Å finne et par på en benk

Benny Andersson har et dikt som jeg liker veldig godt.
Kanskje fordi avslutningen overrasket meg første gang jeg fikk det opplest.
I mitt hode hadde et bilde bygd seg opp gjennom de første setningene,
mens det gikk i knas og over i latter da poenget gikk opp for meg.

Det står en benk i hagen.
I hagen står en benk
Det står en benk i hagen,
det er en hagebenk.

Det lå et par på benken
På benken lå et par.
Det lå et par på benken
Det var et hanskepar.

Jeg vet ikke om jeg har fortalt det før men jeg liker meg på kirkegården her på øya. For det første er det så pent der, for det andre så er det mye lys der og for det tredje så er det så fredlig. Da vi var barn så pleide vi å gå til kirkegården for å lese på gravene: jeg er ikke sikker på hva som drev oss dit, – om det var spenning eller ro, men det å vandre på kirkegården er ikke noe jeg startet med da jeg fikk foreldrene mine dit.
Jeg liker roen.

Det var på en slik vandring at jeg fant ut at det ikke bare er jeg som slapper av på kirkegården. Det var også på et slik vandring at jeg kom på diktet.

 

På kirkegården er det nemlig en benk, -og  på benken lå et par.
Det var et brillepar.
Paret satt min fantasi i sving, –
Jeg så for meg en dame som satt i skyggen for trærne, nøt roen og en god bok.
Kanskje, kanskje ikke, er det akkurat sånn.

Petrine :)