I sine yngre dager så løp Petrine litt orientering. Det var spennende å jakte mellom trær og bekker etter den røde og hvite posten. Noen ganger løp jeg rett på og andre ganger så måtte noen omveier til. Jeg husker en gang i Danmark, hvor vi skulle orietere i en skog med branngater. De var rette og lignet mer på gatenettet i New York enn en skog med variert terreng som vi er vant til her. Jeg rotet meg bort. Heldigvis traff jeg en annen, og spurte etter veien. Han kunne bare finsk, og hadde ikke tid til tegnspråk. Han løp videre. Jeg valgte å følge en sti i en retning, og plutselig var jeg i mål. Hurra ! Det hører med til historien at jeg ikke fant de siste postene og brøt derfor løpet. Allikevel var jeg lykkelig over å passere målstreken.

 

Ingen i familien løper orientering nå, men vi pleier å kjøpe en konvolutt med kart hver vår. På de er det tegnet inn poster, noen som henger ute om våren og noen som henger ute om høsten. Ut fra postene så lager vi vår egen løype og kommer oss ut på tur. Og for barna er det å finne posten en belønning i seg selv. Vi har heldigvis tilgode å ikke finne en turorienteringspost. Men på noen poster har vi virret litt rundt i krattet før vi har funnet den :)

 

Om du er interessert så kan jeg ha et mega kjapt O – kurs her og nå:  Når du løper orientering så finner du frem i terrenget ved hjelp av et kart .  Det  er en «skisse» på terrenget, da du kan lese hvor stier, veier, myrer, bekker og grøfter finnes i forhold til hverandre. Kartet viser oss også terrengets form og fremkommelighet. Postene pleier å være plassert ved tydelige tegn/punkter i terrenget. Kunsten handler om å lese kartet godt, slik at det tas gode veivlag og man kommer rett på posten. Tegn på kartet har et visst system: Alt det blå indikerer vann; bekk, pytt, myr etc. Tynne brune «spagettilinjeer» = høydekurver. De sier noen om hvor kupert og bratt terrenget er.

Fargen gul /oransje er områder hvor det er lett å løpe, som jorder og andre åpne områder. Jo dypere grønnfarge kartet er markert med, jo vanskeligere er det å komme seg frem der. Sorte stiplete linjer er stier, sort heltrukker linje er en liten vei og brune litt tykkere streker er større veier.  Detta var svært grovt fortalt. Her kan du få mer konkret informasjon.

Trekker du ut et aktivitetskort fra Barnebokforlaget så kan du slumpe bort i et kort med kart og kompass. Om du ikke liker å lete etter poster i skogen, så kan det være at din vesle pode en gang i verden har tenkt til å bli med på 71 grader nord. Og da er det i alle fall viktig å vite at den røde pilen i kompasset peker nordover. På kartet er det tegnet inn hjelpelinjer fra nord til syd. Og på nordsiden er det tegnet en N. Og om dere vil trener dere på å ta ut kompasskurs så får dere tips her .

Knallfin lørdag til deg !

Petrine.