tema


09 februar, 2016

Å følge til innskriving

 

barnehage

Her er Petrus på vei inn i barnehagen for første gang. Snart skolestart

I dag var det selveste dagen!

Hovedpersonen selv våknet før fuglene.  Han var umiddelbar klar til å skrive seg inn på skolen, selv om klokkeslettet av meg blir definert som natt. Forventningene var store. Petrus hadde et ønske om å være med ei venninne og dessuten så skulle han leke, treffe vennene sine og rett og slett møte alle han kjente som er før han i utdanningsløpet. De som allerede er elever.

Endelig var klokken slagen. Vi var samlet i et stort rom sammen de andre skolestarterne og foreldrene deres. Du ble ropt opp og gjorde som jeg hadde sagt: Hør etter og gjør det de sier, så skal det gå bra.

Fadderne kom inn, – og jeg ble glad for at vi kjente flere fjes. Skolestarterne og de litt mer drevne ble delt inn i grupper før de skulle på omvisning på skolen. Petrus ble med en gjeng med barn som var ukjente, han satt og hørte etter og alt gikk bra, – helt til vi kom utenfor skolen. Da kom tårene, da kom trassen og da ble verden vanskelig. Du hadde ikke lekt, du hadde ikke møtt de du kjenner og du fikk ikke være med hun du ønsket som støttespiller. Det var litt trist.

Vi ble enige om å gå på kafe, heldigvis!

For da vi kom på flotte Alby og kafeen der så traff vi en gutt som hadde vært på skolen samtidig som Petrus. Vi ble invitert til å sitte ved samme bord, gutta fant tonen og glemt var tårene og trassen fra i sta. Og, så ble de første møtet på skolen farget litt lysere.

Heldigvis noen uker igjen i barnehagen!

Petrine :)

( innlegget ble skrevet for en liten stund siden)

 


29 desember, 2015

viktigheten av å høre til

  
«Mamma, hvorfor liker de meg ikke?»

Dine mørkebrune øyne er festet til mine, – den ellers så smilende munnen er samlet til en smal strek. underleppa dirrer og de lange lyse håret ditt henger flatt, rett ned.

Du er lei deg, – og stiller det samme spørsmålet som du har stilt utallige ganger i ditt liv.

– » Mamma, hvorfor liker de meg ikke?»  «Mamma, hvorfor vil de ikke ha meg eller være med meg?» 

De spørsmålet jeg ikke kan besvare med annet enn at jeg mangler svar og med at jeg forteller at du er en flott, kjekk og grei liten gutt. Det spørsmålet jeg kan besvare med å forklare at det ikke handler om deg.                                                                                           Det spørsmålet jeg ikke kan besvare fordi det handler om en ukjent kultur.

Du har et ønske om å være god nok, du har et ønske om å få tilbakemeldinger og å bli sett av de andre og du har et ønske om å høre til:

Du vil være en del av søskenflokken, hele søskenflokken!

  • du vil være onkel,
  • Du vil være lillebror
  • du vil være verdifull i familien,
  • Du vil være gutten til mamma og pappa
  • Du vil være med venner våre og barna deres, uansett alder
  • du vil lære sammen med barna på skøytebanen
  • og du vil være med vennene dine.

Du ønsker tilhørighet og gode tilbakemeldinger. Du er sosial kompetent, du har fortsatt koblingen mellom hjerte og hjerne og du elsker mennesker, Alle mennesker!  Dessuten, – du er et lite barn. Som barn flest så tror du at det handler om deg. Kjære, lille barn, det er ikke du som det ikke er verdt å like!  Det som ikke burde hende var andres ord og handlinger.

Du ønsker å være med de som ikke har plass til deg og resultatet er at du ikke tror at du er fin nok, at du tror du ikke er god nok og du opplever at du ikke blir likt. Du er dessverre ikke så gammel at du kan se de andres rolle, de andres ansvar og du kan lite om hvordan samspill påvirkes. Og, tro meg, det hjelper ikke å være voksen med manglende verktøykasse heller. I alle fall ikke når du har et inderlig stor tro på at du ikke blir likt og når du haar et stort ønske om om å høre til. 

Du har bare et ønske som alle andre har, det å være god nok og høre til.

Ønsket ditt er et av grunnbehovene våre. Det er en viktig greie å føle tilhørighet.

Det er viktig for oss å være del av en gjeng, en gjeng som klarer å snakke sammen, som har ord for følelser, som har felles opplevelser, som har evnen til å løse konfllikter og med et klima som er trygt nok til å være fylt med respekt, tillitt, varme og samhold. Et miljø hvor det er rom for ulikheter, hvor man heier på hverandre og hvor man fremsankker andre enn seg selv. Får man ikke dekket behovet for å være i gode relasjoner, i trygge og forutsigbare familietrukturer og når man opplever avvisning så sier forskning at det kan gi dårlig helse i voksenalder.  Dessuten så sies det at vi må både oppleve kjærlighet, tilhørighet, få dekket grunnleggende behov og være trygge for å bli det beste av oss selv. Også å ha det godt med oss selv.  

Det er i oppvekstmiljøet vi sosialiseres, der vi lærer hva som er rett, galt, tillatt og ikke tillatt. Det er sammen med andre vi får bygd opp egengverdet, vi lærer sosial kompetanse og får dannet det grunnleggende bilde på hvem man er, hva so er viktig i de ulike miljøene og hva hver enkelt er verdt. 

Egenverd og godt selvbilde er elementer som du trenger på livets vei, – både for å sette egne grenser, for å vite hva du kan og hva du trenger å trene på, hva som begrenser deg og hva som er din styrke. Dessuten er egenverd viktig for å kunne hevde seg selv, og selv om jeg vil du skal velge på øverst hylle så er det faktisk din egne styrke og dine egne valg som vil forme livet ditt. Jeg kan heie, jeg kan stoppe, jeg kan rose, kjefte, veilede og gå på hendene, uten at det kan avgjøre hva du velger og hvilken vei du går. Ikke at jeg har lyst til å styre det heller, altså. Men, jeg vil at du har styrken du trenger for å få den utdannelse, den jobb eller det liv du ønsker og fortjener.det hadde vært kjekt om du får styrke og mot til å stå for de valg du tar, også de som er skikklige skivebom.  Dessuten så vil jeg at du skal ha rom for andre, andres meninger og andres ulikhet fra deg selv, – det er trygge og generøse mennesker som får til det. 

Og nå kjenner jeg at jeg blir stressa, for hvordan skal jeg få lært deg alt dette? Du trenger gode erfaringer for at hjerte og hjerne fortsatt skal være koblet sammen. Jeg har jo mange ønsker for deg, mest av alt så håper jeg du blir en sosial kompetent person og at jeg får oppfylt ønsket mitt  om at du opplever glede, morsomme opplevelser, gode vennskap og raus familie. DA tror jeg nemlig du kann stå stormen av.  Det er nemlig slik at disse tingene henger samme, – følelsen av å høre til, kompetansen man får i en gjeng og hvordan man er mot andre.

Derfor har jeg et ønske om å lære deg å sette ord på følelser, at det er greit at man er uenige og krangler, bare man rydder opp og at det er viktig at du føler at du har en viktig rolle og at du er en del av gjengen. Jeg vil jo som sagt at du skal ha det godt med andre, at du skal holde avtaler og at du er god med andre, – at du fremsnakker og heier !  . Jeg vil at du skal tåle uenighet, at du skal skille mellom sak og person  og at du skal være et sympatisk voksent mennekse. Og skal jeg slenge til et ønske til så er det at du kommer deg ut på reise slik at du kan oppleve verden som nyansert og ikke definerer en i svart eller hvitt. Verden er allsidig, folka er forskjellige og vi skal helst ha det bra sammen. 

Alle disse ønskene er i overkant, men jeg har en tror på at om du lærer å være hyggelig mot de rundt deg, så vil de omgås deg. Så enkelt og så vanskelig

Jeg ser at jeg er urimelig nå, – jeg har ekstremt store ønsker fordi jeg vil deg alt godt. Du er verdt å være glad, du er verdt å ha familie, venner og oppleve tilhørighet. Kjære gutten min, alt dettte har jeg tenkt på, men jeg har ikke klart å gi deg et godt svar på spørsmålene dine. Annet  en det som jeg har gjentatt utallige ganger: 

«Du er fin nok og god nok som du er og det ikke er du som er årsaken til at du føler deg utenfor. »
Fine, brunøyet pjokk, jeg kan ikke fjerne det vanskelige for deg, men jeg kan forsøke å gjøre det beste jeg kan sammen med deg. Så kanskje vi lærer noe begge to :)  

Og, – ønsket om tilhørighet er en av grunnbehovene våre, så det er ikke rart du spør. 

 Jeg skal forsøke å heie på deg, uansett hvilke valg du tar. Det som er helt sikkert er at jeg elsker deg helt uten betingelser. Du behøver aldri å gjøre , oppnå eller oppfylle noe for at du skal være gutten min.

 Jeg elsker deg uansett. 

Sukk, noen ganger skulle jeg ønske at hjernen ikke tok slike tankesprang, kan bli bekymret av mindre,  – og det hadde vært enklere og bare sagt, jeg vet ikke, gått ut i bakken for å ake… 

Er det bare jeg som bruker tanker på ting jeg ikke får gjort noe med? 
Petrine 


24 november, 2015

Er ros alltid av det gode?

I mitt forrige torsdagtema, så sto Idol i fokus,
Jeg har rablet noen setninger om hvordan barn kan få selvtillitt og et reelt selvbilde.
Derfor føler jeg at det er på sin plass å drodle litt over hvordan vi kan få barnet til å vokse opp med styrke og innsikt i hvem det er og hva det kan.
Jeg har skrevet litt om det tidligere her.

Men hvordan kan vi på best mulig måte møte barna våre,
slik at vi løfter de til den kompetansen det trenger om seg selv for å møte verden og dens utfordringer. Det er for meg nærliggende å forsøke å sette ord på hva jeg observerer at barnet kan eller hva det strever med.

Lille Petrus er ganske ny på å ferdes på ski.
Han synes det er vanskelig, men han mestrer det etter forholdene bra.
Han klarer å snu, ta seg opp i det han forstår at han holder på å falle og han forsto helt på egenhånd at han kom seg lettere opp bakken om han gikk sidelengs.
Mammaen var imponert.

Det ga hun uttrykk for på følgende måte : «Du er jammen flink til å gå på ski, Petrus»,
hvorpå han svarte at han synes det var vanskelig.

«Ja, det er vanskelig, men jeg så at du holdt på å falle. Du klarte å løfte deg opp.
I den vanskelige bakken, så snudde du deg. Det er veldig lurt å gå sidelengs når det er vanskelig å komme opp. Du klarte å snu deg helt rundt, selv om du hadde på skiene. Jeg forstår du synes det er vanskelig. Du har jo ikke gått mye på ski, men du klarer deg bra».
Det svaret var Petrus fornøyd med.
Han avsluttet samtalen med:
«Jeg karer bla!»

Den konkrete tilbakemeldingen var han fornøyd med.
Han kjente igjen det jeg snakket om og han fikk bekreftet sin følelse av at det var vanskelig.
Det forannevnte er et reelt eksempel.
Det er lett å si at du er flink,
uten at vi poengterer hva barnet mestrer godt.
Da kan vi faktisk svekke, i stedet for at vi styrker, barnets selvtillitt.
Petrus korrigerte tilbakemeldingen min,
det til tross for at jeg mente at han mestret skiene godt.

Jeg kunne jo ha kommet med samme tilbakemelding uten å mene det,
og det kunne hende at jeg ikke hadde kommet på å gi en konkret tilbakemelding for å uttdype svaret.

En forsker sier at «tomt skryt er like skadelig som tankeløs kritikk. Det avslører at du er likegyldig til barnas tanker og følelser.» Han oppfordrer derfor foresatte til å rose sjeldnere, men å komme med konkrete tilbakemeldinger om hva du ser barnet gjør: Jeg ser at du synes det er vanskelig, men at du er god til å jobbe for å bli bedre. Denne typen tilbakemeldinger bygger opp barnets selvfølelse, mens tilbakemeldinger med ord som «flink, god, smart gir et lite midlertidig løft, men det virker ikke på sikt.

Hva vil det si å være smart, å være flink og å være god?
Ligger det samme i begrepet for alle ?

Små barn ønsker jo å bli sett.
De bygger opp bilde av seg selv ut fra de tilbakemeldingene av voksne.
Det vil i hovedsak være nær familie og personalet i barnehagen.
Tilstedeværelse og anerkjennende tilbakemeldinger er barnet avhengig av.
De som er i relasjon med barnet må vise at det er engasjert i det, hva det holder på med og hva det snakker om. Ved å vise at du er tilstede med blikk, smil og andre former for tilbakemeldinger.
De tilbakemeldinger må være i samsvar med barnets egenskaper.
Jeg sier ikke til gutten min at det er god på å knyte skolisser, da han aldri i hele verden han tatt på seg sko med lisser. Derimot kan jeg finne på å si at det er kjekt at han tar på seg støvlene sine selv. Når han hjelper til blir vi raksere ferdig til å gå ut.

Forskning viser også at om vi skryter uhemmet av barnet, så kan det tilegne seg egenskaper det ikke har, eller det kan skape et sprik mellom foreldrenes forventninger og hva det barnet faktisk klarer å oppnå. Det skaper usikkerhet og styrker ikke barnets bilde av seg selv.

 Det er viktig å løfte barna våre opp og frem, ved å vise barna hva det er gode på, hva de kan gjøre for å bli bedre og ved å gi de riktige og så konkrete tilbakemeldinger som mulig.

Alle fortjener å bli sett med gode øyne,
både barna våre og vi.
Ta noen på fersken i noe de er gode på!
Det er det man vokser på.

Det, Samt å øve seg på det man ikke mestrer så godt.

Petrine:)

Også dette er et gammelt innlegg om igjen. Det vil de neste dagene blir flyttet noen av de gamle innleggene over på denne bloggen, – fordi jeg vil ha med meg noe videre på veien…


16 september, 2013

Et år, to år og TRE ÅR!!!

liten gutt tre år

Vi en har en treåring i huset… og det merker vi.
Han er en flott fyr.
Han er glad, utforskende og problemløsende,
og så har han begynt å planlegge sin verden:
På vei hjem fra barnehagen kan han fortelle meg hva han har tenkt til å spise til middag.
Det som er synd med denne noe for sene oppdateringen fra poden er at dagens meny allerede er planlagt og påbegynt..
Det er da jeg merker at gutten er i ferd med å bli selvstendig, at han har sine egne meninger og at han ikke er redd for å ytre dem.
De blir markert med et desibel som nok er over det lovlige, om man skal tenke HMS, med gråt, hyl og vræl…
Han har bestemt hvordan det skal være, og så kommer mor med en setning, med de ordene som bryter ned hele hans verdensbilde.
Og mor har vansker med å bryte gjennom lydmuren, og får dermed ikke forklart at vi gjerne kan lage fisk i morgen. Det er nemlig hyppigst på ønskelista over middagsmenyer her i huset.
Lyden kan være så intens og sterk at det ikke nytter med avledning som at det kjører traktor på jordet, at søplebilen kjører foran oss eller andre ting som vanligvis fenger oppmerksomheten.

trassig treåring

Noen ganger klarer jeg å forutse hva som kommer til å fremkalle et raseriutbrudd. Overgang fra en aktivitet til en annen kan være vanskelig, selv om den nye aktviteten er noe han elsker å holde på med. Andre ganger så kommer utbruddet som lyn fra klar himmel. Han kan plutselig «bli brukt opp». Det vil si at bena og resten av kroppen nekter å lystre foreldrenes anmodning om å gå de siste meterene hjem. De han gladelig tok som ett- og toåring.

Foreldrene er mer eller mindre gode på å takle utbruddene. Noen ganger klarer vi å komme med innspill som bryter sinnet, som avledning, forklaring eller avtaler. – Avtaler som vi alle kan være fornøyd med. Andre ganger øker foreldrenes frustrasjon i takt med volumet på gråten og det hjelper lite at vi vet at denne fasen er en del av selvstendighetsutviklingen. Vi ofrer ikke det ikke en tanke, selv om vi vet at det handler om at barnet prøver å få innflytelse på sitt eget liv, at det vil finne ut hva det kan bestemme og hva de rundt han setter av rammer.

gutt tre år

Vi har erfaring med å forberede han på hva som skal hende er med på å dempe hyppigheten av trass. Om han får vite at om en stund skal vi gjøre noe annet, og deretter en påminnelse om at det er fem minutter til og deretter to minutter, så går overgangen lettere. Det hjelper også om han får lov til å delta på planleggingen av hva vi skal fylle dagen med. Det kan være ved at han bestemmer hva han skal ha med seg av leker, hva han trenger i sekken sin på tur eller hva han skal ha på seg. Det er smart å gi dem alternativer å velge mellom.  Jeg har motivert til tannpuss ved at poden har fått velge hvilken vask han skal pusse tennene ved. Det er små ting som gir de små følelsen av at de har råderett over eget liv. De blir også trenet på planlegging… den planleggingen som kan føre til trass og konflikt mellom voksen og barn…

Jeg tenker at det er mange av dere lesere som sitter med mye av den samme erfaringen, da treårstrassen er en del av normalutvilingen…

små føtter

Det skal jeg forsøke å huske på neste gang jeg drar meg i håret av en flott og viljesterk gutt på vei mot SELVSTENDIGHET!

Petrine :)


22 august, 2013

Torsdagstema: Værstinger

Jeg hadde en gang en tanke om at jeg hver torsdag skulle komme med et tema, en problemstilling eller noe som er rettet mot barn eller foreldrerollen, som et torsdagstema. Jeg forsøker igjen, – og dagens tema er knyttet til at jeg møter på atferd som kan være vanskelig å forstå eller å hanskes med. Av alle ting så fikk temaet  faktisk næring da jeg så filmen: » Karsten og Petra» med det mål å lage oppgaver til undervisning Jeg ble opptatt av den venninnen til Petra som ikke fikk delta i leken da Karsten begynte i barnehagen. Hun var en grei jente, men gjemte unna Petra sin sekk under en tur til brannstasjonen…

Gjennom mange års arbeid med barn og unge så har jeg erfart at det finnes mange som strever med å få til eller som blir utelukket fra samspill med de andre. Det vil si at barnet kan streve med ferdigheter som trengs for å bli sosialt deltakende i samhandlingen eller at de møter på andre som strever med det samme. Det vil si at de møter på mobbere eller andre som eksluderer dem.  Jeg tror nemlig at det i tillegg til arv og personlighet også kan handle om tilfeldigheter om et barn får bli med eller ikke.
Sørgelig nok!

Reaksjonen til de som ikke får bli med er ikke ensartet. Noen blir stille, innesluttede og får vondter, andre finner seg andre å være sammen med og noen blir utaggerdende. Den sistnevnte gruppen er den som kan få tilnavnet «Værstingene!».
Stigmatisert og plassert!

Da jeg var barn så hatet jeg at noen andre fortalte meg hvordan jeg var, – jeg liker det ikke i dag heller.
Det er lettere å forholde seg til tilbakemldinger som beskriver egenskaper og hendelser enn å bli definert av en som ikke sitter inne i mine følelser og tanker. Og med det som utgangspunkt for tanekrekken så kan jeg bare stille meg undrende til hvordan det er å møte verden for denne «VÆRSTINGEN!».

Dere vet det barnet som slår, ødelegger lek, banner, sparker og som er tydelig i miljøet det omgås. En tydelighet som understreker og forsterker vanskene det har med de sosiale spillereglene. Når jeg kan bli usikker av at det blir stillhet i det jeg kommer inn i et rom, om to sender hverandre et blikk midt i noe annet eller ved at jeg oppfatter latter som jeg ikke forstår utspringet til, så lurer jeg på hvordan det kan være for et lite menneske å møte voksne og barn som har definert hvem det er. Jeg tror nemlig det kommer til uttrykk i hvordan vi møter det, kroppen har sitt eget språk i tillegg til ordene vi sier. Plutselig kan det være vi som understreker eller underbygger handlingene til barnet. Det betyr ikke økt mestring eller selvbilde, dessverre.

Jeg lurer på hvordan det å være forelder til det barnet som tydelig preger miljøet med sitt nærvær, dog ikke alltid med handlinger som oppleves positivt av alle de andre i nærheten. Jeg sier ikke her at jeg ikke bryr meg om barna som blir utsatt for støy, ufin atferd og ødelagt lek eller skoledag, men denne gangen så prøver jeg å tenke på de som kanskje aldri får en positiv tilbakemelding på barnet sitt eller på hvem de er.  Jeg blir glad når jeg ser at barnet mitt trives sammen med andre barn, når barnehagepersonalet eller andre kommer med morsomheter eller opplevelser de har hatt sammen vår lille pode, og jeg vet ikke hvordan jeg hadde taklet det om jeg fant han alene eller i en konflikt oftest når jeg hentet han.
Jeg kan bare tenke meg inn i smerten. Vi vil jo at barna våre skal ha det godt, ha venner og trives.
Med en utaggerende atferd så kan det være vanskelig å komme i mål.

Målsetningen med dette innlegget er ikke at vi skal putter fingrene i ørene og hendene foran øya med hensyn til «Værstingens» atferd, men jeg vil at vi som voksne skal tenker over hva vi formidler av ord, av handlng ( Det kan være dette barnet som ikke blir bedt i bursdag) og hvordan vi møter egne barn som naturlig nok er oppgitt over at miljøet blir preget av forstyrrende atferd.
Jeg vil at dere tar bort merkelappen dere har på dette barnet som famler rundt i blinde og at dere hilser på det når dere møter det med et enkelt lite : «Hei!»
Gjør det samme med foreldrene også.
To små ting, som kan bety så mye …

Jeg snakket med en narkoman en gang. Han hadde vært i butikken og når han kom ut så var han jublende glad for at kassadama hadde smilt, sagt hei og ønsket han en god dag. Han var så glad at han gråt. Jeg tror ikke jenta i kassa var klar over hvilken glede hun spredte, men hun fikk i alle fall en ung mann til å føle seg som en del av, i stedet for å føle seg utstøtt av, hverdagslivet.
For en liten stund!

Jeg vet at det kan være vanskelig å hanskes med utaggerende atferd.
Jeg har mer enn en gang vært oppgitt og fortvilet over at jeg ikke til enhver tid har klart å ivareta alle barna i barnegruppen fordi jeg ikke kunne overse eller hjelpe det barnet som er utaggerende.
En gang i jobb så følte jeg at jeg hadde forsøkt alt og oppgitt sa jeg til barnet det gjaldt:
«Jeg vet ikke hvordan vi skal løse det her! Det er ikke så lurt å stikke av, å slå eller å rive ned hytta de andre har bygd, hvordan synes du vi skal løse det?»
«Gi meg klistremerker når jeg er grei» sa  det lille barnet!
Det har jeg ledd mye av i ettertid, – og jeg kan fortelle at klistremerker nok ikke hjalp, men barnet hadde et viktig poeng. Det ville bli sett for det som var bra, og ikke bare når det lagde av kaos.
Det hører med til historien at jeg husker dette barnet som morsomt.
Også dette barnet var noe mer enn den mest synlige atferden, og de fleste med det….

Petrine


Da jeg gikk på skolen så var jeg ikke en av de som ønsket å bli sett i klassserommet. Jeg likte å følge med, snakke med naboen men jeg vill slippe å si noe høyt. Jeg likte det rett og slett ikke. Jeg synes det var helt greit å være med i rollespill, å opptre og gjøre andre ting, og jeg hadde meninger om det vi gjennomgikk og hva jeg synes om de ulike situasjonene. Læreren ville kanskje sette meg i kategorie de stille barna, men fra mitt ståsted så var det å bli hørt jeg ikke likte. Ellers så ytret jeg meningene mine og satt grenser for meg selv. Jeg hadde venner og et sosialt miljø. Jeg er til dags dato en observerende person, som blant annet elsker å sitte på flyplasser å se på mennesker. Se hvordan de forholder seg til hverandre, tippe hvilke relasjoner de har og se hvordan klær skaper folk. Jeg ser at min lillle pode kan trives med det samme. Han kan falle i staver og bare følge med på menneskene rundt seg om vi er på steder hvor mye skjer.

De stille barna er de som krever lite, tar liten plass og er forsiktige i sin fremtreden. For noen, som for meg, så er det en del av personligheten og de har det helt ok. For andre så er atferden et utrykk på at de har vansker sosialt og at de ikke klarer å finne venner. De kan være sårbare, deprimerte og være usikre, noe som gjør at de ikke våger å ta kontakt med andre og deres selvbilde kan føre til at de ikke klarer å opprettholde denne kontakten lenge nok slik at de kan skaffe seg venner.  Som observatør så kan jeg forstå at det blir vanskelig for de andre barna om de møter et barn uten initiativ og som tar en passiv rolle i leken og i samspillet.Jeg har tidligere nevnt at jeg mener at vi påvirker og påvirkes av hverandre, og slik jeg ser det så er taushet som kommunikasjosform vanskelig å forholde seg til. Med eksempel fra voksenverden så opplever jeg taushet som et maktmiddelet i en diskusjon. Om det er en som  faktisk å slutte å snakke så blir jeg usikker, og jeg er på jakt etter det som ikke blir sagt?

Tausheten er ikke et maktmiddel for de stille barna. Det er nok mer en bremsekloss og problemskaper. Det er vanskelig for den stille fordi den ikke får venner og derigjennom blir sosialt sårbare, fordi den tilbaketrukne atferden hindrer barnet i å få bekrftelse på seg selv og mangelen på vennskap kan føre til et fattigere erfaringsgrunnlag. Det både sosialt, språklig, emosjonelt og mentalt.

Vi voksne må hjelpe de stille barna som sliter. De som ikke har venner og som ikke får tegnet seg inn i miljøet. Både hjemme og på skolen.

Jeg fant en rapport på forskning.no som sier at de stille barna forskjømmes i den norske skolen. Det vises til at de ikke utvikler den nødvendige kompetansen de trenger for å klare seg i de ulike miljøene de skal ferdes i. Min erfaring er at i en stor gruppe med barn eller er elever så er det er lett å se de barna som krever deg. De som blir sinte om ting ikke blir som de ønsker, de som bryter grenser og som har utilfredstillende atferd i forhold til elever, lærere og andre de møter i løpet av dagen. De må man nemlig hjelpe i situasjonene, slik at alle de andre elevene har det best mulig også. De stille barna plager ikke de andre og siden de ikke krever sitt så er det lett å overse de i en travel hverdag. Kari Bremnes har en tekst om som sier noe lignedne dette: det er vanskelig å tegne inn som voksen de som ble visket ut som barn. Noe denne forskningrapporten jeg viser til også sier.

Vi må ikke glemme de som er stille fordi de ikke våger å ta plass i miljøet. De som av en eller annen grunn forblir usynlig og som trenger hjelp til å være sosiale, få venner og være aktive i læringsmiljøet. Det viser seg at flere av disse barna blir deprimerte, ensomme og må få psykiatrisk behandling som voksne. Rapporten sier også at de får større faglige problemer da de ikke deltar aktivt i timene. Forksningen viser at de som er stille i timene ønsker hjelp til å komme frem og bli mer synlig. Jeg var en av de som velvalgt holdt munn, men det er mange, mange, mange som har et ønske om å bli både sett og hørt.

Jeg lurer på hvordan vi på best mulig måte kan møte disse sårbare barna. Vi vil jo løfte de og ikke presse de mot en vegg. Og jeg tenker at når rollen de kjenner er å være usynlig, så kan det oppleves som vanskelig og truende om vi gjør de veldig synlige. Det jeg sier er at vi ABSOLUTT skal se de, men at man skal tilnærme oss de gradvis. Er vi naboer eller om barna våre er klassekamerater til de barna som ikke markedsfører seg selv, så tenker jeg vi kan snakke om dette barnet med positive ord. Det vi sier om mennekser ved måltidet, i diskusjoner etc er med på å forme barnas menneskesyn. Jeg har vokst opp i et hjem hvor jeg ikke har hørt at foreldrene aldri har snakket dårlig om andre mennesker. Som voksne så har jeg forstått hvilken gave det har vært å få med seg, det ligger mye mellommenneskelighet i det. Jeg har som voksen vært sjokkert hvilken holdning andre tillater seg å ha til andre mennesker der de snakker dårlig om og eksluderer de.

Så tenk på hvilken holdening du sprer til menneskene rundt deg.

I møte med de barna som ikke hever sin stemme eller rett så må du tilnærme deg barnet ulikt ut fra hvilken rolle du har. I skolesammenheng har du et ansvar for hver enkelt elev  og lærerne har et ansvar for å komme i en god relasjon til barnet. Det kan kreve lirking og tid, men det bør absolutt være mulig. Å spille på lag med helsesøster og hjemmet er jo også muligheter man her. Som nabo eller om du har en annen rolle som gjør at du møter på barnet så er det kanskje smart å begynne med å si «Hei, Kari».  Jeg var med på å undersøke sosialkompetanse hos barn en gang. De som møtte de andre barna med å bruke de andre barnas navn var ønskede lekekamerater. Det kan jo være fordi de tydlig viste at de så vennene sine. Så å bruke navn er et positiv virkemiddel om det brukes i positive situasjoner. Etter hvert kan det være at det er naturlig å si en setning eller to når man går forbi,  slik at den usynlige forstår at noen ser de med positive øyne.

Jeg kunne nok skrevet side opp og ned rundt dette temaet, så da avslutter jeg her og nå :)

Og nok en gang, se menneskene rundt deg: Et smil kan gjøre en forskjell!

Petrine :)


Advarsel: Personlig, langt ( og for spesielt interesserte, i følge Petrinemannen).

For noen uker siden tenkte jeg tilbake på de flotte menneskene som har Down syndrom. Det var på den 21. mars, den dagen som er dedikert til dem. Til de menneskene som i min oppvekst var plassert på en institusjon langt fra hjemmet. Til de menneskene som har særegne trekk ved øynene, som kan ha stor tunge og hjertefeil, og som på mange måter kan forbli barnlige hele livet.

Heldigvis så har samfunnet forandret seg med hensyn til hvordan mennesker som har en forandring på 21. kromoson blir møtt, stimulert, behandlet og ivaretat. Heldigvis, de har fått naturlig plass i samfunnet ! Og de viser at de vil og kan, akkurat som hvem som helst!

I alle fall mange av dem.

Allikevel!
Det får meg til å tenke tilbake til de valg vi tak da jeg var gravid med Petrus. Da fikk jeg, på grunn av min høye alder, tilbud om fostervannsdiagnostikk eller duotest. Det for å sjekke ut om hvor stor sannsynlighet det var for at Petrus hadde en genetisk feil. Vi gikk mange runder før vi bestemte oss for å gå for Duotest. Det er test som blir utført på alle gravide kvinner i Danmark, og som blir tilbudt alle kvinner over 35 i Norge. Årsaken til at tilbudet blir gitt kvinner med høy alder at risikoen for at man skal være bærer av et barn med kromosonavvik øker i takt med kvinnenens alder.

Selve testen går ut på at det blir tatt en blodprøve av kvinnen i 1. trimester for å sjekke ut verdien av hormonet Østriol. Det har vist seg at kvinner som bærer et barn med kromosonavvik har lav verdi av dette hormonet. Blodets verdi av Østriol og tykkelsen på barnets nakkefolder i uke 9 – 12 vil si noe om sannsynlighetne for at fosteret man bærer har Down syndrom, Pataus eller Edwardssyndrom.

Vi valgte som sagt å ta denne testen.

Vi hadde på forhånd diskutert at vi sto ovenfor et valg om det skulle vise seg at jeg bar på et barn som med stor sannsynlighet hadde kromosonavvik. Vi hadde snakket om hvordan barna med funksjonsnedsettelse hadde gitt oss av glede og innsikt, om hvordan foreldrene kjempet for sine barn og deres rettigheter og hva det kunne komme til å kreve av ekstra innsats i forhold til oppdragelse, stimulering og trening for at barnet skulle få en god oppvekst og fremtid. Vi hadde jo begge gjennom jobb møtt foreldre i sorg, foreldre som hadde kjempet for barna sine i et byråkratisk samfunn og vi hadde hørt deres bekymring for barnets fremtid. Vi hadde også gledet oss over fremskritt, ledd av morsomme innspill og blitt kjempeglad i de barna som krevde litt ekstra.

Vi visste at ikke alle som har kromosonavvik fungerer like godt i hverdagen som de flotte ambasadørene fra Tangerudbakken. Det er ikke alle som får et liv hvor de kommer seg ut og frem.

Jeg hevder ikke at de ikke har livets rett, men vi så også denne sannheten i hvitøyet.

Vi tok ingen beslutning!

Da jeg kom til Ullevål, hvor den første delen av testen skulle foretas, så ble jeg godt mottatt. Jeg fikk god informasjon om både Duotest og fostervannsdiagnostikk. Jeg fikk se en film og jeg fikk snakke med en sykepleier. Det er kjekt med informasjon. Jeg liker fakta på bordet, og her hadde jeg en pleier som kunne svare på relevante og mindre relevante spørsmål. Det passet meg.

Blodprøven tok jeg på Ullevål.

Del to foregikk på Rikshospitalet Jeg må erkjenne at jeg dro til ultralyden med en liten klump i magen. Blodprøven var jo allerede klar, så det var dagen for at sannsynlighetsberegningen skulle foregå. Tankene var mange. De handlet om hva vi ville gjøre om det var sannsynlig avvik. Det handlet om etikk og det handlet om mine erfaringer som spesialpedagog. Jeg tenke på alle de barna som utviklet seg jevnt og trutt. De som (i mine øyne) fikk en god livsskvalitet med sin diagnose. Tankene fløy også til de som man ikke fikk kontakt med og som forble en baby hele livet.  Jeg var innom alle de flotte barna som jeg har arbeidet med og blitt glad i.  Man blir glad i mennesker man har en relasjon med, uansett funksjonsnivå.

Heldigvis <3

Spenningen var stor da ultralyden ble foretatt. Den viste ikke noen tykk nakkefolder.  Sett i lys av blodprøveresultatet så var den minimal risiko for at fosteret hadde kromosonavvik.

Jeg var jublende glad.

Jeg var lykkelig for at så langt virket alt bra for fosteret jeg bar på. Jeg var superfornøyd fordi vi slapp å ta valget om å beholde eller fjerne fosteret.  Jeg slapp å tenke på om jeg ville klare å ivareta et barn som ville trenge ekstra hjelp og støtte. Jeg visste jo at jeg har både kompetanse og ønske om å møte barn som trenger noe ekstra, men ville jeg som en småbarnsmor i 40-årene klare det i mange år fremover, – på hjemmebane?

Jeg slapp å ta det valget som ville trigge den etiske og følelsesmessige siden av meg.

Jeg slapp det.  Jeg var jublende glad. Resultatet kunne jo bli at vi valgte det bort. Det hadde ikke handlet om at vi ikke har plass til og ikke setter pris på mennesker med funksjonsavvik. Det hadde handlet om vår redsel over å ikke strekke til. Det hadde handlet om vår realistiske tankegang om at vi allerede var langt opp i alder og at vi kanskje ikke ville klare å være der for en som trenger maksimal støtte gjennom HELE livet. Det handlet om at vi begge hadde erfaring på at mange familiers kamp var slitsom og støtteapparatets innsats kunne oppleves som utilstrekkelig,

Vi var av de som slapp å velge, og det var vi glad for. Testen og prosessen var følelsesmessig slitsom.

Petrine :)


gravid petrine
Dagen før Petrus ble født

Jeg var godt opp i årene da jeg ble gravid med velse Petrus.
Jeg har fått mange spørsmål om det å være så gammel og bli mamma for første gang, så nå har jeg tenkt til å skrive noen innlegg relatert til det.

Da jeg ble gravid med Petrus så hadde jeg havarete svangerskap og mange års sorg og savn over manglende foreldrerolle i kofferten.
Paradoksalt har jeg hele mitt yrkesaktive liv arbeidet med barn og unge.
Jeg visste godt hvilken glede barn er og at foreldrerollen er et arbeidsforhold 24/7.
Jeg vil nødig innrømme det, men jeg kunne kjenne på en slags urettferdighetssans når jeg sendte barn avgårde til familier som ikke virket med hensyn til omsorg.
Tross dette så trivdes jeg hver eneneste dag sammen alle de flotte barna jeg ble kjent med og jeg gråt over sorgen man ikke snakker om.

Sorgen over å være barnløs.

Jeg følte det som en samfunnsnorm som jeg ikke klarte å innfri. Jeg ville ikke innse at mitt barndomsbilde over hvordan fremtiden skulle bli var knust. Jeg fikk tilbakemeldinger om at man kan ikke savne noe man ikke har hatt. Nei, jeg kunne ikke savne noen jeg ikke kjente, men jeg hadde likevel en smerte rundt et stort ønske som ikke ble innfridd. Det til tross så hadde jeg meningsfylte og glade dager som barnløs også. Jeg tror at det finnes et indre behov om å føre familien videre. Det var i alle fall min følelse.

gravidmage

Det å være gravid var en glede og en skummel reise.
Jeg hadde jo en smertelig erfaring på at det ikke er en selvfølge at man skal kunne bli forelder. Jeg, som spesialpedagog, hadde en bevissthet i forhold til at eldre foreldre har hyppigere mulighet for å få barn med kromosonfeil. Det var en mulighet jeg ikke ønsket å benytte. Jeg visste også at barn kan skades under fødsel og jeg hadde en bevissthet i forhold hvor skjørt livet er.

Jeg var kjempe glad og jeg var livredd.

Ser jeg bort fra redselen, som var mest tilstede i starten av svangerskapet, så opplevde jeg at det var greit å være gravid. Jeg la ikke mye på meg, jeg var jevn i humøret og jeg hadde det helt OK.
Jeg har til normalt litt høyt sukkernivå i blodet. I svangerskapet holdt jeg det i sjakk ved at jeg spiste sunt, og jeg klarte å holde meg unna kaker, sjokolade, frukt og annet som inneholder sukker. Det synes jeg er mer vanskelig nå som jeg ikke har et lite barn i magen. Det er en annen sak.

Den mest skremmede opplevelsen var da jeg i fjerde måned fikk blødninger. Det som fløy rundt i magen min på vei til legen var større enn sommerfugler, mer som kråker.  Jeg var urolig, livredd og gråtkvalt.

Heldigvis viste det seg å handle om en lavtliggende morkake, og ikke om en liten baby som skulle slutte reisen med oss. Det kunne vi leve med. Jeg fikk beskjed om å ta det rolig resten av svangerskapet, noe som bekkenet tok ansvaret for. . Det var nok bekkenløsningen som var den største plagen. Den har forøvrig ikke gitt seg helt enda. Plutselig dukker låsningene opp som en påminnelse omden tiden da vi ventet på vår lillegutt.

En tid som jeg har gjemt varmt og godt i hjertet mitt

Jeg hadde nok et svangerskap helt likt mange andre mødres. Jordmor uttalte en uke før fødsel at jeg hadde et svangerskap lettere enn mange unges. Hun sa også at hun ikke så det som umulig for meg å bære frem flere barn. Det stemmer overens med resultatet av duotesten jeg fikk. Der var nemlig min fysiske alder langt under den bilologiske. Den attesten har jeg tatt vare på :)

Det å gå gravid i 40 – årene var for meg en god erfaring, men jeg vet at kvinnens alder som førstegangsmor blir debatert rundt om. Vi gjør karriere og venter lenger med å etablere familie. Hva som er ideell alder skal jeg ikke debatere her, men jeg oppfordrer kvinner til å ikke vente for lenge…

Når er egentlig riktig alder?

Jeg kommer til å skrive et innelgg senere om fordeler og ulemper med å bli mamma sent i livet. Det sett med mine øyne. I det neste innlegget i denne «serien» vil jeg sin litt om Duo – test og tankene rundt det.

Petrine:)


Det var en liten reportasje i Tønsberg Blad før jul.
Den handlet om hva det beste foreldre kan gi sine barn.
Viktige punkt hvor det er foreldres oppgave å være på giversiden.
Barna ønsker seg tid og oppmerksomhet .

Jeg har tatt utgangspunkt i disse punktene, ved å bruke de i overskriften.
Deretter har jeg gjort de til mine ved at jeg tolker de på min måte.

1) Endeløs kjærlighet.
Vi må prøve etter beste evne å lære barna våre at vi er glade i dem i lys av de egenskaper og den personen barnet er. Det vil si uavhengig av hva det presterer eller gjør.
Vis at barnet betyr veldig mye for deg,

2) Gi barnet omsorg
Barn trenger hjelp til å få dekket grunnelggende behov for mat, søvn, renslighet og rutiner.
Det er foreldrenes ansvar å hjelpe barnet til å være mett, få nok søn, være riktig kledd, til å føle seg vel og til å se til at barnet har det bra. Når det grunnelggende er i varetatt så kan barnet være opptatt av å oppleve verden med og gjennom omsrogspersoonene. Barn er gode på å observere de voksnes tilbakemeldinger gjennom blikk og kroppsspråk. De titter ofte på de voksne for å få en tilbakemelding på hva de er opptatt med for øyeblikket. Faktisk veldig ofte.
Vis at du bryr deg.

3) Anerkjennelse
Barna liker at du bekrefter deres handlinger og at du lar de eie sin egen opplevelse av situasjoen. Det vil si at vi bekrefter at de ble lei seg, ble glad eller forvirret selv om vi ikke ser situasjonen som barnet.
» Jeg ser du ble lei deg, vil du ha trøst ? «, er et eksempel på det.
Du kan også anerkjenne med kroppen,
som med et blikk, et smil og tomler opp.

Du anerkjenner også vedat du møter barnet der det er ved å være opptat av hva de er opptatt av,melde deg inn i situasjoner og være nysgjerrig på både barnet og det dere er oppatt av.

4) Snakk med barnet
Har du tenkt på at det er forskjell på å snakke med og til barnet.
Når jeg har det veldig travelt så har jeg lett for å snakke til Petrus. Spesielt om morgenen når vi har det ravelt. Da skal logistikken opp, og da blir det mange instrukser:
«Fort deg, mamma skal rekke jobben» 
«Vent med å spise snø til du kommer hjem fra barnehagen, jeg har ikke tid til å vente på deg»
( Jeg velger mine kamper, og nekter jeg han å spise snø, så vil han spise det i smug :) )
På vei hjem fra barnehagen så er jeg mindre stresset og da snakker vi alltid sammen. Vi forteller hverandre hva vi har vært med på i løpet av dagen, snakker om hva vi er opptatt av ( les: Petrus) og synger gjerne noen sanger som minstemann har friskt i minnet. Da har vi tid og da er mitt fokus helt og holdent på oss to. Og jeg forsøker å drive historien videre.
Noen ganger er det rett og slett ikke nødvendig. Da bobler minstemann over av ord, og min eneste oppgave er å bekrefte at jeg hører på.

5) Vær tålmodig
Det er godt vi er to foreldre her i huset om dagen.
Minsten er to år.
Han har stålvilje, utforskertrang og en autopilot som sier og gjør det motsatte av det vi har foreslått, bestemt eller har lyst til å gjøre. Jeg tror ikke tanken er oppom hodet en gang før handlingen er utført. Det kan kreve sin mann, – eller kvinne!

Noen dager er gode for både han og de rundt.
Andre dager så settes tålmodiheten på prøve.
Det er da man skulle hatt en slik krem å smøre seg med, en slik tålmodighetskrem.
Det er ikke alltid jeg er pedagogisk og klarer å være tålmodig, for eksempel når jeg for femte gang under måltidet for krydret maten med en toårs gammel utgave av arten Homo Sapiens.
Det finnes heldigvis dager hvor jeg husker på at motstanden mye handler utvikling. Om å finne ut hvem man er i denne verden, og jeg derfor ikke river meg i håret over å komme til kort, men gir postitive tilbakemelinger, ser han i situasjonen og prøver å finne alternative løsninger for at vi begge eller alle skal kommer vel i havn.

6) Stol på barnet
Ha tillitt til at barnet mestrer situasjonen. La det forsøke seg  og hjelp det om det trenger assistanse underveis.  Jeg synes det er mange voksne som hindrer barna i deres utvikling ved at de er redd for at de skal skade seg på et eller annet vis. Kjenner du barnet ditt, og lar det forsøke seg ved at du er der for å ta det i mot, hjelpe det videre også videre så får det erfaring på at det mestrer og det får utviklet både selvbilde og selvtillit underveis. Det er også viktig at du lar det få gradvis ansvar slik at det har noe å strekke seg etter. Og her er balasegangen hårfin, for det er viktig at barnet får en følelse av å komme i havv, det vil si opplever mestring.

del opplevelser

7) Del gode opplevelser.
Jeg har en tro på at man utvikles best gjennom erfaringer.
Jeg har en tro på at felles opllevelser knytter bånd.
Å oppleve noe sammen med barnet/ barna er derfor viktig for barns utvikling,
den fysiske, den psykiske, den sosiale, den språklige og den intelektuelle.
Vi er ikke mega gode på å dra ut for å fylle på med opplevelser,
men vi gjør det med jevnlig.
Er vi ikke på farta så leker vi sammen,
vi baker og vi lager mat sammen.
Det er stas både for foreldre og barn.
Oppelveler er alt vi gjør sammen, uahengig om det er hjemme eller borte.

Ha en glad lørdag!

Petrine


o på vei i skogen 1

Tankene mine har surret rundt,
nok en gang.
Enda en gang har jeg tenkt over mine grenser
kontra andres i forhold til å la barna få prøve seg.
Det som satt tankegangen i gang
var noen foreldre som stoppet en gutt på omtrent ti år
i det han forsøkte å komme seg opp på et stativ.
Et klatrestativ som er konstruert for å fremme bevegelse hos barn.
Årsaken til at guten ble stoppet var at han kunne falle ned.
Jeg så meg om.  Jeg tittet på min lille Petrus.
Han forsøkte å komme seg opp på det samme stativet.
Jeg kjente etter om jeg hadde en eller annen uvel følelse av redsel innabords.
Det hadde jeg ikke.
Det var da tankene ble spunnet i gang:
«Holder det ikke at jeg står der for å hjelpe han om det trengs assistanse
eller til å ta han i mot om han ikke våger å klatre ned igjen?
Er det ikke slik at barn kjenner sin begrensning når de blir litt eldre?
Burde jeg ha stoppet han?»

A klatrer i svinghuska

Det er ikke mange ukene siden
sist jeg tok en lignende tankerunde.
Jeg hadde en samtale med en i barnehagen til Petrus.
De hadde is på uteplassen og mange av barna hadde fått brodder.
Det med broddene forvirret meg.
Jeg har ikke vært inne på tanken om at barn trenger det en gang.
I mitt hode så skal Petrus lære seg til å mestre ulikt underlag,
også is.

Jeg vet at han kan falle,
men han detter ikke så stivt
og har ikke benskjørhet slik som gamle damer.
Hvordan vil han mestre å gå på isen om den plutselig er på et sted under sneen,
om han lærer seg til å løpe frem uansett hvor glatt underlaget er?
Vil han falle sjeldnere også på andre steder med is
om han blir skodd med pigger i barnehagen?
Ikke vet jeg,
men det sitter langt inne å sette brodder på han.
Han er nemlig flink til å gå på is, og til å være forsiktig på hjemmebane.
Da vil han vel klare å ta de samme hensyn i løpet av barnehagedagen?
Eller?

o ved vannet
Vi mener at vi har tatt et bevisst valg
i forhold til at han skal lære å mestre kroppen sin.

Den Petrinske familie består ikke av voksne
som har støttet opp rundt Petrus før han fant balansen.
Vi har ikke hysterisk stoppet han fra å krabbe opp,
men har vært tilstede for eventuell dempe støtet ved et fall.
Gutta blir heldigvis ( eller noen vi mene dessverre) ikke pakket inn i bomull
eller polstret med skumgummi
hvis resultat er å stjele fra de erfaringen om at livet kan være litt smertefult i blant.
Men, vi bruker mye tid på hvordan man skal krysse gaten,
hvordan man skal vente til biler har kjørt forbi
og til å forklare at trafikken er farlig.

Vi bor rett ved sjøen,
og vi bruker den for alt det er verdt,
samtidig som vi har regler for hva som skal til for å gå dit.
Voksne skal alltid med.
Vi bruker også tid på å bli trygg på vann,
slik at man ikke får panikk om man faller i vannet.
Det er jo et faktum at barn kan bryte regler.
Vi mener at vi ikke er grenseløse,
men at vi lar barna få frihet med vårt ansvar.

Men,
tilbake til utgangspunktet,
jeg må jo si at jeg har tenkt mange ganger
over om jeg krever for mye av min lille pode.
Om jeg er uforsiktig som mor,
siden jeg både lar han klatre,
gå på isen og være med på biltur?
I bilsete riktignok!
Bakovervendt!

Si meg:
Hva lar dere barna deres få lov til,
og hva setter dere grenser for ?

Petrine :)


Page 8 of 10« First...678910