05 november, 2019
På dagens to do liste
Det er tirsdag, og i dag var det kuldegrader da jeg sto opp. Nå er det fyr i peisen og jeg har brukt dagen til å lytte til en lydbok, rydde og ikke minst å strikke. I dag er det godt å ta det rolig, – men det står litt på to – do – listen likevel. Jeg deler den med dere:
- Fotografere litt her hjemme. Jeg er skikkelig dårlig på innendørsfotografering, og har som mål å trene litt på det.
- Planlegge morgendagens undervisning
- Dra til Sarpsborg, minsten skal spille hockeykamp. Det i en kald hall, så å få på seg godt med ulltøy er også viktig for at dagen skal bli god.
- Pakke inn noen kalendergaver , – og julegaver, for jeg skal forsøke å levere fra meg noen gaver til helgen.
- Strikke litt mer på det jeg holder på med. Jeg har alltid nye planer i hodet, når jeg holder på med en ting. Det vil si at det er hyggelig å ha strikketøy, men det er også hyggelig å drømme om et nytt.
- Betale regnininger, – ja , det må til det også
- Gå gjennom viktige datoer og plotte inn i kalenderen ut året.
- Slappe av foran peisen med en kopp te
- og som alltid, trene litt og gå en tur
Håper du har en fin, fin tirsdag ! For meg er det hverdagen som er viktigst.
Petrine
30 august, 2019
Det finnes dager
Det finnes dager da jeg glemmer alt jeg har vært igjennom,
hva kroppen har tålt
og at jeg fortsatt går til behandling for å holde meg kreftfri.
Det finnes dager da jeg står opp,
gjør det som ventes av meg
og hverdagen går mest som den pleier.
Det finnes flest slike dager…
og så finnes noen helt andre.
Petrine
29 juni, 2019
Den fineste gaven fra Petrus
For Petrus er det gull alt som glimrer og han er så stolt over belønningene sine. Så stolt at han har erobret den hylle i stua som er i alles øyensyn. Der, rett over Tv – en er det sirlig plassert gullforgylte hockeyspillere, fotballer i sølv eller bronse og for å ikke glemme hockeypuckene. Han ser på de med stjerner i blikket og er fornøyd med egen innsats, mens vi av den eldre garde tørker støv av trofeene i ujevne intervaller. Hans facinasjon for pokalenes glans og hans evne til å la det representere hva han har mestret er imponerende for meg. Jeg er nemlig skikkelig dårlig til å feire seire og ikke minst til å se hva jeg mestrer . Det meste er en selvfølgelighet.
Livets selvfølgelighet fikk seg et dytt da jeg fikk kreftdiagnosen før jul. Det som bare skjer andre, – det rammet plutselig oss. Man får seg en vekker og blir prisgitt de leger man møter og den behandling man får. Midt mellom legeavtaler, cellegiftkurer, stråling, trening og andre behandlinger, så sjonglerer jeg med gråt, redsel, optimisme, latter, takknemlighet, stå på mot, hverdagen og ikke minst mammarollen.
I det jeg fikk diagnosen, så visste jeg at det ville påvirke hele gjengen rundt meg. Det var supervondt, samtidig som det fikk fighterinstingtet mitt til å våkne. Jeg var rask til å definere hverdagene som det viktigste å kjempe for. Den innbefatter nemlig de jeg er glad i, samtidig som det representerer det normale.
Jeg valgte raskt å fortelle minsten om og hva legene hadde sagt, Jeg har en formening om at Petrus hadde senset at det var noe, om vi ikke hadde fortalt det. Pappaen gikk i bakken, – og mammaen var en blanding av et helt følelsespekter. Jeg tok full sats og fortalte så enkelt og konkret som mulig hva legene hadde sagt. Han ble redd og lei seg, – og det har vi snakket om mange ganger. Jeg opplever at han har tillitt til oss, – og midt i alt vi ikke rår over, så er det er ordene og ærligheten en styrke. Jeg føler nemlig at vi har ord, – også for det som er litt vanskelig. ( Han har forøvrig fått lov til å være med på sykehuset, og jeg regner med at de som har snakket med han der, har bekreftet det vi har sagt. )
Dagene har gått. Jeg har tatt for meg behandlingen bit for bit, – en dag av gangen. Det har fugert. Jeg har klart meg godt underveis, hverdagen har vært så normal som vi kunne – men har fundert på om jeg er en god mamma når:
- jeg kjenner at lunta er kort
- jeg gråter fordi jeg er redd
- jeg forsøker å holde på fotfeste i en ukjent verden
- Jeg streber etter å lage middag, spise sammen og daglig ha tid til å leve oss inn i litteraturens verden.
- jeg tørker Petrus sine tårer og trøster når han er lei seg fordi jeg skal miste håret.
- når jeg lar Petrus bestemme hvem som skal vite at jeg er syk og når vi skal fortelle det til medelevene hans. Jeg har tenkt at det er best at de vet, men det tok noen uker før Petrus var klar for å slippe katta ut av sekken. Vi fulgte minstens tempo og lot pappaen være familiens informant til klassen
- jeg gruer meg til behandling og sier det høyt
- jeg lar Petrus bestemme når jeg skal bruke parykk. ( Det har blitt sjeldnere og sjeldnere )
- jeg forsøker å ha hverdagene så normale som mulig og ikke vil la sykdommen ta for mye plass
- jeg føler meg frisk og ikke forstår alvoret i diagnosen og behandlingen
- jeg sa nei til å ha huset fult av barn, fordi jeg ikke ville bli smittet.
- jeg har lyst til å innfri alle Petrus sine ønsker, men velger å la han betale sykkelen han har spart til og si nei til mange andre ting
- jeg har latt pappaen følge til trening og selv har jeg bare sett på kampene hans.
- jeg svelger klumpen i halsen når de andre barna forteller planer for sommerferien, – og vi ikke klarer å lage en fast plan mellom behandlinger.
- jeg går eller sykler tur med Petrus
- når jeg sitter på strandkanten å ser han bader, i stedet får å være uti
Lista kunne blitt lenger, – så det er mye tanker rundt det å være mamma når du føler at du ikke strekker til. Jeg har levd et god liv underveis, men selvfølgelig så har hjernens aktivitet påvirket meg.
Petrus traff derfor godt med gaven som han var så stolt av å ha kjøpt til meg:
For der på hylla, – rett over Tv – en blant gullforgylte hockeyspillere, fotballer i sølv eller bronsje og hockeypucker står det nå også en stor fin pokal hvor det er skrevet :
Worlds best mum.
Petrine :D
25 september, 2018
Noen ganger kommer energien med posten
Samarbeid med Handeland PR og Playmobil
Hei,
det er noen dager siden jeg skrev et innlegg og delte det her på bloggen. Det betyr ikke at jeg ikke har hatt lyst til å skrive, men det er et resultat av at etter skolestart så har tiden og kreftene gått med til å få hverdagen til å gå rundt.
I forrige uke så hørte jeg bare sofaen rope på meg. De timene jeg oppholdt meg hjemme, så var jeg rågod til å lytte på møbelet som normalt inneholder sittende personer, – i tillegg til de som slukner helt ufrivillig etter jobb og andre aktiviteter.
Jeg sov, sov og sov, – og var ganske så energiløs.
Så kom en pakke med posten. Det var nok Petrus som fikk tilsendt en flott bil, men i det jeg fikk pakken i hus så våknet energinivået hos meg. Jeg tømte ut delene og satt i gang med å sette bilen sammen. Jeg tok et bilde av hver prosess, – og satt de sammen til en film. Det var så gøy å ha et prosjekt å holde på med, – og jeg koste meg. Jeg glemte, eller blåste i, at meningen kanskje var at den yngre garde skulle få delene til å bli en brannbil. Jeg hadde det kjekt og tenkte med meg selv, at om folk visste at jeg kapret lekene til Petrus så hadde de trodd jeg var gal. og enda verre om de visste at jeg våknet til liv av det.
Dette skjedde her om dagen . Petrus har fått leke med den, men i dag tok jeg med meg bilen, litt papir, kamera og en eske fyrstikker for å forsøke å skape litt liv i bildene. Litt riktig brann til brannbilen på en måte. Da jeg var ferdig så var jeg gjennomvåt, fordi jeg glemte at jeg var på stranden og rygget bakover , ut i vannet, for å få bedre vinkel på bildet. Våt eller ikke, – jeg koste meg bak kamera, – og hadde en fin stund ute.
Så jeg takker for lekene til Petrus, – og må si at det kom akkurat da jeg trengte det mest. For Petrus er lek med Playmobil en mer tilbakevendende aktivitet, – som også lokker naboens fireåring på besøk.
Petrine :D
20 august, 2018
Hverdag, velkommen!
Jeg kjenner at det er sand på innsiden av øyelokkene, – så jeg holder de lukket og går i blinde inn i dusjen. Jeg tror vann er mirakelmiddelet for oppvåkning.
En dusj og kaffe burde virke !
Noe det også gjør
Det er slutt på en lang, varm og allsidig sommerferie, – og jeg skal ha Petrus opp og avgårde
Jeg vet ikke hva som skjedde i år, men det har sklidd helt ut. Rutinene, altså!
Det startet med at det var varmt, – og det eneste riktige å gjøre ved leggetid var å gå til stranden for et bad. Man trenger da å kjøle seg ned, gjør man ikke?
Og når man legger seg senere, så våkner man senere. Dermed var vi i gang! I gang med å bryte alt som er forutsigbart og trygt.
I ferien så trenger man ikke forte seg for å komme seg ut i verden! Mange uker som starter med pysj og avlappning er hjelpemidler om man skal ødelegge hverdagsrutinen helt. I år har vi klart det til gangs, det å la være å la struktur og klokke styre dagen vår. Og nå er det tid for å hale rutinene tilbake!
For en drøy uke siden så minnet kalenderen oss på at nå må vi komme sakte over i hverdagsmodus. Vi har forsøkt på det!!
Det finnes sikkert råd på hvordan vi skal komme i rutiner etter ferien, men det er ingenting som har virket med å legge Petrus i vanlig tid de siste dagene. Jo, det er forresten en som blir fornøyd, og det er fitbit-en min. Jeg gleder den med noen ekstra skritt hver gang jeg løper opp og ned trappa for å motivere han til sove. Det selv om det fortsatt er lyst ute, det er varmt under dyna og han ikke er trøtt.
Den trøttheten han manglet i går, dukket opp i morgentimene i dag. De første gangene jeg forsøkte å få liv i han i morges, så var muskeltonusen i feriemodus og hodet i drømmeland. Da jeg løftet på hans, så var han rett og slett slappfisk.
Jeg lot det komme litt lys inn i rommet, – uten av det hjalp nevneverdig.
Jeg brukte nesten en time på å få han ut av senga, – og det gikk jammen enda en time før vi var på vei til ishallen. Med en brødskive i hver hånd.
Vi rakk det, – og i morgen skal jeg ut av døra to timer tidligere. Jeg håper at resultatet av at han har blitt vekket tidlig i flere dager plutselig kan få han til å være trøtt om kvelden. Men, enn så lenge så mater jeg fitbiten og tenker at det finnes ingen annen måte å få rutinene på plass enn hverdagen i seg selv.
Så velkommen skal du være !
Petrine
pst, dette er skrevet i forrige uke, for akkurat nå sitter jeg i Svolvær og lurer på hvordan første skoledag ble for han som har kost seg med en lang og fin sommerferie
19 april, 2018
Å føle at man jukser
Jeg sitter sammen med Petrus, han holder på med lekser.
Jeg ser på hva han gjør og vi snakker om leksene.
Han har engelsklekse som skal oppsummere hva han kan av kroppsdeler og tall. Han teller, tegner og farger. Jeg tar en titt gjennom papirer som ligger i elevmappa hans. Der finner jeg diktaten fra sist uke. Elevene har høyfrekventord, som de skal kunne fra uke til uka. Disse ordene får de som diktat i slutten av uka. Petrus pleier å ha disse ordene inne, – og sist uke hadde han ingen feil.
Jeg kommenterte det med : «Jeg ser at du skrev alle ordene riktig på denne diktaten».
Hvorpå poden svarte: «Ja, det er jo ikke noe rart, jeg jukset jo!»
Jeg tenkte: « I alle dager, hvorfor jukset han? Han kunne de på rams før han gikk»:
Jeg måtte følge opp dette: «Jukset du? «
Gutten så på meg, som om jeg hadde gått glipp av noe viktig, før han svarte:
«Ja, jeg øvde jo på de før jeg kom til skolen. altså jukset jeg! «
Jukset!, eller pugget som vi kalte det i gamle dager!
Uansett, øvelse gjør mester !
Ha en fin dag, med eller uten juks!
Petrine
03 januar, 2018
Forandring i januar
Jeg våknet og visste at det var sant:
Jeg trengte forandring!
Jeg ville ikke kunne sove igjen om jeg ikke bestemte meg.
Jeg tok en beslutning!
Jeg utførte en handling:
Jeg la hodet i fotenden og føttene på puta.
Akkurat som Pippi Langstrømpe.
og jeg visste som henne,
– at ingenting er umulig
Petrine :D
15 desember, 2017
Hverdagen og en fredagsmorgen
Det er en vakker morgen.
Snøen dekker bakken og alt virker lysere, selv om solen ikke har stått opp enda.
Jeg er fortsatt i pysjen og kaffen er i koppen.
Petrus er snart klar for skolen, og han blir fortalt at bakeforkle og kokkelue ligger i sekken. Han skal nemlig på besøk til en venn av familien, – en reserve bestefar, – for å bake kakemenn etter skoletid. Det er stor stas, – og det gledes. Både til det og til kanskje å få lov til å bruke skøytebanen i friminuttet.
Jeg har en plan for dagen og det er å hente meg inn igjen, fordi kraftlageret er tomt.
Jeg har et ønske om å ta med meg Nisse Nils ut for å ta noen nye bilder av den flotte byen min, men jeg vet at det er en tid for alt, – og akkurat nå så har han en liten førjulsferie.
I kjøleskapet er det både en deig til sandnøtter og en røre til krumkaker, om jeg får overskudd til å forvandle de til julekaker.
Med andre ord, denne fredagen er en hverdag i adventstiden.
Det er da jeg konstanterte at jeg er glad for å ha en dag hjemme og at jeg har mulighet til å hvile at kom på det.
Jeg kom på det hun sa, da jeg traff henne tidligere i uka:
» Du vet ikke hvordan jeg savner hverdagene!»
Hun sto ( og står) midt i en livskrise, – og kjente at tiden var tøff og at den fremover kom til å kreve sitt. Jeg vet om flere som kjemper for seg selv og sine, selv om vi nærmer oss jul.
Jeg sender en god og varm tanke til alle de som har så tøffe dager at man savner hverdagen,
– og til alle oss andre, – la oss sette pris på det hverdagslige. Det er når alt kommer til alt, det som er selve livet.
Ta vare å hverandre og nyt hverdagen <3
Petrine
20 november, 2017
Det kommer an på øyet som ser
Petrus var ferdig på trening og kom ned trappa etter en dusj.
Han var klar for en episode med «Snøfall!» ( ja, vi jukser litt )
Han hadde tatt på seg en pysj Den var hvit, hadde blå blomster, som jeg fobinder med melkekartongen fra tidligere tider og rakk han omtrent til kneet.
Det var da jeg hørte Petrinemannen si:
«Du nå har buksa di blitt alt for kort!!»
Hvorpå poden svarte:
«Pappa, det er ikke bukse aom har blitt kort, men jeg som har vokst, masse!»
Det hele handler om øyet som ser !
Petrine
05 november, 2017
Gammelt, men aktuelt, torsdagstema: Værstingene
I dag har jeg lett i arkivet til den gamle bloggen. Det har temaet værstinger, og jeg kom på det da jeg leste følgende overskrift i avisa: Han vil samle verstingene i en klasse. Reportasjen handler om at det er bekymringsfult at vold og utagerende atferd er økende og har et forslag er å opprette en egen klasser for de som lager bråk. Nå er det ikke slik at jeg skal debattere dette, men jeg kom på at jeg har skrevet et innlegg om dette tidligere. Og det har jeg tenkt til å dele på nytt i dag:
Jeg hadde en gang en tanke om at jeg hver torsdag skulle komme med et tema, en problemstilling eller noe som er rettet mot barn eller foreldrerollen, som et torsdagstema. Jeg forsøker igjen, – og dagens tema er knyttet til at jeg møter på atferd som kan være vanskelig å forstå eller å hanskes med.
Gjennom mange års arbeid med barn og unge så har jeg erfart at det finnes mange som strever med å få til eller som blir utelukket fra samspill med de andre. Det vil si at barnet kan streve med ferdigheter som trengs for å bli sosialt deltakende i samhandlingen eller at de møter på andre som strever med det samme. Det vil si at de møter på mobbere eller andre som eksluderer dem. Jeg tror nemlig at det i tillegg til arv og personlighet også kan handle om tilfeldigheter om et barn får bli med eller ikke.
Sørgelig nok!
Reaksjonen til de som ikke får bli med er ikke ensartet. Noen blir stille, innesluttede og får vondter, andre finner seg andre å være sammen med og noen blir utaggerdende. Den sistnevnte gruppen er den som kan få tilnavnet «Værstingene!».
Stigmatisert og plassert!
Da jeg var barn så hatet jeg at noen andre fortalte meg hvordan jeg var, – jeg liker det ikke i dag heller.
Det er lettere å forholde seg til tilbakemldinger som beskriver egenskaper og hendelser enn å bli definert av en som ikke sitter inne i mine følelser og tanker. Og med det som utgangspunkt for tanekrekken så kan jeg bare stille meg undrende til hvordan det er å møte verden for denne «VÆRSTINGEN!».
Dere vet det barnet som slår, ødelegger lek, banner, sparker og som er tydelig i miljøet det omgås. En tydelighet som understreker og forsterker vanskene det har med de sosiale spillereglene.
Når jeg kan bli usikker av at det blir stillhet i det jeg kommer inn i et rom om det er to som sender hverandre et blikk eller ved at jeg oppfatter latter som jeg ikke forstår utspringet til, så lurer jeg på hvordan det kan være for et lite menneske å møte voksne og barn som har definert hvem det er. Jeg tror nemlig det kommer til uttrykk i hvordan vi møter det, kroppen har sitt eget språk i tillegg til ordene vi sier. Plutselig kan det være vi som understreker eller underbygger handlingene til barnet. Det betyr ikke økt mestring eller selvbilde, dessverre.
Jeg lurer på hvordan det å være forelder til det barnet som tydelig preger miljøet med sitt nærvær, dog ikke alltid med handlinger som oppleves positivt av alle de andre i nærheten.
Jeg sier ikke her at jeg ikke bryr meg om barna som blir utsatt for støy, ufin atferd og ødelagt lek eller skoledag, men denne gangen så prøver jeg å tenke på de som kanskje aldri får en positiv tilbakemelding på barnet sitt eller på hvem de er.
Jeg blir glad når jeg ser at barnet mitt trives sammen med andre barn, når barnehagepersonalet eller andre kommer med morsomheter eller opplevelser de har hatt sammen vår lille pode, og jeg vet ikke hvordan jeg hadde taklet det om jeg fant han alene eller i en konflikt oftest når jeg hentet han.
Jeg kan bare tenke meg inn i smerten. Vi vil jo at barna våre skal ha det godt, ha venner og trives.
Med en utaggerende atferd så kan det være vanskelig å komme i mål.
Målsetningen med dette innlegget er ikke at vi skal putter fingrene i ørene og hendene foran øya med hensyn til «Værstingens» atferd, men jeg vil at vi som voksne skal tenker over hva vi formidler av ord, av handlng (Det kan være dette barnet som ikke blir bedt i bursdag) og hvordan vi møter egne barn som naturlig nok er oppgitt over at miljøet blir preget av forstyrrende atferd.
Jeg vil at dere tar bort merkelappen dere har på dette barnet som famler rundt i blinde og at dere hilser på det når dere møter det med et enkelt lite : «Hei!»
Gjør det samme med foreldrene også.
To små ting, som kan bety så mye …
Jeg snakket med en narkoman en gang. Han hadde vært i butikken og da han kom ut så var han jublende glad for at kassadama hadde smilt, sagt hei og ønsket han en god dag. Han var så glad at han gråt. Jeg tror ikke jenta i kassa var klar over hvilken glede hun spredte, men hun fikk i alle fall en ung mann til å føle seg som en del av, i stedet for å føle seg utstøtt av, hverdagslivet.
For en liten stund!
Jeg vet at det kan være vanskelig å hanskes med utaggerende atferd.
Jeg har mer enn en gang vært oppgitt og fortvilet over at jeg ikke til enhver tid har klart å ivareta alle barna i barnegruppen fordi jeg ikke kunne overse eller hjelpe det barnet som er utaggerende.
En gang i jobb så følte jeg at jeg hadde forsøkt alt og oppgitt sa jeg til barnet det gjaldt:
» Jeg vet ikke hvordan vi skal løse det her! Det er ikke så lurt å stikke av, å slå eller å rive ned hytta de andre har bygd, hvordan synes du vi skal løse det? »
«Gi meg klistremerker når jeg er grei» sa det lille barnet!
Det har jeg ledd mye av i ettertid, – og jeg kan fortelle at klistremerker nok ikke hjalp, men barnet hadde et viktig poeng. Det ville bli sett for det som var bra, og ikke bare når det lagde av kaos.
Det hører med til historien at jeg husker dette barnet som veldig morsomt og kreativt.
Også dette barnet var noe mer enn den mest synlige atferden,
som de fleste andre .
Petrine