15 juni, 2018
5 grunner til å la barnet ditt bli møkkete
Petrus kommer inn gjennom døra, – han har vært ute. Det synes! Han har rester etter utelivet i form av litt skitt oppetter kinn og i panna. Det er helt OK. For meg så vitner det om han har vært i bevegelse og helst i lek. Jeg vet at hygiene er viktig for å hindre sykdommer, men jeg ser på skitt etter lek som noe annet .
Jeg tror det er en yrkesskade at jeg ikke har sterilisert leker, at jeg fra han var liten la han på bakken ute og at jeg ikke har strebet etter at han skal være helt ren til enhver tid. Det er en sannhet med modifikasjoner, for jeg sender han i dusjen, setter han i badekaret og ser til at han vasker seg når han er ferdig med lekesekvensen. Men, hysterisk har jeg aldri vært. jeg har hørt at små barn putter i seg en gitt mengde med sand de første årene de lever, – og jeg vet ikke om det er sant, men jeg er sikker på at Petrus har fått i seg sin del.
Jeg har lest at det er lurt å la barna våre bli møkkete, og her kommer fem gode grunner:
- Et godt immunsystem.
Det sies at smuss også er fylt med gode mikrober og når barna får i seg det så styrkes immunforsvaret. Det skal bygge opp et forsvar mot astma, allergier og andre sykdommer. - Barna er glade. Når barn oppholder seg og leker utendørs så er de oftest i lek. Det vil si at de er mer avslappet, mindre stresset og har det godt. Hver gang jeg hører lyder og hvining fra barn i lek, så handler det ofte om at de er bevegelse og at den innebærer nærkontakt med bakken, jord, sand, gress eller vann. Man har det godt, men blir møkkete av slikt.
- Møkkete barn er aktive barn Utendørs lek, med alt det innebærer av møkk, grønske og smuss, er lek hvor barn beveger på seg. Det viser seg at barn klatrer, løper, krabber, sparker og er mer i bevegelse ute enn til og med når de driver med innendørs sport. All denne bevegelsen opprettholder en god helse, som igjen forebygger livsstilssykdommer som fedme og diabetes
- Møkkete barn bruker aktivt sansene sine. Når barn leker ute, så blir alle deres sanser stimulert. Det er så mye å lukte på, sanse, smake på og høre ute i forhold til det er inne.
Tenk deg at du er på stranden en sommerdag. Du lar barnet gå barbent, – først gjennom gresset, så over sanden, skjell og ut i vannet. Tenkt deg hva føttene har sanset på denne turen. I tillegg har huden har kjent solsteken, øynene observert alt det som skjer og ørene høst summing fra mennesker og bølgeskvulp. Det vil si at et helt sanseapperat blir stimulert på en tur fra teppet til vannet. - Møkkete barn er smarte barn. Det å være aktiv, slik at man langt fra er ren, gjør at man får brukt mange sider av seg selv. Ofte så må man planlegge,konsentrere seg om aktiviteten til den er ferdig, de samarbeider med andre og må være kreativ. Det vil si at lekende barn ofte blir møkkete, – og de får stimulert mange sider av sin utvikling gjennom denne leken.
Møkkete barn er barn i utvikling! La barn bli møkkete, – og lær dem heller god hygiene.
Petrine
«Nei!», – døra smeller døra igjen og gutten går sin vei.
For 317 gang i dag er han illsint og jeg som forelder føler meg maktesløs
Barnets ører er lukket, atferden uakseptabel og jeg er maktesløs i å sette grenser.
Ikke at den kjeftinga jeg driver er noe bedre.
Det er nok flere som i perioder kan opplevende at det er krevende å være forelder. Følelsen av å være familie oppleves som alt annet enn hyggelig, – og oppdragerrollen ligger langt utenfor mestringssonen. Har man havnet inn i krigssonen så er det er trøst at det er hjelp å få.
Mange kommuner har et lavterskeltilbud til familier som har følelsen av å være i en unntakstilstand. For det er mulig å få hjelp av metoden PMTO, – Parent Management Training – Oregon. Det går ut på at man gjennom veiledning og samtaler kan få hjelp til å bryte det fastlåste mønsteret.
Barn og foreldre påvirker hverandre, noe som betyr at man som foreldre blir følelsesmessig påvirket av barnets måte å møte oss på. Også motsatt! Det vil si at man kan låse seg i reaksjonsmønstre som ikke er gode for barn eller foreldre. Det kan utspille seg ved at barna viser dårlig atferd og foreldre blir stresset, kjefter og barna utøver mer av den uønskede atferden. Et slikt mønster er vanlig i familier der barna utfordrer omsorgspersonene, i kortere eller lengre perioder.
Om et barn opprettholder en måte å være på som kan utfordre andre, så er det ikke nødvendigvis foreldrene som er årsaken til det. Vi er født med ulikt temperament, og noen av de er mer stridige enn andre. Allikevel så er det vi som forelder som har ansvaret for samspillet vi har med barna våre.
Jeg skriver at barn kan utfordre oss i kortere eller lengre perioder, fordi det finnes metoder som kan være til hjelp for å forandre måten man møter hverandre på. Det er smart om man benytter seg av det, for statistisk så kan barn med atferdsvansker få andre ting å slite med senere i livet. Det sies at de kan få rusproblemer, psykiatriske vansker og oppleve utenforskap i arbeidslivet senere i livet.
For å forebygge dette, så er det mange kommuner som tilbyr et veiledningstilbud til foreldre som ønsker å få et bedre samspill med barna sine. Man er opptatt av hva som er positivt og hvordan man kan måte barna på en adekvat måte. Man snakker om utfordrende situasjoner og forøker å legge strategier på hvordan man kan møte disse. Målet er å minske de negative metodene man ubevissst kan bruke i møte med barn sine. Gjennom å lære å bruke ros og oppmuntring til hensiktsmessig grensesetting ovenfor barna sine. Det vil si at gjennom veiledning så kan man få hjel til å styrke rollen som mamma og pappa.
Jeg var i kontakt med en som er PMTO veileder, og hun kunne fortell at man for eksempel kunne se på disse temaene sammen:
- Hvordan gi gode beskjeder og legge tilrette for samarbeid.
- Hvordan bygge barns selvbilde gjennom å styrke selvtillitt og selvbilde. Mestring, Ros og anerkjennelse er vesentlig.
- Grensesetting. Forutsigbarhet og trygghet blir satt på dagsorden, for å styrke mamma – og papparollen til å sett gode rammer hjemme.
- Positiv involvering. Gjennom å bli kjent med barnet på en ny måte og fremelske det, samt vektlegge det positive i samspilet, så vil det styrke relasjon mellom barn og voksne.
- Kommunikasjon. Gode samtaler blitt satt på dagsorden også får man et verktøy til å få barn til å fortelle ting hjmme.
Det sies at positive foreldreferdigheter minsker angst og atferdsvansker hos barn, at samspillet i familien bedres og at man får bedre hverdager.
Om du tenker at det hadde vært kjekt med en samtale og en veiledning på hvordan du møter ditt barn, så er det flere kommuner som har et tilbud til oss som foreldre. Om du titter inn på siden pmto.no kan du finne frem til den nærmeste veilederen til der du bor. Og om du følger denne linken så kan du finne informasjonsbrosjyren som blir delt ut i kommunen jeg bor i.
Har du tenkt noen ganger, som jeg, at du er på ville veier når det gjelder hvordan du møter barnet ditt, og at du hadde trengt en som kan hjelpe deg inn på rett spor igjen?
Hva synes du, skal jeg starte opp med torsdagstema igjen?
Jeg blir også glad om du liker facebooksiden til bloggen. Trykk her :D
Petrine :D
Pst, jeg føler for å minne dere på at Petrus kan være hvem som helst.
05 november, 2017
Gammelt, men aktuelt, torsdagstema: Værstingene
I dag har jeg lett i arkivet til den gamle bloggen. Det har temaet værstinger, og jeg kom på det da jeg leste følgende overskrift i avisa: Han vil samle verstingene i en klasse. Reportasjen handler om at det er bekymringsfult at vold og utagerende atferd er økende og har et forslag er å opprette en egen klasser for de som lager bråk. Nå er det ikke slik at jeg skal debattere dette, men jeg kom på at jeg har skrevet et innlegg om dette tidligere. Og det har jeg tenkt til å dele på nytt i dag:
Jeg hadde en gang en tanke om at jeg hver torsdag skulle komme med et tema, en problemstilling eller noe som er rettet mot barn eller foreldrerollen, som et torsdagstema. Jeg forsøker igjen, – og dagens tema er knyttet til at jeg møter på atferd som kan være vanskelig å forstå eller å hanskes med.
Gjennom mange års arbeid med barn og unge så har jeg erfart at det finnes mange som strever med å få til eller som blir utelukket fra samspill med de andre. Det vil si at barnet kan streve med ferdigheter som trengs for å bli sosialt deltakende i samhandlingen eller at de møter på andre som strever med det samme. Det vil si at de møter på mobbere eller andre som eksluderer dem. Jeg tror nemlig at det i tillegg til arv og personlighet også kan handle om tilfeldigheter om et barn får bli med eller ikke.
Sørgelig nok!
Reaksjonen til de som ikke får bli med er ikke ensartet. Noen blir stille, innesluttede og får vondter, andre finner seg andre å være sammen med og noen blir utaggerdende. Den sistnevnte gruppen er den som kan få tilnavnet «Værstingene!».
Stigmatisert og plassert!
Da jeg var barn så hatet jeg at noen andre fortalte meg hvordan jeg var, – jeg liker det ikke i dag heller.
Det er lettere å forholde seg til tilbakemldinger som beskriver egenskaper og hendelser enn å bli definert av en som ikke sitter inne i mine følelser og tanker. Og med det som utgangspunkt for tanekrekken så kan jeg bare stille meg undrende til hvordan det er å møte verden for denne «VÆRSTINGEN!».
Dere vet det barnet som slår, ødelegger lek, banner, sparker og som er tydelig i miljøet det omgås. En tydelighet som understreker og forsterker vanskene det har med de sosiale spillereglene.
Når jeg kan bli usikker av at det blir stillhet i det jeg kommer inn i et rom om det er to som sender hverandre et blikk eller ved at jeg oppfatter latter som jeg ikke forstår utspringet til, så lurer jeg på hvordan det kan være for et lite menneske å møte voksne og barn som har definert hvem det er. Jeg tror nemlig det kommer til uttrykk i hvordan vi møter det, kroppen har sitt eget språk i tillegg til ordene vi sier. Plutselig kan det være vi som understreker eller underbygger handlingene til barnet. Det betyr ikke økt mestring eller selvbilde, dessverre.
Jeg lurer på hvordan det å være forelder til det barnet som tydelig preger miljøet med sitt nærvær, dog ikke alltid med handlinger som oppleves positivt av alle de andre i nærheten.
Jeg sier ikke her at jeg ikke bryr meg om barna som blir utsatt for støy, ufin atferd og ødelagt lek eller skoledag, men denne gangen så prøver jeg å tenke på de som kanskje aldri får en positiv tilbakemelding på barnet sitt eller på hvem de er.
Jeg blir glad når jeg ser at barnet mitt trives sammen med andre barn, når barnehagepersonalet eller andre kommer med morsomheter eller opplevelser de har hatt sammen vår lille pode, og jeg vet ikke hvordan jeg hadde taklet det om jeg fant han alene eller i en konflikt oftest når jeg hentet han.
Jeg kan bare tenke meg inn i smerten. Vi vil jo at barna våre skal ha det godt, ha venner og trives.
Med en utaggerende atferd så kan det være vanskelig å komme i mål.
Målsetningen med dette innlegget er ikke at vi skal putter fingrene i ørene og hendene foran øya med hensyn til «Værstingens» atferd, men jeg vil at vi som voksne skal tenker over hva vi formidler av ord, av handlng (Det kan være dette barnet som ikke blir bedt i bursdag) og hvordan vi møter egne barn som naturlig nok er oppgitt over at miljøet blir preget av forstyrrende atferd.
Jeg vil at dere tar bort merkelappen dere har på dette barnet som famler rundt i blinde og at dere hilser på det når dere møter det med et enkelt lite : «Hei!»
Gjør det samme med foreldrene også.
To små ting, som kan bety så mye …
Jeg snakket med en narkoman en gang. Han hadde vært i butikken og da han kom ut så var han jublende glad for at kassadama hadde smilt, sagt hei og ønsket han en god dag. Han var så glad at han gråt. Jeg tror ikke jenta i kassa var klar over hvilken glede hun spredte, men hun fikk i alle fall en ung mann til å føle seg som en del av, i stedet for å føle seg utstøtt av, hverdagslivet.
For en liten stund!
Jeg vet at det kan være vanskelig å hanskes med utaggerende atferd.
Jeg har mer enn en gang vært oppgitt og fortvilet over at jeg ikke til enhver tid har klart å ivareta alle barna i barnegruppen fordi jeg ikke kunne overse eller hjelpe det barnet som er utaggerende.
En gang i jobb så følte jeg at jeg hadde forsøkt alt og oppgitt sa jeg til barnet det gjaldt:
» Jeg vet ikke hvordan vi skal løse det her! Det er ikke så lurt å stikke av, å slå eller å rive ned hytta de andre har bygd, hvordan synes du vi skal løse det? »
«Gi meg klistremerker når jeg er grei» sa det lille barnet!
Det har jeg ledd mye av i ettertid, – og jeg kan fortelle at klistremerker nok ikke hjalp, men barnet hadde et viktig poeng. Det ville bli sett for det som var bra, og ikke bare når det lagde av kaos.
Det hører med til historien at jeg husker dette barnet som veldig morsomt og kreativt.
Også dette barnet var noe mer enn den mest synlige atferden,
som de fleste andre .
Petrine
15 mars, 2017
La oss snakke om motivasjon
Petrus digger å være i farta. Han har stort sett et eller flere prosjekter på gang. Det er alt fra å følge et frø til plante til fotografering, tegning, baking, snekring og fysisk aktivitet. Pluss, pluss. Han drives av dette helt alene. Vi trenger ikke å belønne han for at han skal være i aktivitet på hjemmebane, – og om det er lenge siden sist han var på isen, så har han lyst til å komme seg på skøytene. Han har en indre motivasjon til å være i farta. Han gjør nemlig aktiviteten på grunn av sin egen interesse for den, – og det å holde på er en belønning i seg selv.
Petrus har mye av denne driven, – og det er jeg glad for. Samtidig som jeg ser at vi på et tidspunkt sikkert kommer til å stoppe denne, ved å sette grenser for hva han får holde på med. Vår lille pode vil nemlig bli god i alle typer ballspill, i ishockey, i å lage ting med hendene og vil ta ansvaret for å lage mat her hjemme. Så nå er hver fredag hans middag-lage-dag. Heldige oss, som har en gutt som har evnen til å planlegge, som har tusen og tredve ønsker/planer og som fritar oss for «middags – ansvar» hver uke.
Men, vi kommer nok til å hindre han i å holde på.
Som allerede nevnt så er Petrus en gutt som kan kaste seg på alle bølger, gode eller dårlige, – helt uavhengig av foreldrenes ønske om at han skal ha noen dager helt uten opplegg. Vi har nemlig en tro på at det å kjede seg, ha egentid, ha tid til lek eller å slappe av er godt for alle. Vi tror at kroppen trenger hvile for å restitueres og for å prestere. Videre håper vi at vi skal ivareta evnen til å ha egendriv og personlig så lurer jeg på om det å ha en stram timeplan både på skole og fritid vil drepe motivasjonen, styrke fokuset på prestasjon og gi alt for liten tid til å danne sin egen identitet og få liten tid til å bli kjent med seg selv.
Et realistisk selvbilde er etter min mening ikke bare knyttet til skole- og idrettsprestasjoner, men det handler også om å vite hva man liker, hva man kan koble av med og ha kompetanse på seg selv i ulike situasjoner. Jeg har tenkt at i en travel hverdag med skole og fritidsaktiviter så kan det bli så mye fokus på hva man skal og hva man presterer, så mye at vi kanskje glemmer hvem barnet er. Og i en verden hvor de psykiske lidelsene blant unge er økende så har jeg fundert på om dette kan være en liten, men medvirkende årsak til det hele.
Livet handler om balanse, – om aktivitet og hvile, om prestasjon og lek, om å være fri og ha struktur etc. På en eller annen måte så ønsker jeg at vi klarer å la han forsatt ha evnen til å vite hva han vil, hva han ønsker og kunne motivere seg selv til å ta valg og være i aktivitet, samtidig som vi setter rammer som gir tid til å leve litt på tvers av en timeplan også. Dessuten så har jeg et mål om alt som er på fritiden skal være basert på egne ønsker og egen lyst, – fordi skole, lekser og det å være en del av en familie gir rammer i seg selv. (Og, jeg sier ikke nå at det er lov å starte på nye aktiviteter hver uke, bare så det er sagt.)
Selvfølgelig så drives Petrus av ytre motivasjon også. Før siste seriekamper i hockeyen så var vissheten om at det vill bli premieutdeling som gjorde at han ville hjem fra fjellet for å spille kamp. Det har seg nemlig slik at for en gutt på seks år så er det gull alt som glimrer og selvfølgelig kan drømmen om en medalje eller en pokal være grunnen til at man stiller opp i det hele tatt. Nå er det ikke slik for gutten vår, men han er glad for det lille ekstra etterpå. Og denne gangen ble det to medaljer, – en av «gull» og en i sjokolade, – hvilken glede! Og, personlig tror jeg at den av sjokolade var den beste, – i alle fall i smak.
Så her sitter mammaen til en gutt som er full av egendriv. Den driven og kreativiteten jeg er redd for å stoppe, men som jeg samtidig kommer på tvers av troen på og formeningen om at helt fri til lek, venner, kjedsomhet og aktivitet er superviktig. Paradoksalt nok, viktig fordi egen driv og indre motivasjon skal opprettholdes!
Jeg håper en genial løsning for opprettholde balansen kommer, – dersom problemstillingen blir virkelighet.
Enn så lenge er det tid til lek og egenaktivitet.
Petrine :D
16 februar, 2017
Phu, noen ganger så treffer man på tornene
Phu, sier jeg bare…
Stedet er garderoben og situasjonen utsprang seg for en tid siden:
Jeg kjenner jeg svetter og blir varm, samtidig som jeg tenker at den gutten der burde roe seg ned!
Mammaen har hentet han rett etter skoleslutt og han får jo lov til å gå tidlig hjem.
Problemstillingen er nok at minstemann ikke vil bli med, selv om det blir sagt at han blir hentet fordi han skal gjøre noe han gleder seg til. Dessuten så hører jeg at det vises til en avtale som var inngått i morges. Den handlet om at han skulle hentes tidlig.
Barn av 2016, altså, de skal ha i pose og sekk!
«Seriøst, er det ikke bare å kle på seg, dra og glede seg over at det er litt ekstra fri fra SFO,» tenker jeg
Samtidig som gutten fortsetter.
Han har et lydnivå som ligger langt over HMS – reglene og vil enten påføre noen hørselskade eller skru Tinitus på høyeste nivå for de som sliter med sånn.
Men, den gang ei.
Mammaen, ber han om å ta på seg klærne, ved hjelp av et situasjonsbetinget, akutt og selvlaget tegnespråk.
Hun har nok konkludert med at hun må bruke ropert om også hun skal overgå lydmuren. Derfor blir klærne lydløst lagt frem. Kreativ løsning!
Ikke viste jeg at det var mulig, men responsen på utspillet er at volumet økes ytterligere og klærne fyker rundt i rommet.
Det som er fylt med et ukjent antall barn og foreldre. De ser i guttens retning, – og tenker kanskje det samme som meg: «Det var da en voldsom og fysisk reaksjon, – som må påføre mammaen høyt blodtrykk. «
Jeg kunne kommet med flere beskrivelser fra situasjonen, men gjør historien kort. Det endte med at mor var på skattejakt i garderoben, fant klærne og tok de på han som ikke ville hjem. Hylingen forsvant, gutten ble roligere og de fant veien ut av døra sammen.
Gutten kom seg til avtalen han hadde og gledet seg til.
Det vet jeg fordi jeg er den mammaen!
Jeg husket ikke på at pjokken ikke digger forandringer. Han liker det som er gjenkjennende, – så nå henter jeg han fem minutter seinere om jeg skal hente han tidlig. Da ser nemlig verden omtrent dagligdags ut, garderoben er relativt tom og alt går mye lettere.
Jeg hadde glemt hele episoden, helt til jeg en dag så en annen mamma som skulle ha på barnet sitt klær. Det ville heller ikke kle påseg.
Jeg tittet bort på henne.
Kanskje hun følte det som kritikk, men jeg tenkte : « Phu, da er vi heldigvis flere i samme båt <3 »
Hverdagen er en dans på roser, – man kan plutselig treffe på en av tornene.
Petrine <3
#hverdagen #livet #foreldreogbarn
10 februar, 2017
Om menn på døra og om ei flott, allsidig stelleveske
– SPONSET-
Det er ingen tvil om at verden går videre.
Dere skjønner, det ringte på døren.
Jeg måtte lirke en sovende, feberhet gutt ned fra fanget mitt og over på sofaen.
Jeg åpnet og utenfor sto det en mann.
Ikke en høy og mørk, dresskledd mann, ala George Clooney. Heller ikke en sporty ala Zlatan! Om han var morsom ? Det vet jeg ingen ting om. Så lenge snakket jeg nemlig ikke med han. For utenfor døra sto en mann fra UPC, og han hadde med en pakke til meg.
Jeg er mest vant til at jeg får en melding på telefonen om at jeg må hente pakker på post i butikk. Men, her sto han en mann, med en pakke. Til meg!
Verden går fremover!
Innholdet i pakken viste meg også at verden er på full fart fremover.
Da Petrus var liten så ble jeg oppmerksom på at det var smart med stelleveske til alt utstyret og alt annet vi til enhver tid måtte ha med til han. Dere vet Bamse og Kanin til å sove med, mat om han ble sulten, et skift om uhellet var ute og våtservietter til seige fingre, grøt i håret og så videre.
Jeg likte ideen om å ha alt samlet, – i en og samme veske. Derfor gikk vi til innkjøp av en, men jeg det jeg var mest fornøyd med på akkurat den, var en liten mikroveska som hang ved glidelåsen og som hadde plass til en smokk. Da var det raskt å finne en lyddemper ved akutte gråtetokter eller plutselig behov for søvn.
Men, den falt av…
Og da var veska mer eller mindre praktisk.
Det var nok lurt at stellematta var til å brette ut fra veska, for da var den alltid med. Men, det var mindre smart når du hadde en litt større pjokk til å ligge på den.! Da havnet bena i veksa, han rullet av fordi han ikke fikk plass nok eller så var det hodet og ryggen som ikke fikk plass. Jeg skal være ærlig! Den ble kassert! Vi fikk oss en seperat stellematte og pakket alt i sekken hans. For dere som har vært på tur med ryggsekk som vet dere noe om hvor enkelt det er å holde orden i en slik.
Håpløst, selv om man forsøker å ha ting på fast plass:
Men, – det var bedre enn veska vi hadde.
Og verden går fremover!!!
For i pakka, som jeg fikk levert på døra, så lå det ei veske.
Den var sort, den var flott og den kan brukes til:
– stelleveske ( med separat stellematte !!! )
– kontor veske
– fotoveske
– gå en tur til byen veske
-få med meg alt jeg trenger på jobb veske
Innervesken i front
På dette bildet er begge veskene festet sammen
Får plass til kamera, linser, kladdebok og mac + mer
Her har jeg plas til bok, kamera og linse inne i den innerste veska.
Når sant skal sies så er dette den flotteste stelleveska jeg noen gang har sett. Kanskje det er en av de mest praktiske jeg har vært borte i også. Jeg liker prinsippet med at det er en veske på innsiden av en annen veske. Og at man kan bruke de hver for seg eller sammen.
Den heter Duo 2 in 1, – Det er , som sagt, en veske med en annen veske på innsiden.
«Innerveska» inneholder flere rom, og for meg som stadig er å finne på tur med kamera og utstyr til det, kladdebøker, penal og strikketøy, så er denne veska super praktisk. Selv om jeg ikke har et lite barn som trenger mye utstyr hver gang vi er ute av huset.
Nå er det slik at jeg bor sammen en bestefar, så man skal ikke se bort fra at det faktisk kan komme både bleier, skift, våtservietter og smokk i denne veska også. Den som lever får se.
Det jeg vet er at jeg opplever den som veldig praktisk fordi den har rom til så masse, – og at den skal bli brukt for alt den er verdt. Om det er ut på tur med den lille prinsessa, eller andre barn, på fotosafari, når jeg skal blogge på andre steder enn hjemme eller når jeg bare skal ut med det obletoriske strikketøyet, kladdeboken, almanakken og penalet.
Veska er av merket SkipHop, den er designet i New York og du finner ens veske på Babyshop, Ellos, Jollyroom og Mimmis : Anbefaler deg å ta en titt blant alle de ulike designene, for det er mange flotte å velge blant. Tro meg!
Så nå vet dere at verden går fremover, – for det finnes pene, praktiske og flotte stellevesker, som kan brukes til alt mulig, – og man kan faktisk få levert pakker på døra !
Jeg kan til og med tips om at Linda på Absolutt hjemme har en flott veske, lik denne, som give away . Stikk innom facebooksiden hennes for å delta
Ha en forrykende fin fredag og etter hvert helg, gode du !
Petrine :)
10 januar, 2017
Skal jeg lage et belønningssystem for gutten vår?
Hei, – og god dag!
Jeg pleier å stikke innom Anne Brith sin blogg i ny og ne. De siste ukene så har hun løftet temaer som vi kan komme bort i som foreldre. Hun har skrevet bra om barn og barnefordeling, synes jeg. Hun har firet på egne behov for at dagene skal bli greiest for minstemann. Det var ikke dette temaet som var linken til mitt innlegg i dag, men diskusjonen hvor hun forteller at hun belønner barnet sitt med en fastsatt kronesum for den øverste karakteren. Mange mener det er riktig og andre mener det er feil, – og her har jeg ikke tenkt til å lage en konklusjon. Barn er forskjellige og foreldre er forskjellige.
Allikevel har vi noe felles og det er at vi trenger å bli sett av de rundt oss, – og gjene få en tilbakemelding som viser at vi har gjort noe bra. Det er hvordan tilbakemeldingene kommer som er ulikt, – og kanskje det skal være det?
Det jeg vet er at alle trenger en tilbakemelding på hva de gjør. Uansett. Oftest får de det i samvær med andre barn og voksne, ved at man får en reaksjon i form av ord, blikk eller annet kroppsspråk. Det er jo slik vi lærer og slik vi sosialiseres. Det vil si at vi lærer hva som er akseptert og riktig i det miljøet man befinner seg. Så at vi trenger tilbakemelding er riktig. Vi er avhengig av det. Og konkrete tilbakemeldinger er gode veiledere som er med på på å bygge selvtillitt og selvbilde i tillegg til å øke kompetanse.
Det neste som debateres er om tid med foreldre skal være belønning, og her kommer det nok an på øyet som ser. Er man av flere i en stor søskenflokk så kan jo det å få opplevelser med en av foreldrene være premien, – samtidig som vi som foreldre skal være tilgjengelig for barna sine. Det er vår oppgave og plikt.
I oppveksten så opplevde jeg at foreldrene mine i det store og hele var tilgjengelige, men jeg husker enda at jeg gledet meg ekstra de dagene vi skulle gjøre noe som ikke var dagligdags. – ta en togtur, en busstur, dra til byen fordi det var ekstra fri eller at jeg hadde «pappadag». Det var dager mamma holdt på med noe annet, og vi andre stelte hjemme. Det var stas det og. Så jeg tenker at selv om vi, som Anne Britt understreker, skal være tilstede for barna våre, så kan man lage litt ekstra fest av noe av tiden. SÅ hvordan man skal belønnes, er opp til hver enkelt.
Vi er skikkelig dårlig på materielle eller økonomiske belønninger her hjemme. Jeg har aldri kjøpt en gave fordi Petrus har vært flink hos tannlegen, hos legen eller andre ting som det forventes at vi må gjøre. Jeg har forsøkt å tenke gjennom livet hans, og han har til dags dato ikke fått penger eller ting for noe han har utført eller gjort, men nå er jeg i tenkeboksen. Skal jeg lage et system.
Vi har en problemstilling vi gjerne skulle funnet en løsning på. Jeg tenker at det å bryte et mønster er alfa omega. I tillegg så ønsker Petrus seg en klokke som man kan ringe til og skrive meldinger på. Her er det to ting som kommer i konflikt med undertegnede, for jeg har jo som sagt ikke brukt materielle eller økonomiske belønninger på pjokken min. Ikke at jeg har brukt et belønningssystem tidligere heller. Dessuten er mot at små barn skal ha noe som ligner på en telefon. Men, mønsteret bør brytes. Så nå biter jeg meg selv i halen og vurderer et belønningssystem som innbefatter det vi ønsker en annen tilnærming til, klistremerker og en Gps klokke, – som man kan ringe til!
Tror jeg, for det sitter langt inne. Personlig så føler jeg at jeg kjøper ungen min, jeg vil jo at motivasjonen skal komme innenfra!! Jeg vil at han skal gjøre det han må, uten at det kommer en premie i den andre enden i form av materiell ting.
MEN:
Jeg vet at han likte å få en stjerne i en gjev farge på hjelmen sin på en trening fordi innsatsen var høy.
Motivasjonen er gjenglemt på lekeplassen, fotballbanen, i ishallen eller ved de bøkene han velger og matematikkstykkene han lager selv! Så han trenger en ytre motivasjonskilde.
Vi vil ha den glade og syngende gutten vi pleier å ha her! Hele tiden !, – også når vi føler at gutten og vi kommer til kort.
Hva hadde du gjort?
Hadde du laget et belønningssystem?
og har du en Gps klokke for barn å foreslå, eventuelt?
Jeg er så i tvil….
Petrine
(Og om jeg skal lage et belønningssystem med materiell premie så er jeg litt mer bekvem med å belønne innsatsen og ikke resultatet. Målet er jo å trene opp rutiner, – og mest av alt, bryte et dårlig mønsster. )
08 november, 2016
om å strekke seg mot stjernene
«Mamma, lukt her a, det begynner å lukte vondt av hanskene mine, gjør det ikke?»
Petrus kommer mot meg.
I hånden har han en hockeyhanske.
Jeg later som det lukter gruff, selv om det forhåpentligvis er lenge til vi må hanskes med den problemstillingen her hjemme.
Jeg vet ikke om dere har vært innom en hockeygarderobe eller gått forbi en, når gjengen nettopp har vært på isen eller åpnet en bag som har lagret alt det svette utstyret. Fra den samme gjengen. Det lukter værre enn en kombinasjon av Mosslukta ganger tre, Myggsprayen til den retthalede grisungen og reven og fårikål. Det er en avstand fra den odøren til den man finner i et prafymeri, for å si det sånn. Og det er lenge til Petrus sin hanske lukter slik, – forhåpentligvis.
Allikevel så later jeg som om det lukter vondt av hanskene hans.
Det er fordi jeg vet hvorfor det har blitt viktig.
Han har hatt en helg borte fra oss, for vi har vært i femtiårslag. Og han har hatt det som plommen i egget der han har hengt på en «stjerne» som er mer enn dobbelt så gammel. Han har sett Hockeylaget U14 spille to kamper, han har jublet over mål og nesten mål og buet mer mot det andre laget om de har vært på vei til å score. Han har også vært på isen og lekt seg med de store gutta, – og han både skaffet seg nye ferdigheter med skøyter på og utvidet ordforrådet. Heldigvis så har han litt dårlig hørsel og ikke en forståelse for alt som blir sagt. For i enkelte ord er det kjekt å ikke få med seg den siste bokstaven, som i ordet hesteku..
Men på skøyter har han lært å bevege seg bakover, han har fått bedre selvtillitt på egne ferdigheter og han har hatt stort utbytte av å være med de store rollemodellene. De som sikkert ikke vet hvor viktige de er for de som er små som kommer etter. De som ikke har peiling på at det å se opp til, observere og ta etter er en vanlig måte å lære seg nye ting på. De som ikke vet at de har skapt enda mer interesse for å være på skøyteisen for en liten gutt.
Jeg tar i mot hansken,
jeg later som det lukter vondt
og jeg blir med på den kneggende latteren til Petrus
Fordi det er viktig for han, – han vil være en av gutta.
De er stjernene han vil strekke seg etter.
Petrine :)
31 oktober, 2016
Gutter er gutter og mammaen er meg – halloween
I dag så har jeg lagt ut et innlegg som jeg skrev for 4 år siden, før Petrus hadde ønske om å gå Halloween, før han skaffet seg erfaring på å vandre rundt å samle på godteri og før han hadde begynt å planlegge antrekk til dagen i skrekkens tegn. Ting har forandret seg siden da :)
Her ser vi tilbake:
«Jeg var på vei ut av et kjøpesenter.
Foran meg gikk det en mor med en gutt.
En gutt som var et hode høyere enn Petrus.
Han hadde blitt dresset opp til morgendagens store skrekkfest.
Han hadde en djevelgaffel i den ene hånden og en pose i den andre hånden.
Mammaen skrøt av utstyret, og jeg kjente det bød meg imot.
Jeg kjente at bare tanken på å kle lille Petrus ut som
«Mannen med Ljåen» eller andre ulumskheter fikk det til å knyte seg i magen.
Jeg kjente at jeg ønsker at Petrus skal bruke fantasien slik at vi kan skape karnevalsutstyret selv.
Da selvfølgelig i febuar. ..
Jeg håpet at han skal holde seg unna Halloween
og at han i stedet vil kle på seg selbuvotter og lusekofte i romjulen for å gå julebukk.
Så kom jeg til å tenke på moren til Marcus i boken: «Gutter er gutter» :
Hun levde en generasjon etter sønnen sin, og kledde han som han var født før krigen.
Med fotform sko og praktiske klær. Hun boikottet Mac Donalds og kjøpepress, var i psykisk ubalanse og ville oppdra sønnene ut fra sine verdier.
Og der sto jeg og kjente igjen noen av verdiene og tankene.
Hjelpes!
Jeg snudde!
Jeg kjøpte inn litt til knask,
så får jeg se om jeg finner på noen knep for å
holde Petrus unna en djevelsk tilnærming til Halloween når den dagen kommer……
…….en gang i fremtiden. »
De neste dagerne kommer det noen innlegg som er knyttet til HAlloween. Blant annet med hvordan man kan lage lykter og mal til ulike ansikt eller figurer.
Petrine
13 oktober, 2016
Å snakke til og ikke med
Noen ganger så opplever jeg meg selv som en dårlig forelder. Ordene : «Nei» og «ikke» er de som hyppigst komer ut av munnen min, – da i kommmandoform. Kommunikasjonen har i stressende situasjoner, ved tidspress, ved lite søvn og om jeg er redd, forandret seg fra å snakke med til å snakke til. Eller kanskje enda mer ærlig er å si kjefte på.
Du vet når du har gitt den samme beskjeden tre millioner ganger:
Når klokka løper og arbeidstiden nærmer seg og pjokken bare skal rydde på rommet. Det rommet som jeg har foreslått mer enn en gang at vi skal rydde sammen. Det rommet hvor jeg har satt frem en kasse slik at utkledningstøyet kan puttes opp i. Det rommet hvor jeg har kjøpt inn hyller og esker for at det skal være enkelt å legge ting tilbake på plass. Det rommet som absolutt trenger en opprydning, – men kanskje ikke før klokken syv på en arbeidsdag. På en arbeidsdag hvor tiden er i ferd med å løpe i fra oss.
Er det bare jeg som går i trass, – det etter å ha både forberedt på at aktiviteten må avsluttes, forsøkt å avslutte den en gang, to ganger og tre ganger. Når jeg for n – te gang føler at jeg ikke når frem og at jeg mislykkes så blir jeg grinete. Jeg kan da rett før jeg går avslutte med: Jeg ba deg om— jeg sa i fra om…, akkurat som om det hjelper når jeg allerede har tapt.
Dessverre så er det min egen reaksjon og mine egne følelser som får situasjonen til å smake gruff. Det til tross for at jeg vet at det lønner seg å snakke med og inngå avtaler på forhånd. Det vet jeg jo hjeper! Til tross for at jeg vet at min reaksjon er med på å påvirke løsningen så er jeg ikke alltid bevisst denne kompetansen. Det er jo jeg som i form av å være voksen som er den sterkeste, det er jeg som har makt og som på en måte er og skal være sjefen. I alle fall er det jeg som er størst, har levd lengt og har mest makt.
Selv om jeg vet dette, så finnes det tider som gjør at det glipper. Hyppigheten er størst når jeg er sliten, når klokka presser avtaler nærmere og værst er jeg når jeg er redd. Det er da jeg glemmer at jeg gjør lurest i å snakke med, vise den andre respekt, fordele ansvar, inngå avtaler og helst finne en løsning sammen. Jeg glemmer det totalt, – og hører meg selv snakke til!
Ordene består bare av tre bokstaver, men det er en vesentlig forskjell på bruken av ordet med eller til. I alle fall i denne situasjonen.
Er jeg alene om å havne i denne grøfta?
Petrine :/