I dag var det selveste dagen!

Hovedpersonen selv våknet før fuglene.  Han var umiddelbar klar til å skrive seg inn på skolen, selv om klokkeslettet av meg blir definert som natt. Forventningene var store. Petrus hadde et ønske om å være med ei venninne og dessuten så skulle han leke, treffe vennene sine og rett og slett møte alle han kjente som er før han i utdanningsløpet. De som allerede er elever.

Endelig var klokken slagen. Vi var samlet i et stort rom sammen de andre skolestarterne og foreldrene deres. Du ble ropt opp og gjorde som jeg hadde sagt: Hør etter og gjør det de sier, så skal det gå bra.

Fadderne kom inn, – og jeg ble glad for at vi kjente flere fjes. Skolestarterne og de litt mer drevne ble delt inn i grupper før de skulle på omvisning på skolen. Petrus ble med en gjeng med barn som var ukjente, han satt og hørte etter og alt gikk bra, – helt til vi kom utenfor skolen. Da kom tårene, da kom trassen og da ble verden vanskelig. Du hadde ikke lekt, du hadde ikke møtt de du kjenner og du fikk ikke være med hun du ønsket som støttespiller. Det var litt trist.

Vi ble enige om å gå på kafe, heldigvis!

For da vi kom på flotte Alby og kafeen der så traff vi en gutt som hadde vært på skolen samtidig som Petrus. Vi ble invitert til å sitte ved samme bord, gutta fant tonen og glemt var tårene og trassen fra i sta. Og, så ble de første møtet på skolen farget litt lysere.

Heldigvis noen uker igjen i barnehagen!

Petrine :)

( innlegget ble skrevet for en liten stund siden)