29 november, 2018
Julen og det jeg gleder meg til
Hei,
jeg har begynt å glede meg til jul. Det kan henge sammen med at jeg har startet et pakkemaraton. Jeg har en plan om å bli ferdig med alle gavene i november, slik at jeg kan bruke desember til å gjøre mer hyggelige ting enn å gå på kjøpesenter og andre travle aktiviteter som jeg synes er lite morsomt. Jeg har faktisk kommet ganske godt i gang med å handle gaver, men kan ikke skryte av at jeg er ferdig. 
Desember kommer med mange gode stunder og julen har noen tradisjoner som jeg setter pris på. Jeg gleder meg alltid til 1. advent, – da kommer nemlig nisseservicet frem. Jeg fikk nisseservise av foreldrene mine da jeg var yngre og det er kos å bare bruke det i desember. Det er med på å skape julestemning i huset. Jul er, mer enn noe annet, tradisjoner for meg.
Jeg har ei venninne som er fru jul, og jeg elsker å gå på besøk til henne. Der er det jul i hver krok. Alt er timet og tilrettelagt, som Egon Olsen ville ha sagt. Det er lite som minner om den jula vi har her hjemme, hvor pynten er fra alle prestegjeld og er preget av barnehender og halvfabrikat fra skole eller barnehage. For i det vakre julehjemmet så er alt matchene, detaljene er mange og det er fryd å være på besøk. Jeg blir ikke lei av å være der midt i julen, – og kose meg med den. Det på en annen måte enn den jula vi har her hjemme, som er sjarmerende på en helt annen måte. Så ved å gå på besøk og kose seg her hjemme så får jeg julen på en måte i pose og sekk
Apropo sekk, – nissen har pleid å komme på besøk med sekken sin. Vi er enige om at det egentlig er nissens hjelper, for den selveste julenissen har jo vi truffet i Finland, og der hørte vi at han samarbeidet med mange firmaer rundt om i verden. Dessuten sa han at han trengte hjelp for å få gavene delt ut. Det er en tradisjon som er hyggelig. Selv om Petrus vet at den nissen hjemme er fake, som han sier nå, så er det spennende at mannen med det hvite skjegget kommer på besøk.
Før den tid skal juletreet opp, det skal settes ut lys på busker og trær, det skal bakes og vi skal på ulike sett skape forventning, glede og tradisjoner for minstemann. Noe vi også skal gjøre ved at vi får besøk av Nisse Nils hver dag i adventstiden. Han kommer med gleder og streker, til stor glede for han som snakker om fjorårets hyss enda. 
I år gleder jeg meg til at vi skal til fjells i julen også. Det skal bli stas, – og vi håper på fine skiturer og gode avslappende timer på hytta. Det er en fin måte å avslutte dette året på, – og være mest mulig ute i naturen.
Vi får ønske oss en hvit jul :D
Har du forventninger til desember
Petrus :D
14 november, 2018
Novembertåka og dagen i dag
Da jeg tittet ut i morges så kunne jeg ikke se ned til vannet. Husene, trærne, biler og alt annet var pakket inn i et hav av tåke. Den lå tett pakket og jeg må ærlig innrømme at jeg mest av alt hadde lyst til å pakke dyne godt rundt meg. Jeg hadde liten lyst til å dra ut i den beksvarte verden på vei til jobb. Reisen i seg selv kan på slik dager bli fylt av spenning fordi det som troll av eske kan sprette frem mennesker med mørke klær, propper i øra og helt uten refleks. Jeg lurer helt oppriktig på om mennesker over en viss alder tror at de er selvlysende. De minste er ofte godt merket med brikker og bånd som viser at de finnes der i mørket et sted. en digresjon til dette er at jeg synes det er flott at det han dukket opp mange plagg og artikler med reflekseffekt. Genialt, spør du meg
Da jeg kom til jobb så lå det en sms på telefonen min, med en melding som fortalte at jeg måtte lukke en dør. Paradoksalt så har jeg sagt til en av de jeg bryr meg om i det siste, at når en dør lukkes så kan man se seg om enda en gang. Den neste gangen så vil man se mulighetene. Men, jeg måtte som sagt lukke den døra, – noe som i første omgang kjentes sårt, men nå i kveld så har jeg sett mulighetene det gir. De er faktisk enda bedre enn det jeg avslutter. Er det ikke rart, at ting oftest ordner seg til det beste?
I kveld så sitter jeg med litt sosiale medier. Jeg er med i et 100 dagers prosjekt hvor vi får en utfordring hver dag, og i løpet av 100 dager skal vi løfte oss selv. Jeg har til nå rukket å tenke mange tanker, – for slike oppgaver gjør noe med deg, – laget små planer, men mest av alt klart å gjennomføre yoga hver dag. For meg er det en glede og en flott måte å avslutte dagen på. Og av alle ting så er det spesielt deilig å stå litt på hodet. For å få til den posisjonen så må jeg bare bestemme meg for at jeg skal klare å stå. Jeg kan ikke nøle, for da faller jeg. Det er på samme måte som isbad, – man må bare gå ut og legge på svøm. Det er dit jeg har som mål å komme i forhold til en drøm jeg har båret på i mange år. Klarer jeg det så skal jeg jammen fortelle dere om det.
Samtidig som jeg har vært med på 100 dagers prosjektet, så har jeg vært med i en gruppe på Instagram, hvis mål det er å vokse der. For meg så handler det om å få fotografert og delt bilder, men jeg trenger tilbakemelding på hva som fungerer og ikke fungerer. Derfor hadde jeg blitt kjempeglad om du hadde tatt turen innom kontoen og gi meg noen kommentarer. Om du har mulghet tilå hjelpe meg å nå ut til flere så hadde jeg blitt superglad. Instagramkontoen min finner du under denne setningen her.
Jeg håper at novemberdagene steller pent med deg, og at vi sees snart igjen :D
Petrine :D
01 oktober, 2018
Jeg ønsker oktober velkommen
Septemer løp avgårde med syvmilsteg, og plutselig så ønsker vi oktober velkommen! Måneden som startet med at minstemann hos oss feiret sine åtte år, har vært preget av at hverdagen er tilbake. Med fotballkamper, hockeykamper, strikketøy, planlegging, jobb og alt annet som hører hverdagen til.
Det fineste øyeblikket var nok da gutten vår pakket ut en pakke, som var inne i en pakke, som var inne i en pakke, som var inne i en pakke og som til syvende og sist inneholdt den lille Liverpooldrakta som har stått på ønskelista i lange tider. Han var så strålende fornøyd.
I tillegg så var jeg superfornøyd lappe sammen kaken Verdens beste på bestilling fra minstemann, – og som dessuten ble god. Jeg trodde den var vanskelig å lage, mens den faktisk var lett å få til.
Opptur i september
Det tror jeg være at jeg synes det var så gøy å få energi av å få en pakke i posten.
Nedtur i september. Det må nok være at jeg har vært hos tannlegen og fjernet en tann. Det er ikke en tann som man må ha, men det er noe med tannlegen som gjør at jeg gruer meg lenge før jeg skal dit.
Beste kjøp i september tror jeg rett og slett er at jeg handlet garn til julegaver. Jeg har kommet i gang, og kan allerede nå få pakket inn noen og sette pakkelapp på de. ( Klapper meg selv på skuldrene) Ellers så har jeg kjøpt meg en skjerf og jakke, som jeg heldigvis ikke har hatt behov for å bruke.
Favorittbilde
Mitt favorittbilde kan jeg dessverre ikke dele med dere, – fordi det er av mange flere enn Petrus. Det ble tatt etter sesongens siste fotballkamp, – og viser en glad gjeng fotballspillere.
Hvordan gikk det med målene mine?
Ferdigstille et par strikkeprosjekt
Ta et valg for min egen del
Gjøre en ting hver uke for min egen del
Være sosial minst en gang fordi jeg har lyst.
Det vil si at jeg denne gangen kom i mål med alt jeg hadde planer om .
Mål for oktober
- Støtte kreftforsking gjennom å kjøpe også årets bilde i Hegeprosjektet. Jeg synes jobben hun gjør ved å samle inn penger til viktig forsking er formidabel, – og jeg vil derfor også i år støtte ved å kjøpe årets bilde
- Kose meg med mine noen dager i høstferien. Vi har ikke bestemt hva vi skal, så kom gjerne med tips. I morgen er det bare Petrus og jeg som skal finne på noe, – og yr sier at en tur i naturen kan regne bort.
- Strikke minst to gaver
- Gå litt mer enn jeg gjorde i september.
- Og så var det dette med vann da, – jeg er uhørvlig dårlig på å drikke det. Ønsker å bli bedre
- Høre lydbøker eller å lese mellom slagene.
- Hjelpe minsten med å lage en lykt til Halloween, – uansett hva jeg mener. Det har kommet for å bli her i huset.
Jeg håper at oktober kommer med fine farger og nydelige øyeblikk for oss alle sammen, – nyt høsten !
Petrine :D
25 september, 2018
Noen ganger kommer energien med posten
Samarbeid med Handeland PR og Playmobil
Hei,
det er noen dager siden jeg skrev et innlegg og delte det her på bloggen. Det betyr ikke at jeg ikke har hatt lyst til å skrive, men det er et resultat av at etter skolestart så har tiden og kreftene gått med til å få hverdagen til å gå rundt.
I forrige uke så hørte jeg bare sofaen rope på meg. De timene jeg oppholdt meg hjemme, så var jeg rågod til å lytte på møbelet som normalt inneholder sittende personer, – i tillegg til de som slukner helt ufrivillig etter jobb og andre aktiviteter.
Jeg sov, sov og sov, – og var ganske så energiløs.
Så kom en pakke med posten. Det var nok Petrus som fikk tilsendt en flott bil, men i det jeg fikk pakken i hus så våknet energinivået hos meg. Jeg tømte ut delene og satt i gang med å sette bilen sammen. Jeg tok et bilde av hver prosess, – og satt de sammen til en film. Det var så gøy å ha et prosjekt å holde på med, – og jeg koste meg. Jeg glemte, eller blåste i, at meningen kanskje var at den yngre garde skulle få delene til å bli en brannbil. Jeg hadde det kjekt og tenkte med meg selv, at om folk visste at jeg kapret lekene til Petrus så hadde de trodd jeg var gal. og enda verre om de visste at jeg våknet til liv av det.
Dette skjedde her om dagen . Petrus har fått leke med den, men i dag tok jeg med meg bilen, litt papir, kamera og en eske fyrstikker for å forsøke å skape litt liv i bildene. Litt riktig brann til brannbilen på en måte. Da jeg var ferdig så var jeg gjennomvåt, fordi jeg glemte at jeg var på stranden og rygget bakover , ut i vannet, for å få bedre vinkel på bildet. Våt eller ikke, – jeg koste meg bak kamera, – og hadde en fin stund ute.
Så jeg takker for lekene til Petrus, – og må si at det kom akkurat da jeg trengte det mest. For Petrus er lek med Playmobil en mer tilbakevendende aktivitet, – som også lokker naboens fireåring på besøk.
Petrine :D
24 august, 2018
En erfaring rikere
Jeg er på vei hjem fra jobb.
Jeg ser at klokka nærmer seg fotballkamp med stormskritt. Jeg ringer dermed Sfo, og ber de sende hjem Petrus. Det om jeg ikke rekker frem til avtalt tid.
Det viser seg at trafikken går raskt og jeg får tid til å hente han. Da jeg ankommer SFO så er han ikke der. Jeg får noen forklaringer, før vi innser at det er en kommunikasjonssvikt som har ført til at han er sendt hjem, – et par timer tidligere.
Jeg ser ut av vinduet og konstanterer at det ikke regner.. Petrus er nemlig ikke utstyrt med nøkkel, fordi vi har en lås i boden, med kode, som han skal få tilgang til. ( bare vi får montert den) Det vil si at døra er lukket og låst, .- og ingen av oss har vært hjemme de siste timene.
Jeg setter meg i bilen, ganske frustrert, og kjører hjemover.
Da jeg parkerer så ser jeg ikke yngstemann noen steder. Jeg observerer at naboene kommer hjem samtidig som meg, og vet dermed at han ikke er der.
Jeg tenker at jeg får sette inn tingene mine inn, før jeg tar en runde rundt i nabolaget, for å lete etter han. Jeg tar i håndtaket, – og døra er åpen.
Jeg går inn i stua og der sitter Petrus, med sjokolade, smoothie, nettbrett, bena på bordet og tv´n på.
«Mamma, nå vet vi at jeg kan være alene hjemme», sier han som har hatt hjemme – alene – fest.
Og jeg kjente latteren boble omkapp med tårene i øynene.
Petrine
Og by the way:
Petrus hadde kommet inn fordi det var lagt ut nøkkel til 16. åringen.
Nå er ny lås satt på plass – og den skal knyttes mot en app, så jeg ser om han har kommet hjem. ( og om jeg må ringe for å minne han på at både skjerm og godteri hører til helg eller spesielle avtaler :D ) Vi fikk det puffet vi trengte .
20 august, 2018
Hverdag, velkommen!
Jeg kjenner at det er sand på innsiden av øyelokkene, – så jeg holder de lukket og går i blinde inn i dusjen. Jeg tror vann er mirakelmiddelet for oppvåkning.
En dusj og kaffe burde virke !
Noe det også gjør
Det er slutt på en lang, varm og allsidig sommerferie, – og jeg skal ha Petrus opp og avgårde
Jeg vet ikke hva som skjedde i år, men det har sklidd helt ut. Rutinene, altså!
Det startet med at det var varmt, – og det eneste riktige å gjøre ved leggetid var å gå til stranden for et bad. Man trenger da å kjøle seg ned, gjør man ikke?
Og når man legger seg senere, så våkner man senere. Dermed var vi i gang! I gang med å bryte alt som er forutsigbart og trygt.
I ferien så trenger man ikke forte seg for å komme seg ut i verden! Mange uker som starter med pysj og avlappning er hjelpemidler om man skal ødelegge hverdagsrutinen helt. I år har vi klart det til gangs, det å la være å la struktur og klokke styre dagen vår. Og nå er det tid for å hale rutinene tilbake!
For en drøy uke siden så minnet kalenderen oss på at nå må vi komme sakte over i hverdagsmodus. Vi har forsøkt på det!!
Det finnes sikkert råd på hvordan vi skal komme i rutiner etter ferien, men det er ingenting som har virket med å legge Petrus i vanlig tid de siste dagene. Jo, det er forresten en som blir fornøyd, og det er fitbit-en min. Jeg gleder den med noen ekstra skritt hver gang jeg løper opp og ned trappa for å motivere han til sove. Det selv om det fortsatt er lyst ute, det er varmt under dyna og han ikke er trøtt.
Den trøttheten han manglet i går, dukket opp i morgentimene i dag. De første gangene jeg forsøkte å få liv i han i morges, så var muskeltonusen i feriemodus og hodet i drømmeland. Da jeg løftet på hans, så var han rett og slett slappfisk.
Jeg lot det komme litt lys inn i rommet, – uten av det hjalp nevneverdig.
Jeg brukte nesten en time på å få han ut av senga, – og det gikk jammen enda en time før vi var på vei til ishallen. Med en brødskive i hver hånd.
Vi rakk det, – og i morgen skal jeg ut av døra to timer tidligere. Jeg håper at resultatet av at han har blitt vekket tidlig i flere dager plutselig kan få han til å være trøtt om kvelden. Men, enn så lenge så mater jeg fitbiten og tenker at det finnes ingen annen måte å få rutinene på plass enn hverdagen i seg selv.
Så velkommen skal du være !
Petrine
pst, dette er skrevet i forrige uke, for akkurat nå sitter jeg i Svolvær og lurer på hvordan første skoledag ble for han som har kost seg med en lang og fin sommerferie
29 juli, 2018
Det gjorde jeg av min godhet
«Det gjorde jeg av min godhet!», sa Emil i lønneberget da han kysset lærerinna på munnen.
I går traff jeg «Mor – Godhjerta! «
De siste dagene har vi vært i Stockholm, og vi har reist kollektivt.
Det gikk helt knirkefritt og ganske raskt da vi reiste til den svenske hovedstaden!
Men da vi reiste hjem, så reiste vi omkapp med tordenværet, – og tapte!
Dette kappløpet i en kombinasjon med at vi måtte
1)ta buss for tog,
2) bane for tog
3) ha utallige stopp
og
4) strekk med sakte kjøring på grunn av tordenvær,
så var vi sent ute da vi kom inn i vårt eget land.
Vi lå et stykke etter skjema, – og jeg så at det nærmet seg avgang for det siste toget hjem.
Men, vi var i farta og vi hadde enda tid å gå på.
Helt til et nytt lynnedslag, – og en stopp på Sørumsand stasjon.
Vi ble godt informert om at vi ventet på strøm eller buss, – mens klokken fortsatte å gå.
Vi satt rolig og ventet, snakket litt med sidemann og så frem til at løsningen skulle komme.
Den kom etter en stund i form av strøm,
– og vi var i gang igjen.
Jeg vet ikke hvor lenge Adam var i paradis, men jeg vet at lykken var kortvarig. Ikke at vi ble ulykkelige av å få en ny stopp, denne gang ved Fetsund, men jeg så at det nærmet seg deadline for å komme seg til hjembyen.
Jeg la ut en status på facebook, og jeg fikk en oppringning.
Den gjorde meg forvirret og rørte meg til tårer.
Vakre Anja, som skriver bloggen Lappeteppet, forlot både hus og heim en lørdagskveld i sprutregn, for å redde en bloggvenninne og gjengen hennes. Det var nemlig det hun gjorde.
Hun hentet oss og kjørte oss til Oslo S.
Der ba jeg gutta løpe til bussen ( for toget ), mens jeg løp til nærmeste automat og kjøpte billetter. Så sprintet jeg til bussen. I det jeg fikk rumpa på setet så startet turen. Jeg rakk det på sekundet, takket være Anja, mor godhjerta, og hennes varme handling.
Hun gjorde det av sin godhet!
Jeg kan ikke sende henne en klump med strøm som drivstoff, så skal jeg gi tilbake på en annen måte. Hun får vente i spenning, samtidig som jeg utfordrer deg til å gjøre noe for andre av din godhet.
Det skal jeg, – som et lite «pay it forward!»
Som Petrus sa til frokost i dag, – jeg har blitt kjent med verdens snilleste Anja,
– og akkurat slik følte vi det også fordi gutta kunne legge seg i egne senger og våkne i egne hjem i morges.
Så tusen takk, – og så håper jeg du kan gi en god gjerning videre i dag, i morgen og i dagene som kommer <3
- jeg tar gjerne turen til Fetsund igjen, men da for å ha tid til å være med Anja, ta en kaffe i koskroken og gjerne en tur på lensene.
Petrine <3
13 juni, 2018
Sitat om risikolek
10 juni, 2018
Glimt fra uke 23
I dag skal jeg gi dere noen små glimt fra uke 23
Jeg tror faktisk jeg hører regndråper, og jeg kjenner at jeg håper at hørsel ikke leker med meg. For oss som bor sør i landet, så er det så tørt at jeg er livredd for at det skal bli tordenvær. Jeg vet ikke om det er katastrofetanker, men jeg ser for meg at lynnedslag eller uforsiktighet med ild kan gjøre stor skade akkurat nå.
Når det er sagt så er vi en familie som bruker været. Vi er jo gode på å være ute og de siste ukene har vi tjuvstartet sommerferien. Det føles faktisk sånn, for vi har vært på stranden til langt på kveld, vi har tatt kveldsbad, spist maten ute og sluppet litt opp på rutiner. Hadde noen sagt at jeg var midt i sommerferien så hadde jeg trodd dem. Jeg har feriefølelse, selv om jeg også har hatt helt flatt batteri på grunn av eksamen til elevene. Så sola kan gjøre underverker også, selv om den akkurat i år har tørket opp en ellers så frodig natur.
Badevannet har vært upåklagelig og krabbene har dukket opp på Jeløya. Gutta fisker, fisker og fisker, med eller uten hell. Dessuten så har de funnet ut at det er letter å finne østers enn blåskjell til krabbemat, noe jeg ikke liker, men som er normalen for barna. Rart det der, – normalen forandrer seg
Det har vært så varmt at gutta har spurt etter pannekaker alt for mange ganger, men i går så var det litt mer stille og jeg stekte pannekaker på to liter melk, og det var en fornøyd gjeng med gutter som koste seg.
Jeg vet ikke om jeg har fortalt det , men jeg har fitbit, og den får meg blant annet til å gå 250 skritt i timen. I dag så satt jeg ute og var i Fjällbäcka. Der var Erica og Patrick opptatt med å løse et mord, som jeg da fulgte fra sidelinjen. Ti minutter før hel time så dirret det på armen og jeg måtte opp å gå.
Jeg tok en tur ut og møtte på en liten, pjuskete skjærunge som var stiv av skrekk. I alle fall så det ut som den ikke visste hvordan verken føtter eller fjør virket. Den sto helt forstenet, Jeg våget ikke gå for nærme, men fanget den på linse. Er den ikke søt?
Ha en glad uke, – og kos dere.
Har helgen stelt godt med dere?
Petrine :D
31 mai, 2018
Jeg må bare hvile meg først
Jeg må bare hvile først!
Petrus rusker i meg!
Jeg våkner, lukker opp øynene og observerer at han står der
Han ser intenst på meg og spør: » Mamma, blir du mer syk igjen nå? Blir du aldri bra?! Kan du ikke være med, bare litt?»
Jeg svarer, så ærlig jeg kan, at jeg er mye bedre enn jeg var og at jeg forøker å bli best mulig. Sannheten er jo at selv ikke jeg har svaret på dette, selv om også jeg gjerne skulle sett fasiten. Jeg har aldri, aldri hatt et ønske om å bli lenket til sofaen for bare å sove. Jeg har ikke hatt et ønske om å ikke mestre hverdagen, – jeg vil jo helst være på farta med sjettegiret på.
I dag er nemlig en av de dagene da jeg har sovet.
Jeg har vært på jobb, – og som jeg pleier etter en arbeidsdag, så har jeg tatt en liten hvil. Jeg er fortsatt ikke helt fit for fight, men jeg har tatt tilbake noe av hverdagen – og jeg vet at jeg er sårbar for å kræsjlande i den berømmelige veggen enda en gang. Det har jeg ikke noe ønske om å gjøre ..
Jeg, som mamma, ønsker jo å være sammen det vakre barnet vi har fått. Jeg har et ønske om å delta i lek, være med på spilling, lese bøker, delta på treninger, kamper, dugnader og alt det som hører mammarollen til. Smerten jeg kjenner fordi jeg ikke mestrer dette sitter som en klump i halsen og en klo om hjertet. Den har pirret tårekanaler og styrket den dårlige samvittigheten, samtidig som kroppen har verket, ordene lekt gjemsel med hukommelsen og øyelokkene har føltes som bly. Blander man dette i en miks med kort lunte, lys – og lydskyhet så er summet at jeg har følt maktesløsheten overveldende.
Det var sånn det var da dt startet, før over et år med sykemelding!
For meg så starte det hele med å være pårørende, småbarnsmamma, lærer, bonusmamma og at jeg plutselig befant meg i en konfliktsone, Det handlet på den ene side om å være der for og hjelpe andre og på den andre side om å befinne meg i noe jeg ikke hadde verktøy for å løse. Det handlet om liver og jeg fikk heller ikke satt de grenser og ikke tatt de pauser jeg trengte da sorgen var et faktum.
Det å gå på akkord med egne krefter,
det å være oppriktig glad i og redd om en son er syk,
det å passe på en liten pjokk i en verden med lite avlastning,
det å skulle være på plass og levere,
det å ønske at man er super på alt,
det å miste den siste som støttet deg,
det å stå alene med flyttekasser og putte mye av barndommen i esker
og det å se hvordan en fire åring tror det er sin skyld at de rundt han oppfører seg lite voksent.
Det krevde hele meg.
Det krevde mer enn hele meg, for plutselig var jeg tom, – det forsto jeg først et par år etter at legen min hadde bedt meg om å ta en skikkelig pause. Jeg la fru doktor sin kompetanse til side og fortsatte med hodepine, med verking i huden, med knallharde muskler, med smertefulle ledd og uten søvn et par år til. Da var hele meg, det sosiale nettverket og kreftene forsvunnet. Mestringsfølelsen og interessen hadde også dratt sin vei.
Det å bli utbrent kan oppleves ulikt for ulike personer, for meg så endte det med at det eneste jeg fikk til var å sove. Jeg sov på dagen, jeg sov om natten og jeg kjente at jeg trengte å sove om jeg måtte opp for å ordne noe. Jeg klarte rett og slett ikke å holde øynene eller kroppen oppe. Det eneste som fungerte var å ligge med bevisstheten gjemt bak noen lukkede øyelokk. Jeg virket ikke!
Jeg virket ikke og gutten vår trengte meg.
Han trengte noen som var der for han, som et barn trenger foreldre sine. Han trengte oss også fordi vi var det som var igjen av nettverket og fordi barn trenger oppmerksomhet og tilbakemeldinger. Det vet jeg mer enn noen annen. Utdannelse og et langt yrkesliv har gitt meg tro på relasjoner. Det hjalp så lite hva han trengte! Jeg kunne ikke gi han det. Det i en verden hvor det å skulle ta en dusj føltes som et maratonløp.
Han var liten og jeg var sliten. Noe som var og er en utrolig dårlig kombinasjon.
Vi har et felles ønske om at jeg skal være frisk, han fordi han vil ha meg der og jeg fordi jeg vil fylle den plassen som mamma på en god måte. Jeg er på vei fremover, selv om tanker, hukommelse, ord, energi og følelsen av meg selv kommer tilbake etter metoden tre skritt frem og to tilbake. Han får fortsatt høre : «Ja, jeg må bare hvile først! »
Heldigvis mye sjeldnere enn før!
Vi er på vei til et bedre oss!
- og du , husk at det hver dag er plass til et pusterom!
Petrine :D