24 juli, 2016
Byen som var kjent for lukta
«Å dra til Moss» er et begrep som jeg ofte fant i Donaldblader da jeg var lita. Da, som nå, synes jeg byen jeg bor i var/er flott! Jeg forsto ikke at å reise til denne østfoldbyen skulle være negativt. Men, som voksen har jeg forstått hva begrepet betyr, – og at det er kanskje er knyttet til den berømte Mosselukta. Den lukta som noen enda forbinder med fabrikken ved fossen, men som faktisk ikke finnes mer. Cellulosen som var en stor og viktig arbeidsplass i kommunen vår, er nå borte.
Historien startet da Momme Peterson kom til byen og startet en bedrift i 1801. Det startet med salg av trelast og tobakk, før bedriften satset på skipsfart. I 1883 så startet M. Peterson &sønn cellulosefabrikk , – og da startet den tidlige produksjonen av papir.
Fabrikken fortsatte å produsere papir, – noe som førte til at byen til tider kunne lukte som en utedo. Men, i 2012, så var dessverre fabrikken konkurs og mosselukta gikk over i historien.
For min egen del så er Cellulosen, som fabrikken het på folkemunne, synonymt med store godteposer og heidundrende juletrefester. Pappaen til ei venninne jobbet nemlig på fabrikken, – og jeg var så heldig at jeg fikk bli med henne på den største juletrefesten av de alle. Den ble holdt i Mossehallen, hadde konkurranser og, som sagt, den aller største godteposen. Det var tider det.
Da vi levde av industri i byen vår og da jeg fikk en stooor pose med godteri. Den inneholdt mer enn det vanlige papirkremmerhuset med smågodt for en krone
Ha en god sommerdag!
Nann Karin
13 november, 2015
Hverdagsbilder og barnehagepersonalet
Nå er jeg faktisk helt alene hjemme. Gutta er på isen og jeg prøver å lege en hodepine ved å sove, slappe av og løse opp på stive nakkemuskler.
Da jeg satt her tilbakelent så kom det en vakker mail i innboksen min. Innholdet fikk tårene til å sprette, mammahjertet til å svulme og via tankene dukket et akutt behov for å finne en stoppknapp opp. Jeg fikk lyst til å bremse tiden, – for bildene var fra Petrus sin hverdag. Den delen av dagen som inneholder vennskap, opplevelser og lek. Den delen av hverdagen som jeg ikke får lov til å ta del i. Jeg er jo på jobb når han er sammen med vennene sine, – og den beste heiagjengen i verden. Jeg tenker da på barnehagens personale.
Hver eneste morgen så ønsker de oss velkommen, uansett hvordan vi har det med humør og tid. De tar i mot en Supermann i farta eller en Per Pusling som har hatt en strevsom morgen eller natt. De tar i mot foreldrene som har mer eller mindre tid på vei videre ut i dagen.
De gjør det!, – hver dag!
De gjør det hyggelig, selv om vi har glemt matpakke, om vi har lyst på en prat eller om vi nesten ikke er tilstede i øyeblikket. De er imøtekommende uansett påkledning, livsyn, personlighet eller fremtoning. – Også om vi har glemt å vaske dressen som er stiv av møkk. Den dressen som personalet må ha på fanget når de skal trøste eller hjelpe barnet vårt,. De tar oss i mot med smil, hyggelige ord og gir oss tørkerull om hverdagens strev kommer ut av øynene.
De er der for barna vår og for oss.
Jeg er takknemlig!!
– også fordi jeg vet hvor krevende og allsidig en barnehagedag kan være.
Mailen fikk følelsene til å renne!
Jeg kjente på takknemligheten, på godhet og på vemod,
Midt i fanget kom det bilder fra situasjoner som for meg er fjerne, men som for Petrus er dagligdagse. Bilder fikk meg til å tenke på hvilken jobb barnehageansatt gjør og hvor heldige jeg synes de er. De får verdifulle timer med den flotteste gjengen jeg vet om,
– den gjengen som nesten har kjent hverandre hele livet,
– den gjengen som får Petrus til å ønske seg til barnehagen selv om jeg er hjemme,
– den gjengen som gir han liv og lære på godt og vondt.
Den gjengen som Petrus definerer som sine venner,
– og som han nektet å bli skilt fra da han var to år og skulle bytta avdeling. Han hadde planen klar, de skulle fortsette å være sammen. Akkurat slik ble det, heldigvis <3
Jeg kjenner på vemod fordi jeg gjerne skulle vært mer sammen med gjengen som Petrus er så glad i, jeg skulle gjerne vært med på turer og tankerekker og jeg skulle gjerne prioritert litt mer tid i barnehagen. Bildene minner meg nemlig om alt jeg går glipp av når han er i barnehagen og jeg er på jobb. Selv om jeg trives på jobben min og til tross for Petrus har gode dager sammen vennene og barnehagepersonalet, – så er det vondt å erkjenne at jeg går glipp av fine barndomsopplevelser som Petrus har.
Det er vel lov å kjenne på sårheten over hva man ikke er med på, men samtidig erkjenne at man er takknemlig for de som legger tilrette for gode dager for de under skolepliktig alder ?
Lysbildefremvisningen inneholdt også en sang av Lois Jacoby sin sang Hverdag. Den er obligatorisk på dager hvor foredrerollen vipper deg av pinnen: Hør den gjerne her
Petrine :)