Vi har to gutter her.
To flotte gutter!!
De er ulike, litt som Solan og Ludvig på en måte.
Den ene tenker seg om, er grundig og kan gjerne lese seg opp på det han trenger informasjon på. Han kan sine fag og han er bunnsolid. Han er samvittighetsfull og gjør det som forventes. Han er den eldste av de to. En god gutt, en flott fyr!
Samvittighetsfull er nok også minstemann! Han har oversikt over hva han skal og han holder også sine avtaler. Men, – han tilnærmer seg kunnskap og kompetanse litt mer etter tilfeldighetsmetoden enn storebroren sin. Han er litt mer fartsfylt, han setter utfor og tar med seg de erfaringene han blir utsatt for. Det er han vi hører roper yippy når han setter utfor en ny skibakke som han ikke ser bunnen av. Vi hører at han ler når han lander med et brak på et sted lengre ned. Det er også han som vi ser gående med et målebånd, som er god med sag og hammer og som etter et lite blikk kan se hvordan ting bør løses. Han er stort sett å finne ute eller på rommet sitt hvor han lager oppfinnelser med kniv, saks, lim, papp og planker. – Om han ikke kommer ut fra kjøkkenet med en egensnekret dessert bestående av rørt bringebær, krem og smeltet sjokolade. Den eldste finner vi ofte lesende, på lekser eller annen litteratur, – han er en racer på språk, han er skoleflink og han ønsker seg molykylsett til jul.
De er flotte begge to, – de kan masse og de har evne til å tilegne seg kunnskap og kompetanse. De har det som trengs for å nå dit de vil. Den enen fordi han er samvittigsfull, gjør lekser og leser til han kan det. Og han har et stort interessefelt. Den andre lærer gjennom å være aktiv, arbeide praktisk og prøve seg frem.
Den ene er like god som den andre,
kanskje?
Nå har den yngste fått et brev fra skolen. Han skal skrives inn til uka, – til hans store glede og min store skepsis. Jeg kjenner at det er noe som stritter i mot. Jeg har ikke lyst til at gutten min skal begynne på skolen. Det handler nok om flere ting. Det ene er nok at jeg er grunnutdannet førskolelærer, eller barnehagelærer som det heter nå, – og jeg har sett hvor mye kompetanse barn har tilegnet seg gjennom lek og samspill, gjennom å prøve og feile og gjennom å få lov til å være aktive forskere. Og, det er den manglende aktive tilnærmingen til hva man skal lære som gjør meg skeptisk. Ut fra mitt ståsted så er skolen mer tilpasset den eldste gutten her enn den yngste. Og, det er ikke bare min gutt som lærer beste ved å være aktiv, det er veldig mange med han, og vår gutts styrke er at han kan tilpasse seg det som forventes av han. Så han vil klare seg, men om han tilegner seg kompetansen og kunnskapen så praktisk og allsidig som han liker. Det er jeg mer i tvil om.
Nå sier jeg ikke at jeg mener lærerne gjør en dårlig jobb. Jeg vet nemlig at det er en gedigen haug med utrolig dyktige lærere i den norske skolen, – med gode eller dårlige karakterer i matte. Jeg vet at de legger ned time etter time, dag etter dag og uke etter uke for at barn og unge skal få utviklet sine evner. Jeg vet at det jobbes masse og til alle døgnets timer for at undervisningen skal være variert, fengende og tilpasset de ulike elevene, så min skepsis er ikke knyttet til de som gjør jobben. Den er knyttet til rammene de arbeider under. Når sant skal sies så har jeg faktisk vært på skoler som ivaretar leken og allsidigheten, men det krever nok, tilstedeværende og kompetent personale og en ramme som tilsier at allsidighet skal ivaretas.
For fra mitt ståsted så ser skolen ut som en plass hvor det blir heiet på det teoretiske, det til tross for at man glemmer det man hører, husker det man ser og lærer det man erfarer. Allerede på slutten av 1800 – tallet så var det en pedagog som fastslo at den måten man lærer best på er ved å aktiv i forhold til det man trenger kompetanse på. Jeg mener nemlig at kompetansen man sitter igjen med er viktigere enn kunnskapen, – for etter min mening som har kunnskap ingen ting å si om du ikke ser hvor og når du kan bruke den. Det er først når kunnskapen har blitt kompetanse at den er verdifull og meningsfull for personen, for arbeidsplassen og samfunnet.
Men, tilbake til kjernen her. Jeg er skeptisk til at 5 åringen min skal begynne på skolen. Jeg er skeptisk til at de nye læreplaner har fjernet rammene om at det første året skulle ivareta barnas lek. Den er byttet til fordel for noe annet. Ikke det at det ikke var læringsmål før de nye planene heller, men da var tilnærmingsmåten annerledes. I L 97 var det lovfestet at en stor del av tilnærmingen til skolen og målene var gjennom lek. Men, i målet om å gjøre skolen bedre så har jeg sett formingssaler forsvinne i takt med at rammene om lek ble strøket. Hva med alle de barna som faktisk er kreative, praktiske og lite teoretiske. Har ikke en forbedret skole plass til de?
Nå høres det kanskje ut som om jeg ikke er for at skolen skal kvalitetssikres, og om det oppfattes slik så er det feil, men for meg er realsjoner, tid, lek og variasjon begreper som jeg knytter til kvalitet.
Jeg har stor tro på at for at man skal kunne fremme utvikling så må lærer og elev kjenne til hverandre. Jeg har en stor tro på at den tryggheten, respekten og kjennskapen man får ved å være sammen er gode styrker i et klasserom. Ved å vite hvor skoen trykker, ved å vite hvem du har noe med å gjøre og ved å vite om hva som fenger kan være god kompetanse når man skal lede en hel gjeng til utvikling. Det viktige ansvaret her i verden, – det å holde på nysgjerrigheten, beholde styrken i at man vet hva man kan og gleden over mestring. Jeg tror nemlig at mestring, glede og nysgjerrighet er det som kan styrke skolen. Jeg vet heldigvis at den eldste gutten her har opplevd alt dette gjennom sine skoleår, – og jeg ser at det har passet han utmerket.
Det som gjør vondt i hjertet mitt er at det er opp til læreren om de små fem og seksåringene skal sitte stille det meste av skoledagen. Jeg vet om mange barn som den ene dagen har løpt, lett etter erfaringer og skaffet seg kompetanse aktivt ved hjelp av egen utforskning i barnehagen og neste dag startet skoleløpet. Fra den dagen har de sittet på en stol ved en pult og for det meste mottatt informasjon fra enten bøker, lærer eller nettet. Det passer noen og ikke andre, og det får ikke innpass i min tro på aktiv tilnærming til kompetanse.
Noen opplever mestringen best ved å være aktiv.
Mestring skaper motivasjon!
Motivasjon skaper initiativ og
initiativ skaper kreativitet og læring!
Nå kan det kanskje virke som om jeg er redd for at min lille gutt kommer til å falle ut av skolen, noe jeg verken tror eller håper på. Men, jeg ser at skolen vil kunne forme han bort fra noe han er. Jeg er redd den i liten grad vil heie på det han virkelig er god på. Det å være aktiv, det å tilnærme seg praktisk til det han lærer og det til å finne egne kreative løsninger.
Det er det jeg egentlig stiller et spørsmål ved er likhetstanken.
Det er en god tanke at vi alle skal ha det likt, at alle skal ha like muligheter og at alle skal lære det sammen, men har man tatt høyde for at barna som skal inn i den samme formen er forskjellig?
Jeg har en fem åring her. Han gleder seg til skolestart og jeg skal ikke ødelegge det for han, men jeg kjenner at jeg er i overkant spent på om han fortsatt vil være den glade og lettlærte gutten om han skal tilnærme seg all kunnskap sittende på en stol
( Ja, jeg vet at det finnes variasjoner over temaet undervisning og bevegelse, men jeg har bekymrede tanker alikevel, – kanskje helt unødvendig.)
Er det bare jeg som har så sterke tanker mot en skolestart? Og hva er deres erfaringer, – får barna tid og rom til å leke og lære praktisk?
Petrine :)
