29 mai, 2012
Selvfølelse vs selvtilitt
Elevene mine skal snart opp til eksamen.
Jeg håper at de har selvtillitt på det de kan,
men viktigere er det at selvfølelsen deres er god.
To nærliggende begrep,
men som ikke betyr helt det samme.
For meg handler selvfølelse om hvordan man ser på seg selv.
Det vil si hvordan man kjenner seg selv,
hvem man er og hva man står for.
Altomfattende på en måte.
Det totale bilde på seg selv.
Selvfølelse er dermed den indre styrken du har,
Din indre identitet vil
påvirke hvordan man takler feilskjær og stress.
For å styrke barns selvfølelse er det lurt
å anerkjenne hvem barnet er.
Bekrefte følelsene du leser i barnet,
og sette ord på hva du konkret observerer.
Om man ser et barn tegne så
kan du for eksempel si : Koser du deg når du tegner?
Vil du fortelle om tegningen?
I stedet for å si : så fin tegning.
Da roser man nemlig objektet og ikke barnet.
Og ros som ikke føles fortjent har ingen hensikt.
Alfa omega for å styrke selvfølelsen er å
være anerkjennende i sitt samvær med den lille.
Ser man barnet er sint, så kan man sette ord på det,
Det er jo normalt og greit å bli lei eller sint,
men man behøver ikke å vinne frem med det.
Litt trøst er oftest på sin plass da :)
Kanskje også en bekreftelse på at vi skjønner hva det vil oppnå,
men at det ikke passer her og nå ..
Selvtillitt er for meg mer knyttet til prestasjoner.
Man kan ha et generelt dårlig selvbilde,
men alikevel vite at man for eksempel er god
i matematikk.
eller til å hoppe strikk.
Man kan ha et godt selvbilde,
men ha dårlig selvtillitt i ulike situasjoner.
Selvtilitten bygges eller svekkes dermed etter prestasjonsresultatene.
Om man definerer selvtillitt på samme måte som meg,
så vil man kunne styrke selvtillitten ved å få
barnet til å gjøre ting de kan mestre.
Det er flott om man strekker ferdighetene litt,
men man skal bli utfordret innenfor det man
får til.
Får man det ikke til ,
så vil man få mindre tro på seg selv
i denne situasjonen,
og i ytterste konsekvens
så vil de slutte å forsøke.
Dette var av den litt faglige varianten.
Det kan være at det kommer
flere små fagdrypp
i løpet av de neste to ukene,
Ha en fargerik dag, med eller uten selvtillitt,
men helst med en bunnsolid selvfølelse
Petrine :)
07 mai, 2012
Relasjoner
Jeg er JEG!
En viktig person.
Den viktigste i hele verden
Men jeg kan ikke være/
kan ikke
bli JEG
uten andre.
I så fall er jeg /
blir jeg
ingenting
– usynlig-
og det vil jeg ikke være.
I forhold til deg –
den viktigste personen
i hele verden
KYSS MEG !
A Nyquist
Bildet og diktet av Arild Nyquist henger på kjøkkenet i det Petrinske hjem. Det for å minne oss på hvor avhengige vi er av hverandre og hvor viktige vi er for den andres opplevelse av seg selv.
Petrine leser om realsjoner. Om det samspillet vi har til andre.Om hvor avgjørende det er med trygge, ivaretagende mennesker for utvikling. Om de som tar vare på oss, ser oss med positive øyne, tror på oss og gir tilbakemelding! Små barn er avhengig av de voksne for å få mat, søvn og tørre klær og varme. De er så avhengig av samspillet at de kan gå tilbake i utvikling om dette er godt nok.
Gjennom sosiale relasjoner får man anerkjennelse. Man blir verdsatt for den man er, får tilbakemeldinger og trygghet. Viktige elementer for utvikling.
Med nyfødte og spebarn er samspillet preget av bekreftelse gjennom handlinger som dekker behovene de små ber om å få hjelp til. Vi gjentar lyder, gir mat, løfter opp og koser ut fra hvordan vi kjenner barnet. Etter hvert bekrefter vi det de gjør, det de sier og forsterker det vi ønsker mer direkte gjennom ord, kroppsspråk og handlinger. Det vesentligste er at vi ser barnet.
Se det og anerkjenne det for hva det er, hva de ønsker hva det gjør og hva det faktisk kan. Våre reaksjoner avgjør og er grunnlaget for barnets selvoppfattelse. Det vil si hvordan barnet ser på seg og verdsetter seg selv.
Dette var et lite dykk inn i mitt hode, akkurat NÅ.
Litt teoritungt, kanskje!
Petrine :)
30 april, 2012
Petrine skrek, og fikk svar…..
For lenge siden så skrev jeg et innlegg fordi jeg var fortvilet på et barns vegne. Det handlet om et barn som ble mobbet, i mange år, og som byttet skole på grunn av denne sjikaneringen. Hvordan barn har det og hvem som har ansvar for at barn har det bra, det ligger mitt hjerte nær.
Jeg mener helt og holdent at de voksne har et ansvar, både som foreldre og som de voksne barna møter gjennom skole og barnehage. I Petrine skriker mener jeg at skolens personale hadde en jobb å gjøre- Innlegget Petrine skriker ligger her, og jeg anbefaler dere å lese det før dere leser fortsettelsen på innlegget. Fortsettelsen handler om at barnets mamma i dag har kommet med et svar på innlegget. Det handler om hvordan hverdagen har blitt etter at barnet måtte bytte skole:
Jeg tar meg den frihet å legge ut svaret her :
Hjertet mitt ble varmt av glede
«Barnet du skriver om har det veldig fint på sin nye skole, med nye venner, ny start med blanke ark og en helt ny, mobbefri hverdag. Barnet kommer aldri hjem med tårer på brillene lenger. Barnet får være seg selv og lærer på skolen at alle mennesker er like mye verdt og at alle mennesker har noe ved seg som er unikt. På skolen lærer barnet at alle lærerne er der for å hjelpe barnet i å utvikle seg som menneske. Så til tross for mange vonde år med mobbing, slag, spark, utestengning og stygge kommentarer så har dette barnet en ballast og en evne til å empatisk tankegang de fleste barn er foruten. De mentale sårene har for alltid ha satt sine spor og de første årene på skolen vil for alltid ha arr i hjertet til barnet. Voksne som hører barn forteller noe i skolegården bør tenke seg om før de svarer «sånn er livet». Det er ikke mulig å svare barnet hjemme når det spør «hvorfor er livet sånn bare for meg mamma?»
Skolebytttet var det eneste riktige i dette tilfellet. Som pedagoger og andre ansatte på skolen/barnehagen utgjør det en signifikant forskjell om man tar tak i problemene FØR det blir mobbing. Og OM det utvikler seg til å bli mobbing! GJØR NOE MED DET!!!!! Bitterheten i morshjertet mitt begynner å avta og jeg tenker fremover og ser hvilken gave barnet har fått ved dette skolebyttet. Klem»
Her kommer min oppfordring til akkurat deg: Det er ditt ansvar å bry deg ! Både du som forelder og du som faktisk er ansatt for å ivareta barnas ve og vel !!!
Petrine :)
27 april, 2012
Petrine SKRIKER
I dag snakket jeg med en bekjent. Hun fortalte om et barn som skal bytte skole. Det er ikke noe uvanlig i skolebytte. Men …
Dette barnet skal bytte skole fordi det i 5 år har blitt mobbet på nærmiljøskolen. Det til tross for at det har vært kjent for både lærere og foreldrene. Både for foreldrene til barnet som har blitt mobbet og til de som har mobbet.
Petrine kjenner at mammahjertet blør: Hun kjenner at hun er redd for at vår lille Petrus skal møte barn som vil hevde seg i verden ved å tråkke andre ned. Og hun håper at han ikke skal hevde seg ved å tråkke på andre. Hun får vondt av barnet som skal bytte opplæringssted i håp om å få gode og glade dager. Det vakre barnet som har kommet hjem med sår, knuste briller og vonde erfaringer. Hun synes det er vanskelig å forholde seg til at barn er barn værst. Og hun kjenner at hun blir SINT for at voksne mennesker ikke har klart å stoppe atferden.
Hun kjenner adrenalinet øke og temperamentet blir litt mer synlig enn vanlig. HUN HAR LYST Å SKRIKE TIL DET PEDAGOGIKSE PERSONALET; DERE HAR EN JOBB Å GJØRE; OG DERE BURDE HA KOMPETANSE TIL Å STOPPE EN 6 ÅRING!!!!!
I all verden hvilket barn i alderen 6 – 12 år er sterkere og har mer kompetanse og list enn en skoles personale? Hvilken voksen klarer ikke å fotfølge, stoppe og kronisk veilede en 6 åring? Den 6 åringen som nå er 11!!!! Vet man hvem som er mobberen, og man jobber med saken, så er man vel kroninsk tilstede? Man setter vel ord på og har hyppige møter både med familien til barnet som blir mobbet og ikke minst mobberens/mobbernes familier? Eller?
Jeg kjenner at jeg kunne skrevet side opp og side ned om denne saken, om mobbing og om de voksnes ansvar. Men det er fredagskveld og jeg har skreket ferdig!! Det uten å ha snakket med foreldre, lærere eller andre voksne som er innblandet i saken. Jeg har skreket for barn som ikke får gode relasjonserfaringer. Og jeg mener med hånden på hjertet at dette er de voksnes ansvar.
Phuu, godt å få luftet ventilene. Jeg har lett for å bli engasjert og berørt :) Og jeg synes det er vondt på å tenke på dette barnet …
Petrine :)
Og ja, jeg vet om at skole er både miljø og fag! Jeg vet at det er mobbing er vanskelig og jeg har erfaring med at barns tidlige skolerfaringer spiller en stor rolle for barnas fremtid )
Noen linker til sider om mobbing :
En elev forteller at læreren stoppet henne. Hun var mobberen.
Hvem mobber ? på ung.no
Barneombudets sider om mobbing
KJetil og KJArtans tips mot mobbing