24 mars, 2017
ord, ord, ord…
Altså., det her er en av de innleggene som kan være personlig og som sikkert kan treffe flere enn meg hjemme.
Det er nok ikke bare jeg som har latt tanker og skravla gå når man møter noen med tilsvarende frustrasjon og opplevelse som deg selv? Jeg synes jo ikke det er greit, og jeg bruker tid på slik etter på. I håp om at jeg ikke kaster meg på en slik runde siden, – selv om jeg faktisk er frustrert over situasjonen. For det er jo ingen løsning i skravlinga, det kan føre til at folk blir såra, rykter spredd og det er vel i bunn og grunn slik mobbing oppstår. Det er nok ikke bare jeg som har det sånn. At man lar seg rive med, at man ikke kan se en situasjon fra flere sider, at vi glemmer de andre sin versjon og at man kan gjøre ting vondt verre.
Jeg har mange ganger vært lei meg, nettopp fordi jeg har blitt definert av andre enn de som kjenner meg godt og som ikke vet noe om situasjonen. Jeg vet hvor håpløst det er å ikke få lagt frem sin egen sak og få lagt ballen død. Det er super vondt og super vanskelig. Allikevel….
Nå er jeg våken.
Det er natt, – jeg burde sovet.
DU sover kanskje?
Helt uvitende om at jeg ble hektet med i min egen frustrasjon
og snakket om personer og situasjoner ,
– på et sted hvor det ikke burde komme?
Petrine :/
01 april, 2016
Å snakke med Petrus om mobbing
-«Mamma, – hva er mobbe?»
– «Mobbe er at man gjør vonde ting mot en annen mange ganger. For eksempel slår, dytter, at man blir enige med vennene sine om at en ikke får være med nesten alltid, at man snakker stygt om og sånne ting som ikke er en hyggelig måte å være på mot andre. Har du opplevd det? »
– Ja noen ganger!
– » Hva tenker du på da?»
– «Myke, søte kattunger!»
Note myself: Husk at barn tenker konkret og ikke i overført betydning!! :)
– og kopier gjerne strategien om å tenke på noe hyggelig om verden går litt i mot.
Petrine :)
30 april, 2012
Petrine skrek, og fikk svar…..
For lenge siden så skrev jeg et innlegg fordi jeg var fortvilet på et barns vegne. Det handlet om et barn som ble mobbet, i mange år, og som byttet skole på grunn av denne sjikaneringen. Hvordan barn har det og hvem som har ansvar for at barn har det bra, det ligger mitt hjerte nær.
Jeg mener helt og holdent at de voksne har et ansvar, både som foreldre og som de voksne barna møter gjennom skole og barnehage. I Petrine skriker mener jeg at skolens personale hadde en jobb å gjøre- Innlegget Petrine skriker ligger her, og jeg anbefaler dere å lese det før dere leser fortsettelsen på innlegget. Fortsettelsen handler om at barnets mamma i dag har kommet med et svar på innlegget. Det handler om hvordan hverdagen har blitt etter at barnet måtte bytte skole:
Jeg tar meg den frihet å legge ut svaret her :
Hjertet mitt ble varmt av glede
«Barnet du skriver om har det veldig fint på sin nye skole, med nye venner, ny start med blanke ark og en helt ny, mobbefri hverdag. Barnet kommer aldri hjem med tårer på brillene lenger. Barnet får være seg selv og lærer på skolen at alle mennesker er like mye verdt og at alle mennesker har noe ved seg som er unikt. På skolen lærer barnet at alle lærerne er der for å hjelpe barnet i å utvikle seg som menneske. Så til tross for mange vonde år med mobbing, slag, spark, utestengning og stygge kommentarer så har dette barnet en ballast og en evne til å empatisk tankegang de fleste barn er foruten. De mentale sårene har for alltid ha satt sine spor og de første årene på skolen vil for alltid ha arr i hjertet til barnet. Voksne som hører barn forteller noe i skolegården bør tenke seg om før de svarer «sånn er livet». Det er ikke mulig å svare barnet hjemme når det spør «hvorfor er livet sånn bare for meg mamma?»
Skolebytttet var det eneste riktige i dette tilfellet. Som pedagoger og andre ansatte på skolen/barnehagen utgjør det en signifikant forskjell om man tar tak i problemene FØR det blir mobbing. Og OM det utvikler seg til å bli mobbing! GJØR NOE MED DET!!!!! Bitterheten i morshjertet mitt begynner å avta og jeg tenker fremover og ser hvilken gave barnet har fått ved dette skolebyttet. Klem»
Her kommer min oppfordring til akkurat deg: Det er ditt ansvar å bry deg ! Både du som forelder og du som faktisk er ansatt for å ivareta barnas ve og vel !!!
Petrine :)
27 april, 2012
Petrine SKRIKER
I dag snakket jeg med en bekjent. Hun fortalte om et barn som skal bytte skole. Det er ikke noe uvanlig i skolebytte. Men …
Dette barnet skal bytte skole fordi det i 5 år har blitt mobbet på nærmiljøskolen. Det til tross for at det har vært kjent for både lærere og foreldrene. Både for foreldrene til barnet som har blitt mobbet og til de som har mobbet.
Petrine kjenner at mammahjertet blør: Hun kjenner at hun er redd for at vår lille Petrus skal møte barn som vil hevde seg i verden ved å tråkke andre ned. Og hun håper at han ikke skal hevde seg ved å tråkke på andre. Hun får vondt av barnet som skal bytte opplæringssted i håp om å få gode og glade dager. Det vakre barnet som har kommet hjem med sår, knuste briller og vonde erfaringer. Hun synes det er vanskelig å forholde seg til at barn er barn værst. Og hun kjenner at hun blir SINT for at voksne mennesker ikke har klart å stoppe atferden.
Hun kjenner adrenalinet øke og temperamentet blir litt mer synlig enn vanlig. HUN HAR LYST Å SKRIKE TIL DET PEDAGOGIKSE PERSONALET; DERE HAR EN JOBB Å GJØRE; OG DERE BURDE HA KOMPETANSE TIL Å STOPPE EN 6 ÅRING!!!!!
I all verden hvilket barn i alderen 6 – 12 år er sterkere og har mer kompetanse og list enn en skoles personale? Hvilken voksen klarer ikke å fotfølge, stoppe og kronisk veilede en 6 åring? Den 6 åringen som nå er 11!!!! Vet man hvem som er mobberen, og man jobber med saken, så er man vel kroninsk tilstede? Man setter vel ord på og har hyppige møter både med familien til barnet som blir mobbet og ikke minst mobberens/mobbernes familier? Eller?
Jeg kjenner at jeg kunne skrevet side opp og side ned om denne saken, om mobbing og om de voksnes ansvar. Men det er fredagskveld og jeg har skreket ferdig!! Det uten å ha snakket med foreldre, lærere eller andre voksne som er innblandet i saken. Jeg har skreket for barn som ikke får gode relasjonserfaringer. Og jeg mener med hånden på hjertet at dette er de voksnes ansvar.
Phuu, godt å få luftet ventilene. Jeg har lett for å bli engasjert og berørt :) Og jeg synes det er vondt på å tenke på dette barnet …
Petrine :)
Og ja, jeg vet om at skole er både miljø og fag! Jeg vet at det er mobbing er vanskelig og jeg har erfaring med at barns tidlige skolerfaringer spiller en stor rolle for barnas fremtid )
Noen linker til sider om mobbing :
En elev forteller at læreren stoppet henne. Hun var mobberen.
Hvem mobber ? på ung.no
Barneombudets sider om mobbing
KJetil og KJArtans tips mot mobbing