06 oktober, 2016
Skal barnet mitt møte skolen som har færre lærere????
Kjære, deg som leser.
Jeg har gjennom mange års utdannelse lært at det grunnleggende samspillet fra barnet blir født og gjennom barndommen er avgjørende for hvilken kompetanse barnet utvikler.
Det første samspillet starter mens det er nyfødt. Om vi ser en baby i ansiktet, lager grimaser og deretter venter litt, så vil babyen gjøre det samme. Det er nok derfor vi som voksne gaper omkapp med babyen når vi skal mate den, – fordi vi mer eller mindre bevisst vet at barnet aper etter det vi gjør. Poenget er ikke at vi gaper sammen med babyen.
Det jeg vil frem til er at allerede fra vi er helt nye så er vi del av et samspill.
Barnet vokser til og omsorgspersonene imitere lyder og grimaser det lager, de vil lære å skille den ene form for gråt fra den andre og de vil lese kroppsspråket for å forstå hva barnet vil. Når det blir enda eldre så vil barnet lære hva ting heter, hva det kan brukes til og hvordan ting fungerer. Vi vil også etter hvert snakke med den lille, ved at vi snakker og deretter venter lyder, smil eller annen respons, før vi sier noe igjen
Gjennom samspill og samtale med andre barn eller med oss voksne så vil den lille tilegne seg kunnskap og, enda bedre, kompetanse. Vi har vel alle rullet en ball til et barn som har lært å sitte, frem og tilbake, frem og tilbake i det uendelige? Du har kanskje gått opp og ned trappa, lest den samme boka og puslet det samme pusslespillet gjentatte ganger. Som en respons på barnets oppfordring eller som besvarelse på deres nysgjerrighet. Barnet er avhengig av oss, at vi gir tilbakemeldinger, at vi forsøker å forstå, at vi gir mat når det er sultent og skifter når bleia er våt. Dessuten så ønsker barn gjentakelse. På den ene side lærer de seg begreper og tilegner seg kompetanse. På den andre side oppfatter de betydningen av kommunikasjon og samspill.
Slik er det i barndommen og i resten av livet.
Vi er avhengig av den tilbakemeldingen vi får, – hjemme, i barnehage, på skole, på jobb, med venner og familie og i samfunnet forøvrig. Vi korrigerer oss etter disse. Hele livet må vi ha hjelp og for at den skal være best mulig så må den som skal stå oss bi vite hvor skoen trykker. Man trenger derfor å bli kjent med hverandre, – det vil si hverandres styrker og svakheter, kompetanse eller manglende mestring.
Relasjonen vil også kunne gi barna tilbakemeldinger på hvem de er, – og på hvordan de fungerer i det miljøet det til enhver tid er i. Dessuten så vil man gjennom ved å være sammen, skape rutiner, bli kjent og skape trygghet. For meg, som mamma til en gutt som trenger tid på å trives og ha det godt i nye situasjoner, så er samspilet og tryggheten avgjørende for hvordan dagen og situasjonen skal bli. For han, for pappaen hans og for meg. For oss er det viktig at læreren har kompetanse til å se, være tilstede for og ha relasjon til skolestarteren. Det viktigste du kan gi et annet menneske er å se det!!! Da mener jeg slik at de får anerkjennelse, møtes av en som er aktivt tilstede og omgis av gode relasjoner. Opplever ikke Petrus dette så vil han ikke finne den tryggheten han trenger, ikke opprettholde nysgjerrigheten han innehar og det vil kunne drepe gleden over å lære. Jeg vet at Petrus ikke er enestående i denne sammenhengen, for jeg møter daglig elever som har dårlig erfaring med å gå på skole. Jeg jobber på videregående skole og jeg møter de som tidligere har droppet ut, de som har vegret seg mot skoledagen og som føler at de ikke har fylt rollen som elev på en slik måte som samfunnet forventer. Flott ungdom, som oftest kommer godt i mål om miljøet er mindre og hvor det er større voksentetthet enn det som er vanlig i skolen. Og, vi snakker da en helt vanlig lærerplan med en helt vanlig eksamen.
Bildet er tatt av Nicoline Verdi Petersen
Av ren nysgjerrighet så har jeg pleid å spørre tenåringene om hvor det gikk feil. Nesten entydig har de sagt at de glapp på barneskolen. Det var på barneskolen de egentlig droppet ut men det var en lov som fanget de opp frem til de gikk ut av tiende klasse. Selv om de kanskje ikke møtte til den undervisningen de hadde plikt til å motta, selv om de kanskje fikk en lærer hjem noen timer av uka eller selv om de satt på bakerste benk uten å følge med. Så kjære dere som forvalter penger og unge menneskers liv. Jeg kommer til å skrive flere innlegg om skolen senere, – men i dette så vil jeg spørre om hva tanken bak forslaget til statsbudsjettet er, – det forlaget som kan innebære mange kutt av lærerstillinger.
Hva er tanken bak?
– når de som har droppet ut sier noe om at de ikke ble sett,
at de ikke fikk tilnærme seg det faglige stoffet med en metode som passet dem,
og at man opplevde at mobbing ikke ble stoppet.
Hva er tanken bak?
Jeg bare spør
– og setter deres forslag opp mot alt jeg tror på og har tilegnet meg av kompetanse gjennom nesten tredve år i samspill med barn og unge. Man trenger variasjon, man trenger trygghet, man trenger lagkamerater og man er avhengig av miljøet rundt.
Jeg bare spør,
– samtidig som jeg nå har hørt at barn som mistrives i grunnskolen dropper ut i videregående skole. Derfor lurer jeg på hvorfor det ikke satses på nettopp økt tetthet av lærere for å fremme gode, allsidige og varierte læringsmiljøer, – også utenfor klasserommet. Det er faktisk bevist gang på gang at det man lærer bedre ved å aktivt tilnærme seg stoffet enn å sitte som en statist på en stol.
Jeg bare spør,
– fordi barn og unge lærer gjennom relasjoner og gode samspill. De er faktisk totalt avhengige av det fra de er helt små. I min definisjon av gode samspill så ligger også en mobbefri hverdag, en dag hvor det er rom for humor og glede og hvor lek og trivsel skaper læring.
Jeg bare spør,
– samtidig som jeg trøster en som trenger trygghet og daglige tilbakemeldinger fra læreren for at skolen kanskje ikke skal fremkalle magesmerter og hodepine. Han var fem år da han begynte i en institusjon hvor den viktige leken er fjernet fra læreplan og hverdag.
Jeg leser med stor interesse
Det er med stor interesse jeg leser at forslag til det nye statsbudsjettet vil kunne innebære at mange lærere vil bli oppsagt. Og om jeg skal sette dette i sammenheng med hva jeg tror på, hva jeg har av kompetanse, hva jeg har hørt videregående elever si og opp mot at jeg har hatt en seksåring som har hatt hodepine, magevondt og ønsker om å være hjemme fra dag to i første klasse, så kjenner jeg at jeg blir matt. Er det sånn at alle skal få tilsendt en fotlenke, settes på en stol og få en ipad utdelt? Det finnes jo apper som gir ros eller ris hver gang man har løst en oppgave. Da slipper man å ha lærere i det hele tatt.
Seriøst, burde man ikke heller se på skolen som system i stedet for å på den ene side pålegge elever å bli målt i alle bauger og kanter og på den annen side fjerne de menneskene som er viktige personer i barn og unges liv? De mennesker som burde bli belønnet for å møte våre håperfulle små hver eneste dag, – og hvis kompetanse skal bli målt i karakteren i matematikk. Jeg skulle ønske de heller fikk belønning hver gang de klarte å nå frem til elevene og gi de meningsfulle dager.
Sukk, kanskje hjemmeundervisning med tid til lek og glede er tingen. Det er kanskje målet også?
Petrine
05 oktober, 2016
Å ha den gladeste gutten
Jeg er mamma til den gladeste gutten
Jeg er mamma til den gladeste gutten.
Han som digger å være i vinden, forsøke nye ting og er super glad om han får være sosial.
Jeg er mama til den gladeste gutten,
– som er fornøyd når han trives og som for vondt i magen når han mistrives.
Jeg er mamma til den gladeste gutten,
– og lurer på hvordan jeg skal holde på den postive innstillingen i en verden hvor folk tråkker på hverandre, klager på alt og alle og avviser de som ikke er lik en selv.
Jeg er mamma til den gladeste gutten
– til tross for han har en livserfaring som mange små ikke har
Jeg er mamma til den gladeste gutten
– og jeg håper jeg alltid vil høre latterkuler, se deg forske og opprettholde gleden.
Jeg er mamma til den gladeste gutten og er redd hver gang jeg tråkker feil. Jeg er redd for å dempe latteren, hvin og energi. Jeg er redd for å stoppe gutten som jeg vet har pågangsmot, i det uendelige, når han er motivert. Den gutten som er det viktigste i livet mitt, og som pleier å synge samtidig som han leker. Den gutten som har vist meg hva latter og glede er til gang. Jeg håper jeg kan opprettholde livet, leken og latteren.
Jeg er mamma til den gladeste gutten, og det vil jeg fortsette å være. Jeg vil se den gladeste gutten, også i han som voksen mann.
Jeg vil være mamma til den gladeste gutten!
Alltid!!
Petrine
03 oktober, 2016
Å være liten men stor nok til
God dag, du!
Har du tenkt på at noen ganger er man liten, men stor nok til mange ting. I dagens innlegg har jeg satt fokus på det å nettopp det. Ellers så kan jeg fortelle at vi synes det er deilig med høstferie og skal nyte den. Håper dere også har gode dager.
Du er liten, men stor nok
Jeg så du kom løpende, – du løp han rett i mot.
Du rakte ut hånden din og smilte.
Du løftet så blikket ditt å spurte:
«Tror du han kommer tilbake?»
«Tror du jeg kan snakke med han?»
DU er liten, men stor nok til å kjenne på sorgen.
Du er liten, men stor nok på å kjenne på daglig savn fra den som alltid har vært der og tatt deg med.
DU er liten, men stor nok til tenke
DU er liten med stor nok til å lage ditt eget bilde av virkeligheten. Kanskje ikke det beste…
Du er liten, men ikke stor nok til å ikke forstå at det ikke er din feil.
Du er liten, men stor nok til å få en ryddig og ærlig forklaring fra alle parter.
Du er liten , men stor nok til å tro at du må spørre et annet sted enn hjemme.
Du er liten, men stor nok til kjenne at du er avkuttet fra den du savner.
Du er liten, men stor nok til å ønske at ting var sånn som før
Du er liten, men stor nok til å lete etter løsninger
Du er liten, men stor nok til å øyne et håp i det du løper bort til en voksen du stoler på…
… som dessverre ikke kan hjelpe!
En voksen som også snakker for døve ører til en som er blind for dine behov..
Det er dessverre ikke slik at det alltid er den som er voksen som vet best!
Du er liten og ikke stor nok til å se sammenhengen
Petrine
27 september, 2016
Dårlig mammadag
I dag føler jeg meg som en dårlig mamma.
Altså, alle de primære oppgavene som innbefatter klær, mat, kos, søvn og tid til lek er i varetatt. Vi har til og med sett at han har gått til skolen, at han har gjort lekser og at han har fått tid til å fortelle om dagen sin. Sa jeg at han har hatt tid til lek?
Men, siden han har vært på hockeytrening og han må opp tidlig så rakk vi ikke å lese på sengen. Dessverre! Det ble sang og en liten samtale før vi sa god natt. Så helt ille er ikke mammadagen, men …
Det er kombinasjonen hockeytrening og pjokken som får meg til å kjenne på den dårlige samvittigheten.
Petrus har lyst til å trene med puck og kølle, – han har lyst til å spille hockey. Det innbefatter at han må bytte treningsgruppe mens han er på isen. Det synes han er skummelt og litt vanskelig. Selv om det er der de trener på de tingene han har lyst til å gjøre. Han forteller om kamper og om å spille, han drømmer og slår med kølle på plassen foran huset. Han vil lære det nye. Samtidig er han han en fyr som velger det trygge, som velger kjente voksne, kjente rammer og holder på rutiner. Og komfortsonen ligger langt utenfor det å bli kjent med nye øvelser, være på en ny banehalvdel og sammen med nye voksne. Han digger de gamle og gode, – og han er ukomfertable med forandringer. Han er også redd for at de andre er bedre enn han.
Derfor har jeg dårlig samvittighet fordi jeg presset han i dag. Jeg forklarte (maste) at han får med seg det grunnleggende av det han trenger å lære om han er på gruppa som øver på det han ønsker å mestre, – og jeg spurte han om hvilken løsning vi skulle velge. Vi ble enige om at han skulle være en liten stund på den nye gruppa og resten av tiden på den gamle. Det var han fornøyd med, helt til han kom i hallen og en kamerat kom. Da ville han slippe å forholde seg til avtalen. Men, der kom Petrinemannen meg til unnsetning, – og Petrus måtte holde avtalen med meg. En liten tid på den nye gruppa og resten av tiden på det som var kjent og kjært. Jeg så til at han fikk komme over til den gamle gruppa etter minutter på den nye. Da han kom hjem så var han superfornøyd med at han hadde lært noe nytt. Det viste han oss en trillion ganger da vi var på vei hjem. Han var fornøyd med dagens trening, – men jeg føler meg som en dårlig mamma. Kanskje fordi jeg mest av alt mener at det skal være lek og gøy å trene. Og at det ikke skal innbefatte noen form for press.
Men, så vet jeg at han velger det trygge til det uendelige, nettopp om han ikke blir presset litt.
Hva er riktig å gjøre, tro… er det noen som har erfaring?
Har noen tips?
» Det der er´kke noe! Det er ikke frispark, – ble vel ingen ting, pappa?»
EM er i gang, og jeg følger meg som outsideren i familien. Jeg leser bok, jeg skriver blogginnlegg, jeg vanner blomster og gjør alt annet enn å se på fotball. Eller, jeg forholder meg til den runde kula mye av tiden. Jeg har nemlig en femåring her, som i mangel av skøyteis, både ønsker seg en blå og hvit Sprint Jeløy drakt og et fotballag. Han er kledd i fotballdrakt og sko dagen lang ( eller ut fra bildene kan det se ut som han i alle fall er kledd med ball hele dagen) og han er ofte å se med en ball under armen eller foran seg på plenen. Akkurat i disse dager så er fotball det store, samtidig som han forteller at han savner det å gå på skøyter. Og når vår lille pode går inn for en ting, så går han inn i det med hud og hår. Han bare elsker fotball om dagen, og interessen blir nok ikke mindre av fotball på Tv – en.
Akkurat i disse dager så har vi søkt inn Petrus på Sfo for neste skoleår også. Det var før vi fant ut at det finnes et tilbud med fotballlek/trening som man kan bli med på en eller flere dager i uka i Sfo tiden. Og jeg har tenkt litt på det. Men, jeg har en filosofi om at sport skal være morsomt, – at det skal være lek og at idrett for barn skal være lystbetont og lekent. Dessuten så ønsker jeg at Petrus skal ha de fleste ettermiddagene og kveldene hjemme, slik at han kan få tid til lek, til å kjede seg og til å gjøre det som faller seg inn. Og her kommer dilemmaet mitt,- for om jeg velger å la Petrus ha fotball som et alternativ til Sfo en gang i uka, så slipper han å dra ut for å leke med ball på ettermiddagen kveld, kanskje? Eller er det tenkt som en forsterkning til fotball lagene, slik at det blir ekstra trening? For jeg ønsker jo at han kan leke og være i bevegelse, men jeg har verken ambisjoner eller ønske om at fotball skal være noe annet enn lek i mange år enda, – så jeg lurer egentlig på om noen har erfaring med å velge et sportslig alternativ til Sfo?
– og hva er i så fall deres erfaring med det?
Håper at noen deler erfaring med meg, om de vet noe om det :)
Har dere benyttet dere av et skolefritidstibud til barnet deres? I så fall hvilket? Og hvordan har dere løst det om dere ikke har brukt Sfo eller andre alternativer?
Petrine
18 juli, 2016
Å ha ei venninne som hadde forvrengt kroppsbilde
En kropp som virker, Ja, takk!
Da jeg var yngre enn jeg var nå, så var jeg aktiv med løping og trening generelt. Jeg hadde ei venninne som jeg trenet fast med. Jeg hørte henne i utviklingspssykologi, vi snakket om jobb, vi hadde samtaler om fotball, løste verdenskriser, delte morsomme historier og det vi snakket minst om var hennes usunne forhold til mat og kropp. Selv om vi begge var klar over at det styrte hverdagen hennes.
Hun er, og var da, en flott, veltrenet og vakker jente.
Vakker, tvers igjennom.
Ei sånn dame det er behagelig å være sammen med og som er god med de rundt seg.
Jeg vet ingen som er mer positiv til verden rundt seg enn henne, – og jeg vet heller ingen som er så på riktig plass i livet som akkurt ho. Hun arbeider med de som trenger ekstra støtte, enten ved å hjelpe det lille barnet til å komme det ekstra skrittet videre eller når hun er med for å støtte ved livets slutt.
Jeg er glad i denne dame, som jeg var glad i den jenta for mange år siden. Det som var så synd, var at hun ikke var glad i eller fornøyd med seg selv. Det er vanskelig for oss som står på utsiden å forstå at mat og trening kan styre livet totalt, – og enda vanskeligere å se at ei du er glad i og synes er vakker ikke kan se det selv. Hun så ikke selv at hun var svært så tynn, – for tynn faktisk! Da hun så seg i speilet, så mente hun at hun burde bli enda vakrere i sine øyne. Det var dessverre synonymt med utseende på kroppen og det å bli enda tynnere:
Det blikket hun brukte hadde forstørrelsesglass i linsene, – for hun så at hun var tykk og utrent.
Ikke vet jeg om hun var totalt blind for alle de gode verdiene hun sto og står for.
Seriøst, som venninne så var det uforståelig.
Både hva hun så og at hun ikke hørte på de tilbakemeldingen vi ga.
«Herre-min-hatt!;» husker jeg at jeg tenkte, «Skjønner hun ikke hvor fin hun er som menneske og ser hun ikke hvor flott hun er?»
Men, sannheten er at det gjorde hun ikke.
Det var også vondt å se at maten ble noe annet enn kos. Hun telte, målte og veide. Det handlet om å ta seg bra ut og ikke om kroppens behov for riktig ernæring. Det handlet om å få forbrent nok kalorier og ikke om å få kroppen til å yte maksimalt og ha god fysikk. Alt ble styrt av tvang, – og hennes kroppsbildet var forvrengt i forhold til det vi så.
For meg , -merkelig og kjempe vondt!
Heldigvis så holdt hun på maten hun puttet inn og hun sluttet ikke å spise, men jeg vet at spisevegring kan føre til at man ikke inntar næring i det hele tatt. At noen må passes etter inntak av mat og at det å få i seg nødvendige kalorier kan bli en kamp.
Dessverre! Det ødelegger flotte kropper! Jeg vil tro at det også demper livsgleden. Unge mennesker lever med behov for kontroll!
Jeg har spurt den vakre dama om hun husker hvordan det hele startet.
Hun svarte at hun ikke er helt sikker, men mener at foreldrenes skillsmisse var en utløsende faktor. For i en slik sårbar periode så dukket vonde tilbakemeldinger fra medelever på barneskolen opp. Hun kjente på sin egen følelse av utilstrekkelighet og bildet hun hadde av seg selv var dårlig. Da jeg nettopp leste om spisevegring så passet dette inn med årsakene som ble nevnt. Det ble blant annet sagt at det er mange ulike grunner til at man starter med et tvangsforhold til mat og kropp, men at ofte så kan det være biologiske, sosiale og psykiske faktorer som spiller sammen. Noe det da gjorde for min flotte venninne.
Det er ikke bare min venninne som får mat og kropp som fiende. Det er ikke bare hun som har kroppens størrelse som mål på vellykkethet. Spisevegring er den vanligste psykiske lidelsen blant unge jenter i alderen 13 – 25 år. Og man antar at 90 prosent av de som har sykdommen er jenter og unge kvinner.
Denne uken så ble Sunn Fornuft plakaten lansert. Den er laget i samarbeid med Susanne Kaluza og kvinneguiden.no, Anette Haga i Bonnier, Ingeborg Heidal i Adlink/aller, Laura Oskardottir i United Influencers og Finn Skårderud fra Villa sult. Målet med plakaten og samarbeidet med bloggere er å gjøre det lettere å skrive om kropp og helse på en god måte.
Jeg vil i løpet av flere innlegg fremover presentere mer om temaet og ikke minst vise plakaten og dens innhold.
Vi står sammen for å fremme et samfunn hvor man er fin nok akkurat som man er.
En kropp man trives i? Takk, som byr!
Kjenner du noen som du lurer på hvordan du skal møte, eller sliter du med denne problematikken selv, så har Mental Helse en døgnåpen vakttelefon hvor du kan få tips og råd. Ring da 116 123 og om du uttrykker deg bedre skriftlig så er det et tilbud til deg på sidetmedord.no
Alt utover det, spiller ingen trile
Petrine :)
Bare for å ha det på det rene, min venninne vet at innlegget kommer og har godkjent det jeg har skrevet.
Da jeg valgte bilder til dette innlegget så valgte jeg noen som er i farta, som bruker kroppen sin til lek, mestring, bevegelse og glede. Hva mer kan vi ønske oss enn en god helse og en kropp å trives i?
Teksten under bildene er kreert av Sunn fornuft plakaten_
Åh, noen ganger så er jeg sint på reklamen og dens makt.
Petrus hadde på en eller annen måte kommet inn på en tv – kanal med reklame tiltenkt barn. Og om de som driver med markedsføring lurer på om det virker, – det gjør det. Petrus ønsket seg noen figurer som kunne kjøpes på BR. Og, jeg, som var irritert over reklamens makt, gadd i alle fall ikke høre på det nylig oppståtte behovet. Så, jeg svarte: Nei, om du skal ha det så må du spare til det.
Det var stilt veldig lenge. Petrus pleier ikke sitte stille lenge av gangen, så sant han ikke konsentrer seg veldig, – og tiden han brukte nå tilsa god hjerneaktivitet.
Plutselig sa han: Mamma, jeg skal ta med meg en kopp og munnspill til byen for å tjene penger. Jeg svarte, som sant var, at jeg trodde han trengte tillatelse av politiet. Siden Petrus er den mest handlekraftige, løsningsorienterte og målretta jeg vet som, så mente han at det bare var for meg å dra på politistasjonen for å skaffe han en fullmakt.
Heldigvis så kom en barnehage forbi vinduene våre og vi gikk på stranden for å leke med barna der. Og dermed trodde jeg at forretningsideen rant bort i fotballlek og balansering på steiner, men så feil kan jeg ta.
Vel tilbake i heimen så dukket spørsmålet opp igjen. Jeg , som synes barn skal vernes mot for eksempel Idol, sa noe om at han ikke hadde øvd så masse at han kunne noen sanger og at det ikke alltid hørtes pent ut. Dessuten så trodde jeg fortsatt ikke at han kunne få lov til å spille mot penger. Det endte med at jeg ringte etaten som har mundighet, svarte uniformer og blålys med et håp om at det ikke er lovlig å tigge eller underholde uten et offentlig papir på det. Jeg erkjente feil for minst andre gang denne dagen. Han burde bare tillatelse fra butikken hvor han skulle spille utenfor.
Den jobben tok han selv, mens jeg funderte på om det var riktig å la han forsøke. Seriøst, vi driver ikke med barnearbeid i Norge, han trenger ikke å tigge, de låter ikke fint og han er jo absolutt ingen mester. Disse tankene blandet seg med min egen holdning som er at kreativitet skal belønnes. Og, dette var en kreativ løsning som han ikke hadde fått hjelp til å finne på hjemmebane i alle fall.
Nå var han i Oslo med barnehagen i forrige uke, om han da observerte noen spillende med hatt foran seg, det vet jeg ikke.
Jeg lot han prøve seg! Han ordnet med tillatelse i butikken for egen maskin, hadde med seg en star wars hjelm og munnspill . Dessuten var han påkledd etter tilfeldighetsmetoden.
Og der satt han ,etter hvert i regnværet og spilte.
Han skaffet seg 33 kroner, – som han erfarte ikke holder til noe som helst i Br – leker.
Så da han la seg så hadde han lært
– at man må arbeide lenge for å tjene penger og at selv det ikke holder til det man har lyst på. Det vil si at vi må jobbe masse for å kjøpe det vi ønsker oss
- at man må be butikken om tillatelse for å underholde utenfor
- – at det ikke alltid er lett å spille når noen ser på deg
- at de fleste smiler og går rett forbi.
- Hva hadde du gjort om du ble satt ovenfor samme probelmstilling?
Vernet han og nektet han eller latt han få lov til å prøve seg?
Petrine
06 mars, 2016
Å bli sjokkert på et idrettsarrangement for barn
I dag har Petrus, Petrinemannen og jeg vært på et idrettsarrangement.
Det var et arrangement for barn på barneskolen.
Det var innsats, det var glede, det var fart og sterke følelser,
– og det ble mål!
Flest mål til laget vi heiet på.
Det er første gang jeg er på en kamp for barn, – og jeg moret meg.
Jeg ble engasjert, jeg synes det var gøy og fartsfylt ,
helt til det kom en brusflaske flyvende ut på banen.
Det var en forelder som hadde kastet den,
– i sinne og frustrasjon!
Jeg ble først overrasket og så sjokkert!
Er det normalt at foreldre blir utvist for usportslig opptreden?
– og hva vil vi formidle til barna våre?
Helst sportsånd og idrettsglede, synes jo jeg.
Og da passer på en måte en flyvende brusflaske ikke inn,
– ikke upassende ord heller!
Jeg lot meg sjokkere i dag,
men, mest av alt var det superkult å være på tribunen :)
- Men, si meg en ting, er det vanlig at foreldre ikke klarer å styre seg og følelsene sine?
- Har barneidretten mistet den barnlige gleden?
- Eler var dette bare helt tilfeldig?
Petrine :)
Takk for besøket, – du er velkommen tilbake <3
– og jeg blir superglad for nye følgere på fjesboka mi
Og siden jeg har lyst til å få opp leserskaren så hadde jeg blitt ekstra takknemlig om du inviterte de av dine facebookvenner som kunne like bloggen til å følge.
02 mars, 2016
Å være en mamma som bekymrer seg for skolestart
Vi har to gutter her.
To flotte gutter!!
De er ulike, litt som Solan og Ludvig på en måte.
Den ene tenker seg om, er grundig og kan gjerne lese seg opp på det han trenger informasjon på. Han kan sine fag og han er bunnsolid. Han er samvittighetsfull og gjør det som forventes. Han er den eldste av de to. En god gutt, en flott fyr!
Samvittighetsfull er nok også minstemann! Han har oversikt over hva han skal og han holder også sine avtaler. Men, – han tilnærmer seg kunnskap og kompetanse litt mer etter tilfeldighetsmetoden enn storebroren sin. Han er litt mer fartsfylt, han setter utfor og tar med seg de erfaringene han blir utsatt for. Det er han vi hører roper yippy når han setter utfor en ny skibakke som han ikke ser bunnen av. Vi hører at han ler når han lander med et brak på et sted lengre ned. Det er også han som vi ser gående med et målebånd, som er god med sag og hammer og som etter et lite blikk kan se hvordan ting bør løses. Han er stort sett å finne ute eller på rommet sitt hvor han lager oppfinnelser med kniv, saks, lim, papp og planker. – Om han ikke kommer ut fra kjøkkenet med en egensnekret dessert bestående av rørt bringebær, krem og smeltet sjokolade. Den eldste finner vi ofte lesende, på lekser eller annen litteratur, – han er en racer på språk, han er skoleflink og han ønsker seg molykylsett til jul.
De er flotte begge to, – de kan masse og de har evne til å tilegne seg kunnskap og kompetanse. De har det som trengs for å nå dit de vil. Den enen fordi han er samvittigsfull, gjør lekser og leser til han kan det. Og han har et stort interessefelt. Den andre lærer gjennom å være aktiv, arbeide praktisk og prøve seg frem.
Den ene er like god som den andre,
kanskje?
Nå har den yngste fått et brev fra skolen. Han skal skrives inn til uka, – til hans store glede og min store skepsis. Jeg kjenner at det er noe som stritter i mot. Jeg har ikke lyst til at gutten min skal begynne på skolen. Det handler nok om flere ting. Det ene er nok at jeg er grunnutdannet førskolelærer, eller barnehagelærer som det heter nå, – og jeg har sett hvor mye kompetanse barn har tilegnet seg gjennom lek og samspill, gjennom å prøve og feile og gjennom å få lov til å være aktive forskere. Og, det er den manglende aktive tilnærmingen til hva man skal lære som gjør meg skeptisk. Ut fra mitt ståsted så er skolen mer tilpasset den eldste gutten her enn den yngste. Og, det er ikke bare min gutt som lærer beste ved å være aktiv, det er veldig mange med han, og vår gutts styrke er at han kan tilpasse seg det som forventes av han. Så han vil klare seg, men om han tilegner seg kompetansen og kunnskapen så praktisk og allsidig som han liker. Det er jeg mer i tvil om.
Nå sier jeg ikke at jeg mener lærerne gjør en dårlig jobb. Jeg vet nemlig at det er en gedigen haug med utrolig dyktige lærere i den norske skolen, – med gode eller dårlige karakterer i matte. Jeg vet at de legger ned time etter time, dag etter dag og uke etter uke for at barn og unge skal få utviklet sine evner. Jeg vet at det jobbes masse og til alle døgnets timer for at undervisningen skal være variert, fengende og tilpasset de ulike elevene, så min skepsis er ikke knyttet til de som gjør jobben. Den er knyttet til rammene de arbeider under. Når sant skal sies så har jeg faktisk vært på skoler som ivaretar leken og allsidigheten, men det krever nok, tilstedeværende og kompetent personale og en ramme som tilsier at allsidighet skal ivaretas.
For fra mitt ståsted så ser skolen ut som en plass hvor det blir heiet på det teoretiske, det til tross for at man glemmer det man hører, husker det man ser og lærer det man erfarer. Allerede på slutten av 1800 – tallet så var det en pedagog som fastslo at den måten man lærer best på er ved å aktiv i forhold til det man trenger kompetanse på. Jeg mener nemlig at kompetansen man sitter igjen med er viktigere enn kunnskapen, – for etter min mening som har kunnskap ingen ting å si om du ikke ser hvor og når du kan bruke den. Det er først når kunnskapen har blitt kompetanse at den er verdifull og meningsfull for personen, for arbeidsplassen og samfunnet.
Men, tilbake til kjernen her. Jeg er skeptisk til at 5 åringen min skal begynne på skolen. Jeg er skeptisk til at de nye læreplaner har fjernet rammene om at det første året skulle ivareta barnas lek. Den er byttet til fordel for noe annet. Ikke det at det ikke var læringsmål før de nye planene heller, men da var tilnærmingsmåten annerledes. I L 97 var det lovfestet at en stor del av tilnærmingen til skolen og målene var gjennom lek. Men, i målet om å gjøre skolen bedre så har jeg sett formingssaler forsvinne i takt med at rammene om lek ble strøket. Hva med alle de barna som faktisk er kreative, praktiske og lite teoretiske. Har ikke en forbedret skole plass til de?
Nå høres det kanskje ut som om jeg ikke er for at skolen skal kvalitetssikres, og om det oppfattes slik så er det feil, men for meg er realsjoner, tid, lek og variasjon begreper som jeg knytter til kvalitet.
Jeg har stor tro på at for at man skal kunne fremme utvikling så må lærer og elev kjenne til hverandre. Jeg har en stor tro på at den tryggheten, respekten og kjennskapen man får ved å være sammen er gode styrker i et klasserom. Ved å vite hvor skoen trykker, ved å vite hvem du har noe med å gjøre og ved å vite om hva som fenger kan være god kompetanse når man skal lede en hel gjeng til utvikling. Det viktige ansvaret her i verden, – det å holde på nysgjerrigheten, beholde styrken i at man vet hva man kan og gleden over mestring. Jeg tror nemlig at mestring, glede og nysgjerrighet er det som kan styrke skolen. Jeg vet heldigvis at den eldste gutten her har opplevd alt dette gjennom sine skoleår, – og jeg ser at det har passet han utmerket.
Det som gjør vondt i hjertet mitt er at det er opp til læreren om de små fem og seksåringene skal sitte stille det meste av skoledagen. Jeg vet om mange barn som den ene dagen har løpt, lett etter erfaringer og skaffet seg kompetanse aktivt ved hjelp av egen utforskning i barnehagen og neste dag startet skoleløpet. Fra den dagen har de sittet på en stol ved en pult og for det meste mottatt informasjon fra enten bøker, lærer eller nettet. Det passer noen og ikke andre, og det får ikke innpass i min tro på aktiv tilnærming til kompetanse.
Noen opplever mestringen best ved å være aktiv.
Mestring skaper motivasjon!
Motivasjon skaper initiativ og
initiativ skaper kreativitet og læring!
Nå kan det kanskje virke som om jeg er redd for at min lille gutt kommer til å falle ut av skolen, noe jeg verken tror eller håper på. Men, jeg ser at skolen vil kunne forme han bort fra noe han er. Jeg er redd den i liten grad vil heie på det han virkelig er god på. Det å være aktiv, det å tilnærme seg praktisk til det han lærer og det til å finne egne kreative løsninger.
Det er det jeg egentlig stiller et spørsmål ved er likhetstanken.
Det er en god tanke at vi alle skal ha det likt, at alle skal ha like muligheter og at alle skal lære det sammen, men har man tatt høyde for at barna som skal inn i den samme formen er forskjellig?
Jeg har en fem åring her. Han gleder seg til skolestart og jeg skal ikke ødelegge det for han, men jeg kjenner at jeg er i overkant spent på om han fortsatt vil være den glade og lettlærte gutten om han skal tilnærme seg all kunnskap sittende på en stol
( Ja, jeg vet at det finnes variasjoner over temaet undervisning og bevegelse, men jeg har bekymrede tanker alikevel, – kanskje helt unødvendig.)
Er det bare jeg som har så sterke tanker mot en skolestart? Og hva er deres erfaringer, – får barna tid og rom til å leke og lære praktisk?
Petrine :)
27 februar, 2016
Å leke med vann
God lørdag til dere!
Jeg er fortsatt slappfisk og ikke helt i hundre, men jeg våget meg en liten tur ned på stranda sammen med resten av gjengen. Og, gjett hva som fenget Petrus, – jo en pinne, isen og vannet. Han fikk ikke lov til å gå utover på den tynne hinna, selv om jeg husker at det var spennende å kjenne på knasing under føttene da jeg gikk på isen som liten. Det da helst på sølepytter. Jeg husker forresten en gang at det var et sluk under isen på noe jeg trodde var en pytt. Plutselig sto med vann til livet etter at isen faktisk sprakk. Brr, jeg husker enda hva jeg hadde på meg og at det var superkaldt :) så noen ting gjør mer inntrykk enn andre :)
I dag holdt Petrus seg helt inne på stranden, i alle fall det meste av tiden. Og det er noe med det han finner i naturen. Det fenger alltid til lek Han kastet sten, han kastet pinner, slo hull i isen mens han sang:
«En pinne for Hemsedal, en pinne for Hafjell, en pinne for Trysil og en pinne for landet!»
Pinner kan være til glede på den ene og den andre måten, sier jeg bare og konstanterer at Petrus knytter begrepet til en kjepp ;)
Jeg vet inget element som kan fenge barn mer enn vann jeg :) – foruten snø. Men det er jo også snø på en måte.
En god lørdag ønskes dere alle <3
Petrine
( og ja, jeg øver meg på å ta bilder av vann som spruter :) Jeg går jo på kurset til Vibeke Alvestad Johansen som heter fra auto til manuell innstilling. Anbefaler det så gjerne)