07 juni, 2024
10 ting som er bra akkurat nå
- Det er fredag
- Det er snart sommerferie
- Morgenkaffe fra en sommerlig kopp
- Markblomster
- Fuglekvitter i fuglekassa. Blåmeisbarna blir matet av aktive foreldre
- Jeg kan sende en ekstra god tanke til mammaen min som hadde hatt bursdag i dag
- Lydboka som surrer ut av telefonen min
- 90 – tallsgenseren jeg strikker nærmer seg ferdig
- Jeg enda ikke har tatt dagens bilde., så jeg tar med meg kamera
- Ørepropper og hodetelefoner, – de er elskbare både når jeg trenger å få mindre støy fra lydbilde og når jeg vil lytte.
Nyt fredagen og helgen, med eller uten liste!
Petrine
21 februar, 2021
Tanker om bloggen
«Jeg har en tilbakemelding til deg,» sier Petrinemannen,» – det er etterlyst blogginnlegg hos Petrus og Petrine.» Dermed sitter jeg plutselig foran tastaturet og skriver et innlegg.
Sannheten er at jeg ikke vet om jeg har planer om å la bloggen få et videre liv. Da jeg startet den så hadde jeg planer om å skrive om barn og utvikling, men gradvis så la jeg om stilen. Til noe jeg følte ikke var meg.
Jeg er ikke en person som liker å promotere meg selv, men jeg har mener at jeg har en stemme i forhold til ting som jeg mener er viktig. Og bloggen har blitt en mellomting, men mest løst og fast og enda mindre fag og meninger. En kombinasjon av at jeg har hatt noen år hvor ordene har vært borte, hvor fokuset har vært på andre ting og hvor jeg har manglet en konkret plan for bloggen har ført til at jeg har ført pennen med harelabb. Da svinner motivasjonen.
Så her sitter jeg og ikke vet om jeg skal ta tilbakemeldingen til etterretring. Jeg vet ikke om jeg nå skal bruke denne til meninger og andre ting jeg er opptatt av eller om jeg rett og slett skal slette hele bloggen. Jeg har vært inne på det. Også fordi jeg i mindre grad leser blogger enn tidligere.
Til forskjell for et halvt år tilbake så klarer jeg å skrive igjen. Jeg klarer å sette sammen bokstaver til ord og ord til setninger. Det i seg selv er en god følelse.
Så til deg som ønsket deg nye innlegg, nå skrev jeg til deg og kanskje andre som har tittet innom bloggen i ny og ne. Den nærmeste ukene vil vise hva som blir bloggens sjebne.
Hva tenker du ? Er bloggen et utdøende medie?
Ha en fin dag, med eller uten blogging
Petrine :D
10 juni, 2020
Tanker, frustrasjon og demostrasjon
For å avklare det på forhånd, – jeg synes alle er like mye verdt og jeg tar avstand for alle typer vold. Uavhengig av hvem som utøver den og hvem den rettes mot.
Men, jeg har fundert på en ting:
Du som demonstrerte på grunnlag av likeverd og respekt tok du da hensyn til de som pga Covid19 :
- har mistet sine kjære på grunn av smitte?
- har fått forringet livskvalitet på grunn av Korona?
- har ligget på sykehus uten å få besøk?
- har forlatt livet uten sin kjære rundt seg?
- har fått utsatt legetimer, behandling og operasjoner?
- har sittet hjemme i isolasjon og hatt sine viktige i respirator. De har levd i uvisshet og det eneste de kunne håpe på var å få se de igjen i live?
- har mistet inntektsgrunnlaget sitt?
- har måtte leve hjemme i voldelige relasjoner?
- ikke har fått den støtten de trenger for å tilegne seg kompetanse i skolen. Ikke fordi de ikke har hørt fra lærerne, men fordi de er avhengig av ekstra støtte for å lære?
- har måtte legge ned livsverket sitt?
- som mistet sine og måtte plukke ut hvem som skulle komme i begravelsen?
- har mistet sine og får trøst på Coronaavstand?
- har savnet barn og barnebarn fordi de har overholdt reglen om at de i besteforeldregenerasjon ikke skulle forholde seg til de yngre i familien?
- ikke fikk mulighet til å benytte deres siste sjanse til å feire noen i familiens bursdag?
- fikk den siste klemmen på Coronaavstand?
- må leve isolert og har familiemedlemmer som ikke får delta i sosiale aktiviteter fordi de er i risikosonen ved evt smitte?
- må nekte barna sine å være med venner ?
- med tungt hjerte har måtte permittere ansatte ?
- har vært bekymret for bedriftens økonomi?
- har måtte sitte på rommet sitt på en eller annen institusjon hvor det har vært smitte?
- vært avskåret fra familie og venner, – og som lever alene?
- ikke forstår hva som skjer, men som isoleres?
- ikke får besøke familie på tvers av landegrenser?
- ikke får dra på den ferien de ønsker?
- har måtte sitte hjemme og ha dårlig samvittighet fordi de også er bekymret for sine gode og gamle ?
- at samfunnet har vært nedstengt og folk frarøvet friheten sin?
- samfunnet og økonomien?
Jeg kunne fortsatt i det uendelige, men dette er noen av konsekvensene av Covid 19, – og dette er noen av årsakene til at man bør holde smittetallene nede.
Hva var det som gjorde at du brøt anbefalingene som er gitt av FHI og regjeringen for å markere akkurat mellom – menneskelighet, likeverd og respekt?
Jeg vil tro at det både burde være mulig å ytre sine meninger ut fra Coronaanbefalinger, enten ved å spre seg med meters mellomrom ( dere kunne spredd budskapet over større deler av byen du var i ) eller ved å formidle de på en annen måte.
Jeg er nemlig enig i det Erna sa: Det er ikke nå en tid hvor vi kan sette egne ønsker foran felles sikkerhet, samtidig som jeg synes man skal kunne fremme sine meninger, men i disse dager på en annen måte, enn som sild i tønne uten form for smitteverntiltak.
Ja, det var det med respekt for hvem, på hvilken måte og hvordan man kan ytre sine meninger i en verden som står litt på hodet som jeg har fundert litt på
Petrine :D
13 mai, 2020
En fredag i mai
Det her skal handle om en dag i mai.
Det var blå himmel , flaggene var heist og sola skinte.
Det minnet meg om at vi sto midt i livet, for på den ene side så viste våren seg fra sin beste side, med blomstrende frukttrær, med irrgønne plener og med et lys vi forbinder med strandliv og glede. På den annen side så var ikke mai sin skjønnet det viktigste, for meg og oss, på denne flotte dagen!
Det var fredag!
Jeg var på jobben, – og hadde et utrolig stort ønske om å være et annet sted. Jeg kjente at jeg forbannet et par C – ord og konstanterte at jeg gjerne kunne fjerne både Canser og Corona fra vokabularet mitt, fra alle verdens ordbøker og hadde sett at alt som er knyttet til begrepene aldri hadde eksistert.
Begge disse C -ordene gjorde at jeg satt meg i bilen,
kjente på klumpen i magen og kjørte hjem i stedet enn for til sykehuset.
Det var dit jeg ville dra.
Jeg hadde så inderlig lyst til å si de siste gode ordene og ikke minst å takke for alle fine opplevelser og møter.
For jeg innså at frigjøringsdagen kom til å gjøre fri.
På vei hjem, så kjente jeg at det smakte salt!
Tårene rant i strie strømmer da, som de har gjort utallige ganger etter det.
Livet!
Det er nesten tre uker siden vi var på stranden, alle sammen.
Det var bursdagsfeiring!
Det var sol, det var bursdagssang, det var gaver, kaker, latter og alt som hører til på en bursdag. Til alles glede så varte den lenger enn det vi hadde planlagt. Ok, vi trosset en Coronaregel, for det var bare lov med 5 sammen, men vi overholdt 2 meterregelen, ga luftbårende klemmer og hadde nok av rom rundt oss til å holde oss friske. Aldri har jeg brutt loven med en slik letthet.
Lovbrudd til tross, så var feiringen viktig.
Det var så viktig å være med bursdagsbarnet og det var så riktig at det var på stranden.
Blant gode ord, bølgeskvulp, latter og tilstedeværelse,
så hadde jeg en visshet om dette var den siste bursdagen vi var samlet alle sammen,
– men jeg trodde ikke at tiden igjen var så kort som den var.
Historien startet da vi var små, – og i det siste så har jeg bladd i album, lyttet til musikk og lest dagbøker. Vi har vært sammen om så masse, eller det meste,
og da jeg bladde meg fra 5 års alder frem til i dag,
så kom jeg på sangen til Ole Paus: » Det begynner å ligne et liv det her, det begynner å ligne et liv!» Minnene rommet nesten hele ditt liv, – og jeg skal ta deg med resten av mitt. Gjennom bilder, musikk, historier og alt som knyttes til minner.
Når jeg de siste årene har fylt dagene med jobb, ishaller, fotballbaner, lekser, skolemøter og alt som hører en småbarnsforelder til, – så har de andre vært fri til andre ting. Om hyppigheten av møtene har vært færre etter at pjokken min kom og farget dagene våre, så har vennskapet vært viktig og langt. Det er jo slik at ingen kan rangere relasjon til et annet menneske og ei heller hvor tett et vennskap er. For de bånd som binder sammen er knyttet gjennom drøye femti år og de gjør vondt når de rives bort.
Det var derfor at jeg med en tåreflod av følelser avsluttet denne vakre maidagen!
Den mest fargerike jeg vet om hadde sovnet inn.
På en dag med sol, blå himmel og flagget til topps.
Det var henne verdig!
– og jeg tenkte nok en gang:
Livet er rart,
for selv om det rammer hardt,
så er hverdagen fortsatt pulserende og årstidene går sin gang på utsiden av oss.
Det her var historien om en fredag i mai,
om vennskap
og
om
Livet
Petrine <3
30 desember, 2019
Når 2019 går over i 2020, litt av det som var og det som kommer
Sånn på tampen av året så er det helt naturlig å ta et lite tilbakeblikk på året som har gått. Jeg kan med sikkerhet fortelle dere at det ikke har vært et kjedelig år. Det startet alt for spennende, siden fjorårets julegave var å få en kreftdiagnose. Så 2019 har vært annerledes fra start til slutt.
Annerledes, ensomt og fint!
Annerledes!
Mye av regien lå i andres hender og jeg har levd etter en timeplan som ble kreert av helse – Norge. En timeplan som var snekret ut fra meg og mine behov. Ved å følge den så ble jeg ivaretatt av de flotteste og varmeste menneskene. Jeg ikke få fullrost de som har forklart, gitt medisiner, delt smil og varme underveis, – der jeg har vært på en ukjent og utrygg vei. Det har vært godt med så mye kompetanse og mellommenneskelighet hele veien. Leger og pleiere har formidlet at de vil meg vel, de vil ha gode resultater og de har vært min beste heiagjeng. Så en stor takk til alle de gode menneskene som møtt gjengen min og meg på en god måte #Takknemlig
Ensomt!
Et av målene jeg satt meg da jeg fikk diagnosen var et hverdagene skulle gå omtrent normalt. Det kan jeg med hånden på hjertet si at vi har klart å få til! Der jeg har driftet huset på hjemmebane, tatt ansvar for at hunden har fått gode turer og for at det har vært middag på
bordet, så har Petrinemannen kjørt på trening og fulgt opp det som har foregått utenfor hjemmet. Det betyr at gutta først på dagen har vært på jobb, – og på ettermiddag og kveld oftest har vært opptatt av trening og aktiviteter. De har vært mye på utsiden av huset og jeg har til tider følt meg både ensom og venneløs. Det til tross for at jeg er ei som trives godt i eget selskap og faktisk er avhengig av egentid for å ha det bra. Det har derfor vært godt å jobbe bittelitt igjen, det er mye trivsel og normalitet i det.
Fint! Det har vært så deilig å sette pris på hverdagene, – på alt fra matlaging, lekselesing og turgåing til vekking av en trøtt pjokk om morgenen. For å ikke snakke om de dagene vi har hatt tid til å vandre rundt i pysjen i mange timer, – og bare har latt humla suse. Det er mye man kan si om å havne i en krise, men for meg betyr det at jeg er mer takknemlig enn tidligere. Og jeg har aldri vært utakknemlig
Heldigvis så har 2019 hatt flest gode dager, – det har vært rom for turer til fjellet, for turer til familie og for opplevelser utenfor huset. For Petrus så tror jeg at å være på Gaustatoppen var et godt alternativ til Galdhøpiggen, – at Hafjell, Hamar og Lillehammer tilbød morsomme og hyggelige opplevelser sammen folk vi er glad i og en telttur med fiskestang og badetøy har laget bilder til minneboka. Gode minner.
Så vi kan si at vi er glad for 2019, og for alt vi har fått lov til å oppleve sammen.
Vi har planer for 2020 også, – og jeg skal dele litt av de her:
- Jeg skal fotografere mer. Det sto på to do lista for 2019, men det kokte litt bort. I år skal jeg presse meg selv utenfor komfortsonen ved at jeg skal fotografere for Moss 2020. Byen min, – fyller 300 år Jeg har batterier til ladning, har sekken full av varmeputer til føtter og hender og jeg er klar for å fotografere inngangen til et nytt år i morgen. Jeg har nemlig sagt ja til å være med i en gjeng som skal dokumentere jubileumsåret i nye Moss. Det betyr at jeg må finne ut av ting jeg ikke kan, jeg må bruke kameraet mer aktivt igjen og jeg tipper at jeg har tilegnet meg mer fotokompetanse ved årets slutt.
- Vi skal ut å reise.
Vi skal minst en tur til fjells for å stå på ski og kose oss med snøen. Det må vi, hvert eneste år.
Jeg har lenge lovt Petrus en tur til New York for å se på Madagaskarpinnvinene, – og jeg har lyst til å bare gjøre det. Så raskt jeg er ferdig med den behandlingen som holder meg her, og når reiseforsikringen virker igjen, så er vi klare for noen dager i «the big apple» Da pjokken vår er opptatt av Icehockey, så kan jeg røpe at vi kommer til å se en kamp med New York Rangers. Stor stas !
I anledning byjubileet så arrangeres det en vannsportuke i Moss. Det betyr blant annet at det blir arrangert en leir hvor det blir opplæring i ulike vannaktiviteter, – blant annet kiting og kajakkpadling. Denne leiren har Petrus fått plass på, noe som innebærer at vi foreldre også får lov til å være med. Det blir stas, – både med vannsportuke og leir. Så vi skal på en øy rett ute i her, for å leke oss og ha det kjekt med vann.
I tre år har jeg lovet Petrus at han skulle få delta på en hockeyleir. Men, det har kommet noe i veien, – men i 2020 så er vi klare for en uke i Lysekil, for å kose oss med sommer, sol og bading, men også fordi minstemann skal få lov til å delta på en Hockey sommerskole. Endelig!
Utover det så er ikke ferien fastlagt enda. Petrus er jo så heldig at han har en mamma som har like lang sommerferie som han, – noe som gjør at vi kan rekke veldig mye om vi planlegger det riktig. - Det viktigste for 2020 er å ha friske og gode dager sammen med gjengen min. Ingen over og ingen ved siden.. og jeg har tre ord som er viktig for meg i det neste året. Det er FRISK, TAKKNEMLIG og RAUS
Jeg avslutter med å takke for at du leste, – og med å ønske deg et riktig godt 2020!
Klem og gode ønsker fra
Petrine
04 september, 2019
En liten presentasjon av meg og gjengen
Gutten min og jeg på farta
Siden jeg har glimret med mitt fravær i lange tider, så tenker jeg at det er på sin plass å fortelle litt om meg selv, – og gjengen jeg lever med.
Den gang hadde jeg et skrivebord .. nå sitter jeg ved kjøkkenbordet
Bloggen startet som en mammablogg, – hvor jeg hadde faglige innslag støtt og stadig. Så ble det en periode hvor jeg virret meg bort fra det jeg trodde på, for jeg opplevde at alt ble oppfattet som kritikk og at man var ansatt av mammapolititet. Jeg var ikke ute etter noen, men å dele erfaring, og var så pysete at jeg ga meg med den skrivingen. Det er nok egentlig dumt, for det var noe jeg likte og noe jeg fikk gode tilbakemeldinger på da jeg fikk sensur av P3 i Nrk. Det jeg fikk som trekk var at jeg var særs dårlig med bilder, sikkert både å ta dem og bruken av de. Det førte til at jeg begynte å dra med meg kameraet oftere enn før. Dermed var interessen for foto skapt. I disse dager så forsøker jeg å definere for meg selv hva jeg vil med bloggen, hvordan jeg skal bli mer aktiv på instagram, samtidig som det ikke skal oppleves som stress og stå i veien for livet. For hverdagene med gjengen min er absolutt det viktigste, selv om jeg faktisk kjenner at jeg savner å skrive.
Gutta på vei ned fra Gaustatoppen
Gjengen min her hjemme består av en gutt, en samboer og en hund. Hunden har vært en stor inspirator og venn i den perioden jeg har gått til behandling for å bli og forbli kreftfri. Den store omveltningen fikk meg til å definere hva som er viktig, – og tro meg, – man setter veldig pris på hverdager, på å smøre matpakker og helt vanlige ting, når man blir satt ut av spill. Og man blir takknemlig på en annen måte enn før. Ønsket om å takke handler om å få oppleve og være i dagene, samtidig som det strekker seg helt til å bli ivaretatt av et helt helsevesen som gjør at jeg føler meg i trygg, sett og tatt på alvor . Jeg møter så mange flotte folk og er så utrolig glad for at jeg bor i et land, som enda ivaretar alle gjennom et skattesystem. Jeg pleier ikke å fremme politikk, men please, tenk på flere enn deg selv når du bruker stemmeretten din til uka!! <3
i farta #helenorgeleker
9 – åringen er en glad gutt, – i farta. Han spiller hockey og fotball, men er gjerne å finne syklende, på skateboard, rollerblades eller aktiv på andre måter. Dessuten så er jeg bonus -mamma til en gjeng på 4, hvor tre av de er godt over tyve og den siste er snart 18. Superfrøken på snart 5 er det lille bonusbarnebarnet.
Den lille kjernefamilien vi er til vanlig er glad i uteliv, vi er gjerne på fisketur, ved stranden, i skogen etc. Jeg er spesialpedagog , – og jobber i videregående skole.
Som sagt så er jeg i ferd med å definere for meg selv hvordan jeg skal få satt i verk en drøm jeg har hatt lenge. Jeg må også definere hva jeg vil med bloggen. Jeg ser at den har forsvunnet bort fra det jeg startet med, – samtidig som jeg tror vi skal erkjenne at blogging ikke er som det var. Men, jeg liker som sagt både skriving og fotografering, så jeg er takknemlig om dere følger på lasset, liker facebooksiden og gjerne følger meg på Instagram. Den kontoen har jeg brukt de siste månedene for å vise at man faktisk kan leve ganske fint selv om man blir behandlet for å bekjempe sykdom. Det vil si at den kontoen er glimt fra hverdagen min/vår. Jeg blir glad om du har lyst til å følge den også. Der vil du nok se strikketøy, turterreng, steder jeg er på og hva jeg er opptatt av i øyeblikket. Det med øyeblikkets oppmerksomhet er nok det som vil prege bloggen enn så lenge. Jeg håper du følger på veien
Og, du , lik gjerne facebooksiden her, innlegget eller følg meg gjerne på Instagram her .
Jeg trenger heia – gjeng på mange plan.
Takk for at du leste
Petrine :D
03 september, 2019
10 punkter på en tirsdag
Om dere har lyst på en liten oppdatering fra min verden, så skal dere jammen få det i form av en liten liste.
- Det regner ute og jeg har nesten gjort ferdig undervisningsopplegget til i morgen. Temaet er kommunikasjon med vekt på kroppspråk og hvordan vi henvender oss til hverandre med ord.
- Det vil si at jeg parallelt med å fortsette i behandling, så har jeg fått lov til å prøve meg litt i jobb. Det føles veldig greit.
- Dagene ble i sist uke styrt av at vi har en 9 – åring i hus. Det er foreldremøter, det er fotballkamper eller treninger, det har faktisk vært en hockeykamp og ikke minst feiring av gutten som ble 9 på søndag.
- Jeg ergrer meg grønn over at de som styrer landet vårt ikke fremsnakker på en saklig måte hva de brenner for, men at de forsøker å hevde seg selv ved å fortelle hva de andre ikke duger til. Seriøst, voks opp ! Dere er modeller for en generasjon som ikke lærer å ta ansvar selv!!!
- Når jeg først er inne på hva jeg irriterer meg over, så kan jeg atter en gang fortelle at blir oppgitt over at ikke syklende og fotgjenger tar et ansvar for seg selv!! , – De sykler eller går ut i gaten, med propper i ørene, uten å få øyenkontakt med sjåføren eller konstantere at bilen stopper. Seriøst, det er dere som blir most i et møte med en doning på et tonn eller mer.. Kjære, trygg trafikk!! Kan ikke vi få regler som det er i Danmark. Der kan de jammen meg trafikkregler bedre enn i vårt lille land. Og det tar bare noen sekunder ekstra tid.
- Over til litt lettere stoff: Jeg har ikke mindre enn to strikketøy på gang, – en genser, Sigurd, til Petrus og en «ingendikkedariergenser» til meg selv.
- Jeg skal gjøre noe jeg absolutt ikke kan til helgen, – jeg skal lære litt nyfødtfotografering.
- I går var jeg faktisk lei meg for et hus ble solgt. Vi var borte i helgen og jeg fikk ikke vært på visning, – og vipps så er det noen andre heldige eiere. Huset lå i et rolig område, hadde lys, utsikt og lå i den skolekretsen Petrus hadde ønsket å bo i. Merkelig å bli lei seg for det, for han jeg lever sammen med vil ikke bo i hus. Men, vi har sett på det alikevel :D
- Jeg har en drøm i hodet, som jeg nå er i gang med å formulere på et papir. Og den inbefatter foto, barn, bakgrunnen min og ymse. Så får vi se da :D
- Nå skal jeg kvitte meg med den iskalde kaffen, som ble laget før jeg startet med undervisningsopplegget, og ta med Petrinehunden på en tur
HA en forrykende fin dag :D
Petrine
02 februar, 2019
Februar, velkommen !
Januar har vært lang og kort på en gang. Det har vært en måned hvor dagene har blitt lengre, lyset ønskes velkommen tilbake og hvor ventetiden har vært lang. Hverdagene har vært annerledes enn vanlig, men samtidig helt vanlige.
Vi har vært på treninger, på kamper, ute på tur og hatt hverdager som vi pleier. Med middager, samseing av Zombielars, lesing av Harry Potter og spilling av brettspill. Det har vært leksemas, matpakkesmøring og litt jobbing. I tillegg så har dagene vært preging av sykehusbesøk, venting, redsel og resultater for undertegnede. Jeg har vært i en unntakstilstand, som jeg til tider har hatt koll på og til tider har latt meg rive med i. Jeg har et ambivalent forhold til situasjonen, for på den ene side er jeg glad for mamografi og at svultsen ble funnet og fjernet Dessuten er jeg takknemlig for å bo i Norge hvor vi har et godt behandlingsopplegg og en flokk med ansatte engler til å ivareta oss. Men på den annen side så skulle jeg ønske at jeg slapp hele greiene. For hele livet vårt er snudd på hodet og i det neste året så er det behandling som vil stå i fokus. Noe som vil påvirke hele gjengen min her, – og ikke minst han på åtte.
Januar kom også med mange hyggelige hilsner, med en planleggingsdag på Støtvig hotell, med masse snø, med vinterlig glede blant barna og med gode store kopper med te. For å ikke snakke om varm sjokolade. Det kommer alltid godt med.
Det er med stor spenning jeg ønsker februar velkommen, samtidig som jeg vet at jeg kommer til å sette pris på at dagene vil ble enda lysere. Jeg er glad for lyset , – noe jeg alltid har vært. Jeg er glad for turene og jeg har en plan om å ta et bilde daglig, også i februar.
Målene mine for de neste målene mine for februar og månedene videre er å
- ta vare på de gode øyeblikkene
- fortsette å følge fotokurset jeg tar på nett
- ta minst et bilde daglig
- ikke henge med opp i bagateller
- å holde på mantraene mine, på troen, på håpet og på bønnen
- fortsette å strikke på den vårgrønne jakka mi
- jobbe, om jeg får tid og mulighet til det.
- følge behandling som blir anbefalt og lagt til rette for av legene.
- Være sosial når jeg kan og har overskudd.
- være mest mulig med folka mine.
Jeg er spent her jeg ønsker februar velkommen!
Har du satt deg noen mål for måneden?
Petrine :D
08 januar, 2019
Å gjøre hverandre gode
Jeg har et bilde hengende over pulten min. Det er en gjeng med gutter, de er kledt i fotballdrakter og de holder hverandres hender. De smiler , de løper og de viser med hele seg at de er glade.
Det er en gjeng med små, glade fotballspillere, – og da bildet ble tatt hadde de har nettopp avsluttet en kamp. Jeg husker ikke resultatet, men jeg vet at de hadde det fint på fotballbanen. De er nemlig en gjeng med gutter som er gode med hverandre og selv om de er små, så er de gode lagspillere.
De er så gode som små gutter kan være.
Det har vært dette lagets styrke dette året, – der de andre har mange enkelt spillere som er gode, så er denne gjengen et lag. De sentrer, de ser hverandre og er hverandres støttespillere.
Nå er det ikke slik at denne gjengen med 7 – åringer ikke har lyst til å være den som putter i mål,
det er ikke sånn at de ikke bommer og at de ikke feiler,
det er ikke sånn at de kan glemme at det er flere enn de på banen,
det er ikke sånn at de er superdupergode og best i verden,
men det er sånn at de har trenere som har fokus på at gutta er en gjeng.
Jeg er mamma til en av de gutta, – og for han har denne gjengen vært viktig for at han faktisk spiller fotball. Den gjengen av trenere og spillere er ene og alene årsaken til at han løper etter en ball i ny og ne, – og at han synes det er super gøy. Han synes det var gøy fordi han var så heldig å være en del av et lag, å være en gjeng og å ha flotte trenere. Han var del av en av de spillerne som oppfordres til å se hverandre, som læres til å bli lagspillere og som gang på gang vant. Nettopp fordi de var et lag. Han er heldig.
Har dere tenkt på det,
– at vi faktisk er avhengige av å være del av noe for å trives,
– at vi er avhengig av gode tilbakemeldinger for å vokse
og ikke minst at våre ulike gode egenskaper til sammen kan bli alt vi trenger av kompetanse.
Tenk på det, vi trenger å være et lag, ha et samspill og være hverandres heiagjeng.
Vi må gjøre hverandre gode.
Sist men ikke minst så er dette en hyllest til alle de som hver uke bruker av sin tid, sin personlighet og sin kompetanse for å skape idrettsglede hos de spirende små. Det gjelder uansett idrett eller klubb. Det er noen som gir av hele seg for å videreføre bevegelsesglede og kompetanse. Det er så fint det. Takk!
Jeg er evig takknemlig hver gang jeg leverer poden min og han blir møtt med et : Hei, Petrus!
Jeg er synes det er kjekt hver gang han kommer hjem og forteller om hva slags tilbakemeldinger han har fått og om klapp på skuldrene. I tillegg til å gi av sin tid, så ser de hver og en.
Takk, altså !
Ha en glad og god kveld.
01 januar, 2019
Kaldt i vannet, varmt i kroppen
Det er mange ting jeg plutselig kan tenke på.
Noen gang har jeg brukt hjerneceller på hva som fikk den første nordmannen til å slå seg ned blant kulde og snø? Jeg har kommet til at de sikkert dukket opp på sommeren når det er lyst hele tiden, – for å velge å bosette seg i en god blanding av mørke og kulde er for meg en gåte, på en tid der Rockwool ikke var oppfunnet og elektrisk oppvarming var Science Fitction. Og nå vil jeg at du skal misforstå meg rett, . jeg synes Norge er et vakkert land og jeg liker forandringer i årstidene. Det vet jeg for når jeg har vært på andre kanter av verden, så er det nettopp den variasjonen jeg har savnet .
En annen ting jeg har tenkt på, er om fenomenet vinterbading oppsto da en falt i vannet og kjente på den brusende varme følelsen i kroppen når de kom opp? Eller om det var en som kom på at det var godt for kropp og sjel. Det kan jo faktisk være at det er et resultat av at man har varmet seg opp, som i badstue , og har hatt behov for å ta en avkjøling etterpå.
Jeg bader vinteren igjennom. I alle fall de helgene hvor det passer inn i timeplanen. Det er forfriskende, kaldt og vekker til live energi. Det er deilig, – det synes jeg. Jeg blir så våken, jeg blir så klar for dagen og jeg får blodet til å boble.
En annen bonus som jeg setter pris på er at jeg fryser mindre gjennom dagene og uka enn tidligere, og jeg er sjelden syk. Men, det aller beste er at man bare må bestemme seg, gå ut i vannet og legge på svøm. Du kan ikke stoppe opp og kjenne etter, stå i vannet og vurdere om hva du mener om temperaturen og minst av alt tenke deg om før du hopper uti. Du må bare gjøre det. Denne målrettede måten å angripe en situasjon på er overførbar til andre anledninger, – og det er slik at enkelte ting er det bare lurt å gjøre og få unna.
Så om du vil bryte dine egne grenser , få blodet til å bruse og være så målretta som få, så er det innafor å ta et bad. Gratis er det også. Men, det er et men, jeg vet ikke om alles helse er forenelig med et kaldt vinterbad, – og uansett form så synes jeg det er en sikkerhet at vi er flere enn en som bader sammen. Ikke at jeg tror at noe skal skje, men alikevel.
Å bade om vinteren er mental trening, et sosialt møte, en iskald fornøyelse og et skikkelig energipåfyll. Jeg liker det. Takk for sosial, målretta trening <3
By the way, noen av disse tankene har kanskje rot i at byen min har nyttårsbad på bystranda hver eneste nyttårsaften.
Okke som , ha et forrykende fint nytt år