19 oktober, 2017
Høst og frost på en torsdag
God torsdag!
Jeg våknet opp til en bakke dekket av rim og en gutt som frøs. Han hadde nok krøpet ut av dyna og kulda hadde kommet inn av vinduet. Det var som om vinteren hadde kommet i løpet av natten, – og en slik morgen er lyset og luften magisk, spør du meg. Rimen utenfor vinduet regnet jeg med at sola eller dagstemperaturen ville fjerne, men jeg følte at han lille er mitt ansvar. Jeg fant gladelig frem ulllongs, en trøye og lue til poden. Han fikk på seg klær og krøp under pleddet på sofaen. Han var klar for noen minutter med Tv, men den gang ei. Det var nemlig med et lite sukk at han forsto at skoledagen straks startet, fordi de gode venninnen hans sto på døra. Tror han kunne seg noen minutter til i varmen. Han kom seg i ytterklærne, de ut av døra og jeg fant frem en bunke med prøver og hadde en plan over å lage oppgaver til elevene som skal ut i praksis. Oppdraget ble utført i puljer, for midt i det hele ble jeg så tung i hodet og jeg hørte at skogen ropte på Petrinehunden og meg. Det er rart med det, når hodet er fult eller helt tomt, alt etter som man ser det, så har det som er utenfor døra en tendens til å få fokus av meg.
Petrinehunden og jeg kom ut av døra og ut i langs skog og vann. Det var deilig, selv om jeg ikke synes at høstfargene hadde grepet helt taket enda. Det er litt rart, for enkelte trær sto der helt uten blader, noen hadde noen som var helt grønne og andre hadde gulnet. Okke som, det var akkurat passe skarp luft, dere vet slik at den biter i kinnene og ørene, uten at det kjennes for kaldt eller ubehagelig. Solen kom og gikk, – og det var gått å la det ene benet flytte seg foran det andre, før det andre flytter seg først. Helt uten mål og mening. Det beste i verden
Det var ikke værst at jeg hadde bakt surdeigsbrød og laget i stand til en langtidskokt gryte i ovnen før jeg gikk. Det var på en måte ingenting annet å passe på enn å kose seg.
Petrine
LagreLagre
09 oktober, 2017
Ord til trøst
I går gikk jeg en liten tur ned til mitt lille fristed,- det koster verken mange minutter eller kalorier å komme dit, men det gir masse ro, rom for tanker og mulighet til å puste ut. Jeg vet ikke, men jeg føler at jeg hører til ved vannet, – og hashtag strandavår er det jeg bruker når jeg viser bilder herfra.
Det er ikke sånn at jeg eier en egen strand altså, men jeg føler den som vår. Det er nemlig mange faste som kommer hit, så vi har et eieforhold til stranda, steinene, den lille bekken og plenen. Akkurat som vi.
Jeg tok et lite friminutt på stranda vår i går, – og det var da jeg plutselig kom på et ordtak jeg har lest eller hørt. Det sier at
«den som har vært travel lenge må stoppe opp og vente på sjelen.»
Da ble det ikke så trist å vente på at engerilageret blir fylt opp igjen.
Petrine
#høst #ordtak #strandavår #solnedgang #friminutt
02 november, 2015
Noen ganger
Nå sitter jeg på kjøkkenet og skriver.
Petrus har handlet i dag. Endelig kunne han tømme sparebøssa!! Endelig skulle vi på shopping med hans penger . Vi har nemlig vært på Expert og han har brukt alle sine oppsparte midler (og plutselig noen av mammaens – for hva er DS uten spill?) på en Nintendo 3DS XL. Fra den spilles det ganske irriterende sirkusmusikk, men jeg har ikke hjerte til å slå den av. Han har spart lenge, han er superfornøyd, han spiller, han knegger og han ler. Han ler ofte, men jeg liker den lyden best av alt her i verden, – og i ren mammastil så blir jeg et øyeblikk redd for at noe skal drepe den. jeg lar musikken spille. Mammarollen innbefatter mye som inkluderer følelser.
Det er hyggelig å se han sitte der, med et smil om munnen, mens han kjemper mot Super Mario. Jeg blir varm i hjertet. Dessuten, så pakker mørket inn huset på utsiden. Her inne er det bare kjøkkenlampa, Mac-en og DS-en som lyser. Petrinemannen er på konsert i Oslo – og vi er overlatt til hverandre, – Petrus, Petrinehunden og jeg. Koselig nok!!
Når vi sitter slik, han i sin egne verden og jeg i vår/min, så begynner tankene mine å virre. Jeg har en del problemstillinger som dukker opp igjen og igjen, – selv om det handler om ting utenfor meg.
Jeg pleier ikke å bruke energi på ting jeg ikke får gjort noe med. Jeg burde understreket pleier for deretter å fjerne streken med viskelær. Fordi de følgende ordene bare kom dumpende ned:
Noen ganger
flyr tankene.
De minnes ordene
De minnes holdningene
De ser hva du gjorde
Noen ganger,
flyr tankene
De blir til sinne.
Sinne mot ordene du brukte.
Jeg
SÅ
hvor de traff.
Sinne mot handlingene dine
Jeg
SÅ
hvordan de krenket.
Sinne mot valgene dine,
Jeg
SÅ
avvisningen.
Sinne mot din passivitet
Jeg SÅ
hvordan det såret.
Sinne mot din manipulering
Jeg
SÅ
hva makten gjorde.
Sinne mot bortforklaringer
Jeg
SÅ
mistilliten.
Sinne mot løgnene
Jeg
SÅ
usikkerheten
og utryggheten
Sinne mot dine svart/hvitt – bilder
Jeg
SÅ
regnbuen slukke
sammen med tillitten, håpet og selvbildet.
Sinne mot dine utspill,
jeg
SÅ
hvor mye det ødela.
Dine ord og handlinger
skulle jeg gjerne vært blind for.
Er det bare jeg som blir sint på vegne av andre i blant?
Ordene kom dumpende da jeg satt her.
Jeg lar de stå, – også fordi de ikke er rettet mot et enkelt menneske,
Dagens innlegg ble plutselig moll, selv om jeg har
– vært hos frisøren,
– skodd bilen for vinteren,
– bestilt bord til en happening i vinter
– sendt avgårde en viktig mail
– gått en deilig høsttur i solskinn
– handlet med Petrus
– vinket en fornøyd mann avgårde på musikkopplevelse
– sendt bursdagshilsner
– hatt lesestund med Petrus
– sett «Kjære, Mamma» på Tv2 Livsstil.
– hatt en mega fin dag
Petrine