Nok en faglig variant :)
Pittelitt om sosial kompetanse

Min definisjon på sosial kompetanse er:
Barns evne til å forholde seg til andre, i en sosial virkelighet.
Hvordan man samarbeider og hvilken atferd man har i ulike sammenhenger handler om barnets forutsetninger, de personene barnet omgås og miljøet det oppholder seg i. Som i all annen utviklingslære er det individuelle forskjeller.

Jeg våger å påstå at barnets sosiale utvikling kan ha noe å si når det gjelder vennskap og lagspill. Jo lettere man leser en sosial situasjon, jo raskere vil man repsondere på miljøet, forstå forventninger, miljøets regler, samt ta den plassen man kan i gruppa. Akkurat passe stor.

Den sosiale utviklingen, tror jeg starter med en gang barnet er født. Barnet søker kontakt med menneskene rundt seg. Det gir uttrykk for sine behov ved hjelp av blikk, kroppsspråk og lyder. Hvordan omsorgspersonene svarer på det lille barnets språk, vil påvirke den gryende sosiale utviklingen.

Derfor skal man være vár for små tegn hos det lille mennesket som er i dine omsorgshender. Vi som foresatte bør møte barnets behov konsekvent og kjærlig. Samholdet vil da styrkes og sampillet bygges. Noe som er viktig for barns utvikling, ikke bare den sosiale. Det vil si at den sosiale utviklingen er avhengig av tydelige, trygge og omsorgsfulle voksne. De vil påvirke barns selvbilde og selvtillitt, noe som igjen vil være avgjørende for hvordan et barn håndterer de ulike sosiale situasjonenes seire og nederlag.

Barns følelsesmessig og sosiale utvikling henger nøye sammen. Disse utviklingsformene er hele tiden i utvikling. Måten vi opplever og takler de ulike følelsene, sorg, sinne, glede, redsel og stolthet på endrer seg gjennom modning og erfaring.

Man utvikler sosial kompetanse hele livet. Det gjennom samspill med andre. Vi vil gjennom erfaring lære oss hva som er bra for oss selv, og andre, at de har empati og at de kan sette de grenser for seg selv.. Vårt mål er dermed at barn skal være trygge på seg selv, slik at de kan gi og ta i en sosial situasjon. De bør få et sett av de ferdigheter, de holdninger og den kunnskap de trenger for å oppleve mestring i  ulike miljøer.

For mestring gir grobunn for utvikling og motivasjon til å fortsette. Kombinert med gode relasjoner og et trygt miljø, så kan mirkaler skje :)

HA en MER eller MINDRE sosial kveld. Her skal joggeskoene på og alenetid i skoegen skal NYTES :)

Petrine :)

På god morgen Norge er temaet om at barn blir utbrente løftet.
Linken til innslaget er: http://www.tv2.no/gmn/dette-boer-du-gjoere-for-aa-unngaa-utbrente-barn-3782239.html

Utbrent som barn!
Det er skremmende, spør du meg.
Min illusjon er at små mennesker er proppfulle av energi og at de er i lekende aktivitet hele dagen.
Men vi som foreldregruppe organiserer bort leken og familielivet, påstås det.

Jeg har en illusjon om at den Petrinske familie ikke er for mye på farten. Og at vi gjør mye som familie. Hvordan er det hos dere? Balanserer dere med en timeplan hvis logistikk kan gi utbrente foreldre og barn? Er det slik vi har fått det, et liv hvor vi flykter fra det ene til det andre? Med det resultat at vi glemmer å ivareta det viktigste, – hverandre?
Jeg bare lurer!

Ta vare på hverandre! Det er den internasjonale familiedagen i dag :)

Petrine

… hvor er munnspillet som jeg hadde fire toner i ?

Petrus gjemmer seg selv og ting :)

I det Petrinske hjem, har det vært tider hvor nøkler, mobiltelefon og lommebøker har hatt en tendens til å forsvinne. Og eieren til disse tingene har selvsagt vært Petrine. Hun har hatt mer i hodet enn i hendene, og har kvittet seg med det som har vært konkret.
Det på et tilfeldig og til tider ulogisk sted.

Nå har vi nye tider…

Petrus putter. Han putter i poser, han putter i vesker, han putter i skuffer og han putter i esker. Han har stor glede av organiseringen sin, og foreldrene er oftest glad for at gutten er fornøyd, men….

Når den helt nye tøffelen plutselig er helt forsvunnet, og den deilige og morsomme Reima-lua har forduftet, da må man lete..

Tøffelen fant vi ute i papirinnsamlingen, etter at Petrine husket på Petrus sin kontorjobb to dager før. Fra den dagen han sorterte og flyttet papirer, som mammaen kan gjøre. Det når strukturen eller motivasjonen mangler. Forskjellen er at han krydret det hele med en myk og god skinntøffel. Den som heldigvis kom til rette, for en ensom tøffel er ikke egnet til noe annet en putting..

Hvor lua er? Det er det ikke sikkert at vi noen gang får vite. Det kommer jo an på om han har «asta» den eller arkivert den på et hemmelig sted.

I morges skulle jeg ut å kaste noen pappesker etter gårsdagens handling, og heldigvis tok jeg i titt i dem, for der var den lydboken jeg savnet i går, en lue og en halvspist pære..

Ha en mer eller mindre organisert lørdag :)

Petrine

Bildet er hentet her.

Våger jeg å gripe inn? Tja, det gjør jeg.

På vei til jobb i dag, (samkjøring, lang pendlervei) så snakket vi om å sette grenser. Det for egne barn og for andres barn. Og i ettermiddag så besøkte jeg bloggen til Pia, hvor hun diskuterte om man tør å gripe inn når man ser at andres barn har dårlig oppførsel.

Ja, jeg vil nok automatisk korrigere barnet. Det er nok en yrkesskade. Jeg vil forsøke å veilede og sette grenser. Forklare og holde hva jeg lover. Det ut fra troen på at barns atferd trenger tilbakemeldinger slik at de blir gangelige og dugelige voksene, en gang i verden. Det med bakgrunn i min tro på at barn som både kan gi og ta er ønsket som venner, lagspillere og at det er de man ønsker å tilbringe tid sammen med.

Derfor sier jeg i fra om jeg synes et barn eller en ung går over mine grenser. Det til tross for at andre kan synes den samme handlingen er greit. Barn kan forskjell på borte og hjemme. De kan forskjell på mamma og pappa. DE kan forskjell på foreldre og besteforeldre og de kan lære hvordan man skal oppføre seg på ulike steder. Det er er min påstand!!

Jeg setter mine grenser til en viss grad. Jeg mener jo at dette er foreldrenes ansvar. Jeg mener at det er de som skal gi respons når barnet automatisk kaster blikket mot dem/oss for å se hvordan de/vi responderer på hva de gjør. Små barn ser faktisk veldig ofte på de voksne de har god relasjon til, for å se hva vi mener. (Har du tenkt over det?)
Og blant annet da må vi sende de signalene vi mener er riktig.

Er mitt barn i vei for å ta en leke som en annen bruker så vil jeg stoppe han, for å eventulet hjelpe han til å finne et alternativ. Ser jeg at han gir rom for andre i leken, at han vil dele og er opptatt av de andre barna, så vil jeg nikke og smile. Kanskje til og med klappe. Petrus elsker nemlig aplaus. Små tegn, som er viktige og som bør sitte på rett plass.  Det fra de er små.  Det er jo da oppdragelsen starter.  Det er da de små ber om korrigering.

Men barna blir eldre, og de vil ikke ta med seg foreldrene i alle sammenhenger.  Og da er jeg nok en som setter grenser for hva som er tillatt hos oss. Og jeg vil bruke det som argument. Dette synes ikke jeg er greit… Dette er kanskje greit hos mange andre, men ikke hos oss.

Så svaret er JA! Jeg våger å gripe inn når det gjelder barna. Men når jeg synes at de voksne bør våkne opp, og jeg mener det er deres ansvar å flytte barnet, finne alternative leker, roe det ned etc, ja, da er jeg for feig. Jeg er også for feig til å si fra til de voksne som ikke svarer når jeg ber barnet mitt hilse eller si ha det. Det være til andre foreldre i garderoben i barnehagen, på besøk hos bekjente eller i andre sammenhenger. Det er mange voksne som ikke svarer. De kan snu ryggen til.

Da får jeg lyst til å spørre hvordan de tenker at mitt og deres barn skal lære høflighet når de som voksne ikke responderer på et barn Da har jeg lyst til å si at han er et viktig menneske selv om han bare er 85 cm høy. Da er jeg også for feig. For feig til å si: «Petrus sier Hei, kan du svare?» Det er jo ikke min oppgave å oppdra dem eller deres barn. Jeg famler nok med hensyn til de jeg har en oppdragende rolle til. Det er kanskje lettere å oppdra andres barn. De man ikke har sterke følelser til. De man ikke kjenner nyansene i peronlighet  eller temperament til.

Jeg prøver å være tilstede, veilede eller sette klare grenser. Holde avtaler og finne løsninger. Jeg treffer og bommer, og krysser fingrene for at resultatet blir godt nok :) Og at de barna som krysser min vei blir hyggelige og ønsket i vennskap som gleder.

Petrine :)

I innleggene mine kommer jeg stadig tilbake til at barn skal leke. Jeg synes det er viktig at det tilrettelegges for og gis tid til lek. Og det ikke uten grunn.

Med lang fartstid i barnehage så vet jeg noe om lekens verdi, jeg har tro på at den er med på å skape sosiale og kompetente barn. Jeg har en tro på at leken er viktig for at barnas sosiale, språklige, emosjonelle og intellektuelle utvikling.

Men hva er egentlig denne leken, den som er så viktig for barns utvikling ?

Jeg ønsker ikke å komme med en definisjon på hva lek er. Jeg mener det er en aktivitet der barna utforsker, undersøker, imiterer, gjentar det de har observer og hvor de har samspill med andre. Og om barn blir gitt tid og rom for dette, så blir stunden ofte gledesfylt og full av humor.

Da lille Petrus var i magen, så var Petrine redd for at han ikke ville bli sosial eller nysgjerrig. Det med bakgrunn i min tro på leken. På dens verdi for barns utvikling. Jeg tror nemlig at drivkraften barna i mellom nettopp er nysgjerrighet og det sosiale sampillet. I alle fall når de kommer opp i alder.

De minste barna er  mest opptatt av å undersøke lekene. Dette kalles sanselek. Når de blir eldre vil de bruker dem til det de er tiltenkt å være. Det er omtrent samtidig som barna forstår at ting er på «lissom» og de begynner å forstå at lek ikke er på ordentlig. Deretter vil flere barn leke det samme, men de er ofte ved siden av hverandre. I fagtermologien så kalles denne lekeformen for parallell lek.

Lille Petrus finner jeg ofte i sandkassen med flere andre, hvor han holder på med det samme som de andre barna. Men jeg finner han også trillende med et annet barn i vogna. Og det tror jeg er gryende rollelek.

Rollelek er den leken jeg husker best fra jeg var ei lite jente. Det er den leken hvor vi ga hverandre roller, det være seg når vi lekte familie, politi og røver eller butikk. Vi lekte og snakket sammen. Vi avtalte hva de ulike rollene skulle gjøre. Vi korrigerte, forklarte og motiverte hverandre. Vi justerte rollene og språket underveis. Var vi ikke enige, så var vi gode på å finne kompromisser. Vi fikk trene på konfliktløsning og vi trivdes i hverandres selskap. Husker en periode vi lekte: «Far til fire», da vi hadde sett den på kino. Og det man har opplevd er ofte en spire til lek.

Rolleleken er dermed den aktiviteten der barna er i samspill med andre og hvor de har satt rammer for dens innhold.

Med foreldrene mine hadde jeg oftes regellek. Det er den lekeformen hvor det er satt regler i forkant. For eksempel de leker som lever videre som en del av barnekulturen. Det kan være brettspill eller fysiske leker som Gjemsel, Boksen går, Kanonball og Sisten. Disse er gode på å lære seg regler og får trening på å livets opp og nedturer gjennom å tape og vinne :)

I hjemmet så bygde jeg også mye lego, og jeg elsket å være på besøk hos en god kamerat fordi han hadde Brio Mec. Der fikk jeg skru og konstruere på en annen måte enn med klosser av ulikt slag. Og jeg gleder meg til at Petrus blir gammel nok til å bedrive konsturksjonslek. Da skal han nemlig få Brio Mec, om det fortsatt finnes. Mammaen fikk nemlig ikke bygd ferdig :)

Dette var litt om hvorfor jeg til stadighet maser om lek. Fordi den ofte innebærer barns samspill med andre, og det igjen gir oss glade, sosiale og utforskende barn.

Gi barna opplevelser! Gi dem tid og rom til lek! Og hjelp dem når de står fast….

Om du tror på det samme som meg da :)

Petrine