Kjære dagbok!

Jeg tok den turen med kamera, som jeg planla i går.

Jeg dro til det området som vi passerte hver gang vi gikk til «tante Ingrid». Vi valgte enten å gå Fjordveien, eller Værlegata. Området mellom disse to gatene kaller vi Nyquistbyen. Jeg vet ikke om du vet det, men det er en bydel, som ligger i nærheten av jernbanen og havna i Moss.

Det første som møtte meg på runden min var gatekunst, som vitnet om at det bodde barn i gården. Asfalten var sirlig og fargerikt dekorert av en som fortsatt holder området levende. Et lite steinkast unna, så var  postkassen overfylt, søplekassene tomme og gresset dekket nesten til det tydelige tegnet på at hagen hadde vært et oppvekstområde for barn. Huskene ble nesten skjult av den overgrodde hagen.

Huset sto tomt og fikk meg til å tenke på revyvisa om Enerhaugen:

«Her har vi trivdes og her har vi levd
og kjener hver stein og hver stokk.
Men, nå skal vi rives og jevnes med jord`n
Vi er ikke tidsmessige nok!
Ta deg en hvil nå; Maja
Du har strevd nok som du har.
Og så glemmer vi at bakom vårs,
Står bulldozerne klar!»

Det var kanskje slik han hadde det, mannen som kom bort å snakket med meg.
Han kom vandrende hjemover! Til et hjem, som han blir kastet ut av, – den 1. august.
Han levde enda der han og familien hadde valgt å skape minner. Historier om hvorfor de likte seg akkurat her ble fortalt. Jeg fikk også vite at han bor i et av de husene som i utgangspunktet ikke skulle rives. I samme slengen så fikk jeg høre om de som bodde i et hus som hadde vært i familien i flere generasjoner. De  som nå også måtte flytte ut og som  hadde fått økt gjelden sin betraktelig på grunn av et gammelt vedtak. Et vedtak som nå har fått nye rammer.  Han var rolig, men ikke motløs, mannen som ville fortsette å bo i huset sitt. Han levde i nuet og viste ikke hvor han skulle ha senga si om en stund.

Det eneste sikre er at bulldoseren står klar.

«Vi har vært heldig og har blitt spart
for ulykker, nød eller brann
Det som har brent i huset hos vårs
har vi selv fått i stand. 
En må satse litt for kosen 
så`n kan ha en lerkefugl
for eksempel når vi gikk i bad, 
for eksempel hver påske og jul. 
Det er godt her ute i trappa
på trinna `a Maya har slitt. 
Jeg kan hør´a  bak i hagan, 
trufast pusler ´a me sitt. !

Jeg vet ikke hvorfor sangen om Enerhaugen dukket opp hos meg, for det er ikke en jeg har hørt alt for ofte, men jeg tror kanskje at det handler om at det for beborene oppleves på samme måte.  Versene er hentet fra en revyvise som ble skrevet i forbindelse med at Enerhaugen, en gammel bydel i Oslo, skulle saneres til fordel med boligblokker. Det var et område med trehusbebyggelse som ble jevnet med jorden uten at de som bodde der klarte å forhindre det. Obos var større enn hver enkelt familie, deres tilknytning og deres stedbundne historie. Enerhaugen ble oppbygd p 1800 – tallet.

Tomtene i Nyquistbyen ble lagt ut i 1870, – og gjennom 140 år har bydelen rommet mange folk, deres historier og familiers liv. Moss i vekst krever nye vedtak og  i likhet med Enerhaugen, skal dette området rives for å få plass til noe mer tidsriktig. Jernbanelinjene skal flyttes noen hundre meter og det vil i den forbindelse er det mange som har blitt og blir husløse. Nå er det 20 år siden vedtaket, – og noen ble flyttet for noen år siden, men andre som sagt har fått vite at også deres hus står for fall. Jeg tror det startet med at omtrent 20 hus ble berørt, mens i 2017 var antallet 87 og hvilket antall hus som forsvinner er jeg jammen ikke sikker på. Det jeg vet sikkert er at disse bildene er tydelig bevis på at hus forfaller når de ikke er bebodd. De første ble fraflyttet i 2012. Det vil si at disse bildene ikke gir et godt inntrykk av hvor fin bydelen var og er.

Jeg skriver ikke dette innlegget for å debattere saken, som i kombinasjon med riksvei 19, er en varm potet I Moss, men jeg gikk ut med kamera for å huske de veien jeg gikk for nesten femti år siden, da jeg gledet meg til å gå på besøk.

Jeg avsluttet også med et par lånte setninger fra sangen om Enerhaugen, men jeg har gjort om det siste.
Snart saneres et stykk gammel mossehistorie til fordel for noe mer tidsriktig!

Så får vi se da!

Tida har gått
Klokka har slått
For Nyquistbyen!

Petrine

Pst, jeg har bevisst valgt å legge ut bilder av ubebodde hus. Bydelen er også levende, –  og har en annen type sjarm enn tidens tann <3

Kjære, dagbok!
Du vet, at gjennom et langt yrkesliv så har jeg lært meg at rutiner kan gi trygghet og sikre at viktige ting blir ivaretatt. I dag her jeg erfart at vi jammen trenger det her på hjemmebane også.

Dere vet, Petrus pakket sekken sin i går. Han tok med en bamse, reinsdyret fra julenissen, Sau, toalettsaker, pysj og fotballdrakt som dagens antrekk. Vi, som hadde takket nei til fest, da vi skulle ha to gutter hjemme og ikke ordnet barnevakt til de, satt plutselig her hjemme alene. Den eldste dro nemlig med familie til Danmark. Så da hadde vi plutselig fri. Ingen fest, men fotball -Vm i stedet. Utfallet hadde vært litt annerledes med litt informasjonsflyt og planlegging.

Men, det var faktisk ikke gårsdagen det skulle handle om, det var dagen i dag. Da jeg våknet mye senere enn vanlig så startet jeg dagen med en kopp kaffe, deretter satt jeg på en vaskemaskin før jeg skrev et blogginnlegg og tok enda en kopp kaffe.

Tiden gikk og plutselig var det formiddag.

Det var da jeg kom på det! Jeg måtte spørre Petrinemannen om han hadde spist, for jeg hadde rett og slett glemt at det er helt normalt å spise frokost. Det hadde visstnok han også.

Så selv om det er deilig å la humla suse, så har rutinene en god misjon. De minner oss på at mat er en viktig  del av livet, – og passer på at vi får den i oss.

Ikke for det, da vi først kom på at vi ikke hadde spist så dro vi like godt ut og spiste en deilig lunsj.
Aldri så galt …..

Petrine :D