte som forsøker å gjøre alle elevenes dager gode, – og som legger godt til rette for læring innen de rammer de har. Det jeg ønsker å si at det ikke trengs mer mistilitt til lærere, men det trengs flere av de inn i skolen. Å bli sett, å være trygg, oppleve varme, møte respekt og ha tid er grunnleggende behov i tillegg til det å få nok aktivitet, søvn og ernæring. Og først når alt dette er på plass kan utvikling skje. Derfor trenger lærere å heies på og det trengs nok av de.
Det er tre grunner til at jeg velger å skrive/dele dette alikevel:
1) Jeg tror på relasjon som det viktigste i skolen
2) Jeg tror på lek er læring
3) Jeg tror at skolen trenger fornying, men jeg tror at det ikke handler om måling av verken elever eller lærere.
Denne gutten har vært glad i å være i barnehagen. Han har de aller fleste dagene hatt lyst til å gå i barnehagen. De rundt han hadde aldri hørt at han synes ting var kjedelig. Men, med skolestart fikk de et nytt begrep inn i huset, – han synes skolen er kjedelig. Han synes det er greit å lære i- er og s – er, og er superstolt over å skrive på tavla, det er ikke det, men han synes det er kjeeeeedelig. Tidligere hadde de hyggelige ettermiddager, men med lekser kom krigen og kjøpslåing. De har nevnt det for andre og alle sier.. ja, sånn var det hos oss også, – det går nok over.
Men, som den grubleren jeg er så lurer jeg på om det går over fordi de resignerer eller fordi motivasjonen er oppadgående etter hvert. Babyer som ikke blir hørt når de gråter slutter faktisk å gråte, – vil det si at barn som kjeder seg på skolen gir opp. Og hvilken motivasjon til å lære faktiske er manglede lyst? Men, håpet er jo at de etterhvert modnes og skolen blir stedet hvor man faktisk lærer og tilegner seg kompetanse.
Da jeg så » Fra barn til borger» på Nrk, så tenkte jeg i mitt stille sinn at jeg ikke ønsker at barnet mitt skal bli en borger. Ikke fordi han ikke skal bli en voksen mann med en jobb han kan trives, ikke fordi han ikke skal oppdras til å ta ansvar for seg selv og ikke fordi jeg mener skolegang er dumt og bortkastet.
Nei da! Jeg mener at utdannelse er av det gode! Jeg mener at vi skal holde på plikten alle har til å lære seg grunnleggende skoleferdigheter, men jeg mener jammen at skolessystemet går på tvers av både aldersutvikling, sosialt samspill og hvordan man lærer om dokumentaren er representativ for hvordan vi møter fem og seksåringene i skolen.
Kroppen er i voldsom vekst.
For det første. Om man kjenner til en seksåring og dens utvikling, så er det en kjempeforandring i kroppen. De blir lenger og kroppen trenger bevegelse for å få musklene og sener til å bli like lange. Det kan bety at barna ikke får til slike dagligdagse ting som de tidligere har mestret. Det å ta på seg sokker, kneppe igjen knapper og koordinering kan bli vanskelig: Det til tross for at de fikk det til før.
Dessuten så krever en kropp i voldsom vekst å være i bevegelse. Kroppen trenger å oppøver koordinasjon igjen og det er ikke naturlig for en seksåring å sitte i ro. Alikevel så blir de tatt ut fra leken de har kjent til i mange år for å stillesittende ta i mot den informasjon som noen andre har bestemt at de skal tilegne seg. OG både stillesitting og det å motta informasjon er ikke typisk for en lærende seksåring. Ikke for barn i andre aldre heller, for den saks skyld!
Jeg vil gi leken og bevegelsen tilbake til seksåringene!!!
Barn lærer best ved å være i farta
Om man har lest om læring så har man sett at vi lærer best når vi er motiverte. Barn er naturlig nysgjerrige. Nysgjerrigheten er motivator i seg selv om barna får lov til å forske og være aktivt med i innlæringen. I dokumentaren på Nrk så er det lite rom for egen aktivitet. Det er lite rom for å være i bevegelse og når de først skal gå tur så er det heller ikke da rom for å snakke med de som går før eller etter deg i rekka. Nå forstår jeg at man må ha en struktur eller orden når man er få voksne og mange barn som skal på tur. Jeg har jo flyttet grupper av barn gjennom mange år tider, men aldri uten at samtaler. Humor har vært en del av turen og dagen forøvrig. For en annen ting jeg reagerer på når jeg ser programmet den scenen hvor et barn ler og fjaser og den voksne forteller de at de ikke skal være barnslige. Hallo, hvem skal være barnslige om ikke barn skal være det? Hvor kommer begrepet fra, tro?
Hjernen og elevene trenger avbrekk og pause for å lære mest mulig .
Dere skjønner jeg jobber i videregående skole. Jeg har overtatt mye dårlig skoleerfaring. Jeg har spurt utallige ganger om når det glapp og de fleste sier at det var når de startet på grunnskolen
Så si meg en ting, – bør skolen sees på andre måter enn opp mot prestasjon, burde man heller sette fokus på læring, relasjoner og allsidige tilnærmingsmetoder til stoffet?
Burde de som lager læreplaner og styringsdokumenter for å fremme læring, motivasjon og nærvær, se på relasjoner, putte tilbake lek og egendriv, fylle klasserom med nok lærere , se at det første leveåret er vel så viktig for barns læring, som skoleårene og ikke minst gi mulighet til å bruke mer enn en kvadratmeter pult som læringsarena?
For det å bli sett, det å bli møtt som den man er og få lov til å lære på hvilken måte som passer en best, det fremmer den kompetansen som Norge trenger. Nå kan det høres ut som om jeg ikke tror på kompetansemål, – og det er ikke sant. Jeg vet at vi må sikre kompetansen elevene skal ha, sikre innhold i undervisningen og få barn og unge godt i mål, men må alle gjennom nåløyet på den samme måten?
Jeg kjenner en som underviser, som er god på å gi elevene frie rammer. De får presentert stoffet i korte trekk, men for å tilegne seg kompetansen er de fri til hvordan de vil jobbe og hvordan de vil presentere kompetansen de har tilegnet seg. Det krever tillitt og evnen til å miste kontroll fra læreren og det krever egendriv fra elevene selv. Og akkurat derfor må vi ikke miste egendriven og leken. For Norge vil vel at den kommende generasjon skal ha evnen til å tilegne seg relevant kompetanse, skal kunne planlegge, ta ansvar og ha et driv fremover. For vi ønsker et Norge i vekst, – og da er menneskene bak roret det viktigste!
For DE UNGES SKYLD: Ikke drep denne driven!!!
– La barn leke og lære med trygge, gode og varme lærere rundt seg. Som mamma så vet jeg at gutten min trives best om han er trygg, om han blir sett, om han får veiledning, om han får hjelp til å rydde opp i floker og om han får rom til lek og aktivitet. Og ikke minst rom for humor… for han elsker å tulle, – men det er det er nok noen som ser på det som støy og ikke som en grunneleggende egenskap hos enkelt personer. For i et klasserom hvor alle må ta hensyn til alle, så må man ha en viss ro. Jeg vet det, men å ha humor er ikke å være en bråkmaker. Det må være rom for litt latter i blant . Det gjør allting så mye lettere.
Og, ja, jeg er også den læreren som må håndtere tre tusen, firehundre og femtitre ulike problemstillinger, som også må kreve ro og konsentrasjon og som må lirke for å finne ut hvordan hver enkelt lærer. Jeg har også en timeplan som ramme og har et klasserom som er ganske så fylt. Jeg treffer noen ganger den og noen andre ganger den med undervisningen min . Men, jeg er en lærer på en liten skole, med mindre grupper enn det som er vanlig og vi har ofte litt høyere voksentetthet. Jeg vet at vi ikke kan gjøre mirakler, vi bommer og treffer og vi gjør som resten av lærestanden det beste vi kan for våre elever, men jeg har et kort på hånden! Relasjonen, – I en mindre gruppe er det lettere å bli kjent med hverandre. Elever med lærere og lærere med elever. Og da vet man at alle har noe godt ved seg, – noe som igjen påvirker gode holdninger, skaper trygghet og rom for ulikhet Det er etter min mening det viktigste for å bygge rammene for læring. Som elevene sier: Det er først her jeg har blitt sett, sånn på ordentlig!
Min bønn til de som styrer landet og dens skoler, la målingstallene ligge til industrien, – for verken barn eller lærere er maskiner De skal og kan ikke måles i prestasjoner, men heies opp og frem av lærere som liker jobben sin, som evner å være i samspill og som selvfølgelig kan fagene sine, fordi de er valgt fra egne interesser!
Dette innlegget er skrevet for en stund siden, og jeg kom på det da jeg hørte at statsbudsjettet ga rom for flere lærere i grunnskolen. Takk, – et lite skritt i riktig retning.
Petrine
og nå kunne jeg fortsatt med hva jeg mener om seksåringer i skolen, men det passer nok bedre i et annet innlegg :D
Har drodlet over dette tidligere i Innlegget Å være en mamma som bekymrer seg til skolestart
24 november, 2017
Er det en årsak til alt?
Jeg har ofte godt og lurt på hva som er årsaken til egenskaper vi er født med.
Snodig nok så er vi i stand til å imitere ansikt fra vi er bitte, bitte, små: Denne egenskapen er et godt hjelpemiddel i kommunikasjon.
Slik er det, – og vi lar det være sånn.
Fult så rart er det ikke at vi er født med en refleks til å gripe. Den gjør at barnet kan hode seg fast og hindre fall, – og vi forstår hvorfor et barn snur seg mot brystet og begynner å suge når et bryst berører kinnet.
Det handler om å overleve.
Slik er det, – og vi lar det være sånn.
Jeg morer meg over at vi, uansett hvor vi er født i verden, babler med de samme lydene. Det er hvilke lyder miljøet rundt fanger opp og stimulering som er grunnlaget for hvilket språk vi tilegner oss.
Ma,ma, ma, man blir Ma i noen land og mamma i vårt.
Vi tar tak i de lydene vi kjenner igjen, – og bygger videre på det.
Når jeg tenker nøye på dette, så er det merkelig at en vietnameser, som har meget korte ord, har startet på samme sted som oss som forstår hva Overbuljongpakkmesterassisten betyr.
Slik er det, – og vi lar det være sånn.
Alle barn i verden er født til å leke. Det vil si at man evner å være spontan, være aktiv, glad og holde på med det man finner for godt i øyeblikket. Det er den egenskapen som man ønsker å opprettholde i flyktningleire, på steder hvor kriser har innfunnet seg og det er den egenskapen som man ser på som både helsebringende og naturlig.
Vi vet at barn hopper ut og inn av leken, selv når de sørger.
Vi vet at at om man savner en venn så kan man leke at man har en og vi vet at der hvor mange barn er sammen så begynner de å leke.
Vi vet også at mange av gatelekene verden over kjenner vi igjen på tvers av landegrenser og bakgrunn. Mange av de innbefatter at barn er i bevegelse eller sosiale. De snakker sammen, de forholder seg til regler og de blir enige om forandringer. Barn kan dessuten gjøre det samme om igjen og om igjen, – og jeg våger å påstå at de tilegner seg kompetanse og ferdigheter når de leker.
Jeg tror at det er en grunn til at vi leker. Vi er jo født med egenskapen!
Slik er det, – og hvorfor lar vi det ikke være sånn?
Hvorfor har barndommen blitt målstyrt?
Jeg tror vi er på ville veier, langt fra det som er en naturlig kilde til kompetanse.
Petrine
#målstyring #leken #barnetogleken #lekendelæring
23 november, 2017
Kommer 1. desember for raskt på, nedlastbar kalender
God dag, kjære dere!
Den første adventskalenderen jeg kan huske var luker med bilder bak. Den hadde jeg noen år, før jeg fikk en med bitttesmå plastfigurer som kan kunne henge på en snor. Om jeg minnes rett så var det hester, geiter og andre dyr som var inne i lukene, – men hukommelsen er vel selektiv. Jeg tror ikke at det var debatt i media, mellom foreldre eller på noen måte diskusjon om hva som var riktig og hva som er feil i forhold til kalendere. Jeg vokste også opp i en tid da Norge ble stablet på bena etter krigen, så de rundt meg, levde nok under de samme kår som meg. Vi hadde ikke mye, men vi hadde det vi trengte og var fornøyd med det.
Jeg tror jo fortsatt at barn blir fornøyde med det de får, bare de blir sett og blir satt pris på. Om jeg minnes rett så er det 24 ruter i en stor melkesjokolade og det var en slik Børre fra Svingen fikk for å telle ned til jul. Han var superfornøyd med det. Selv Linus klarte å leve med Malvin sine sprell av en julekalender, der eske, på eske, på ekse var inne i hverandre. Jeg husker at jeg synes utrolig synd på gutten hver enste dag, men premien, den var ubetalelig ( Så nrk sin julekalender og tid til å se den sammen er noe jeg kan like)
Her i huset så har det vært en bokstavkjeks og en kalender med små boker og figurer som vi bruker om igjen og om igjen. Jeg har en kalender som jeg gjerne vil ha på veggen i desember og i den kommer det i år både gaver og lapper med hyggelige ord, noe vi skal gjøre etc. I tillegg så har jeg lyst til å la Elf lage sprell i desember. Jeg gjør det kanskje mest fordi jeg synes tanken er morsom selv. Så får vi se da, hvor vellykket det blir.
Men, om noen av dere er litt sent ute, så finner du en nedlasbar variant her og på her . Den siste linken har også en artikkelen om kalendre som skaper mindre forbruk av ting.
Jeg vet at mange er ferdige med å skaffe til veie kalendere, men her er i alle fall to tips av den lettvinte varianten om du ønsker det.
Petrine
21 november, 2017
Et forsøk på ny rutine
Jeg er med i et bloggnettverk, hvor vi ikke er så mange, men vi er selvfølgelig flotte bloggere. I dag leste jeg et tips fra Anja som jeg tenkte at jeg skulle følge. Rådet. altså! Hun pleier nemlig å starte dagen med et besøk på de bloggene hun følger .
Petrinemannen skulle ta ansvaret for Petrus, og jeg tenkte at jeg skulle benytte anledningen til å ta et kvarters besøk i blogglandia. Kaffen var varm, jeg var i startgropa og klikket meg inn på Laila sine skriblerier på Casa Didriksen Jeg rekker å lese at Isa hadde vært på biblioteket for å låne seg en bok med julesanger..
Dunk, dunk, dunk…
Dunk, dunk, dunk, dunk, dunk,
dunk, dunk, dunk, dunk, dunk, dunk , dunk,
Lyden blir raskere og raskere, samt sterkere og sterkere. Den kommer fra annen etasje.
Jeg konstanterer at det er en sprettball som gjør det en sprettball skal, – den spretter rundt.
Raskere og raskere, høyrer og høyere og mer og mer utstyrlig.
Der Petrus ( og ballen ) oppholder seg så har bokskapene glassdører, rammene på bildene er foreløpig hele og på bunnen av trappa er et speil. Jeg finner ut at det er lurt å minne Petrus på at ball er best ute, – at det faktisk ikke er lov inne.
Jeg reddet det som var i glass og går ned for å lese videre.
Rett før jeg kom i gang igjen, så kom spørsmålet fra Petrus om han kunne få gå til skolen i krokodille drakt. Jeg, som regnet med at han hadde spurt pappaen sin først og som synes et alt for lite kostyme i plastmateriale ikke er vinterklær, svarte nei og gikk tilbake til livet der oppe i nord.
Jeg kommer til Yme sin inspeksjon og at det diskuteres om det er trygt å gå ut på et isbelagt tak, før jeg hører hulking fra Petrus sitt rom. Jeg går opp og ser en som har tårer fra det allerede nevnte dyret. De er store og renner nedover kinnet. Jeg trøster og hører at «jeg får aldri lov til noen ting!», i det han viser til saken i grønt som har fått husarrest i dag. Jeg forstår at her må det mammalist til. Det betyr at jeg må finne buksa med stretch, genseren fra NHL og en svart jakke som matcher genseren.
Det er nemlig bare de myke klærne som passer på en dag som denne, – og trøst fra en mamma som for litt siden var på vei inn i en annen verden.
Klæren kom på, sorgen gikk over og gutten ble klar til dagen.
Jeg konstanterte at min visitt hos andre bloggere må skje på et annet tidspunkt.
Dessuten var kaffen kald.
men, jeg likte ideen, og har planer om å følge oppskriften, bare på et annet tidspunkt i døgnet.
Ha en glad dag, med eller uten krokodiller og bloggroller.
Petrine
20 november, 2017
Det kommer an på øyet som ser
Petrus var ferdig på trening og kom ned trappa etter en dusj.
Han var klar for en episode med «Snøfall!» ( ja, vi jukser litt )
Han hadde tatt på seg en pysj Den var hvit, hadde blå blomster, som jeg fobinder med melkekartongen fra tidligere tider og rakk han omtrent til kneet.
Det var da jeg hørte Petrinemannen si:
«Du nå har buksa di blitt alt for kort!!»
Hvorpå poden svarte:
«Pappa, det er ikke bukse aom har blitt kort, men jeg som har vokst, masse!»
Det hele handler om øyet som ser !
Petrine
07 november, 2017
På den røde løperen
Noen ganger så er man på den røde løperen uten å være på fest. Her er handler det om bevegelse og glede, – på en ettermiddag. En helt vanlig hverdag!
Det har seg nemlig slik at byen vår har laget et rødt belegg på gang og sykkelstier, – og vi synes det er kult !
Like kult som å være i farta. I helgen var det skøyter og skateboard som var greia.
Ha en fin og glad uke :D
Nann Karin Solvang
06 november, 2017
12 punkter om hva en god lek kan være
Nå har jeg ikke fasitsvaret på hva barn synes er en god lek, men jeg vet at de mener at det er frivillig og noe de styrer selv. Men, jeg har noen tanker om hva god lek kan være, – og det har jeg listet opp her.
- Det er når barn er i lek på eget initiavitet
- Det er når barn er sammen i leken over tid og at de er opptatt av hva de holder på med.
- Det er når barna skifter roller og er enige om hva leken skal inneholde og hvor veien videre er
- Det er når de er i leken med hele seg, latter, alvor, glede, bevegelse, forandring og innlevele.
- Det er når vi ser at leken er en verdi i seg selv.
- Det er når de møter de andre med respekt
- Det er når de stopper opp og utveksler kompetanse for så å fortsette videre.
- Det er når de bruker fantasi og kreativitet
- Det er når mange er sammen og når de møter hverandre med respekt, tar i mot hverandres innspill, enes om forslag, er skapende og har det gøy
- Det er når de har det lystbetont
- Det er når de glemmer tid og sted
- Det er når de later som og gjør ting «på likksom»
Birgitta Knutsdotter Olofson sier at «kjennetegn på god lek er når barn viser enighet, gjensidighet og alermering»
Det var dagens lille bilde på hva en god lek kan være.
Petrine
05 november, 2017
Gammelt, men aktuelt, torsdagstema: Værstingene
I dag har jeg lett i arkivet til den gamle bloggen. Det har temaet værstinger, og jeg kom på det da jeg leste følgende overskrift i avisa: Han vil samle verstingene i en klasse. Reportasjen handler om at det er bekymringsfult at vold og utagerende atferd er økende og har et forslag er å opprette en egen klasser for de som lager bråk. Nå er det ikke slik at jeg skal debattere dette, men jeg kom på at jeg har skrevet et innlegg om dette tidligere. Og det har jeg tenkt til å dele på nytt i dag:
Jeg hadde en gang en tanke om at jeg hver torsdag skulle komme med et tema, en problemstilling eller noe som er rettet mot barn eller foreldrerollen, som et torsdagstema. Jeg forsøker igjen, – og dagens tema er knyttet til at jeg møter på atferd som kan være vanskelig å forstå eller å hanskes med.
Gjennom mange års arbeid med barn og unge så har jeg erfart at det finnes mange som strever med å få til eller som blir utelukket fra samspill med de andre. Det vil si at barnet kan streve med ferdigheter som trengs for å bli sosialt deltakende i samhandlingen eller at de møter på andre som strever med det samme. Det vil si at de møter på mobbere eller andre som eksluderer dem. Jeg tror nemlig at det i tillegg til arv og personlighet også kan handle om tilfeldigheter om et barn får bli med eller ikke.
Sørgelig nok!
Reaksjonen til de som ikke får bli med er ikke ensartet. Noen blir stille, innesluttede og får vondter, andre finner seg andre å være sammen med og noen blir utaggerdende. Den sistnevnte gruppen er den som kan få tilnavnet «Værstingene!».
Stigmatisert og plassert!
Da jeg var barn så hatet jeg at noen andre fortalte meg hvordan jeg var, – jeg liker det ikke i dag heller.
Det er lettere å forholde seg til tilbakemldinger som beskriver egenskaper og hendelser enn å bli definert av en som ikke sitter inne i mine følelser og tanker. Og med det som utgangspunkt for tanekrekken så kan jeg bare stille meg undrende til hvordan det er å møte verden for denne «VÆRSTINGEN!».
Dere vet det barnet som slår, ødelegger lek, banner, sparker og som er tydelig i miljøet det omgås. En tydelighet som understreker og forsterker vanskene det har med de sosiale spillereglene.
Når jeg kan bli usikker av at det blir stillhet i det jeg kommer inn i et rom om det er to som sender hverandre et blikk eller ved at jeg oppfatter latter som jeg ikke forstår utspringet til, så lurer jeg på hvordan det kan være for et lite menneske å møte voksne og barn som har definert hvem det er. Jeg tror nemlig det kommer til uttrykk i hvordan vi møter det, kroppen har sitt eget språk i tillegg til ordene vi sier. Plutselig kan det være vi som understreker eller underbygger handlingene til barnet. Det betyr ikke økt mestring eller selvbilde, dessverre.
Jeg lurer på hvordan det å være forelder til det barnet som tydelig preger miljøet med sitt nærvær, dog ikke alltid med handlinger som oppleves positivt av alle de andre i nærheten.
Jeg sier ikke her at jeg ikke bryr meg om barna som blir utsatt for støy, ufin atferd og ødelagt lek eller skoledag, men denne gangen så prøver jeg å tenke på de som kanskje aldri får en positiv tilbakemelding på barnet sitt eller på hvem de er.
Jeg blir glad når jeg ser at barnet mitt trives sammen med andre barn, når barnehagepersonalet eller andre kommer med morsomheter eller opplevelser de har hatt sammen vår lille pode, og jeg vet ikke hvordan jeg hadde taklet det om jeg fant han alene eller i en konflikt oftest når jeg hentet han.
Jeg kan bare tenke meg inn i smerten. Vi vil jo at barna våre skal ha det godt, ha venner og trives.
Med en utaggerende atferd så kan det være vanskelig å komme i mål.
Målsetningen med dette innlegget er ikke at vi skal putter fingrene i ørene og hendene foran øya med hensyn til «Værstingens» atferd, men jeg vil at vi som voksne skal tenker over hva vi formidler av ord, av handlng (Det kan være dette barnet som ikke blir bedt i bursdag) og hvordan vi møter egne barn som naturlig nok er oppgitt over at miljøet blir preget av forstyrrende atferd.
Jeg vil at dere tar bort merkelappen dere har på dette barnet som famler rundt i blinde og at dere hilser på det når dere møter det med et enkelt lite : «Hei!»
Gjør det samme med foreldrene også.
To små ting, som kan bety så mye …
Jeg snakket med en narkoman en gang. Han hadde vært i butikken og da han kom ut så var han jublende glad for at kassadama hadde smilt, sagt hei og ønsket han en god dag. Han var så glad at han gråt. Jeg tror ikke jenta i kassa var klar over hvilken glede hun spredte, men hun fikk i alle fall en ung mann til å føle seg som en del av, i stedet for å føle seg utstøtt av, hverdagslivet.
For en liten stund!
Jeg vet at det kan være vanskelig å hanskes med utaggerende atferd.
Jeg har mer enn en gang vært oppgitt og fortvilet over at jeg ikke til enhver tid har klart å ivareta alle barna i barnegruppen fordi jeg ikke kunne overse eller hjelpe det barnet som er utaggerende.
En gang i jobb så følte jeg at jeg hadde forsøkt alt og oppgitt sa jeg til barnet det gjaldt:
» Jeg vet ikke hvordan vi skal løse det her! Det er ikke så lurt å stikke av, å slå eller å rive ned hytta de andre har bygd, hvordan synes du vi skal løse det? »
«Gi meg klistremerker når jeg er grei» sa det lille barnet!
Det har jeg ledd mye av i ettertid, – og jeg kan fortelle at klistremerker nok ikke hjalp, men barnet hadde et viktig poeng. Det ville bli sett for det som var bra, og ikke bare når det lagde av kaos.
Det hører med til historien at jeg husker dette barnet som veldig morsomt og kreativt.
Også dette barnet var noe mer enn den mest synlige atferden,
som de fleste andre .
Petrine
27 oktober, 2017
Barn, bevegelse og #millionshoursofjoy
Det er treningsdag for Petrus i dag, – og han gleder seg. Det er fotball som er tingen i dag, – og han dro avgårde, riktig kledd for anledningen. For han betyr det at det er en treningsbukse, en genser i blå farge, fotballstrømper og leggskinner. De uten strikk! Viktig detalj!
Her en dag var det hockey og da er det en hel bag med utstyr som skal fraktes. Det tar mer plass og tid å forberede seg til det enn til fotballen. Det var ikke utstyr og ulikheter i sport som jeg hadde tenkt til å skrive om, men om barn og bevegelse.
Jeg kom nemlig over en rapport fra det Karolinsk sykehuset som sier at fireåringer er i for lite bevegelse og at det er bare 22 prosent av alle jenter som beveger seg de 60 minuttene som de er anbefalt daglig. Og her er det ikke snakk om systematisk trening eller noe som vi voksne har lagt til rette for. Det er ikke snakk om det som krever treningstøy og spesialutstyr. Det handler om å bevege seg mer, generelt. Det handler ikke om hva barnet gjør, men at det er i bevegelse.
Det kan være lek ute, oppsøke en stor lekeplass, gå til skolen eller butikken, – eller til bestevennen, støvsuge eller rengjøring, hjelpe til med rydding, rake plenen og så videre. Du er med på tankegangen?
Det er dessverre slik at det ikke er politikere, lærere, ansatte i barnehagen eller andre har ansvaret for helsa til barnet vårt. Det er heldigvis slik at det er vårt ansvar og vårt valg, – og resultatet av det er at den samme dokumentasjonen jeg viste til tidligere sier at barna beveger seg aller minst i helgen når vi har ansvaret. Da er det under tyve prosent av alle fireåringer som oppnår minimumskravet for bevegelse. Og det synes jeg er flaut, – at vi som foreldre ikke tar dette ansvaret, – for det handler jo mest om å legge til rett for.
Og hva kan vi gjøre for at barna våre skal være mer i farta?
- La det alltid ligge en ball tilgjengelig. Hos oss, og sikkert hos flere, så må den sparkes om den er der.
- Lag en paradis på bakken
- Ta med sykkelen i skogen, spennende sykkeltur ( vit om hvordan underlaget og terrenget er, sikkerhet er viktig)
- Gå en tur sammen, – gjerne lommelykttur om kvelden
- La barnet gå til skolen i stedet for å bli skysset
- Ga sammen med barnet til ulike aktiviteter
- Ikke bær barnet inn i barnehagen fra de er små, la de gå. Det skaper gode vaner
- Dra på tur til steder hvor det er spennende å utforske
- Barnet kan bli med på hus – eller hagearbeid
- Inviter barn til skattejakt
- Hopp i senga
- Lag en diskotime
- Lær barna leker som bjørnen sover, høy i hatten, ballspill etc. Fenger det så vil de leke det selv etter hvert.
- og mye, mye mer…
Og det morsomte er at Reima har en utfordring som de kaller Million Hours of Joy,– hvor du kan registere barnets bevegelser i løpet av en uke. Da jeg startet å registere så var det høsteferie og poden var på hockeycamp, i klatrepark og på sykkelbane, og han hadde fra 7 – 9 timer i farta hver dag. Og jeg registerte hver dag, og det er helt feil. Så nå noterer jeg i almanakken og registrer en gang i uka. Men, det er sånn at Norge ligger langt under våre naboland, – så gjør en innsats for barnet ditt sin helse og gjerne for landet vårt i den lille og uhøytidelige utfordringen som Reima har satt i gang.
Petrine
( Jeg er ikke sponset av Reima, men Petrus synes det er morsomt å notere ned det han beveger seg og han har ReimaGo, som han bruker periodevis. Det passer dårlig på treningstøyet , – og vi glemmer det, men de gangene det er i bruk, så er det stas å se hvor langt han kommer på appen )
#kidventure #millionshoursofjoy #barnoglek #barnogbevegelse
22 oktober, 2017
Manglede utsikt vs fremtidsutsikter
Petrus og jeg var ute på tur med Petrinehunden. Vi gikk forbi et terrassebygg under oppføring, og Petrus: «Nå kan vi se at
dette skal bli et hus, – det blir stort!» Hvorpå jeg sa meg enig, – og tilførte: » Stakkars naboer som mister utsikten mot vannet.!»
Gutten min så på meg, ristet på hodet og sa:
» Mamma, det finnes mange i verden det er mer synd på en de. Det finnes fattige barn, barn som ikke får gå på skole og mange som bor der det er krig. Noen klarer å flykte og noen får ikke til det. De er det synd på !»
Takk til deg, 7 åringen min, – for at du setter ting i perspektiv.
( og minner meg på at vi må ha kontanter til bøsse bærerene for Tv – aksjonen når de kommer på døra. )
Hva er vel en manglende utsikt over fjorden opp mot vanskelige fremtidsutsikter?
Barn, altså <3
Petrine
Og vet du at da jeg var barn så lærte jeg følgende sang om Unicef :
Unicef er et trylleord, det tror mange barn på jord
Unicef gir melk og brød – for all slags nød
( sang fra 60 -tallet, fra datidens julebukkinnsamling )
Jeg blir glad om du følger oss på facebook eller på instagram