Tag: barn


08 februar, 2016

Å alltid få være med

Bamse får alltid være med

 

Da Petrus ble født så fikk han noen kosedyr. Jeg puttet de opp til han, men han verken la seg inntil de eller grep etter de. Jeg tenkte at han ikke ville være en av de barna som blir avhenging av kosedyret sitt. Så feil kan man ta, – for da han fikk en strikket bamse så var det gjort.

 

fargebok og tusj

 

Kos med bamse og kanin

 

strikket Bamse og Kanin

Fra da hadde han en favoritt. Bamse har fulgt han siden og har blitt pålagt å gå med klær. Den har nemlig blitt tynnslitt og jeg er så redd for at den skal gå i oppløsning.

Strikket kosebamse

 

Bamse er alltid med, – og er den beste trøsten, den beste vennen og den beste sengekamerat som finnes.

Bamse

Denne strikkede lille karen har fått meg til å gå fra sted til sted i byen for å lete den opp igjen. Den hadde vært på ville veier, helt alene, – og her hjemme var det ikke ro hos minsten. Så facebook og rekontruksjon ble brukt for å få han tilbake

bamse

Jeg renger med at det ikke bare er min pode som sliter ut kosedyret sitt :) og flere enn meg som finner kosedyret på de underligste steder.

En ren hyllest til Banse, som bamsen faktisk heter <3

Ha en glad fortsettelse på dagen

Petrine :)


Juletrekule

I dag vil jeg legge ut et innlegg jeg skrev i januar. Jeg la det ut etter å ha snakket med en som ikke fikk sine ønsker for julen innfridd. Denne personen er dessverre ikke alene,- og uten å debattere rus, barn og høytid så vil jeg understreke:
Tenkt dere om dere voksne, – dere har et valg.
Det har ikke barna !!
Barnas ve og vel er de voksnes ansvar.

IMG_4573

Her kommer gamle ord om igjen:

I forkant av julen så ble det debatert på mange sosiale medier om hvor mye alkohol man kunne innta med barn til stede. Ved å lese flere bloggger med kommentarfelt så konstanterte jeg at debatten fikk fart i det norske temperamentet og det fremmet meninger fra det norske folk. De som understreket at man ikke roter med alkolvanene og kosen vår!!.

Jeg skal ikke i dette innlegget debattere hvor mye alkohol som er innafor når man er i et hyggelig selskap. Det være seg uten og spesielt med barn tilstede.  Jeg vil bare nevne et barn som i denne julen har ventet forgjeves på julegaven og som har følt seg ensom på de dagene som er rammen for familiens store høytid: Dette barnets referanser for julen 2014 er foreldrenes alkoholinntak, deres atferd i fylla og ønsker som ikke ble oppfylt.

 

Juletrepynting

Det er ikke juleglans i historien barnet forteller, – etter en alt for lang juleferie:
I to uker har det forsøkt å finne frem til hvordan man lager mat, i stedet for å glede seg over gaver og samhold.
De to ukene som det hadde sett frem til med forventing ble fylt av skuffelse,
dagene ble fylt av redsel,
timene fylt av lengsel
og minutter av håpet om at foreldrene skulle slutte å drikke.

Hvert sekund gledet barnet seg til hverdagen,
den som setter rammer for de foresatttes alkoholinntak.
De har hver sin jobb å ivareta.
Heldigvis!

Jeg vet ikke hvor mye foreldrene drakk før barnet opplevde det som ubehagelig.
Jeg vet ikke hvor lenge det ventet på julegave før det forsto at den ikke kom.
Jeg vet ikke hvor mange måltider det forsøkte å mekke
Jeg vet heller ikke om foreldrene drakk hver eneste dag.
Det eneste jeg vet er at barnet hadde en opplevelse av at julen ikke innfiridde ønskene.

Barn skal slippe å oppleve at alle drømmer og trygge rammer faller i grus!

Jeg bryr meg ikke om hvor mye du drikker,
men jeg bryr meg når det om det går utover omsorgsevnen og barnets opplevelse av trygghet.

Jeg bryr meg nemlig om barnet.

 

Petrine <3

 

 

 

 

 

 


barnehage

Nå er jeg faktisk helt alene hjemme. Gutta er på isen og jeg prøver å lege en hodepine ved å sove, slappe av og løse opp på stive nakkemuskler.

Da jeg satt her tilbakelent så kom det en vakker mail i innboksen min. Innholdet fikk tårene til å sprette, mammahjertet til å svulme og via tankene dukket et akutt behov for å finne en stoppknapp opp. Jeg fikk lyst til å bremse tiden, – for bildene var fra Petrus sin hverdag. Den delen av dagen som inneholder vennskap, opplevelser og lek. Den delen av hverdagen som jeg ikke får lov til å ta del i. Jeg er jo på jobb når han er sammen med vennene sine, – og den beste heiagjengen i verden. Jeg tenker da på barnehagens personale.

Hver eneste morgen så ønsker de oss velkommen, uansett hvordan vi har det med humør og tid. De tar i mot en Supermann i farta eller en Per Pusling som har hatt en strevsom morgen eller natt. De tar i mot foreldrene som har mer eller mindre tid på vei videre ut i dagen.

De gjør det!, –  hver dag!

De gjør det hyggelig,  selv om vi har glemt matpakke,  om vi har lyst på en prat eller om vi nesten ikke er tilstede i øyeblikket. De er imøtekommende uansett påkledning, livsyn, personlighet eller fremtoning. – Også om vi har glemt å vaske dressen som er stiv av møkk. Den dressen som personalet må ha på fanget når de skal trøste eller hjelpe barnet vårt,. De tar oss i mot med smil, hyggelige ord og gir oss tørkerull om hverdagens strev kommer ut av øynene.

De er der for barna vår og for oss.

Jeg er takknemlig!!

– også fordi jeg vet hvor krevende og allsidig en barnehagedag kan være.

Mailen fikk følelsene til å renne!

Jeg kjente på takknemligheten, på godhet  og på vemod,

Midt i fanget kom det bilder fra situasjoner som for meg er fjerne, men som for Petrus er dagligdagse. Bilder fikk meg til å tenke på hvilken jobb barnehageansatt gjør og hvor heldige jeg synes de er.  De får verdifulle timer med den flotteste gjengen jeg vet om,

– den gjengen som nesten har kjent hverandre hele livet,

– den gjengen som får Petrus til å ønske seg til barnehagen selv om jeg er hjemme,

– den gjengen som gir han liv og lære på godt og vondt.

Den gjengen som Petrus definerer som sine venner,

– og som han nektet å bli skilt fra da han var to år og skulle bytta avdeling. Han hadde planen klar, de skulle fortsette å være sammen. Akkurat slik ble det, heldigvis <3

Jeg kjenner på vemod fordi jeg gjerne skulle vært mer sammen med gjengen som Petrus er så glad i, jeg skulle gjerne vært med på turer og tankerekker og jeg skulle gjerne prioritert litt mer tid i barnehagen. Bildene minner meg nemlig om alt jeg går glipp av når han er i barnehagen og jeg er på jobb. Selv om jeg trives på jobben min og til tross for Petrus har gode dager sammen vennene og barnehagepersonalet, – så er det vondt å erkjenne at jeg går glipp av fine barndomsopplevelser som Petrus har.

Det er vel lov å kjenne på sårheten over hva man ikke er med på, men samtidig erkjenne at man er takknemlig for de som legger tilrette for gode dager for de under skolepliktig alder ?


Lysbildefremvisningen inneholdt også en sang av Lois Jacoby sin sang Hverdag. Den er obligatorisk på dager hvor foredrerollen vipper deg av pinnen: Hør den gjerne her

Petrine :)


05 november, 2015

Et bilde på lek #vennskap

petrus_og_petrine_barnelek

Gjennom den frieleken så skapes samhold og samhørighet:

Når barn leker sammen så har de et prosjekt felles: De enes om leken og dens innhold. De får felles opplevelser, forholder seg til hverandre og blir kjent med hverandre.

En god lek kan være spiren til vennskap.

Petrine :)


petrus_og_petrine_hockey

«Det er lurt å ta av seg jakka, mens man holder på», var rådet jeg fikk.
Jeg tok den av og kjente at den andre mammaen hadde et poeng.
Jeg var varm.

Petrus satt på benken, jeg satt på gulvet og ved siden av meg var en bag full av utstyr.
Skøyter, bukse, hjelm, hansker og skulderbeskytter.
Petrus skulle på skøyteskolen og trengte assistanse.
Jeg jobbet på,  – fortsatt takknemlig for forlaget om å kaste jakka.

Det koster sin kvinne å få skolissene stramme nok, passe mengde med klær under en polstret shorts og det andre utstyret på etter en diskusjon om å skippe knebesyttere,
– det er visstnok kne/leggbeskyttere som gjelder.
Men det har vi ikke.

Jeg var ved målstreken. Jeg skulle trekke den aller viktigste, gule, hockeyskjorta over hodet på Petrus. Den med 9 -tallet på. Jeg sto klar til å sette punktum ved å få den på og ved å sette hjelmen på toppen.  Da kjente jeg et lite bank på skulderen, – jeg snudde meg og ble møtt med:
«Vi andre har skulderbeskyttelsen den andre veien!»

Jeg var i mål,
nesten!

Neste gang,
– kanskje!

Petrine :)


11 oktober, 2012

Rabling og sånn

Petrus er glad i å tegne. I ny og ne tar han blyanten, fargene eller kulepennen fatt. Han streker opp bananer, båter, biler og traktorer. På tegneark, på aviser, på brev, på bordplater, på Ipad – en,  på vegger og gulv. Han er alltid fornøyd med resultatet. Mammaen heier på figurene. Når sant skal sies så jubler hun ikke over alle alternativ til tegneark. Petrine tenker på Lillebrors vise når hun ser på Petrus sine kunstverk.  Hun tenker at Alf Prøysen har fanget et stadie i tegneutviklingen når han forteller om at det bare er Lillebror som kan se at det er «en sau som har ull.» Petrus har nok kommet til Lillebror sitt stadie.

Det blir sagt at barns tegninger illustrerer deres oppfattelse av verdenen. Om jeg tenker helt konkret på det, så blir jeg bekymret over hva som foregår i Petrus sitt hode. Det er nemlig kruseduller som kommer til uttrykk på arket, til tross for at han husker hva han skal gjøre i morgen og hva han gjorde i går. Men han er jo opptatt frukt, av kjøretøy og av det vi opplever i hverdagen. Og det er jo det han forteller at han tegner. Det sammenfaller med tegneutviklingen.

Barn begynner nemlig først å tegne med store bevegelser. Helt fra skulderen og med hele armen. De bruker stor plass, og de lager svingende rabbel. Deretter bruker de armen fra albuen og ned, før de tenger med håndleddet. Alt dette blir rabbel. Først svingrabbel og deretter rundrabbel. Det passer med barnets motoriske evne til å styre blyanten. Tilfeldig rabbel kalles det når barnet setter ulike formede streker rundt omkring.

Petrus setter jo som sagt streker rundt omkring. Dog ikke alltid på ark. Det at Petrus har tilfeldige former på strekene sine og at han benevner hva han kreerer. Han er på et forstadie til virkelig tegning. Barna vokser til, utvikles og skaffer seg mer erfaring. De tegner ofte noe de har i tankene. Figurene bygger de ofte over samme form. Selv er jeg kjempe svak for Hodefotinger, de første tegninger barn lager av mennesker. Ofte med bare hode og ben. Noen har sprikende fingre. Jeg har fått mange slike gjennom tidene. Jeg har gjemt noen unna. Jeg har gjemt de godt. Så godt at jeg ikke finner de igjen, akkurat nå.

Etter hvert som barn utvikler seg så forandrer tegningene seg. Tegningene får flere detaljer, de illustrerer mer av virkeligheten og de får mer riktige proposjoner. By the way: Barna styrer tegneredskapet med fingrene i et pinsettgrep, om du skulle lure på det :)

Ha en fargeglad dag !

Petrine :)

Ps, om du har lyst til å heie på Petrus sin tegneferdigheter, så har dere muligheten her.


For lenge siden så skrev jeg et innlegg fordi jeg var fortvilet på et barns vegne.  Det handlet om et barn som ble mobbet, i mange år, og som byttet skole på grunn av denne sjikaneringen. Hvordan barn har det og hvem som har ansvar for at barn har det bra, det ligger mitt hjerte nær.

Jeg mener helt og holdent at de voksne har et ansvar, både som foreldre og som de voksne barna møter gjennom skole og barnehage. I Petrine skriker mener jeg at skolens personale hadde en jobb å gjøre- Innlegget Petrine skriker ligger her, og jeg anbefaler dere å lese det før dere leser fortsettelsen på innlegget. Fortsettelsen handler om at barnets mamma i dag har kommet med et svar på innlegget. Det handler om hvordan hverdagen har blitt etter at barnet måtte bytte skole:

Jeg tar meg den frihet å legge ut svaret her :

Hjertet mitt ble varmt av glede

«Barnet du skriver om har det veldig fint på sin nye skole, med nye venner, ny start med blanke ark og en helt ny, mobbefri hverdag. Barnet kommer aldri hjem med tårer på brillene lenger. Barnet får være seg selv og lærer på skolen at alle mennesker er like mye verdt og at alle mennesker har noe ved seg som er unikt. På skolen lærer barnet at alle lærerne er der for å hjelpe barnet i å utvikle seg som menneske. Så til tross for mange vonde år med mobbing, slag, spark, utestengning og stygge kommentarer så har dette barnet en ballast og en evne til å empatisk tankegang de fleste barn er foruten. De mentale sårene har for alltid ha satt sine spor og de første årene på skolen vil for alltid ha arr i hjertet til barnet. Voksne som hører barn forteller noe i skolegården bør tenke seg om før de svarer «sånn er livet». Det er ikke mulig å svare barnet hjemme når det spør «hvorfor er livet sånn bare for meg mamma?»

Skolebytttet var det eneste riktige i dette tilfellet. Som pedagoger og andre ansatte på skolen/barnehagen utgjør det en signifikant forskjell om man tar tak i problemene FØR det blir mobbing. Og OM det utvikler seg til å bli mobbing! GJØR NOE MED DET!!!!! Bitterheten i morshjertet mitt begynner å avta og jeg tenker fremover og ser hvilken gave barnet har fått ved dette skolebyttet. Klem»

Her kommer min oppfordring til akkurat deg: Det er ditt ansvar å bry deg ! Både du som forelder og du som faktisk er ansatt for å ivareta barnas ve og vel !!!

Petrine :)


27 april, 2012

Petrine SKRIKER

I dag snakket jeg med en bekjent. Hun fortalte om et barn som skal bytte skole. Det er ikke noe uvanlig i skolebytte. Men …

Dette barnet skal bytte skole fordi det i 5 år har blitt mobbet på nærmiljøskolen. Det til tross for at det har vært kjent for både lærere og foreldrene. Både for foreldrene  til barnet som har blitt mobbet og til de som har mobbet.

Petrine kjenner at mammahjertet blør: Hun kjenner at hun er redd for at vår lille Petrus skal møte barn som vil hevde seg i verden ved å tråkke andre ned. Og hun håper at han ikke skal hevde seg ved å tråkke på andre. Hun får vondt av barnet som skal bytte opplæringssted i håp om å få gode og glade dager. Det vakre barnet som har kommet hjem med sår, knuste briller og vonde erfaringer. Hun synes det er vanskelig å forholde seg til at barn er barn værst. Og hun kjenner at hun blir SINT  for at voksne mennesker ikke har klart å stoppe atferden.

Hun kjenner adrenalinet øke og temperamentet blir litt mer synlig enn vanlig. HUN HAR LYST Å SKRIKE TIL DET PEDAGOGIKSE PERSONALET; DERE HAR EN JOBB Å GJØRE; OG DERE BURDE HA KOMPETANSE TIL Å STOPPE EN 6 ÅRING!!!!!

I all verden hvilket barn i alderen 6 – 12 år er sterkere og har mer kompetanse og list enn en skoles personale? Hvilken voksen klarer ikke å fotfølge, stoppe og kronisk veilede en 6 åring? Den 6 åringen som nå er 11!!!! Vet man hvem som er mobberen, og man jobber med saken, så er man vel kroninsk tilstede? Man setter vel ord på og har hyppige møter både med familien til barnet som blir mobbet og ikke minst mobberens/mobbernes familier? Eller?

Jeg kjenner at jeg kunne skrevet side opp og side ned om denne saken, om mobbing og om de voksnes ansvar. Men det er fredagskveld og jeg har skreket ferdig!! Det uten å ha snakket med foreldre, lærere eller andre voksne som er innblandet i saken. Jeg har skreket for barn som ikke får gode relasjonserfaringer. Og jeg mener med hånden på hjertet at dette er de voksnes ansvar.

Phuu, godt å få luftet ventilene. Jeg har lett for å bli engasjert og berørt :) Og jeg synes det er vondt på å tenke på dette barnet …

Petrine :)

Og ja, jeg vet om at skole er både miljø og fag! Jeg vet at det er mobbing er vanskelig og jeg har erfaring med at barns tidlige skolerfaringer spiller en stor rolle for barnas fremtid )

Noen linker til sider om mobbing :
En elev forteller at læreren stoppet henne. Hun var mobberen.
Hvem mobber ? på ung.no
Barneombudets sider om mobbing
KJetil og KJArtans tips mot mobbing


Page 2 of 212