Jeg vet ikke om du har vært der, at du har vært så redd for en ting at du har latt være å gjøre det som får nakkehårene til å reise seg på nakken din og knuten til å slå krøll i magen. Jeg har hatt det slik i forhold til å kjøre bil. For veldig mange år siden så traff bilen jeg satt en annen bil på E 6, eller det var egentlig omvendt. Den traff oss, om jeg skal være korrekt. Uten at det har så mye å si for utfallet av smellet. Vi var heldigvis fysisk uskadd alle sammen, likevel har jeg tatt med et par ting fra opplevelsen. Det ene er nemlig at jeg enda klarer å se bildelene seile opp i luften, snu seg rundt og lande i sakte film. Jeg vet ikke om du har vært med på det før, men noen ganger i livet så går ting så fort at man ser det v-e-l-d-i-g s-a-k-t-e. Snodig nok så virker slike ting som tar et tidels sekund som en evighet. Den andre skaden på meg var at jeg et år etter på var livredd for å kjøre bil. En peride i livet så hadde jeg fått en trillion knepp på skritt-telleren og var miljøvennlig som få: Jeg gikk, gikk og gikk. Kunne jeg unngå bilen så gjorde jeg det, – også å sitte på.

Men, sånn kunne det ikke være, så systematisk arbeidet jeg meg tilbake bak rattet. Jeg har etter det kjørt utallige år og til og med slappet av og kost meg på kjøreturen.  Alt var borte helt til jeg fikk Petrus. Seriøst, følelser blir så overdimensjonert når man blir mamma, – også redselen for at noe skulle  gå galt på veien. Men, jeg kjører hver dag og føler at det å tenke seg om før man setter ut på veien er helt innafor. Det hemmer meg ikke i dagliglivet.

I fjor da vi dro på vinterfereie så brukte vi en evighet til fjells, . og det var ikke bare magen som hadde knytt seg. Knokene var hvite av å holde seg fast i rattet, kjeven var fastlåst av å ta seg sammen og øynene ønsket seg et filter som kunne skille vei og grøft fra hverandre der alt var hvitt og snøen laver ned. Det gikk fint, – også alle turer vi har tatt etter det.

Helt til i går, – vi skulle til fjells, det snødde og var guffent. På avisa sto det at det var svært glatte veier.
Og her sitter jeg, hjemme, med en gutt som gleder seg til å gå i bursdag i stedet og med en dårlig samvittighet fordi min redsel stoppet en hel familie ( De kunne dratt uten meg da) og fordi jeg lot angstmonsteret vinne.
Jeg vet ikke om det er så mye bedre…

Er det bare meg som kan la redselen styre? – en gang i mellom ?

Petrine :)

Takk for at du leste …

Om du vil bli opptatt på viktige og uviktige tanker så trykker du liker på facebooksiden min :) For jeg blir glad for nye følgere