Noen ganger så kan jeg sitte  å dagdrømme, – eller noen ganger er alt for lenge siden. Tidligere så dagdrømte jeg daglig, men jeg har ikke fått det til de siste årene. Og kreativiteten forsvant nok med de daglige avbrekkene, tror jeg. Det har vært lite oppkomme av ideer, lite bilder på hvordan jeg kan farger hverdagen min og få ord som har rent ut som perler på en snor. Men, jeg tror det er i ferd med å skje en forandring. De siste ukene har jeg vørt ute med kameraet litt alene et par tre ganger ukentlig  – og jeg må si at jeg trenger det. Jeg har ikke behov for en trillion bilder, men jeg har behov for å vandre rundt, lete etter motiv og være helt alene. For det første så oppdager jeg deler av naturen som jeg ikke har hatt øye for tidligere,  for det andre så har jeg helt fokus på det jeg driver med og for det tredje så blir jeg helt tom i hodet. Sist men ikke minst så har jeg erkjent at jeg har levd livet lite på egne premisser de siste årene. så disse turene er gull verdt. Det er deilig, med tid, stillhet, fuglelyder og bølgeskvulp. Jeg opplever naturen som en kilde til avkobling og til glede.

Det å være ute på slike vandringer gir meg også tid til å tenke, fundere over livet og fable om alt annet som ikke er så viktig. Og det beste er at jeg føler at dagdrømmene får en bitteliten plass igjen,  at jeg noen ganger kan få et lite flashback av tiden da setninger plutselig kom dumpende og at jeg blir mer klar over hva jeg tenker, hva jeg lykkes med og hva jeg vil videre. Naturen og en tur med kamera er rekrasjon for meg.

Og mens jeg går slik så lurer jeg på om jeg er alene om å ikke sette meg selv i høysetet og som dermed tilpasser meg folk, fe og situasjoner som jeg ikke vil være i ?

Petrine

Dagens overskrift har jeg rett og slett stjålet fra bloggen snart 40, fordi der er det et innlegg som jeg ble gående å gruble på. Det begynner med følgende setninger:

«Er du i mot mobbing? Sånn virkelig i mot mobbing, mener jeg. Ikke bare sånn obligatorisk-i-mot-mobbing, men virkelig i mot det?» ( sitat snart40.no)

Er jeg det? Jeg som er oppdratt til å se på de som er annerledes enn meg selv en gang til. For å se de gode sidene. Jeg som har hørt mang en gang at alle har en grunn til å gjøre som de gjør og at om jeg ikke hadde noe hyggelig å si om andre så kunne jeg la være å si det. Er jeg sånn ordentlig mot mobbing? Jeg vet ikke!

Eller, jeg er jo det. Jeg var sint på min lille pode i forrige uke fordi han lo av en som hadde det vondt, jeg prøver å speile hvordan det oppleves om man er ufin mot andre og jeg har stoppet bilen og gått ut når jeg har sett at barn har blitt plaget. Så, ja, jeg er mot mobbing, – men jeg stopper det ikke alltid. I alle fall ikke i alle sammenhenger.

Jeg omgåes noen folk som aldri forteller noe positivt om andre. De står sammen om  å snakke om en felles fiende i negative ordelag.  Jeg liker ikke å høre det som blir sagt, – jeg har ikke lyst til å omgåes disse som på ingen måte farger dagen eller personer rundt seg rosa. Men, gjør jeg noe for å stoppe det, – for å ta de andre i forsvar eller for motsi det som blir sagt for å omdefinere den negative omtalen? Jeg gjør nok ikke alltid det. Det til tross for at dette er hets og siden det pågår over tid ligger under definisjonen mobbing.

Jeg har sett og hørt at noen er ufine mot folk jeg er glad i. Jeg har hørt mye stygt bli sagt, lyttet til manipulerende setninger og observert bruk av hersketeknikker mot de jeg bryr meg om. I denne forbindelse har jeg også sett at de står mange sammen og  utelukker en.  Jeg har ikke sagt til de som utfører disse handlingene at alt som har blitt og blir gjort ligger under definisjon mobbing, – også fordi det har gått over tid. Jeg har heller ikke sagt at jeg synes de burde rydde opp i det de har satt i gang, at jeg ikke synes de kan sitte på sin høye hest å sole seg, for de er etter definisjon mobbere. Men, gjør jeg det?

Jeg har vært i sosiale lag hvor venner, bekjente eller andre folkegrupper har blitt hetset. Noen ganger er det ikke måte på hva som finnes av feil og mangler, mer eller mindre smarte valg og ekstremt annerledes hudfarge. Enkelte ting har vært letter å si noe om, selv om jeg ikke liker noen av tingene, så er det ikke alltid jeg gjør noe for å stoppe det. Og det føles nesten enklest å stoppe det som rammer de som jeg ikke kjenner så godt, som folkegrupper, enn det som rammer de jeg har nærmere relasjoner til.

Jeg vet at jeg har et ansvar for å grenser når andre blir hetset, enten det er i jobben min som lærer, på jobb som kollega, som venn og medmenneske, – og når jeg møter hets mot folkegrupper eller meninger. Både i det små og i større sammenhenger. Det er slik at felleskapet styrkes når man står sammen mot en felles fiende. Og, det vil jo si at det oppleves enda mer brutalt for den som står på utsiden, – den blir jo enda mer alene og enda mer utsstengt. De andre har jo sammen dannet en barrikade og en mur. Alikevel så har jeg ikke alltid satt grenser, selv om jeg selv har følt på å være den ene. Den som ikke regnes med.

Jeg er mot mobbing, men jeg må jammen jobbe med å sette grenser for de rundt seg. For det er jo slik at de som observerer, de som lytter og de som ikke gjør noen ting er medhjelpere til de som mobber.

Er du flink nok til å sette grenser. Er du i mot mobbing? Helt på alvor?

Takk for at du leser! – og takk for at du deler om du tror det er noe andre vil gruble på.

Petrine

Her en dag så spurte Petrus meg om hvordan det var å vokse opp i gamle dager. Jeg fortalte noen små historier om da jeg var med bestemor og bestefar på båttur, om familiens venner som var viktige for meg, om da jeg lærte å sykle på stor, voksne sykkel og hvordan jeg ble kjent med venner jeg har i dag. Etter på snakket vi litt om hvordan han hadde det, – og han sammenlignet alt både han og jeg gjorde da vi var små. Vi snakker derfor om fisking, om skigåing, aking og om å være på stranden. Det var etter den samtalen jeg kom på en tekst jeg skrev for lenge siden. Noe av den er publisert tidligere, men ikke hele. Derfor tenkte jeg at jeg kunne dele den med dere i dag :) Tanker om tiden før og om å oppdra et barn i en annerledes verden, – nå:

Min barndom på 60 – og 70 – tallet hadde andre verdier og annet syn på barn enn vi har i dag. Jeg opplevde å vokse opp i et nybygd boligområde som rommet mange arbeiderfamilier innenfor betongveggene. Det var nok ikke overflod av penger og materielle goder, men jeg kan aldri huske at jeg manglet noe eller at vi hadde dårlig råd. Vi var ikke blant de første som hadde tv, men vi hadde ski, akebrett, fiskeutstyr, båt og tid til å gjøre ting sammen. Jeg vokste opp i et hjem hvor vi var ute i naturen mange dager og helger i løpet av et år, og hvor jeg ikke kan huske annet enn sol på sommeren, snø på vinteren og flust av bær i skogen på høsten. Utenfor husveggene yret det av andre barn. Det var alltid mange å leke med! Innenfor vinduene var det alltid foreldre hjemme. De lot oss leke fritt, men blandet seg inn når det var nødvendig. Mitt barndomsparadis var nok mest av alt utendørs, på stranden, i skogen, på fjellet, på veien og ikke minst på den store gressplenen hvor vi lekte oss igjennom barndommen. Vi sanket materiale til hytte og bygde de uten kyndig veiledning, vi klatret i fjell, hoppet paradis, kranglet, lekte og ble venner igjen.

Det går nesten et halvt århundre før jeg skal få oppdra en liten gutt. Han som jeg ventet alt for lenge på. To streker dukket opp på testen etter at jeg hadde kastet det snøret som håpet hang på. Jeg hadde gitt opp tanken og sørget meg gjennom tapet over å ikke få bli mor. Det handlet om tilfeldigheter, om storken som ikke kom og om at kroppen min ikke holdt på fosteret når det først hadde tatt seg en liten plass i magen min. Det var med skrekkslagenfryd jeg konstaterte at jeg var gravid på nytt. Det i en alder hvor prognosene for at det kan gå galt var store. Både pappaen og jeg håpet at vi skulle få møte verdens beste gave om knappe ni måneder, en gave som viste seg å være Lykkens sønn.

Jeg skal oppdra et barn i en annerledes verden, hvor man organiserer bort en del av familielivet. Barnet går på babysvømming, er med på mors fitness og på babysang lenge før barnehagen overtar ansvaret for offentlig oppdragelse. Det er satt rammer rundt barnets frihet gjennom offentlig barnepass og organisert fritid, noe som gjør meg skeptisk. Jeg tror barn gjennom en fullsatt timeplan kan miste erfaring og opplevelser som jeg vil gi min lille gutt. Jeg, som mamma, har nemlig et ønske om at barnet mitt skal få tid nok til å kjede seg, få mulighet til å møte uventede oppgaver og til å være spontant aktiv sammen sine venner, slik at han blir kreativ, selvstendig og problemløsende gutt som kan trives i sitt eget selskap. Det med trygge voksne som støtte.Samtidig som jeg kaster meg ut i jobb, synes at barnet mitt skal få egne valg og jeg føler meg litt dobbelt i  meningene mine.

Jeg rakk et langt og inspirerende yrkesliv som barnløs. Egoisten i meg og det faktum at nærmiljøet er tomt for barn på dagtid førte til at vi valgte barnehage til gutten vår. Gutten trives der, hvor han har venner, er sosial i lek og har gode voksne rundt seg. Vi har tro på at gode barnehager er et godt supplement til hjemmet, men vi har en bevissthet i forhold til at barndommen også skal romme tid sammen med familien. Vi har øremerket ettermiddagene og kveldene til å være hjemme og i nærmiljøet. I tillegg har vi begge valgt å arbeide redusert for å være med gutten som farger dagene våre glade.

Den gang da vi var små var det Barne-tv hver tirsdag. Det er en forvirrende jobb å skulle veilede vår lille pode i en jungel av muligheter og i et hav av informasjon. Nå er sannheter og uvirkeligheten bare et tastetrykk unna, og vår jobb er å finne det kartet som gir et godt bilde av den digitaliserte verden. Vi vil jo at han skal være kompetent både der og ikke minst sosialt sammen med sine venner. Hadde jeg blitt fortalt at barndommen skulle forandres fra å være hjemme med venner i aktiv utelek det meste av dagen og året til en verden hvor barndommen er institusjonalisert og digitalisert så hadde jeg trodd det var science fiction. Jeg har hengt med så langt, og vet det er virklighet.

Uvirkelig nok. Like uvirkelig som at jeg ble mor til verdens vakreste under!
Jeg er takknemlig for at verden går fremover og at jeg må holde meg ung med den.

Det er jeg programforpliktet til!

Gutten min fortjener det!

Petrine <3

Dagen i dag startet med en hyggelig frokost, – og Petrus synes det var stas at vi hadde pyntet bordet med blomster, flagg, dekketallerkener og glass med stett. Vi koste oss med spekemat og eggerøre, ventet på musikken som ikke kom og snakket om at vi i dag skulle treffe tantebarnet mitt. Hun studerer i Usa, og endelig er hun hjemme. Det vi helt glemte å snakke om var hva vi skulle ha på oss når vi skulle ut å ta en titt på barnetog og andre feststemte aktiviteter. Før barnehagetoget så hadde vi en gjennomgang og prøving av klær, slik at Petrus fikk lagt sin egen plan. I går var ikke tanken i mitt hode en gang, for den 17. mai har vi bunad. Punktum!

Men, Petrus var ikke enig i at jeg hadde definert og satt punktum.  Han hadde flere setninger å tilføye, blant annet at «gutter har ikke bunad» og «jeg er fin i fotballdrakt». Ja, jeg må si meg enig i at han er fin i fotballdrakt, fordi jeg alltid synes han er en flott fyr, men på den 17. synes jeg vi skal pynte oss litt ekstra for landet og hverandre. Jeg synes kanskje det er ekstra viktig nå, for verden rundt oss er ikke så fredelig og ivaretakende som jeg skulle ønske. Og etter lirking og snakking, diskusjon og prøving så fikk jeg tilslutt satt punktum. Antrekket ble bunad, – i alle fall deler av dagen.

Det ble en fargerik dag, hvor Petrus fikk spise is, bli med i toget og han gikk faktisk skoene av seg. Så om dere kjenner Askeladden personlig så kan der tipse han om at i Moss ligger en skosåle i størrelse 29. Det vil si at etter barnetog og en fotballkamp så ble antrekket byttet, slik at skoene matchet det han hadde på seg. Petrus er opptatt av slikt. Dermed fikk han en anledning til å ha på både tversoversløyfa og hatten, som han synes er super flott.

Klær og sko har vært en del av dagen vår i dag, – så en notis til meg selv er at vi skal planlegge klær SAMMEN før den 17.neste år. Da han skal gå hele veien til og gjennom byen så er det lurt med sko hvor sålen holder. Og har du lyst til å vite om dagen har handlet om andre ting enn klær og sko så kan du jo gjerne ta en titt på bildene.

Håper deres dag har vært god , med eller uten fotballdrakt/ bunad.

• og for de som venter på trekningen av Barnevaderen, så kan jeg fortelle at det ble Ragnhild som vant. Hun ønsket seg grå med sebramønster til en gutt hun kjenner. Fint om hun sender meg en mail med størrelse og adresse til
  petrusogpetrine att gmaildottcom.

Petrine

Hei, denne dagen har også vært god og varm her i Moss. Jeg valgte å gå ut på den siden av huset som hadde skygge nå i ettermiddag, fordi jeg synes det litt vel varmt på terrassen. Snodig nok så må jeg på en måte tilvennes varmen hvert år, og selv om jeg har vært een uke ute å reist, så føltes det varmere her nå enn jeg opplevde at det var der da. Apropos ferie, jeg slipper den visstnok ikke og i dag kommer enda et innlegg fra den..

Da vi var på Kreta så var Petrus og jeg på fotosafari, – det vil si at vi tok oss en tur rundt i nærmiljøet med hvert vårt kamera. Vi kom i  kontakt med innbygere og vi fikk sett masse som minsten synes var fasinerende nok. Det var stas å kunne se sitron, lime, appelsin og aprikos vokse på trær,  for å ikke snakke om oliven og druer. Dessuten så tok vi bilder av en del blomster, – for det er masse fine krukker i gater, inngangspartier og rundt om..

Det var dagens glimt fra vår blomstrende fotoshoot i Kolimbari på Kreta.

Nå skal jeg finne frem 13 og 17. mai klær til minstemann. Det er vel på tide å finne ut om vi har det vi trenger, – for plutselig er dagen her :)

Inntil vi høres, – ha gode dager!

Petrine