Du bør ikke skue hunden på hårene.

I mange år så hadde jeg en god følgesvenn, som var med på det meste i livet mitt. Den var i Danmark og på fjellet, på venninnetur og på turer hvor jeg trengte å være alene og den inneholdt det meste av livet mitt. Plutselig så var vennen min inne til sjekk og fikk dødsdommen. Det ville koste meg masse penger om jeg skulle opprettholde vennskapet. Det var i alle fall det jeg fikk fortalt.

Jeg snakker om den blå bilen min!!
Etter mange års følge så fikk jeg beskjed om reperasjonen ville koste mer enn bilens verdi. Det var bare en ting å gjøre, tenkte jeg

Jeg måtte bytte ut mitt kjære fremkomstmiddel med et nytt kjøretøy. Et uten personlighet og felles historie. Dessverre,

Men, det var faktisk ikke bilen som innlegget skulle handle om, – for på vei til en løpetur stakk jeg innom en liten bankfilial. Det er lenge siden, forstår dere, for det var før den digitale bankhverdagen. Jeg kom inn i det lille rommet, – ikledd jobbesko, løpetøy og et smil. Jeg skulle jo bare ha et midlertidig lån, fordi jeg nettopp hadde solgt et hus og skulle løse ut lånet i det jeg skulle inn i en ny bolig .

Samtidig som meg så kom en annen dame inn i lokalet. Hun hadde dressjakke, høye heler og et trangt skjørt.

Jeg hilste på damen bak skranken, fortalte mitt ærend og ble overrasket over at damen avslo henvendelsen i det jeg hadde fremlagt den. Det helt uten å gå inn på min konto. Hun henvndte seg deretter til damen i den fine innpakningen. Jeg ble stående mens de høye helene sto stille og damene kom til en løsning. Jeg hadde bestemt meg for å trosse at pengene mine sto å en konto med få uttak i året, – og jeg ventet til det var min tur igjen. Da jeg kom frem til damen så ba jeg henne om å flytte pengene mine til en annen bank, – hvorpå damen da, helt uten takt og tone utbrøt: «Har du så mange penger??»

Jeg flyttet pengene, kjøpte meg bolig og fikk hjelp av en kamerat til å redde livet til følgesvennen min i noen år til.
Det er et av mine innspill til at barn får seg til å si at «Bare fattige mennesker handler på Cubus,»

Faktisk så sier ikke innpakningen vår noe om hvilken kapital vi har i kroner og øre. For min del så er jeg opptatt av at det skal bli mindre kjøp og kast, at vi bør ivareta miljøet og at jeg vil at gutten min skal lære at hvilken verdi man har som menneske handler om hvordan man er mot hverandre. Vi har et klesskap med masse arveklær, – og jeg vet at Petrus ikke har en fattigslig barndom. Han har opplevelser i bøtter og spann, han har mange å leke med og han har klær som passer både årstid og aktiviet. Dessuten så synes han det er stas å bruke klær som han har fått av en han ser opp til.

Har du tenkt på at i det du står for at menneskers verdi måles i hvor klær er kjøpt så er du med på å fremme mobbing og er med på å  sette matrielle verdier høyere enn mellommennekelige: Burde ikke du gå i deg selv? Og nå sier jeg ikke at du ikke kan kjøpe dyre klær til barna dine, men det er holdningen du viderefører som ikke er god. For at de opprinnelig fra barn, det har jeg vansker for å tro.

By the way, man vet ikke om klærne med riktig merke – og prislapp er betalt kontant. Det finnes mange på vei i luksusfellen der ute…

Petrine :)

Noen ganger så tenker jeg at jeg ikke skal bry meg og ikke skrive innlegg som handler om økonomi, for jeg tror at når vi tar det opp så kan det oppleves vondt for de som føler at de ikke strekker til, men samtidig så mener jeg at vi som voksne må prøve å fremme gode holdninger.

Det er ikke føsrte gang dette temaet er i media, – jeg skrev et innlegg i 2013 : Les det gjerne her