23 desember, 2017
Jul, minner og savn
Det er jul nå.
Det var mammas tid.
Hun brukte tid og energi, hun brukte metervis med pakkebånd og pakkepair der hun skulle huske på alle hun kjente! Hun koste seg der hun sang og styret på mellom kakebakst og andre julesysler.
Jeg savner det.
Jeg savner henne og jeg savner oss.
Den lille gjengen vi var, som hørte på sølvguttene klokken fem, som spiste så mye middag at vi måtte vente med desserten og som måtte vaske opp før vi kunne pakke opp gaver. Gavene var ganske uviktige, – for vi pakket opp en nå og da, – og rakk både kaffe, kaker og dessert innimellom slagene. Dessuten så fikk pappa alltid julehefter eller bøker som han leste litt om og fra for oss. Jeg savner han også.
Jeg savner pappa!
Jeg savner at vi dro ut på julaften for å handle gave til mamma. Jeg savner da jeg var liten og var med på å dele ut julegaver og jeg savner at han lærte meg glede med bøker og historier. Jeg savner de siste julene vi hadde sammen, selv om jeg da hadde to kjøleskap å fylle, to steder å lage mat og en haug med ekstra gaver å handle. Alt gjorde jeg med glede, fordi han satt så veldig pris på at vi kom, – og han var så flink til å fortelle oss det. At du brydde deg, at han var glad i oss og at han var takknemlig for besøk og hjelp. Og han var redd om hvordan det skulle bli når han ble borte, -.visste han hvordan det skulle bli ?
Jeg savner foreldrene mine, – og gleder meg sånn over gode minner.
For jeg er heldig, jeg har vokst opp sammen med folk som er gode med hverandre,
et hjem hvor alkoholen ikke tok plass
og hvor det var glede i det lille.
Jeg savner det mer enn noen gang, – for ikke alle har hverandre i fokus.
Jeg savner foreldrene mine,
– jeg savner oss!
Men, jeg har heldigvis med meg mange gode minner og fine tradisjoner! <3
Petrine
22 desember, 2017
Å se at julen også er sår
Jeg bar på en sorg i mange år over at jeg ikke hadde barn. Høytider løftet denne sorgen opp og frem, spesielt høytider og andre anledninger som handlet om barn.
Mange av vennene mine hadde barn og de traff hverandre på barnas bursdager, til juletrefester og alt som har med barn å gjøre. Jeg hadde ikke barn, – og var ikke en naturlig del av dette felleskapet. Det var sårt, – også fordi jeg ønsket at livet var annerledes.
17. mai, var fellesskapets dag , – og julen var har et race av slike dager. Sånne «såre, kjenne på – at – man – skulle – ønske – at – livet – var – annerledes – dager.» Det startet jo før advent, når temaet om julekalender dukket opp, snek seg gjennom gaveinnkjøp, juleinnkjøp og toppet seg på julaften med ønsket om å se barnlig forventning i små gnistrende øyne. Det handlet ikke om at jeg ikke gledet meg over å gi, for det gjorde jeg da og det gjør jeg nå. Det handlet ikke om at jeg ikke satt pris på barna rundt meg, for jeg har brukt mange timer sammen med venners barn, har vært barnvakt og hatt med meg noen av de på ferie. Jeg digget de. Så jeg hadde og har evnen til å glede meg over de som var rundt meg, – men jeg hadde et savn. Et savn som ble borte da Petrus ble født, for nå er det jeg som pakker kalendergaver, leser ønskelister skrevet av barnlig skrift og gleder meg til å se forventninger i gnistrende barneøyne. Og Petrus kan det der med å gnistre. Han er god til å smile, han elsker å tulle og han har nedtelleing til julaften både på dag, time og minuttnivå. Han gleder seg til og over jula.
Så i vår iver etter å glede oss til jul, så har jeg et ønske om at vi ser de som har et sårt forhold til høytiden.
Se de som har et ønske som ikke blir innfridd, de som har mistet noen, de som ønsker de var sammen med barna sine og de som lever i et familieforhold som gjør høytider vanskelige. For det har jeg sett gjennom årene, at jeg var heldig som vokste opp i en familie, hvor det var trygt og godt å være. Det er nemlig ikke alle som har « tanter, onkler eller andre som er glad i seg» ( sitat Petrus ), ei heller i familier hvor de klarer å rydde opp i konflikter og noen vokser opp i hjem hvor vold, rus og alkohol er en del av hverdagen.
Høytider kan virke som forstørrelsesglass på følelser, på godt og vondt! Jeg har det godt og jeg har den gleden i livet som jeg vil ha, men husk:
Det er ikke alle som løfter julen høyere enn himmelen, for noen er hverdagen best.
Om du skal gjøre en god gjerning i dag, så smil til de du møter, – også de du ikke kjenner.
Petrine :)
07 november, 2016
Pepperkaker, melk, freia melkesjokolade og allehelgenshelg.
Petrus spiste pepperkaker i går. Han var hos storesøsteren sin . Der fikk han noen pepperkaker som han gomlet på. Det ga meg gode og litt sørgmodige tanker på en gang. Pepperkaker og melk var vanlig kost for bestefar og Petrus, da pappa enda levde. De koste seg sammen med kakene som knaste og som smuldret opp i munnen, – og de var enige om at det var god kaffemat. Det og Freia melkesjokolade.
Spisingen fikk meg til å tenke på pappaen min, på den dagen da verden gikk videre selv om hjerte hans sluttet å slå, på livet vi levde og på alt jeg savner. Jeg tenkte på mamma, på de daglige små samtalene, på alle ganger jeg var irritert på henne og mest av alt latteren og gleden hennes ved å omgåes andre og dele av det som kunne deles. Det er så rart at livet hennes sluttet i løpet av noen korte timer og enda rarere at jeg får vondt i magen når jeg ser reklamen om prat, smil og løft som går på tv – en om dagen. Mamma fikk hjerneblødning, og selv om hun kom raskt herfra og kunne snakke da, så ble hun liggende på et venterom på sykehuset noen timer ( ja faktisk flere) før de undersøkte henne og skannet hjernen hennes: Da var skadene for store. Jeg blir derfor kvalm hver gang jeg ser reklamen, for selv om vi reagerte raskt nok, så var det glipp i systemet da vi kom et steg videre. Og pappa ville ikke fremme dette som sak, for vi hadde mistet mamma, uansett.. mens jeg tenkte at vi kanskje kunne hjelpe noen andre.
Det var de pepperkakene i går som fikk meg til å kjenne på sorgen. Den er ikke så vond lenger, men det er en sår følelse og et ønske om at jeg fortsatt skulle ha de med meg. Jeg skulle jo gjerne hatt de som besteforeldre til Petrus, hatt de som rollemodell for de gode holdningene jeg savner, deres omtanke og generøsitet og mest av alt fordi de var mamma og pappa. Jeg er fortsatt glad i mamma og jeg er fortsatt glad i pappa, – og jeg savner deres støtte og det at de var glad i meg uansett. Jeg var det viktigste for dem, som Petrus er for meg!
Denne helgen er det Allehelgenssøndag, – og den er satt av fordi vi skal minnes de som ikke lenger er blant oss. De som vi savner. Den er satt av til å kjenne på sorgen og til å tenne lys. Vi har i dag tent lys for alle de gode minnene, for all latter, for alle turer, for alle lesestunder, for alle diskusjoner og krangler, for alle morsomme historier, for all selvironi og artigheter, for papperkake, melk og Freia Melkesjokolade. Det blir gode minner av slikt.
Vi har tent lys for å få det til å skinne på kirkegården og for å få de varme og gode bildene man har av de man savner skal lyse.
Vi har tent lys for å lyse opp i mørket, – og vi skal se til at det brenner i flere dager.
Vi har tent lys for sorgen også kan være god og savnet kan minne deg på det fine du har opplevd
Har du noen du savner og som du skal tenne lys for denne helgen?
Petrine