Det er dager hvor du kommer litt ut på dagen og konkluderer med at du burde ha startet med det andre benet ut av sengen. først Når jeg tenker meg om så lemper jeg begge bena ut samtidig, men, uansett,  i dag tror jeg at jeg ikke har vært koblet på de gode krefter eller andre ting som får det til å bli stang inn.

Jeg våkent tidlig, – og hadde uendelig med tid der jeg startet dagen klokken 0500. Hunden ble luftet, og hva som skjedde så har jeg ikke oversikt over. Jeg fant nemlig meg selv sovende klokken 0700.

Petrus kom seg ut av sengen og inn i klærne.
I det vi skulle gå så kom jeg på at jeg på ingen måte hadde tatt noen grep for at minstemann skulle få litt mat på skolen. I rask fart så havnet to brødskiver, agurk og paprika i en boks. Boksen havnet i sekken og vi kom oss avgårde.

so far so good!

Midt i denne idyllen, så kom jeg på at det var et utmerket tidspunkt å stikke ut i solen med kamera for å fange høsten og ikke minst for å filme en snutt av meg selv. Jeg er med i et 100 dagers prosjekt og der fikk vi oppgave å lage en liten film om oss selv. Det har jeg ikke noe lyst til, men jeg ser jo betydningen av det; Å bryte grenser får oss til å vokse!

Jeg dro først til et flott sted med fine farger og godt lys. Det jeg hadde glemt var at det var byggevirksomhet i nærheten. Om jeg ikke ville ha lyden av spikerpistoler og sag så burde jeg dra et annet sted. Jeg bestemte meg for å dra videre.

Jeg tok alt inn i bilen igjen, og dro avgårde.

Fant et sted hvor fargene var magiske!  Et sted som kunne gi meg illustrasjoner av denne høsten. Alt lå godt til rette for å kunne forevige flott høst, og det ikke  hadde vært for at minnekortet var fult. Helt fult. Det var faktisk ikke mulig å putte inn et eneste fotografi til.

Note myself: Last over bilder til en ekstrern harddisk !

Da jeg ikke kunne fotografere så ble det plutselig tid til det jeg gruet mest for, filming av meg selv. Jeg festet telefonen på selvfiestangen, ja den er et godt hjelpemiddel, men den ikke er tom for strøm. Jeg fant ut at jeg kunne bruke den til filming  Jeg rakk å få en liten snutt før jeg oppdaget at det bare var 3 % strøm på telefonen.

Så neste gang jeg skal ut å fotografere så skal jeg ha fulle batteri og tomme minnekort, det skal jeg love deg :D

I allefall meg selv :D

Har du noen dager hvor du ser at du burde ha planlagt litt bedre, eller var dette Murphy`s law ? :D

Ha en god lørdag!

Petrine :D

Jeg spratt opp av senga, tok noen yoga øvelser, dusjet og sjekket klokka. Den var ikke 0600. Nå kan dere tro at dette bare er tull, men jeg var klar for dagen tidlig i dag, og hvilken dag.

Jeg dro avgårde til vanlig tid, – og det var også det eneste som var vanlig.
Alt annet var magisk:
Bladene på trærne var grønne, oransje, brune, rød og grønne. Himmelen var mørkeblå, nær opptil svart, og dyp rosa. Den lysrøde fargen bredte seg bortover perlemorskyene og gjorde morgenlyset vakkert.

Det var veldig pent.

Veldig pent.

Jeg kan ikke snakke for andre enn meg selv, men i enkelte situasjoner så slår «snill pike syndromet» inn. Det kobler til knappen for beslutningsvegring. Jeg satt i nesten tre mil og tenkte at jeg burde stoppe. Jeg mente at jeg måtte nyte noen øyeblikk i den magiske morgenen og gjerne forsøke å feste noe av det til minnebrikka. Den samme tanken dukket opp igjen og igjen. Den hadde limt seg fast på samme måte som en sang som klister seg fast til harddisken: Du vet, den du ikke blir kvitt. Den dukket opp og sa at jeg måtte stoppe opp og nyte morgenen.

Da jeg nesten var på jobb så snudde jeg. Bilen ble kjørt langs noen jorder, jeg gikk ut og tittet på det som var igjen av farget himmel og tåke. Den beste starten av alle.

Jeg kom til jobben, dog for sent, men lykkelig over at jeg hadde tatt meg tiden.

Du tror kanskje at det er slutt nå, men neida , også på veien hjemover så snudde jeg bilen. Da for å ta innover meg litt natur. Først observerte jeg to elg og deretter tre rådyr. Ikke så uvanlig, akkurat det, men det er sjelden jeg tar tiden til å nyte øyeblikket og stoppe opp for å ta en pause i det vakre.

Det er anbefalingsverdig!

Det var små glimt fra min fredag, – jeg håper også du har hatt øyeblikk fulle av magi <3

Petrine

Dette innlegget er gammelt og lå på den gamle plattformen min, – og jeg synes egentlig at årets tittel på Tv – aksjonen passer sånn indirekte til dette temaet også :

MINDRE ALENE SAMMEN!

Jeg hadde en gang en tanke om at jeg hver torsdag skulle komme med et tema, en problemstilling eller noe som er rettet mot barn eller foreldrerollen, som et torsdagstema. Jeg forsøker igjen, – og dagens tema er knyttet til at jeg møter på atferd som kan være vanskelig å forstå eller å hanskes med. Av alle ting så fikk temaet faktisk næring da jeg så filmen: » Karsten og Petra» med det mål å lage oppgaver til undervisning Jeg ble opptatt av den venninnen til Petra som ikke fikk delta i leken da Karsten begynte i barnehagen. Hun var en grei jente, men gjemte unna Petra sin sekk under en tur til brannstasjonen…

Gjennom mange års arbeid med barn og unge så har jeg erfart at det finnes mange som strever med å få til eller som blir utelukket fra samspill med de andre. Det vil si at barnet kan streve med ferdigheter som trengs for å bli sosialt deltakende i samhandlingen eller at de møter på andre som strever med det samme. Det vil si at de møter på mobbere eller andre som eksluderer dem. Jeg tror nemlig at det i tillegg til arv og personlighet også kan handle om tilfeldigheter om et barn får bli med eller ikke.
Sørgelig nok!

Reaksjonen til de som ikke får bli med er ikke ensartet. Noen blir stille, innesluttede og får vondter, andre finner seg andre å være sammen med og noen blir utaggerdende. Den sistnevnte gruppen er den som kan få tilnavnet «Værstingene!».
Stigmatisert og plassert!

Da jeg var barn så hatet jeg at noen andre fortalte meg hvordan jeg var, – jeg liker det ikke i dag heller.
Det er lettere å forholde seg til tilbakemldinger som beskriver egenskaper og hendelser enn å bli definert av en som ikke sitter inne i mine følelser og tanker. Og med det som utgangspunkt for tanekrekken så kan jeg bare stille meg undrende til hvordan det er å møte verden for denne «VÆRSTINGEN!».

Dere vet det barnet som slår, ødelegger lek, banner, sparker og som er tydelig i miljøet det omgås. En tydelighet som understreker og forsterker vanskene det har med de sosiale spillereglene.
Når jeg kan bli usikker av at det blir stillhet i det jeg kommer inn i et rom, om to sender hverandre et blikk midt i noe annet eller ved at jeg oppfatter latter som jeg ikke forstår utspringet til, så lurer jeg på hvordan det kan være for et lite menneske å møte voksne og barn som har definert hvem det er. Jeg tror nemlig det kommer til uttrykk i hvordan vi møter det, kroppen har sitt eget språk i tillegg til ordene vi sier. Plutselig kan det være vi som understreker eller underbygger handlingene til barnet. Det betyr ikke økt mestring eller selvbilde, dessverre.

Jeg lurer på hvordan det å være forelder til det barnet som tydelig preger miljøet med sitt nærvær, dog ikke alltid med handlinger som oppleves positivt av alle de andre i nærheten.
Jeg sier ikke her at jeg ikke bryr meg om barna som blir utsatt for støy, ufin atferd og ødelagt lek eller skoledag, men denne gangen så prøver jeg å tenke på de som kanskje aldri får en positiv tilbakemelding på barnet sitt eller på hvem de er.

Jeg blir glad når jeg ser at barnet mitt trives sammen med andre barn, når barnehagepersonalet eller andre kommer med morsomheter eller opplevelser de har hatt sammen vår lille pode, og jeg vet ikke hvordan jeg hadde taklet det om jeg fant han alene eller i en konflikt oftest når jeg hentet han.
Jeg kan bare tenke meg inn i smerten. Vi vil jo at barna våre skal ha det godt, ha venner og trives.
Med en utaggerende atferd så kan det være vanskelig å komme i mål.

Målsetningen med dette innlegget er ikke at vi skal putter fingrene i ørene og hendene foran øya med hensyn til «Værstingens» atferd, men jeg vil at vi som voksne skal tenker over hva vi formidler av ord, av handlng ( Det kan være dette barnet som ikke blir bedt i bursdag) og hvordan vi møter egne barn som naturlig nok er oppgitt over at miljøet blir preget av forstyrrende atferd.
Jeg vil at dere tar bort merkelappen dere har på dette barnet som famler rundt i blinde og at dere hilser på det når dere møter det med et enkelt lite : «Hei!»
Gjør det samme med foreldrene også.
To små ting, som kan bety så mye …

Jeg snakket med en narkoman en gang. Han hadde vært i butikken og når han kom ut så var han jublende glad for at kassadama hadde smilt, sagt hei og ønsket han en god dag. Han var så glad at han gråt. Jeg tror ikke jenta i kassa var klar over hvilken glede hun spredte, men hun fikk i alle fall en ung mann til å føle seg som en del av, i stedet for å føle seg utstøtt av, hverdagslivet.
For en liten stund!

Jeg vet at det kan være vanskelig å hanskes med utaggerende atferd.
Jeg har mer enn en gang vært oppgitt og fortvilet over at jeg ikke til enhver tid har klart å ivareta alle barna i barnegruppen fordi jeg ikke kunne overse eller hjelpe det barnet som er utaggerende.
En gang i jobb så følte jeg at jeg hadde forsøkt alt og oppgitt sa jeg til barnet det gjaldt:
» Jeg vet ikke hvordan vi skal løse det her! Det er ikke så lurt å stikke av, å slå eller å rive ned hytta de andre har bygd, hvordan synes du vi skal løse det? »
«Gi meg klistremerker når jeg er grei» sa det lille barnet!
Det har jeg ledd mye av i ettertid, – og jeg kan fortelle at klistremerker nok ikke hjalp, men barnet hadde et viktig poeng. Det ville bli sett for det som var bra, og ikke bare når det lagde av kaos.
Det hører med til historien at jeg husker dette barnet som morsomt.
Også dette barnet var noe mer enn den mest synlige atferden,
og de fleste med det….

Petrine

Hei, det er vel sånn hos de fleste som hos oss, at det er hverdager det er flest av. Men, hva er det vi fyller disse dagene med slik at et blir hverdagslig? For meg er det i alle fall dette:

1. Vekkerklokke
2. Litt tidspress for å få alle avgårde til skole og jobb i riktig tid
3. Matpakker og smøring av de
4. Leker og ting blir liggende igjen over alt
5. Vi samles rundt middagsbordet
6. Lekser for barn og forberedelser for voksne
7. Enten trening eller frilek her hjemme for minstemann
8. Minsten har besøk av venner eller er med venner.
9. Handle mat
10. Kaffe før dagen starter og middag på ettermiddagen.

Hva er typisk hverdag for deg ?

Petrine

Hei, og god kveld ! 

I dag så har jeg skrevet ikke mindre enn to innlegg som er knyttet til emneknaggen friluftsfredag.

Jeg har skrevet om ting som er viktig for meg, – om barn og bevegelse, om barns oppvekst, om foredrerollen og om unges psykiske helse og om barndommen min.

Jeg har rablet, finskrevet og brukt deleteknappen.
Jeg har lest, lagt inn bilder og lest igjen.
Jeg har lagt til tekst og trukket fra.
Det ble ingen flyt.
Det ble mange gode poeng, men det ble verken personlig eller sammenhengende
Så nå ligger disse innleggene der som kladd, – og kanskje jeg tar de frem en dag og ser hva som er feil.
Dere får i alle fall ikke sett de.

Noen ganger ser man ikke skogen for bare trær.

Men, siden det er den internasjonale jentedagen i dag, – så vil jeg minne oss selv på at selv om det er gjort mye for å bedre jenters levekår så er det et stykke igjen til å oppnå likeverd og full likestilling. Dagen har som hensikt å sette søkelys mot de utfordringer som jenter møter og som hindrer dem i å få oppfylt grunnleggende rettigheter som beskyttelse, skolegang og mulighet til å bryte ned fattigdom.

Og i anledning dagen så vil jeg også trekke frem tre bøker som som vi har kost oss med her hjemme. Det er bøker hvor du treffer jenter med tæl, med selvtillitt og som ivaretar sin egen opplevelse av verden. Alle tre bøkene er skrevet av forfatteren Maria Parr, – og de heter :

Vaffelhjarte
Historien om Trille og nabojenta Lena Lid handler om to oppfinnsomme niåringer. Vi følger de gjennom et år med sorg, gleder og morsomme/kreative løsninger. Den handler om samhold, om utenforskap, om vafler og om aktiviteter med høy risiko. De er det oftest Lene Lid som står for.
For oss, i det Petrinske hjem, har historien rørt og berørt. Vi har ledd, blitt overrasket, glade og vært lei oss underveis i historien og vi anbefaler den gjerne videre

Keeperen og Havet 
I denne boken treffer vi også den kraftfulle og sjarmerende Lena Lid og den mer forsiktige og stille Trille. Men, plutselig en dag kommer det ei ny jente til i Knert- Mathilde, som bygda de bor i heter. Dermed er det  duket for forelskelse, for trofast vennskap og for en tur på vannet med en selvlaget flåte. Jeg skal ikke røpe for mye, men også i denne boka handler det om samspill, om felleskap, om drømmer og ikke minst om følelser.

Tonje Glimmerdal. 
Tonje er den eneste ungen i Glimmerdalen. Hun er 10 år og hun lever etter mottoet fart og selvtillitt. Hun seiler nedover topper og synger av full hals på en kjelke som vennen Gunvald har  laget. Han er en av Glimmerdalens eldste og fyller gjerne hjerter og hele dalen med gode toner fra fiolinen sin. Men, også i Glimmerdalen dukker det opp vanskeligheter, som Tonje involveres i på flere måter.

Vi har lest alle bøkene og vi har hørt historiene på lydok. Det er forfatteren som leser. Hun leser både morsomt og levende, noe som gjør at jeg anbefaler dere å lytte til den, om dere har mulighet.

Alt blir ikke som en har tenkt og i dag ble det dette i stedet for de innleggene som jeg virkelig har jobbet litt med.

Har du slike dager, hvor alt blir noe annet enn det du planla?

Men, – om du har gode og morsomme barnebøker som passer en gutt på åtte år, – både slike som er greie å lese selv, men også de som hele familien kan kose seg med, så skriv det gjerne under innlegget på facebooksiden eller under her i kommentarfeltet.

Ha det kjekt, kanskje neste innlegg følger planen :D

Petrine :D