31 mai, 2018
Jeg må bare hvile meg først
Jeg må bare hvile først!
Petrus rusker i meg!
Jeg våkner, lukker opp øynene og observerer at han står der
Han ser intenst på meg og spør: » Mamma, blir du mer syk igjen nå? Blir du aldri bra?! Kan du ikke være med, bare litt?»
Jeg svarer, så ærlig jeg kan, at jeg er mye bedre enn jeg var og at jeg forøker å bli best mulig. Sannheten er jo at selv ikke jeg har svaret på dette, selv om også jeg gjerne skulle sett fasiten. Jeg har aldri, aldri hatt et ønske om å bli lenket til sofaen for bare å sove. Jeg har ikke hatt et ønske om å ikke mestre hverdagen, – jeg vil jo helst være på farta med sjettegiret på.
I dag er nemlig en av de dagene da jeg har sovet.
Jeg har vært på jobb, – og som jeg pleier etter en arbeidsdag, så har jeg tatt en liten hvil. Jeg er fortsatt ikke helt fit for fight, men jeg har tatt tilbake noe av hverdagen – og jeg vet at jeg er sårbar for å kræsjlande i den berømmelige veggen enda en gang. Det har jeg ikke noe ønske om å gjøre ..
Jeg, som mamma, ønsker jo å være sammen det vakre barnet vi har fått. Jeg har et ønske om å delta i lek, være med på spilling, lese bøker, delta på treninger, kamper, dugnader og alt det som hører mammarollen til. Smerten jeg kjenner fordi jeg ikke mestrer dette sitter som en klump i halsen og en klo om hjertet. Den har pirret tårekanaler og styrket den dårlige samvittigheten, samtidig som kroppen har verket, ordene lekt gjemsel med hukommelsen og øyelokkene har føltes som bly. Blander man dette i en miks med kort lunte, lys – og lydskyhet så er summet at jeg har følt maktesløsheten overveldende.
Det var sånn det var da dt startet, før over et år med sykemelding!
For meg så starte det hele med å være pårørende, småbarnsmamma, lærer, bonusmamma og at jeg plutselig befant meg i en konfliktsone, Det handlet på den ene side om å være der for og hjelpe andre og på den andre side om å befinne meg i noe jeg ikke hadde verktøy for å løse. Det handlet om liver og jeg fikk heller ikke satt de grenser og ikke tatt de pauser jeg trengte da sorgen var et faktum.
Det å gå på akkord med egne krefter,
det å være oppriktig glad i og redd om en son er syk,
det å passe på en liten pjokk i en verden med lite avlastning,
det å skulle være på plass og levere,
det å ønske at man er super på alt,
det å miste den siste som støttet deg,
det å stå alene med flyttekasser og putte mye av barndommen i esker
og det å se hvordan en fire åring tror det er sin skyld at de rundt han oppfører seg lite voksent.
Det krevde hele meg.
Det krevde mer enn hele meg, for plutselig var jeg tom, – det forsto jeg først et par år etter at legen min hadde bedt meg om å ta en skikkelig pause. Jeg la fru doktor sin kompetanse til side og fortsatte med hodepine, med verking i huden, med knallharde muskler, med smertefulle ledd og uten søvn et par år til. Da var hele meg, det sosiale nettverket og kreftene forsvunnet. Mestringsfølelsen og interessen hadde også dratt sin vei.
Det å bli utbrent kan oppleves ulikt for ulike personer, for meg så endte det med at det eneste jeg fikk til var å sove. Jeg sov på dagen, jeg sov om natten og jeg kjente at jeg trengte å sove om jeg måtte opp for å ordne noe. Jeg klarte rett og slett ikke å holde øynene eller kroppen oppe. Det eneste som fungerte var å ligge med bevisstheten gjemt bak noen lukkede øyelokk. Jeg virket ikke!
Jeg virket ikke og gutten vår trengte meg.
Han trengte noen som var der for han, som et barn trenger foreldre sine. Han trengte oss også fordi vi var det som var igjen av nettverket og fordi barn trenger oppmerksomhet og tilbakemeldinger. Det vet jeg mer enn noen annen. Utdannelse og et langt yrkesliv har gitt meg tro på relasjoner. Det hjalp så lite hva han trengte! Jeg kunne ikke gi han det. Det i en verden hvor det å skulle ta en dusj føltes som et maratonløp.
Han var liten og jeg var sliten. Noe som var og er en utrolig dårlig kombinasjon.
Vi har et felles ønske om at jeg skal være frisk, han fordi han vil ha meg der og jeg fordi jeg vil fylle den plassen som mamma på en god måte. Jeg er på vei fremover, selv om tanker, hukommelse, ord, energi og følelsen av meg selv kommer tilbake etter metoden tre skritt frem og to tilbake. Han får fortsatt høre : «Ja, jeg må bare hvile først! »
Heldigvis mye sjeldnere enn før!
Vi er på vei til et bedre oss!
- og du , husk at det hver dag er plass til et pusterom!
Petrine :D
07 november, 2017
Tårene som presset på
Åh, jeg kjenner tårene presse på.
Jeg er i butikken for å kjøpe tyttebærsyltetøy.
Minstemann har bestilt det til dagens middag.
For å komme til kassa må jeg forbi bladdisken,
– og der slår det imot meg:
«Kom i superform i løpet av fire uker».
Jeg kjenner tårene presse på.
Det er ikke tid og sted for hulking,
– men akkurat nå føler jeg at en tur i butikken er like krevende som et maratonløp.
Jeg leter ikke etter superformen,
– jeg ønsker å stå gjennom hele hverdagen
uten å måtte sove
etter hver aktivitet jeg har gjennomført…
#utbrent
p
Dette er også et innlegg i under temaet #utbrent. Jeg er sakte på vei tilbake til arbeid og hverdagsliv, – og mye av det jeg legger ut har jeg skrevet tidligere.
05 november, 2017
Batteriet tomt , sykemelding et faktum
Jeg er hos legen og jeg registrerer hva som blir sagt:
» Nå kan jeg ikke høre på hodet ditt mer, jeg må lytte til kroppen din! For deg! Den sier stopp! »
Jeg hadde sluttet å sove om natten,
jeg hadde vansker med å planlegge
og jeg hadde vansker med å finne ord.
Det har vært sånn en stund!
For det er lenge siden jeg hadde ord til å skrive gode innlegg,
siden jeg klarte å lese en bok
eller siden jeg har klart å konsentrere meg over tid.
Det som har vært mer dagligdags er smerter i kroppen, en total følelse av å være sliten og av å ha en hjerne som går på lavgir. Eller en hjerne som er totalt er på utsiden av hodet, på høygir. Jeg har liten oversikt og kort lunte, – og jeg vet nok innerst inne at det er noe riv ruskende galt, men det har kommet gradvis. På den ene side har jeg hatt tanker om at jeg er alvorlig syk og på den annen side har jeg trodd at det skal gå over. Jeg har møtt vanskene. med å fortsette fordi jeg har hatt en vilje og et ønske om å opprettholde det som er normalt.
Dessuten så føler jeg det skamfult å ikke klare å fylle hverdagene med det jeg selv ser på som vanlig.
Tilbake til legekontoret:
Jeg hører hva som blir sagt og kjenner tårene presser på.
Jeg forstår at det betyr at jeg skal sykemeldes og jeg vet legen har rett.
Hun sier at jeg skulle hørt på henne før
Fordi det livet jeg har levd de siste årene har satt spor.
Dype, – i kroppen min.
Den har skreket så høyt den kan, men jeg har vært døv.
Sykemelding er et faktum.
#utbrent
P
Del gjerne om du kjenner noen andre som ville ha godt å vite at det er flere i samme bås.
Dette er skrevet for et år siden, men jeg har en temapreiode om utbrenthet nå . Hold deg gjerne oppdatert gjennom facebooksiden :D Jeg er dessverre ikke helt på bena enda, – og det er noe av årsaken til at bloggen ikke er så levende som jeg hadde ønsket .
03 november, 2017
Da energien forsvant med tidevannet…
Plutselig en dag så sluttet kroppen og hodet mitt å være lagspillere.
Der hodet sa gå, svarte kroppen stopp.
Smertene som kroppen signaliserte,
klarte hodet å overhøre,
Tårene som ble sendt i rakettfart ut av øynene,
– valgte hendene å tørke bort.
Det var slik det var ;
Jeg travet videre til tross for at
jeg kjente ordene ble utydelige,
meningene ble svakere,
lydene for sterke,
hukommelsen utvasket
og sakte, men sikkert følte at jeg bare var.
Helt til en dag,
– til den dagen da kroppen sa stopp.
Kommunikasjonen den hadde bedrevet var nyttesløs, så derfor trakk den ut proppen og sendte alle kreftene ut med tidevannet. All energien gikk over i historien og kroppen segnet om på sofaen eller i senga, – og der ble den i flere måneder.
( og er der delvis enda)
Den lå der kraftløs, mens hodet hadde planer om å fortsette i samme tempo.
Men, det gikk ikke.
Manglende evne til å gjøre ting fjernet mestringsfølelsen, – fikk meg til å føle med verdiløs.
De manglende kreftene ga meg også dårlig samvittighet ovenfor både jobb, familie og overfor meg selv.
Jeg hadde det trøblete med å innse at jeg ikke bare klarte å ta meg sammen!
Det var nemlig umulig å ta seg selv i nakken eller å gå den siste mila.
Det handlet ikke om vilje.
Jeg var makteløs.
Det gikk rett og slett ikke!
Jeg gikk tom for energi, – helt tom.!!
Kreftene forsvant ut med tidevannet. ! – og det er stadig lekkasje !
( så nå har dere fått en liten forklaring på hvorfor innleggene er sjeldnere, ordene tommere og meningene svakere. Jeg har dessverre blitt utladet )
Petrine
Dette er også en av de innleggene som er for den tiden i fjor høst da jeg lå langflat på sofaen. Fremover så kommer det ulike innlegg om temaet Kraftløs #utbrent Følg gjerne facebooksiden til bloggen for å holde deg oppdatert
09 oktober, 2017
Ord til trøst
I går gikk jeg en liten tur ned til mitt lille fristed,- det koster verken mange minutter eller kalorier å komme dit, men det gir masse ro, rom for tanker og mulighet til å puste ut. Jeg vet ikke, men jeg føler at jeg hører til ved vannet, – og hashtag strandavår er det jeg bruker når jeg viser bilder herfra.
Det er ikke sånn at jeg eier en egen strand altså, men jeg føler den som vår. Det er nemlig mange faste som kommer hit, så vi har et eieforhold til stranda, steinene, den lille bekken og plenen. Akkurat som vi.
Jeg tok et lite friminutt på stranda vår i går, – og det var da jeg plutselig kom på et ordtak jeg har lest eller hørt. Det sier at
«den som har vært travel lenge må stoppe opp og vente på sjelen.»
Da ble det ikke så trist å vente på at engerilageret blir fylt opp igjen.
Petrine
#høst #ordtak #strandavår #solnedgang #friminutt
20 mars, 2017
Å lade batteriene i naturen
Jeg må innrømme en ting, og det er at jeg har hatt trøbbel med å holde nyttårsforsettet mitt. Jeg skulle gjøre en ting hver eneste dag, for min egen del. Bare fordi jeg har lyst til det. Det er flaut å si det, men jeg har ikke helt peiling på hva jeg har lyst til. – Annet enn å fylle kroppen med energi og glede. (Lageret er enda ikke overfylt).
Men, jeg har vært flink til å være ute, med et mål om å få lade batteriene mine. Det er godt for kroppen og hodet å være ute i naturen! Stillheten gir meg ro til å tenke egne tanker og mulighet til å slappe av. «Alt» annet forsvinner!
Jeg har et mål om å være en liten tur hver eneste dag. Det har jeg vært og våren har gjort at jeg har vandret i snø, i søle og ikke minst blant vårblomster. Vi går jammen inn i en flott tid, – jeg vet ingen farge som er finere enn den vårgrønne! – og ingen blomster som er finere enn de som stikker seg frem etter vinteren. Som de blåveisene jeg har knipset her.
PÅ fredag så spurte ei venninne om vi skulle tenne bål og ta kveldsmaten i solnedgangen. Det synes jeg var en god idé.
Vi gikk ikke langt, vi var ikke ute i mange timer, men vi hadde et godt, stemningsfult og hyggelig friminutt.
Vi skal jammen ikke langt avgårde før hverdagen kan smake litt fest
Petrine
#uteliv #friluftsliv #liveterbestute #glimtfrahelgen
02 februar, 2017
Jeg vil til skogen
Jeg vurderte å skrive et innlegg om januar, men utover at det er en gal mann på andre siden av Atlanteren skremmer vettet av meg, – så har jeg lite å fortelle om.
Mannen får nok av mediaomtale, jeg lurer på hva som fikk folk til å velge han og konstanterer at det er lite jeg kan gjøre. Annet enn kanskje å lage min egen mur, med tak, som kan brukes til tilfluktsrom når hele verden går av konseptet.
Det har jeg ikke plass, materiale eller energi til.
Derfor drømmer jeg meg til skogen, til uteliv og til å nyte lyset som er på vei tilbake.
Jeg vil til skogen
For meg er de største drømmene de små øyeblikkene, nå om dagen.
Jeg deler noen ord fra et dikt med dere, fordi de rett og slett understreker at det beste i verden er gratis.
Jeg vil til skogen og ligge ute
med øks og skreppe og kaffekjele
på granbarslaken og mosapute
og kjenne frihet i kropp og sjel
Einar Skjeraasen
Livet er best ute!
Ha en god dag og nyt øyeblikkene!
Petrine :)