Torsdagstema: om å grue seg til jul….

via

Jeg gleder meg over adventstiden. Jeg gleder meg til jul. Det er stas. Det har jeg ikke alltid gjort. I barndommen så gledet jeg meg ALLTID til jul. Ikke bare gavene, men vi hadde tradisjoner i familien og med venner. Jeg visste at førstedag var så hellig at det var en ha – på – pysjen – lenge dag. Det var en dag hvor jeg lekte med gavene, tegnet eller leste en av bøkene jeg hadde fått. Vi kunne spille spill og samles om en film på tv, om nrk sendte en. På annendag så var vi oftest på besøk, noe vi også var på nyttårsaften Dagene imelllom var vi hjemme. Det var så fredlig og godt, med Svensk tvs julesending for barn hver morgen. Jeg nøt julen !

Det gjorde jeg også i de årene jeg var gift. Det var en trygg og god ramme rundt både advent og høytiden i seg selv. Mange av tradisjonene ble holdt ved hevd og nye tilført. Så ble jeg skilt.. Jeg forble barnløs og etter som årene gikk så ble julen en vanskeligere tid.

Som singel og barnløs opplevde jeg at jeg var på tvers av alle forventinger og samfunnsnormer. Møtte jeg mennesker som jeg ikke hadde sett på mange år så spurte de om hvor mange barn jeg hadde, – jeg hadde INGEN! Og det gjorde SÅ vondt! Så vondt at jeg ikke hadde lyst til å forholde meg til familiehøytider, det til tross for at jeg hadde venner og familie som det var hyggelig å være sammen med. Det var både trygt, hyggelig og innebar tradisjoner. Det å ikke ha de barna man også selv hadde forventinger om ble en gnagende sorg. En sorg som jeg ikke formidlet så ofte, også fordi jeg opplevde å få tilbakemeldinger på at jeg kunne jo ikke ha sorg over noe jeg ikke hadde mistet.

Men, det var jo det jeg nettopp hadde! – jeg hadde mistet drømmen. Forøvrig gleden og forventningen i forbindelse med høytider også. Jeg gjorde det som var tradisjon og som jeg trodde var forventinger fra de rundt meg, men forholdet var nok større til klumpen i magen. Den klumpen som handlet om tårer og sinne. Ja, faktisk sinne over at jeg følte at det ikke var plass til meg,der jeg hang i løse luften utenfor et A4-liv. Men, i år gleder jeg meg til jul. Jeg gleder meg til at badet blir ferdig, til å lage gaver og kaker sammen med gutta, til å pynte, til å gi gaver og til de tradisjonene som har blitt våre. Det er faktisk år siden sist…

…sårene grodde litt sakte….

Jeg er ikke alene, og var ikke alene, da jeg trøblet mot høytidene. Så ensomhet var ikke stikkordet i min sorg. Kjærlighetssorg er mer riktig, sorg i forhold til at man savnet det man knytter til begrepet. – Mann og barn. Men rundt om i Norge er det mange som bærer på en sorg, som er ensomme og alene, som trenger noen ekstra og som sårt trenger omsorg i den tiden vi går inn i. Høytider kan virke som forstørrelsesglass på vonde følelser.

Bry deg !

Kirkens bymisjon har en sms-aksjon, også i år, hvor du kan, via et pengebeløp, gi noe til en som gruer seg til jul… Det er en mulighet, en annen mulighet er å åpne døren hjemme, ta en ekstra telefon eller gjøre noe annet som gleder andre…. Valget er fritt ….

Petrine :)