Jeg var på vei ut av et kjøpesenter. Foran meg gikk det en mor med en gutt. En gutt som var et hode høyere enn Petrus. Han hadde blitt dresset opp til morgendagens store skrekkfest. Han hadde en djevelgaffel i den ene hånden og en pose i den andre hånden. Mammaen skrøt av utstyret, og jeg kjente det bød meg imot. Jeg kjente at bare tanken på å kle lille Petrus ut som «Mannen med Ljåen» eller andre ulumskheter fikk det til å knyte seg i magen. Jeg kjente at jeg ønsker at Petrus skal bruke fantasien slik at vi kan skape karnevalsutstyret selv. Da selvfølgelig i febuar…
Jeg håpet at han skal holde seg unna Halloween og at han i stedet vil kle på seg selbuvotter og lusekofte i romjulen for å gå julebukk. Så kom jeg til å tenke på moren til Marcus i boken: «Gutter er gutter». Hun levde en generasjon etter sønnen sin, og kledde han som han var født før krigen. Med fotform sko og praktiske klær. Hun boikottet Mac Donalds og kjøpepress, var i psykisk ubalanse og ville oppdra sønnene ut fra sine verdier. Og der sto jeg og kjente igjen noen av verdiene og tankene. Hjelpes!
Jeg kjøpte inn litt til knask, så får jeg se om jeg finner på noen knep for å holde Petrus unna en djevelsk tilnærming til Halloween når den dagen kommer……
…….en gang i fremtiden.
Har du ikke lest Gutter er gutter, så anbefaler jeg den. Nick Hornby har skrevet en bok som rommer alt av følelser, les den og dere vil forstå hva jeg snakker om. By the Way, det er Will som er hovedpersonen i boka. Han er singel og på kronisk jakt etter dame. Samtidig så bruker han tid med Marcus og er hans veileder på blant annet mote og musikk.
Petrus er glad i å tegne. I ny og ne tar han blyanten, fargene eller kulepennen fatt. Han streker opp bananer, båter, biler og traktorer. På tegneark, på aviser, på brev, på bordplater, på Ipad – en, på vegger og gulv. Han er alltid fornøyd med resultatet. Mammaen heier på figurene. Når sant skal sies så jubler hun ikke over alle alternativ til tegneark. Petrine tenker på Lillebrors vise når hun ser på Petrus sine kunstverk. Hun tenker at Alf Prøysen har fanget et stadie i tegneutviklingen når han forteller om at det bare er Lillebror som kan se at det er «en sau som har ull.» Petrus har nok kommet til Lillebror sitt stadie.
Det blir sagt at barns tegninger illustrerer deres oppfattelse av verdenen. Om jeg tenker helt konkret på det, så blir jeg bekymret over hva som foregår i Petrus sitt hode. Det er nemlig kruseduller som kommer til uttrykk på arket, til tross for at han husker hva han skal gjøre i morgen og hva han gjorde i går. Men han er jo opptatt frukt, av kjøretøy og av det vi opplever i hverdagen. Og det er jo det han forteller at han tegner. Det sammenfaller med tegneutviklingen.
Barn begynner nemlig først å tegne med store bevegelser. Helt fra skulderen og med hele armen. De bruker stor plass, og de lager svingende rabbel. Deretter bruker de armen fra albuen og ned, før de tenger med håndleddet. Alt dette blir rabbel. Først svingrabbel og deretter rundrabbel. Det passer med barnets motoriske evne til å styre blyanten. Tilfeldig rabbel kalles det når barnet setter ulike formede streker rundt omkring.
Petrus setter jo som sagt streker rundt omkring. Dog ikke alltid på ark. Det at Petrus har tilfeldige former på strekene sine og at han benevner hva han kreerer. Han er på et forstadie til virkelig tegning. Barna vokser til, utvikles og skaffer seg mer erfaring. De tegner ofte noe de har i tankene. Figurene bygger de ofte over samme form. Selv er jeg kjempe svak for Hodefotinger, de første tegninger barn lager av mennesker. Ofte med bare hode og ben. Noen har sprikende fingre. Jeg har fått mange slike gjennom tidene. Jeg har gjemt noen unna. Jeg har gjemt de godt. Så godt at jeg ikke finner de igjen, akkurat nå.
Etter hvert som barn utvikler seg så forandrer tegningene seg. Tegningene får flere detaljer, de illustrerer mer av virkeligheten og de får mer riktige proposjoner. By the way: Barna styrer tegneredskapet med fingrene i et pinsettgrep, om du skulle lure på det :)
Ha en fargeglad dag !
Petrine :)
Ps, om du har lyst til å heie på Petrus sin tegneferdigheter, så har dere muligheten her.
Petrus er ikke glad i bilsetet sitt. Det vil si han er ikke glad i stroppene over skulderen. Vi har en maktkamp, bokstavelig talt. Han klarer på en eller annen finuerlig måte å presse skuldrene sammen, og får dermed selene ned på armene. Vi stopper, drar de tilbake og strammer til. Noen ganger slutter det etter et stopp, og andre ganger må det flere stopp til.
Vi som foreldre har jo et ansvar for at barna våre sitter forsvarlig i bilen(e) Det er lovpålagt gjennom Vegtrafikkloven. Barnet skal være sikret med ekstra sikkerhetsutstyr til det er 135 – 150 cm eller frem til de veier 36 kilo. Etter det skal de festes i bilens sikkerhetsseler. Frem til de er 4 år så bør de sitte bakovervendt. Jeg kan sitte her på min høye hest å si noe om det, samtidig som jeg må innnrømme at vi i den ene bilen vår vinglet et bakovervendt sete frem og tilbake. Det virker stødigere den andre veien…
Dermed brukes den ene bilen til langtur og den andre til turer innenfor bygrensen. Om Petrus er med. Det fordi et barn er fem ganger sikrere festet ved en kollisjon i et bakovervendt enn i et forovervendt. En undersøkelse sier at 35 % av barn i alderen 1 – 4 år sitter bakovervendt, og noen barn er faktisk ikke sikret i det hele tatt. Det til tross for at det foreligger opplysninger som at forkjellen mellom bakovervendt eller forovervendt festet barn kan være katastrofal. Det kan være snakk om et blåmerke kontra en brukket nakke. «Grøss og gru» med tanke på at vi handler på tvers av alle anbefalinger ved henting og levering i barnehagen med en av bilene.
Da vi skulle kjøpe et større sete til Petrus så søkte jeg etter test av barneseter. Din side har i 2012 gjennomført en tilsvarende test. Resultatet har de publisert på sine nettsider. Der presenteres de beste og de dårligste bilsetene for barn. Du kommer til testen om du trykker her. Alle disse ordene fordi jeg egentlig lette etter noe som kunne holde skulderstroppene sammen, slik at vår lille pode ikke kan klare å leke slangemenneske på vei ut av bilsetet sitt. Sånn kan det gå.
Petrine
Etter at jeg la ut dette innlegget så kom det en reportasje på Nrk om sikring av barn i bil. Ta en titt her.
Da Petrus var ny i verden så fikk han Selbuvotter uten tommel i fødselgave. Vi brukte de valdig masse, fordi de var enkle å ta på, de ble holde på plass av en snor og de var søte. Derfor fikk jeg lyst til å strikke slike til ei lita jente som ble født i forrige uke. Og som tenkt, så gjort.
Jeg hadde garn, og lette etter oppskriften på nettet og jeg fant denne (her):
Legg opp 44 masker i babyull. Strikk vrangbord i 5 – 7 cm, før du følger diagrammet under.
Jeg valgte å lage en hullrad på vrangborden, fordi jeg ville gi mulighet til å knyte de litt strammere rundt håndleddet. Petrus hadde en tendens til å dra av seg vottene, men de vi hadde med snor, de holdt seg på.
Disse har ikke tomler, men de er store nok til å lage det om man eventuelt vil. Jeg har tro på at det gir varme å samle fingrene, så jeg holdt meg til oppskriften. Det hender nemlig støtt og stadig at jeg ikke gjør det. Eller at jeg lager mine egne oppsrkifter. Men denne gangen så fulgte jeg punkt for punkt.
Jeg liker å strikke mønster fordi jeg hele tiden ser at det vokser. Umiddelbar belønning virker ikke bare på hunder eller barn, men på meg også !!!
Jeg ønsker den lille jenta som skal få vottene velkommen til verden, Jeg håper hun får lyse og gode dager <3
Dagen i dag skal gå med til hjemmeaktiviteter som strikking, lesing, leking og det om måtte falle seg inn. Ha en god lørsdag du og !
På lørdag så tok Vg til ordet igjen. De fortalte at barnehage er skadelig for de minste barna. Det setter i gang tankegangen hos meg. Barnehager har blitt en del av mange barns oppvekst. Det er et resultat av en samfunnendring fra hjemmeværende mødre til at de nå er yrkesaktive. Derfor er det bra at man setter fokus på hvordan barnehagen virker på små barn. Det er både riktig og viktig. Det for å kvalitetssikre det tilbudet som blir gitt til de små barna som møter institusjonslivet. Det må være utgangspunktet for debatten, for jeg tror barnehager har kommet for å bli. Så la oss slippe å skape dårlig samvittighet til de mødre og fedre som ønsket at de kunne velge en annen løsning til barna sine enn de har valgt.
De små barna er avhengig av tilstedeværende voksne som ser de. Voksne som setter samspillet med dem i fokus. De voksne som aktivt prøver å finne ut hvem dette lille individet er og hva det trives med. De små barna er avhenging av relasjonen de har med de voksne. Det gjelder samspillet de har med alle omsorgspersoner de er sammen med. Det finnes personalet i en barnehage som er mestre til å fange opp nyanser og hvert enkelts barn særegenhet og det finnes mødre som setter seg selv først og i fokus. De er kanskje ikke er spesielt gode på å lese barnet sitt. Uansett hvor barnet måtte befinne seg i oppveksten, så er de avhenig av å bli satt i høysetet, til å å få dekket behovet for søvn, mat og kke minst for kjærlighet. De har krav til å få tilbakemeldinger på hvem de er, slik at de skaper et godt selvbilde og får selvtillitt til å prøve nye ting. Miljøet de vokser opp i skal legge tilrette for utvikling gjennom aktivitet, helst i samspill med andre. Her tror jeg at hjem og barnehage kan utfylle hverandre. Det er mange barn som trives med å være i barnehagen hvor det er barn å leke med. Barnehagen kan også la de barna som vokser opp i en polstret barndom, gjennom foreldre som fjerner alle vansker og ser farer overalt for barnet sitt, få rom til å forske ut verden i et tilrettelagt miljø.
Jeg er en av de som ønsker å jobbe, men jeg har også lyst til å ha tid med gutten min. Jeg synes det var skikkelig urettferdig at jeg skulle begynne å jobbe da alle rutiner hadde kommet på plass og leken tok større plass i minstens liv. Jeg var ikke den som ga fra meg permisjonstid til pappaen uten en klump i halsen. Vi valgte utvidet pappapermisjon, og etter hvert halv plass i barnehagen, fordi vi ville ha tid med gutten vår. Samtidig er vi foreldre som ser at barnhagen har noe flott å tilby gutten vår: Noe som kommer i tillgg til det vi som foreldre kan gi. Den troen vi har på barnehager overtok ikke Petrus umiddelbart. Vi har jo erfaring med at gutten vår ikke fant sin plass i barnehagen til å begynne med. Det til tross for at han i månedsvis dro på ukentlige besøk med pappa og til tross for at han hadde halv plass i barnehagen. Barnehagen tok grep: De passet på at det var faste voksne som fulgte han gjennom dagen. Vipps, så hadde vi en annen gutt. Nå vil han nemlig fortsette å leke hver gang vi kommer. Heldigvis! Eksempelet mitt er med på å underbygge min oppfattelse om at tilknytning og samspill med voksne de er trygg på er viktig for små barn, uansett hvor de befinner seg.
Jeg heier på tilknytning og sampill.
Jeg heier på forskning som setter fokus på hva som kan forbedres i barnehagen.
Jeg heier på å bevisstgjøre foreldre og personale på at det viktigste man kan gi barn er tilstedværelse og TID!
Jeg ser at jeg i mindre grad enn Vg setter fingeren på bakgrunnen til de som skal ivareta våre håpefulle små. Det betyr ikke at jeg synes det er uvesentlig, men jeg mener at kompetansen som viser seg i samspillet med barna er det det til 7. og sist handler om.
I sine yngre dager så løp Petrine litt orientering. Det var spennende å jakte mellom trær og bekker etter den røde og hvite posten. Noen ganger løp jeg rett på og andre ganger så måtte noen omveier til. Jeg husker en gang i Danmark, hvor vi skulle orietere i en skog med branngater. De var rette og lignet mer på gatenettet i New York enn en skog med variert terreng som vi er vant til her. Jeg rotet meg bort. Heldigvis traff jeg en annen, og spurte etter veien. Han kunne bare finsk, og hadde ikke tid til tegnspråk. Han løp videre. Jeg valgte å følge en sti i en retning, og plutselig var jeg i mål. Hurra ! Det hører med til historien at jeg ikke fant de siste postene og brøt derfor løpet. Allikevel var jeg lykkelig over å passere målstreken.
Ingen i familien løper orientering nå, men vi pleier å kjøpe en konvolutt med kart hver vår. På de er det tegnet inn poster, noen som henger ute om våren og noen som henger ute om høsten. Ut fra postene så lager vi vår egen løype og kommer oss ut på tur. Og for barna er det å finne posten en belønning i seg selv. Vi har heldigvis tilgode å ikke finne en turorienteringspost. Men på noen poster har vi virret litt rundt i krattet før vi har funnet den :)
Om du er interessert så kan jeg ha et mega kjapt O – kurs her og nå: Når du løper orientering så finner du frem i terrenget ved hjelp av et kart . Det er en «skisse» på terrenget, da du kan lese hvor stier, veier, myrer, bekker og grøfter finnes i forhold til hverandre. Kartet viser oss også terrengets form og fremkommelighet. Postene pleier å være plassert ved tydelige tegn/punkter i terrenget. Kunsten handler om å lese kartet godt, slik at det tas gode veivlag og man kommer rett på posten. Tegn på kartet har et visst system: Alt det blå indikerer vann; bekk, pytt, myr etc. Tynne brune «spagettilinjeer» = høydekurver. De sier noen om hvor kupert og bratt terrenget er.
Fargen gul /oransje er områder hvor det er lett å løpe, som jorder og andre åpne områder. Jo dypere grønnfarge kartet er markert med, jo vanskeligere er det å komme seg frem der. Sorte stiplete linjer er stier, sort heltrukker linje er en liten vei og brune litt tykkere streker er større veier. Detta var svært grovt fortalt. Her kan du få mer konkret informasjon.
Trekker du ut et aktivitetskort fra Barnebokforlaget så kan du slumpe bort i et kort med kart og kompass. Om du ikke liker å lete etter poster i skogen, så kan det være at din vesle pode en gang i verden har tenkt til å bli med på 71 grader nord. Og da er det i alle fall viktig å vite at den røde pilen i kompasset peker nordover. På kartet er det tegnet inn hjelpelinjer fra nord til syd. Og på nordsiden er det tegnet en N. Og om dere vil trener dere på å ta ut kompasskurs så får dere tips her .
Jeg hadde gitt opp håpet,
hadde sørget i år over et stort uoppfylt ønske,
hadde grått mange tårer over å miste
og fylte dagene mine meningsfult og glade med
andre aktiviteter enn å være mamma.
Lille julaften for snart tre år siden
konstanterte jeg at jeg var gravid igjen.
Tidenes julegave kom til verden 1. september.
Det etter et relativt friskt svangerskap
og en fødsel som kunne arrestere en del sykehusansatte.
Det er en annen historie
Starten ble litt brokete for Petrus og mammaen.
Det gikk jo bra etter hvert,
og Petrus har vært en glede hver eneste dag.
Ikke greit å vite hvordan man skal spise kake, når man ikke har forsøkt det før. Her på ett års dagen :)
He,he jeg var redd jeg ikke skulle få en nysjerrig gutt,
og han er til tider litt vel «rask – nysgjerrig».
En eldre førstegangsmor som meg
rekker ikke å avverge alle episoder
som oppstår på grunn av utforskertrangen.
For eksempel da han puttet bestefars
fjernkontroll i vannglasset.
Den fikk i alle fall vasket seg.
Det fikk også fiskene da han
puttet et såpestykke i akvariet…
stakkars fiskene …
Gutten vår vokser,
han har begynt å være glad i barnehagen,
han vet hva han liker og ikke liker,
hva han vil og ikke vil
og hva han best liker å leke med.
Han er nemlig god til å leke…
Han er to år med all den glede, kraft og styrke
den alderen innebærer ..
Og det er vi glad for.
I dag feirer vi 2 år med den flotte gutten vår,
noe jeg er særdeles takknemlig over :)
«Hurra for deg som fyller ditt år,
ja, deg vil vi gratulere!
Alle i ring omkring deg vi står
og si meg hva vil du mere.
Bukke, nikke, neie, snu deg omkring,
danse for deg med hopp og sprett og spring,
ønske deg av alle gode ting,
ja deg vil vi gratulere … «
Jeg håper Petrus holder koken! Han er nemlig den jeg vet om som har mest glede av og initiativ til syssler i hus og hjem. Han gyver på med godt mot, enten det er å vaske opp, tørke støv, støvsuge eller å hjelpe til i hagen.
Han er nemlig snart to år, og han er opptatt av meg, mitt og ka-je sjøl. Og han gir en god handsrekning. Han tar ut av vaskemaskinen og gir meg et og et plagg. Da slipper jeg å bøye meg når det skal henges opp på snoren. Han fyker rundt som en virvelvind med moppen. Han sorterer søppel og kaster gjerne papir på riktig sted.
I hagen klipper han gresset, med sin lille ku – gressklipper. (Den er ikke veldig effektiv til klipping). Han putter løv og kvister i poser, og han er kjempefornøyd. Han trives også med å putte lekene tilbake i lekekassen.
Han gleder seg, og vi synes det er hyggelig med hjelp. Det til tross for at ting tar atskilig lengre tid. Men det er desto mer gledelig med hjelp til slike trivielle aktiviteter. Jeg håper han ALLTID bruker sine ferdigheter.
Jeg vet ikke hvordan det er hos dere, men til tider flyter det over av leker og alt annet som ikke ligger på riktig plass. Og noen ganger så får dette rotet det til å flyte over for meg. Jeg får lyst til å sette plakater rundt på hyller, kjøkkenbenker, gulv, trapper etc hvor det står skrevet : Dette er en kjøkkenbenk! Sett det du har tenkt til å legge her på riktig plass! Dette er en sjenk, og her er det bare plass til pyntegjenstander! Dette er en trapp, og alt som bli liggende her kan føre til at du faller ned og slår deg!!
Men det gjør jeg ikke! I dag, som så mange andre ganger så møtte jeg problemstillingen med å rydde.
Og da kom jeg over en bok/lydbok som koblet meg inn på dagens innlegg !
SE OG HØR !!
Jeg fant en lydbok hvor det var skrevet Se og Hør, samt en tittel: «Myggsprayen» av Per Rørvik. ( Hans barnebøker er en slager her i huset. )
Det er en lydbok med bilder, som du kan bruke på Pcen, TVen eller andre multimediaspillere. Jeg tenker at det er flott at det er skapt slike medier som disse Se og hør bøkene og lydbøker. Det fordi jeg tror all opplæring til å lytte er med på å øke evne til å lytte og konsentrere seg, samtidig som jeg har en formening om at språket i seg selv blir mer fagerikt og nyansert. Og vi vil jo ha språklig aktive barn som er gode formidlere. Og forskere mener det er sammenheng mellom språk, oppfattelsesevne og mattematiskeforståelse. Bare sånn til opplysning! Dessuten har jeg hørt at det å lytte til lydbøker eller å bli lest for kan være til hjelp om banret sliter med å lære å lese.
Selv husker jeg tilbake til koselige høytlesningsstunder, både hjemme og hos en familie vi var mye sammen gjennom oppveksten min. Jeg fikk alltid bok av en tante til jul, og jeg husker enda flere av de titlene og hvordan bøkene så ut: Rødhette og en rød bok med eventyr fra mange verdens hjørner blant annet. Og for å ikke snakke om mitt skattekammer. De bøkene likte jeg svært godt. Jeg har sett de er på salg på fretex. Jeg har vurdert å kjøpe de, bare fordi jeg har et nostlgisk minne ved dem. Men jeg får kanskje ta en titt i de aller først. Det kan jo være at de har gått ut på dato. Da blir de stående i hylla uten å bli brukt, og støvsamler og rot har vi, som allerede nevnt, til tider nok av.
Tilbake til høytlesningsstunden. Jeg husker jeg synes det var koselig å sitte i armkroken. Jeg lyttet, så på bildene og rettet på ordlyden om det var lagt inn noen snarveier av den som leste. Dette samspillet må man ikke ta bort ved å bruke digitale midler for å underholde barna. Jeg husker tilbake på tryggheten og kosen, på samtalene og latteren og på at vi snakket om historien. Det er samhandling som jeg synes det er viktig å videreføre, både for kosen og fordi jeg tror på at man vinner mye ved en slik lesestund. Da jeg ble større så hadde ikke bøkene bilder, og det var fint å se bilder fra historien for seg, og man kunne le av hvor forskjellig vi så for oss hovedpersonene og stedene de var eller bodde. Vi brukte fantasien, og jeg elsket det! Og som barn flest, så elsket jeg at historiene ble lest eller fortalt igjen og igjen. Og det er nok her vi voksne som leser går lei, så kanskje man kan ha en avtale om at man leser en favoritt og en ny annen hver gang eller at man velger bok hver sin gang. På den måten får man jo også introdusert barna for ny litteratur. Men hold på gjentakelsen også, fordi det lærer barnet å huske og å lære historien, noe som i seg selv gir en føelese av å mestre for barnet.
I det Petrinske hjem er tiåringen en lesehest. Egentlig er jeg også det. Jeg vet ikke hvor mange bøker jeg har slukt eller fordypet meg i gjennom tiden. Dessverre så får jeg i lite grad satt meg ned med en bok over tid nå, da jeg blir avbrutt eller har noe å holde på med til enhver tid. Men jeg har alltid en bok på gang, og vi har aviser og blader tilgjenglig, både for store og små. Jeg tror vi dermed er forbilder og lager rutiner på å lese for barna våre. Petrus var 4 – 5 mnd når han valgte sin første favorittbok. Den het : Titt Hei» Den hadde motivet i klare farger og det var ikke unødvendig støy på bildene. Det var derfor lett for han å se på bildene. Vi snakket om hva vi så og pekte på det vi snakket om. Pekebøker er jo de første bøkene vi leser. Små barn liker også rytmen i språket så sang og rim/reglebøker er flotte greier. De fleste barn liker å bli lest for. Ikke for det, jeg liker det enda. Jeg lytter gjerne til bøker som blir lest og jeg har alltid en lydbok på gang i bilen om jeg kjører alene til jobb.
Her i huset er det et stort spenn i hva bøkene inneholder. For Petrus er det billedbøker, rim og regler og spesielt bøker med kjøretøy og dyr som er i vinden. 10 – åringen er akkurat nå i gang med Ringens herre, og har fantasi ssom sin favoritt. Vi voksne er nok mer på nyere skjønnlitteratur og krim, i tillegg til fagbøker. Mine er rettet mot jobben min, mens Petrinemannen leser om rock og fisking.
En av de mange oppgavene vi kan ta som foreldre er å stimulere til leselyst, og det kan gjøres ved
1) Å lese for barnet.
2) å la bøker og blader ligge fremme
3) Å bruke lesestund som belønning
4) Å ha et mål om å lese en bok før man ser filmen om boka.
5) Å la barnet høre lydboker, det oppøver evnen til å lytte, samt kan skape interesse for flere bøker og historier.
6) La barnet få være litt lengre våken om det leser på sengen, feks et kvarter dagelig.
7) å hjelpe de til å finne lesestoff som passer utvikling og interesser.
8) å snakke om historiene og bøkene
9) å ha spille og tv frie dager og kvelder.
10 ) å la de lage sin egen bok etter å ha hørt boken.
Jeg hadde tenkt til å avslutte med å anbefale noen bøker tilpasset ulike alderstrinn, men det ser jeg at jeg kan ta ved en annen korsvei.
Uansett så kan du gi barnet ditt et forsprang om du introduserer det for bøkens verden gjennom høytlesning, da samfunnet vårt formidler mye via de 29 tegnene vi kaller bokstaver.
Jeg avslutter med Se og hør-boken, da den ligger på Youtube :
Dagens innlegg er subjektivt og renner over av mammatanker:
Det første ble skrevet i går, og den siste notat i kveld :
Verden er opptatt av to lag!
To lag som skal kaste ballen i motstanderens mål.
Uvisst om Norge eller Brasil vinner, men jeg vet at det er nesten tomt på kafeen.
Jeg vet også at jeg sitter her og venter på at barnehagedagen til Petrus skal bli ferdig.
Og at det innebærer en klump i halsen.
Nok en gang leverte jeg en gutt som forandret seg radikalt på parkeringsplassen foran barnehagen
Vipps, borte var smilet, latteren og fjaset han hadde for seg i morges.
Borte var «stikke – fra -mammaleken»som han holdt med på vei til bilen.
Borte var ordene og livet i ansiktet hans.
Han svarte ikke når jeg spurte om noe.
Han kommenterte ikke alt jeg gjorde.
Noe som er høyst normalt. (Det hender at jeg har tenkt: » Kan du ikke bare holde opp å be om feedback på det du sier et eneste sekund? «)
Da jeg skulle gå fra han i barnehagen var de voksne borte også.
De var i nærheten.
Der sto han i blå regndress, med tre fingre i munnen.
Han tittet på ingenting.
Jeg skulle i det minste ønske at han gråt, eller at han var så fornøyd at han tullet og fjaset.
Jeg måtte jo gå på et tidspunkt.
Jeg gikk med klump i halsen fra en gutt som tappert svelget gråten.
Han var så liten og alene…
Noe jeg følte jeg var alene om å se.
Det var vondt å gå.
Jeg ringte barnehagen!
He, he en ekskollega minnet meg på at det var en mulighet. ( Takk Rigmor !)
Heldigvis hadde en voksen gått tilbake til han.
Hun hadde sett at han var trist.
Da hadde han hadde grått så han hadde hikstet
HURRA!!
Etterpå hadde han vært glad. Det gjorde et mamma hjerte godt.
Dette var i går.
Jeg var oppriktig glad for at han reagerte.
Vi som foreldre har jo hatt våre bekymringer fordi vi tror han blir oppfattet som et stille, lekende barn som bare tilpasser seg.
Heldigvis er han ikke bare slik.
Han er en som sterkt hever sin rett, selv om det ikke er det.
Det står faktisk i epikrisen fra sykehuset at han har sterkt temperament.
Derfor har vår bekymring vært stor, når vi ser en forandring, som vi oppfatter at INGEN andre ser.
He, he vi har nesten hatt en litt paranoid følelse av å bli oppfattet som gamle og hysteriske foreldre som har skapt et problem hos sønnen vår.
Vi er så gamle at det kan gro mose på oss.
Vi er opptatt av at barna skal ha det bra.
Vi har virkelig tro på barnehage.
Vi har ikke vonde følelser til å benytte barnehage til barnet vårt.
Gjennom erfaring så blir vi gode på å observere og vi kjenner derfor gutten vår.
Så det vi forteller har vært reelt.
Pjokken snakket og han var fornøyd da jeg hentet han i går.
Vel hjemme fortalte han om at han leste boka.
Han fortalte om fotball og drue.
Han kan spise et fruktfat alene, så det var nok lykke.
Det var godt for foreldrene da han forsøkte å synge noen sanger som vi verken forsto ord eller beveglese til.
Han hadde hatt det bra i barnehagen etter hvert.
I morgen så håper jeg han fra starten av får et fang, en å sparke ball med eller en som snakker litt ekstra med han. Han trenger hjelp i overgangen. Han fortjener å bli sett. Så han ikke blir stående med tre fingre i munnen og et tomt blikk..
Svtish over til noen annet :
Da Petrus var ti uker, så var vi på togtur til Hamar. Ved togbytte på Oslo S, så kom jeg ikke med det første toget, det andre toget eller det tredje toget fordi de ikke kunne ta med vogn. Det endte med at jeg tok et tog til et annet sted for å bli hentet der: Det var mer enn 10 minus, og jeg kunne ikke la den lille pjokken ligge i vogna i en evighet. Den gang da så bestemte jeg meg for å aldri mer ta NSB!! I dag brøt jeg prinsippet: Petrus har sett toget kjøre forbi hos besteforeldrene og har spurt om å få kjøre tog. Stakkars gutt, skulle han gå glipp av den kule erfaringen det er å kjøre tog? Det fordi mammaen han for en stund siden holdt på å fryse på seg brystbetennelse og kolbrand på grunn av Norges Statsbaner? Nei, prinsipper er til å brytes: I dag har vi kjørt tog. Skikkelig stas.
Det var en haug å kommentere, fra mørke tunnelser til arbeidende gravemaskiner. Vi kjørte tog en vei, tok en liten pause og kjørte tilbake. Ved utgangspunktet kom neste bestilling: » Kjøre tog! Det skal vi ! En annen gang,..
Nå er jo prinsippet allerede brutt… og vi likte oss begge to…
Så hyggelig at du tittet innom bloggen. Skribenten er en ung, gammel dame, som ble mamma veldig sent i livet. Og som selvfølgenlig koser seg med pjokken som farger dagene glade. Jeg startet bloggen fordi jeg har tanker om å bruke det i undervisning i videregående skole, - jeg har master i speisalundervisning, - så noen av temaene blir knyttet opp mot de temar vi arbeider med der. Jeg heter forresten Nann Karin og jeg treffes på mail: petrusogpetrine att gmail dott com.
