Inspirert av Anja sitt riktige valg på en vanlig dag, da hun tok en topptur, så bestemte jeg meg for å forsøke det samme. Altså, ta et riktig valg og en topptur. Jeg er ikke riktig på plass igjen etter forrige ukes tripp, så med dårlig samvittighet så takket jeg nei til å dra til «Vikingland» i Horten. Jeg trengte tre ting, – egentid, søvn og bevegelse, og jeg bestemte meg for å sette det på dagsplanen i dag. For det har jeg lært meg, at om jeg ikke hører på hva kroppen skriker så blir alt bare vondt verre.

Det her kunne godt blitt et innlegg hvor jeg forteller om en fin, fin tur som er verdt å ta for andre. Det blir det ikke. Sannheten er nemlig slik:

Det har seg sånn at jeg skulle på toppen av Jeløya og i dag var det Bjørnåsen som var målet. Forrige gang jeg gikk dit så var det fra den andre siden av åsen. Da opp fra Nes camping, for de som er kjent. Det opplevde jeg som ganske bratt, så i dag valgte jeg en annen rute, og på et tidspunkt var jeg usikker på om det var riktig valg.

Jeg skulle finne en liten parkeringsplass etter en gård og en bakke, men den fant jeg ikke.
Dermed kjørte jeg alt for langt, satt på google maps og snudde. Jeg kom helt tilbake til gården og snudde på nytt. Denne gangen fant jeg en parkeringsplass, men der gikk stien bare opp til noen hytter. Å være gjest hos noen ukjente var absolutt ikke det jeg hadde planlagt. Jeg skulle jo til Bjørnåsen og toppen der.

Jeg snudde først meg, satt meg i bilen, snudde deretter den og kjørte. Plutselig tilbake på gården. Igjen!

Da hadde jeg benyttet meg av at vi lever i en digital verden. Jeg hadde da lest i Moss Avis at det skulle være et utgangspunkt omtrent ved gården, men jeg så ikke den nevnte parkeringsplassen selv da jeg var der. Men, jeg så en gutt på utsiden av bilen sin. Jeg tenkte at han kanskje var mer kjent enn meg, noe han også var.  Han viste meg et kart og sa jeg skulle ganske langt tilbake. Jeg snudde igjen, men da jeg var underveis så synes jeg det var kjempe langt, – og heldigvis kom gutten kjørende etter og viste meg veien. Han hadde forstått at gamle damer på tur kan være helt håpløst. Og mer håpløs skulle det bli

Jeg fikk parkert bilen, – og begynte å gå. Fant stien inn i skogen og traff en mann. Hans fortalte at jeg skulle holde til venste hele veien, så da gjorde jeg det, selv om det var mot min logikk å gå nedover når jeg skulle til toppen. Det var nok til andre venstre han mente, for da jeg hadde gått i et kvarters tid så traff jeg den gutten som hadde hjulpet meg til å starte på stien. Han hadde gått opp fra en annen kant og kunne fortelle meg at jeg var på feil vei. At det var til høyre jeg skulle holde.

Jeg lot han og følge hans gå først, gikk en liten runde og gikk deretter veien han hadde fortalt at jeg skulle gå. Jeg kom til toppen, pauset litt, drakk vann, tok et bilde og returnerte igjen. Og mot alle odds så gikk jeg rett på bilen og fant veien hjem.
Neste gang så vet jeg hvor jeg skal gå, tror jeg… om ikke så kan det være at jeg treffer på en ung, høflig og tålmodig gutt som gir tips til gamle damer som har gått seg vill. Ellers kjørt seg bort, for den saks skyld .

Vil du ta turen?  Min forklaring til veivalg er sånn:
Kjør til du treffer gutten, la han vise deg hvor du skal parkere.
Gå til skiltet, møt en mann og la han forvirre deg, og følg anvisningene.
Møt gutten fra tidligere og jenta hans, la de veilede deg på nytt. Følg anvisningene og finn frem.
Velg en sti og hold deg til den på vei ned. Stopp, spis blåbær og bringebær, fortsett ned til bilen og kjør hjem.
Vær lykkelig for at du har vært på toppen! – og fordi dagens kinderegg var at jeg fikk sovet, kost meg på tur og hatt egentid.

Men, apropos veivalg: Det finnes hjelp til å finne frem her, her eller fra Nes camping her . Tror det er sikrere å følge disse anvisningene :D ps, denne turen er faktisk barnevennlig, men det passer ikke med barnevogn.

 

Petrine