Torsdagstema: Uforsiktig mor, jeg?

Tankene mine har surret rundt,
nok en gang.
Enda en gang har jeg tenkt over mine grenser
kontra andres i forhold til å la barna få prøve seg.
Det som satt tankegangen i gang
var noen foreldre som stoppet en gutt på omtrent ti år
i det han forsøkte å komme seg opp på et stativ.
Et klatrestativ som er konstruert for å fremme bevegelse hos barn.
Årsaken til at guten ble stoppet var at han kunne falle ned.
Jeg så meg om.  Jeg tittet på min lille Petrus.
Han forsøkte å komme seg opp på det samme stativet.
Jeg kjente etter om jeg hadde en eller annen uvel følelse av redsel innabords.
Det hadde jeg ikke.
Det var da tankene ble spunnet i gang:
«Holder det ikke at jeg står der for å hjelpe han om det trengs assistanse
eller til å ta han i mot om han ikke våger å klatre ned igjen?
Er det ikke slik at barn kjenner sin begrensning når de blir litt eldre?
Burde jeg ha stoppet han?»

Det er ikke mange ukene siden
sist jeg tok en lignende tankerunde.
Jeg hadde en samtale med en i barnehagen til Petrus.
De hadde is på uteplassen og mange av barna hadde fått brodder.
Det med broddene forvirret meg.
Jeg har ikke vært inne på tanken om at barn trenger det en gang.
I mitt hode så skal Petrus lære seg til å mestre ulikt underlag,
også is.

Jeg vet at han kan falle,
men han detter ikke så stivt
og har ikke benskjørhet slik som gamle damer.
Hvordan vil han mestre å gå på isen om den plutselig er på et sted under sneen,
om han lærer seg til å løpe frem uansett hvor glatt underlaget er?
Vil han falle sjeldnere også på andre steder med is
om han blir skodd med pigger i barnehagen?
Ikke vet jeg,
men det sitter langt inne å sette brodder på han.
Han er nemlig flink til å gå på is, og til å være forsiktig på hjemmebane.
Da vil han vel klare å ta de samme hensyn i løpet av barnehagedagen?
Eller?

Vi mener at vi har tatt et bevisst valg
i forhold til at han skal lære å mestre kroppen sin.

Den Petrinske familie består ikke av voksne
som har støttet opp rundt Petrus før han fant balansen.
Vi har ikke hysterisk stoppet han fra å krabbe opp,
men har vært tilstede for eventuell dempe støtet ved et fall.
Gutta blir heldigvis ( eller noen vi mene dessverre) ikke pakket inn i bomull
eller polstret med skumgummi
hvis resultat er å stjele fra de erfaringen om at livet kan være litt smertefult i blant.
Men, vi bruker mye tid på hvordan man skal krysse gaten,
hvordan man skal vente til biler har kjørt forbi
og til å forklare at trafikken er farlig.

Vi bor rett ved sjøen,
og vi bruker den for alt det er verdt,
samtidig som vi har regler for hva som skal til for å gå dit.
Voksne skal alltid med.
Vi bruker også tid på å bli trygg på vann,
slik at man ikke får panikk om man faller i vannet.
Det er jo et faktum at barn kan bryte regler.
Vi mener at vi ikke er grenseløse,
men at vi lar barna få frihet med vårt ansvar.

Men,
tilbake til utgangspunktet,
jeg må jo si at jeg har tenkt mange ganger
over om jeg krever for mye av min lille pode.
Om jeg er uforsiktig som mor,
siden jeg både lar han klatre,
gå på isen og være med på biltur?
I bilsete riktignok!
Bakovervendt!

Si meg:
Hva lar dere barna deres få lov til,
og hva setter dere grenser for ?

Petrine :)