21 september, 2016
Kjære, unge vakre deg!
Etter at jeg hadde lagt ut innlegget om min venninne så fikk jeg dette bildet av ei ung jente
Hei, frøken lattermild!
Det er så lenge siden sist vi snakket sammen. Det er en stund siden du holdt meg oppdatert på Hotell Cæsar, som jeg aldri har fulgt, på bloggere og på hvor det finnes spøkelser! På ordentlig! Vi har ledd mye, jeg har stilt spørsmål til valgene dine og vi har nok ikke allltid sett ting fra samme vinkel og vært enig om hva som har vært det lureste veivalget. Men, vi har trivdes sammen og det er jo godt nok.
Noe av det vi har snakket om er at vi har hatt så totalt ulik oppvekst, både fordi jeg vokste opp på en annen tid enn deg. Men, der jeg opplevde et stabilt hjem, så har du flyttet fra sted til sted og ikke sammen med de som satt deg til verden. Husker du at vi drøftet om årsaken til at du ikke følte deg god nok, at du stadig trengte forandring og at du trengte svært hyppige tilbakemeldinger på hvem du var? Vi kom til at vi alle trenger å høre til, vi trenger å følge oss verdifulle og vi trenger å være en del av en gjeng. Det er lettest å kjenne det igjen når vi ser på bittesmå babyer, de overlever jo faktisk ikke om de ikke får stell, mat og kroppskontakt, men det gjelder oss som har levd litt lenger også. Vi var enige om at det betyr det samme for deg, meg, søsknene dine og alle andre vi kjenner. Vi konkluderte med at vi er sosiale, vi trenger anerkjenelse, vi trenger å bli tatt på alvor, bli møtt med respekt og oppleve at vi er verdifulle. Det er av samme grunn at det er så vondt og vanskelig å bli holdt utenfor. Kanskje det også er derfor vi ønsker å bli likt? Av oss selv og andre?
Nå ser jeg for meg at du lurer på hvorfor jeg i alle verden ikke forteller om ferieturer, føtter med slippslapper og rødlakkede negler eller at Petrus har fått ny sveis i dag, når jeg først tar kontakt med deg. Det er jo så lenge siden vi tok en prat. Fakta er at jeg tenker at det er best du leser dette her, – og at vi heller tar en kopp kakao når du er tilbake i gamlelandet. Da kan vi snakke om løst og fast.
Jeg skal være ærlig, – og det er at jeg er bekymret for hvordan du har det. Jeg er bekymret fordi det er noe som er forandret, – og det kan jeg se, selv om vi ikke er i samme land, i samme by eller i samme rom. Du vet jo at også så gamle damer, som meg, de er på instagram. Jeg bruker kontoen til å se glimt fra ulike hverdagsliv, til å finne inspirasjon og til å se på fine bilder. Du, vet at jeg har lyst til å lære foto, – og da er andres kompetanse god læremester. Og, det er akkurat instagramkontoen som bekymrer meg. Ikke min, men bildene du legger ut på din. De siste årene har bildene dine bestått av steder du har vært, fester du har deltatt på, ting du synes ser morsomt ut og av hverdagslivet ditt generelt. Men, det siste halve året så ser bildene helt like ut. Du står meget lettkledd foran et speil, du viser frem magen, du ser veltrent ut og du har brystet frem. Kommentarene dine omhandler hvor mye du har gått ned. Sist oppdatering var 6 kilo i minus, – og samme dag skulle du ut på to ulike treningsturer.
Hallo, du som ikke gadd å gå en tur uten en belønning i den andre enden! – Hva fikk deg til å skifte fra dongeri til treningstøy og til å være bedagelig til å bli en duracellkanin? Var det redselen for å ikke være god nok eller ønske om tlbakemelding? Eller faktisk noe helt annet?
Jeg kan se for meg at du himler med øynene nå og sier noe om at jeg alltid har heiet på å være i bevegelse. Jeg kan skrive under på at jeg tror kroppen er til for å blir brukt, men den trives nok ikke med å bli misbrukt. Du, må arrestere meg om jeg tar feil, men jeg har en mistanke om at treningen og spisingen din har gått over styr, – og at du har utviklet spiseforstyrrelse. Det er når man opplever at mat, kropp og vekt blir det viktigste i livet. Det er akkurat slik det ser ut for meg når jeg ser på dine bilder, dag etter dag.
Det kan ser ut som dine behov for tilbakemeldinger, behov for å føle deg verdifull og behov for å føle deg perfekt har gått litt ut av kontroll. Det kan se ut som om reklamens makt, for samfunnets definisjon på velykkethet og kanskje til og med de bloggerne du fulgte sine kropper har skapt uoppnåelige mål for deg og for kroppen din. Det kan hende at jeg tar feil, selv om bildene dine og magefølelsen min sier at dette ikke er greit.
Her kom altså brevet med min bekymring. Det er flybåren fra gamlelandet fordi jeg bryr meg og fordi jeg er redd om deg. Jeg dømmer deg ikke, for jeg liker hvem du er, uansett hvordan kroppen din ser ut, men jeg ønsker at du tenker over hva jeg har skrevet. Jeg har et ønske om at du klarer å være ærlig mot deg selv og at du tar kontakt med helsepersonell. Her i Norge kan du kontakte Mental helse på tlf 116 123 eller for deg er det kanskje lettest å ta kontakt med sidetmedord.no
Jeg gleder meg til vi kan møtes for å snakke om sommerens opplevelser, – når du er tilbake i gamlelandet utpå høsten en gang.
Ha det moro på tur, – og vær ærlig med deg selv når du tenker gjennom det jeg har skrevet.
Du fortjener å ha det godt, – og du er god nok som du er!
Petrine:)
20 september, 2016
Klarer jeg å komme i gang ved hjelp av sunn forduft?
Funnet på cnn.com
Hei,
nå er det allerede september og jeg hadde i sommer planer om å kome godt i gang med bloggingen. Jeg har en liten plan og kjøreliste, så får vi se om jeg klarer å fullføre den. I sommer tenkte jeg at jeg skulle sette av masse tid til å blogge og at det kom til å bli lettvint å rable i vei, men sannheten er at jeg har hatt behov for total avkobling fra alt som ligner på hverdag. Og en av de tingene jeg tenkte at jeg skulle skrive om var Sunn fornuft plakaten. Årsaken til det er mange.
Om jeg er på Bloglovin og ser på de mest populære postene, så er det i overkant mange som handler om kosthold og trening. Jeg tenker at det kan gi oss en pekepinn på hva vi ønsker å leve opp til, hva vi ønsker å lese om og noe om fokuset vi har i samfunnet på kropp, mat og trening.
Nå er jeg ingen livsstilsblogg, men jeg er en av de som faktisk ser at jeg har et godt utbytte av å løpe og av å spise relativt sunt. For meg er det to ting som gjør at jeg kobler ut, – det ene er å gå tur i naturen, gjerne i sammen med kameraet mitt, og det andre er å løpe. Og kroppen trenger jo bevegelse. Det mener ekspertene, noe jeg også har erfart. Man har mindre smerter, man sover bedre og er jevnere i humøret om man får brukt litt energi hver dag.
Det er når maten og kostholdet tar over, når det blir det som styrer dagen og handlingene at det er i ferd med å bli feil. Og jeg tror mitt søk på Bloglovin kan si noe om hvor mange av oss som har et mål om å bli en bedre, les lettere, sterkere, smidigere og vakrere, utgave av oss selv. Og for alle som er usikre og som ikke er fornøyd med seg selv så kan blogger som har mye fokus på akkurat kropp, mat og vekt være med på å skape urealistiske ideal. Et ideal som kan skape vonde opplevelser, dårlig kroppsbilde og manglende evne til å kose seg med maten.
Jeg tror at vi som voksne har viktige verdier å ivareta, for at de yngre skal vokse opp med en god helse kombinert med et godt kroppsbilde. Det kan være at vi trenger å være aktive med barna og servere relativt gode matvarer.
Nå kommer jeg ikke til å gjøre store endringen på bloggen for å minske kroppspresset herfra, men jeg kommer til å legge ut et par innlegg som er knyttet til temaet. Det ene er et brev til ei ung jente og det andre er deler av en mail jeg har fått sendt etter innlegget jeg skrev om min venninne. Les gjerne det innlegget også om du ikke har lest det tidligere :) Det andre er også et brev som jeg har skrevet til ei ung jente. Jenta kan være en jeg kjenner, kan være flere jeg kjenner og det kan være hvem som helst. Sannheten er at det finnes jenter som forandrer fokus, hvor kroppsidealet jages etter og fikseringen kan bli altomfattende. Da handler det ikke om å holde seg frisk mer, for i det fikseringen blir en del av livet så er det inne sunt.
Da vet dere at det kommer litt de nærmeste dagene, og så får vi håpe at det blir sparket i gang.
Petrine
18 juli, 2016
Å ha ei venninne som hadde forvrengt kroppsbilde
En kropp som virker, Ja, takk!
Da jeg var yngre enn jeg var nå, så var jeg aktiv med løping og trening generelt. Jeg hadde ei venninne som jeg trenet fast med. Jeg hørte henne i utviklingspssykologi, vi snakket om jobb, vi hadde samtaler om fotball, løste verdenskriser, delte morsomme historier og det vi snakket minst om var hennes usunne forhold til mat og kropp. Selv om vi begge var klar over at det styrte hverdagen hennes.
Hun er, og var da, en flott, veltrenet og vakker jente.
Vakker, tvers igjennom.
Ei sånn dame det er behagelig å være sammen med og som er god med de rundt seg.
Jeg vet ingen som er mer positiv til verden rundt seg enn henne, – og jeg vet heller ingen som er så på riktig plass i livet som akkurt ho. Hun arbeider med de som trenger ekstra støtte, enten ved å hjelpe det lille barnet til å komme det ekstra skrittet videre eller når hun er med for å støtte ved livets slutt.
Jeg er glad i denne dame, som jeg var glad i den jenta for mange år siden. Det som var så synd, var at hun ikke var glad i eller fornøyd med seg selv. Det er vanskelig for oss som står på utsiden å forstå at mat og trening kan styre livet totalt, – og enda vanskeligere å se at ei du er glad i og synes er vakker ikke kan se det selv. Hun så ikke selv at hun var svært så tynn, – for tynn faktisk! Da hun så seg i speilet, så mente hun at hun burde bli enda vakrere i sine øyne. Det var dessverre synonymt med utseende på kroppen og det å bli enda tynnere:
Det blikket hun brukte hadde forstørrelsesglass i linsene, – for hun så at hun var tykk og utrent.
Ikke vet jeg om hun var totalt blind for alle de gode verdiene hun sto og står for.
Seriøst, som venninne så var det uforståelig.
Både hva hun så og at hun ikke hørte på de tilbakemeldingen vi ga.
«Herre-min-hatt!;» husker jeg at jeg tenkte, «Skjønner hun ikke hvor fin hun er som menneske og ser hun ikke hvor flott hun er?»
Men, sannheten er at det gjorde hun ikke.
Det var også vondt å se at maten ble noe annet enn kos. Hun telte, målte og veide. Det handlet om å ta seg bra ut og ikke om kroppens behov for riktig ernæring. Det handlet om å få forbrent nok kalorier og ikke om å få kroppen til å yte maksimalt og ha god fysikk. Alt ble styrt av tvang, – og hennes kroppsbildet var forvrengt i forhold til det vi så.
For meg , -merkelig og kjempe vondt!
Heldigvis så holdt hun på maten hun puttet inn og hun sluttet ikke å spise, men jeg vet at spisevegring kan føre til at man ikke inntar næring i det hele tatt. At noen må passes etter inntak av mat og at det å få i seg nødvendige kalorier kan bli en kamp.
Dessverre! Det ødelegger flotte kropper! Jeg vil tro at det også demper livsgleden. Unge mennesker lever med behov for kontroll!
Jeg har spurt den vakre dama om hun husker hvordan det hele startet.
Hun svarte at hun ikke er helt sikker, men mener at foreldrenes skillsmisse var en utløsende faktor. For i en slik sårbar periode så dukket vonde tilbakemeldinger fra medelever på barneskolen opp. Hun kjente på sin egen følelse av utilstrekkelighet og bildet hun hadde av seg selv var dårlig. Da jeg nettopp leste om spisevegring så passet dette inn med årsakene som ble nevnt. Det ble blant annet sagt at det er mange ulike grunner til at man starter med et tvangsforhold til mat og kropp, men at ofte så kan det være biologiske, sosiale og psykiske faktorer som spiller sammen. Noe det da gjorde for min flotte venninne.
Det er ikke bare min venninne som får mat og kropp som fiende. Det er ikke bare hun som har kroppens størrelse som mål på vellykkethet. Spisevegring er den vanligste psykiske lidelsen blant unge jenter i alderen 13 – 25 år. Og man antar at 90 prosent av de som har sykdommen er jenter og unge kvinner.
Denne uken så ble Sunn Fornuft plakaten lansert. Den er laget i samarbeid med Susanne Kaluza og kvinneguiden.no, Anette Haga i Bonnier, Ingeborg Heidal i Adlink/aller, Laura Oskardottir i United Influencers og Finn Skårderud fra Villa sult. Målet med plakaten og samarbeidet med bloggere er å gjøre det lettere å skrive om kropp og helse på en god måte.
Jeg vil i løpet av flere innlegg fremover presentere mer om temaet og ikke minst vise plakaten og dens innhold.
Vi står sammen for å fremme et samfunn hvor man er fin nok akkurat som man er.
En kropp man trives i? Takk, som byr!
Kjenner du noen som du lurer på hvordan du skal møte, eller sliter du med denne problematikken selv, så har Mental Helse en døgnåpen vakttelefon hvor du kan få tips og råd. Ring da 116 123 og om du uttrykker deg bedre skriftlig så er det et tilbud til deg på sidetmedord.no
Alt utover det, spiller ingen trile
Petrine :)
Bare for å ha det på det rene, min venninne vet at innlegget kommer og har godkjent det jeg har skrevet.
Da jeg valgte bilder til dette innlegget så valgte jeg noen som er i farta, som bruker kroppen sin til lek, mestring, bevegelse og glede. Hva mer kan vi ønske oss enn en god helse og en kropp å trives i?
Teksten under bildene er kreert av Sunn fornuft plakaten_