15 mai, 2020
Kom mai du skjønne milde
På veggen på kjøkkenet henger kalenderen, – og i går kastet jeg et blikk på den. Den står fortsatt på mars. En måned hvor alt ble bråstopp, – og hvor vi også lot kalenderen bli hengende.
Plutselig så er vi et stort skritt nærmere sommeren, helt uten at vi har hatt behov for en familiekalender for å få kabalen til å gå opp. På en måte har tiden stått stille, på en annen har den gått sakte og på den tredje så har vi hatt mye å gjøre, med hjemmeskole, turer og hjemmeundervisning. Det betyr at dagene har gått fort. Tiden, altså, rare greier. Det er 24 timer i døgnet, og det oppleves ulikt ut fra hvilket perspektiv vi tar.
Og uansett tidsperspektiv, så er de mai, den måneden som er aller vakrest, spør du meg. Jeg liker det vårgrønne, jeg liker at dagene er lengre, jeg liker at vi gleder oss over 17. mai og korpsmusikk og jeg liker alle fruktblomster og andre blomster. Jeg bare liker mai, enda jeg ser på meg som et sommermenneske
Nå har jeg bladd i kalenderen , – og jeg har brukt tiden på å fjerne en del avtaler. Jeg har satt meg ned og satt en strek over de fleste og heldigvis så mottar gutten vår den ene avlysningen etter den andre med fatning, selv om det er ting han gledet seg til.
Det ble ingen hockeycamp eller fotballtur til Sverige, ingen tur til New York, ingen hockekamper, ingen fotballkamper, ingen bursdager og 17. mai må vi se langt etter.
Ikke datoen, men slik vi er vant til å ha det.
Han på 9 bare registrerer at det er slik det blir, – og kommer med følgende spørsmål:
-«Da blir det vel en annen gang?
Og jeg kan svare:
-«JA, da blir det vel en annen gang?»
Og så er vi enige om det kanskje er slik det blir.
Men, selv om det ikke blir som planlagt så blir det greit likevel.
I mai skal vi fortsette å være ut, vi skal trene, plukke blomster, jobbe med skole og spise middager på terrassen.
På søndag skal vi pynte oss, – vi skal spise god frokost, is, pølser og kake.
Vi skal henge ut flagg og sikkert ut å se på livet.
Vi skal markere at det er 17. mai, – og så får vi glede oss over at det ikke blir gnagsår, at vi har det fint både sammen og at vi er så heldige som bor i Norge.
Jeg er så glad i landet mitt, – det er så vakkert og kontrastfult.
Jeg er også glad i det fordi vi har et demokrati, fordi vi har et skattesystem, fordi vi har en grunnlov som ivaretar oss og ikke minst fordi jeg har vokst opp i fred.
La oss kose oss på søndag, svinge flagget og rope høyt HURRA!
#Takknemlig
Petrine
( og ja, kalenderen har også kommet til mai )
30 desember, 2019
Når 2019 går over i 2020, litt av det som var og det som kommer
Sånn på tampen av året så er det helt naturlig å ta et lite tilbakeblikk på året som har gått. Jeg kan med sikkerhet fortelle dere at det ikke har vært et kjedelig år. Det startet alt for spennende, siden fjorårets julegave var å få en kreftdiagnose. Så 2019 har vært annerledes fra start til slutt.
Annerledes, ensomt og fint!
Annerledes!
Mye av regien lå i andres hender og jeg har levd etter en timeplan som ble kreert av helse – Norge. En timeplan som var snekret ut fra meg og mine behov. Ved å følge den så ble jeg ivaretatt av de flotteste og varmeste menneskene. Jeg ikke få fullrost de som har forklart, gitt medisiner, delt smil og varme underveis, – der jeg har vært på en ukjent og utrygg vei. Det har vært godt med så mye kompetanse og mellommenneskelighet hele veien. Leger og pleiere har formidlet at de vil meg vel, de vil ha gode resultater og de har vært min beste heiagjeng. Så en stor takk til alle de gode menneskene som møtt gjengen min og meg på en god måte #Takknemlig
Ensomt!
Et av målene jeg satt meg da jeg fikk diagnosen var et hverdagene skulle gå omtrent normalt. Det kan jeg med hånden på hjertet si at vi har klart å få til! Der jeg har driftet huset på hjemmebane, tatt ansvar for at hunden har fått gode turer og for at det har vært middag på
bordet, så har Petrinemannen kjørt på trening og fulgt opp det som har foregått utenfor hjemmet. Det betyr at gutta først på dagen har vært på jobb, – og på ettermiddag og kveld oftest har vært opptatt av trening og aktiviteter. De har vært mye på utsiden av huset og jeg har til tider følt meg både ensom og venneløs. Det til tross for at jeg er ei som trives godt i eget selskap og faktisk er avhengig av egentid for å ha det bra. Det har derfor vært godt å jobbe bittelitt igjen, det er mye trivsel og normalitet i det.
Fint! Det har vært så deilig å sette pris på hverdagene, – på alt fra matlaging, lekselesing og turgåing til vekking av en trøtt pjokk om morgenen. For å ikke snakke om de dagene vi har hatt tid til å vandre rundt i pysjen i mange timer, – og bare har latt humla suse. Det er mye man kan si om å havne i en krise, men for meg betyr det at jeg er mer takknemlig enn tidligere. Og jeg har aldri vært utakknemlig
Heldigvis så har 2019 hatt flest gode dager, – det har vært rom for turer til fjellet, for turer til familie og for opplevelser utenfor huset. For Petrus så tror jeg at å være på Gaustatoppen var et godt alternativ til Galdhøpiggen, – at Hafjell, Hamar og Lillehammer tilbød morsomme og hyggelige opplevelser sammen folk vi er glad i og en telttur med fiskestang og badetøy har laget bilder til minneboka. Gode minner.
Så vi kan si at vi er glad for 2019, og for alt vi har fått lov til å oppleve sammen.
Vi har planer for 2020 også, – og jeg skal dele litt av de her:
- Jeg skal fotografere mer. Det sto på to do lista for 2019, men det kokte litt bort. I år skal jeg presse meg selv utenfor komfortsonen ved at jeg skal fotografere for Moss 2020. Byen min, – fyller 300 år Jeg har batterier til ladning, har sekken full av varmeputer til føtter og hender og jeg er klar for å fotografere inngangen til et nytt år i morgen. Jeg har nemlig sagt ja til å være med i en gjeng som skal dokumentere jubileumsåret i nye Moss. Det betyr at jeg må finne ut av ting jeg ikke kan, jeg må bruke kameraet mer aktivt igjen og jeg tipper at jeg har tilegnet meg mer fotokompetanse ved årets slutt.
- Vi skal ut å reise.
Vi skal minst en tur til fjells for å stå på ski og kose oss med snøen. Det må vi, hvert eneste år.
Jeg har lenge lovt Petrus en tur til New York for å se på Madagaskarpinnvinene, – og jeg har lyst til å bare gjøre det. Så raskt jeg er ferdig med den behandlingen som holder meg her, og når reiseforsikringen virker igjen, så er vi klare for noen dager i «the big apple» Da pjokken vår er opptatt av Icehockey, så kan jeg røpe at vi kommer til å se en kamp med New York Rangers. Stor stas !
I anledning byjubileet så arrangeres det en vannsportuke i Moss. Det betyr blant annet at det blir arrangert en leir hvor det blir opplæring i ulike vannaktiviteter, – blant annet kiting og kajakkpadling. Denne leiren har Petrus fått plass på, noe som innebærer at vi foreldre også får lov til å være med. Det blir stas, – både med vannsportuke og leir. Så vi skal på en øy rett ute i her, for å leke oss og ha det kjekt med vann.
I tre år har jeg lovet Petrus at han skulle få delta på en hockeyleir. Men, det har kommet noe i veien, – men i 2020 så er vi klare for en uke i Lysekil, for å kose oss med sommer, sol og bading, men også fordi minstemann skal få lov til å delta på en Hockey sommerskole. Endelig!
Utover det så er ikke ferien fastlagt enda. Petrus er jo så heldig at han har en mamma som har like lang sommerferie som han, – noe som gjør at vi kan rekke veldig mye om vi planlegger det riktig. - Det viktigste for 2020 er å ha friske og gode dager sammen med gjengen min. Ingen over og ingen ved siden.. og jeg har tre ord som er viktig for meg i det neste året. Det er FRISK, TAKKNEMLIG og RAUS
Jeg avslutter med å takke for at du leste, – og med å ønske deg et riktig godt 2020!
Klem og gode ønsker fra
Petrine
18 mai, 2019
Ord og bilder fra vår 17. mai
Livet er fult av kontraster, også de siste dagene.
Noen sørger over tapet av en de hadde så inderlig kjær og ei venninne jubler over å bli bestemor for første gang. Samtidig blir gatene fylt av korpsmusikk og festkledde mennekser.
Jeg husker første gang jeg tenkte på dette:
Jeg hadde vært med på en fødsel, – da jeg skulle reise hjem så ble jeg stående utenfor døra på sykehuset og beundre verden.
Rart, men den var omtrent slik den var da jeg gikk inn på sykehuset.
Folk stresset avgårde, sola fortsatte å skinne og husene sto på samme sted. – Verden går videre, tross både sorg og glede. Brutalt og gledelig nok!
Akkurat dette tenkte jeg da vi startet dagen, både på de som jeg vet er midt i en sorg og de som har opplevd en mirakelløsglede.
Det var disse tankene som var innenfor pannebrasken da jeg satt flagg ut i blomsterkassene, da jeg fant fram klær og da jeg ventet på at Petrus skulle bli ferdig på badet. Han hadde valgt 17. maiklærne sine selv, – og han stilte i marine, lyseblått og i nasjonalfargene på tversoversløyfa. Selv var jeg antrukket i marineblått og vi ble klare slik at vi møtte på skolen i tide.
Barnesang, altså! Det traff meg i hjertet og satt en fin stemning for resten av dagen, da skolekoret hadde en minikonsert med 17. mai sanger før barnetoget skulle gå. Petrus og gjengen gikk den fine og lange turen til byen og parken hvor alle skulle møtes. I følge minstemann så er det de som har den lengste ruten på 17. mai, – og det tror jeg jammen er sant. Veien ble ikke for lang, – Petrus var like feststemt da han ble tatt ut av toget, for å bli med ut for litt energipåfyll før han og pappaen skulle arrangere leker på skolen.
På Alby Gård, som rommer kafe og galleri F 15, spiste vi det vi hadde lyst på. Og vi valgte ulikt, Petrus startet med softis og foreldrene valgte smørbrød, men felles er at vi var gode og mette da vi forlot den flotte hagen som har den fineste utsikten til Oslofjorden. Vi rakk også å snakke litt om barnetoget, om korpsmusikk og om hvem vi hadde truffet på under seansen i byen. Petrine er en gammel korpsmusikant, og hjertet mitt banker ekstra og lysten til å masjere dukker akutt opp på den 17. mai hvert år. Likevel så var jeg gangske upedagogisk da jeg avviste Petrus sin nyoppståtte behov for å spille saksfon i korps. Vi kom til at han gjerne kan spille et instrument, men at selv ikke hans døgn er mer enn 24 timer, – og derfor må han slutte på fotball eller hockey om han vil gå i korps.
Etter arrangementet på skolen så ble penklærne til Petrus byttet ut med fotballdrakt og lek. Det er måte på hvor lenge man skal ha offisiell feiring av nasjonaldagen. Noe av det fineste ved å bo i Norge er muligheten til frie valg i et fredlig, demokratisk land, og nettopp det benyttet den heldige gutten min seg av, da han forsvant ut av døra med en ball og en plan om å leke med noen kamerater.
Jeg er takknemlig for at vi er så heldige å bo i dette frie, lille landet!
Petrus
30 desember, 2018
Juleglimt på årets nest siste dag
Hei, og god lille nyttårs aften!
Det er den siste nest siste dag. Vi er hjemme, men skulle ha vært på hyttetur, men på grunn av feil med hytta så ble vi hjemme. Ikke helt sånn vi hadde tenkt oss at denne juleferien skulle bli. Det var vel ikke bare juleferien som ikke ble som vi hadde tenkt, for alt annet ble også fylt med andre tanker og andre ting enn det vi hadde planlagt.
Da jeg var liten så sang vi en sang:
Det var midt i julenatt, Tarzan var på fluejakt,
skjøt en flue midti hue, med sin lille pil og bue
Det var midt i julenatt, Tarzan var på fluejakt.
Det var ikke fluer vi jaktet på julekvelden, men lus.
Vi grer Petrus jevnlig, men denne uken så ble søndag til mandag før vi tok kammen gjennom håret hans. Denne mandagene var det funn, – to lus, en litt større enn den andre, men ingen kjempestore. Vi brukte mikroskop for å ta de nøye i øyensyn. Det var langt fra pene, – og ser mer uskyldige ut når de ser ut som små knappehull som virrer rundt langs et hårstrå på vasken. Nå hadde det seg sånn at denne mandagen var julaften. Det var så sent på julaften at man ikke fikk tak i liniment, så en etterlysning på Facebook ga heldigvis napp. Kur ble satt og det er straks klart for en runde til. Med liniment, ikke lus .
Her hjemme har julen vært stille og rolig, – og det har vært deilig. Har hatt tid til å kjede oss, til å lese, til å se på sjakk ( De andre ) og ikke minst til å starte på et nytt strikketøy. Jeg hadde en del garn liggende og det skal bli en lysegrønn og tynn jakke til våren. Strikking er godt mot småspising, mot kjedsom het og helt ideelt til å holde på med mens man hører lydbok Dessuten har vi vært på hyggelige besøk. Riktig så hyggelig det også .
Vi har avslappende dager her hjemme. Håper du koser deg der du er.
Petrine
06 desember, 2018
Stressfri desember, 10 tips
Da er vi her da, – i årets siste måned, desember.
Den måneden som rommer mørke dager, stearinlys i staker og forventninger i bøtter og spann. Det er noen som klarer å være midt i adventstiden og prioritere ting som fører til kos, – og så er det alle vi som henger etter med julegaver, som har har to do lister som er lenger enn evigheten og som kan kjenne på stresset mellom avslutninger, pakkebånd, julekort og et bankkort som går varmt.
Det er sånn det har vært for oss her hjemme, men i år så har jeg andre mål. Jeg har en plan om å bevare balansen i desember også, – og jeg har satt meg ned noen punkter som jeg skal holde så hellig som jeg kan.
- Se på julekalenderen
helt siden jeg gikk på lærerskolen i forrrige årtusen så har jeg satt meg ned med en kopp kaffe og sett på julekalenderen. Det har vært en liten og planlagt pause hver dag i desember. Det har også vært sånn at jeg ofte har hatt et strikketøy i hendene. For meg er det en god tradisjon, som jeg skal holde på i år også. - Jeg skal ha nisseverksted med Petrus hvor vi kan skrive julekort og få de unnagjort på en gang. Da får han sendt til sine venner og jeg skrevet til mine
- Legg lista lavt.
Det trenger ikke være perfekt for å ha det hyggelig. Det viktigste er å gjøre ting som man trives med. - Tenn lys
Jeg vet ikke hvordan du har det, men jeg trives med at det er lys på trør og lykter utenfor hus og hjem i desember. Jeg har til og med kjøpt en kjeglegran med tanke på at det skal være lys på de i den mørkeste tiden.
Inne har vi lys i alle staker, – og de tennes hver kveld. Det er mye stemning og ro i et lys som blafrer. Jeg har også noen batterilys som tennes hver dag til samme tid, – og når de er tent når jeg kommer hjem fra jobb så føler jeg meg ekstra velkommen. Det selv om jeg alltid har en velkomstkomite på på fire bein som tar fire runder, tre danser, to piruetter og på en glad måte ønsker deg velkommen . - Pakk inn alle gavene på en gang.
Om du finner frem alle gavene, papiret, tape, pakkelapper, pakkebånd og en stor kopp med gløgg så er det duket for en hyggelig stund som skaper julens magi. - Lag de syv ulike sortene sammen med gode venner.
Be inn til en bakekveld, hvor du ber de andre ta med seg en deig. Bak de ut og stek de sammen og plutselig har du flere sorter i kakaboksen. - Gå ut i naturen, ta med gløgg, tenn bål og slapp av.
Når jeg er full i kropp og hode av alle ting, så er det et sted hvor jeg finner en god ro. Det er i naturen. Tenkt deg at du tar med deg gjengen, suppe, kakao eller hva du ville spise rundt bålet. La julestress være julestress og ta en pause fra desember. - Lag en plan
Det å lage en plan skaper oversikt. For meg så er det nødvendig å vite hva jeg skal gjøre. Om jeg ikke er på forkant av det som skal hende så blir jeg lettere utmattet. Så det å ha en plan, dele opp arbeidsoppgavene, gjør dagene roligere og hyggeligere. Så jeg har allerede nå laget en liste over hva jeg skal, hvem som skal ha gaver, hva som skal pakkes, hva som skal bakes og alt det der. Når denne planen legges så er det viktig å putte inn pauser, noe du gleder deg til også. - Dra ut å se på jula
Det er så fint i byen min i desember. Det er lys overalt. Jeg liker å ta meg en tur ut for å se på dette, – gjerne en kveld, hvor det ikke yrer overalt av stressede folk. - Sist, men ikke minst: Kok kakao og tenkt gjennom alt du setter pris på med desember
NYT ADVENTSTIDEN , – har du noen tips til en stressfri adventstid?
og jeg hadde synes det hadde vært hyggelig om du fulgte meg på Instagram og på Facebook :D
Petrine :D
05 desember, 2018
Kalender i bøtter og spann,
Jeg har mistet foreldrene mine, og selv om jeg er voksen så savner jeg de.
I denne tiden før jul så tror jeg det er mamma jeg savner aller mest. Hun var en av de mest rause personene jeg kjenner, – og hun brukte tid, krefter og meter med pakkebånd for å glede de hun brø seg om. Det var ikke få. Det var pakker og kort, det var blomster og frimerker og det var desember med stor D:
For meg husker jeg tilbake til adventstiden og på kalendre.
Da jeg var helt liten så fikk jeg en kalender av papir, hvor det var et nytt bilde bak hver luke.
Da jeg var eldre så fikk jeg en annen type. Det var med stor glede at jeg fant et dyr bak dagens dør. Det var av plast, det hadde en ring på ryggen og det var helt ypperlig å putte på en snor. Jeg fikk et smykke som fikk flere ting etter som dagene gikk i desember. Jeg husker enda hvordan dyrene så ut og hvor stas det var at kjedet ble lengre og lengre,
Først da jeg var ganske voksen så fikk jeg en kalender med en gave hver dag av mamma. Det fikk jeg hvert år helt til hun ikke fantes her hos meg mer.
Det skrives masse om for mye gaver, for utakknemlige barn og det skrives om handelsstandens gevinst, men for meg er kalender en viktig del av tradisjonen. Kalenderen er en av de tingene jeg savner fra adventstiden. Ikke fordi jeg husker hva det var i de, men fordi da jeg var helt liten så var vi sammen da jeg åpnet den og delte spenningen om hvilken tegning som var bak den lille pappluka. Etter hvert så fikk jeg hjelp til å tre plastikkfigurene på adventsnora mi og da jeg var stor så brukte mamma tid på å pakke inn små ting som jeg kunne glede meg over. Det kunne vøre en julekule, en kjeks, en twist eller noe annet småtteri, men det var laget til meg, Og hver dag før jeg skulle se julekalenderen på Barne . Tv så åpnet jeg den. Det er minner fra mamma og desember som er det gode å ta med videre.
Derfor har Petrus kalendere i bøtter og spann.
Han får besøk av Nisse Nils hver morgen. Vi ser en av julekalenderne på Tv sammen, – og før vi setter oss ned så får han åpne en pakke. Tidligere har det vært en bokstavkjeks daglig, men i år er det litt andre ting å finne innefor papiret. Dessuten vet jeg ikke om jeg har tatt vann over hodet når jeg har kjøpt boken Snøsøsteren. Jeg har tenkt til å la det være en påbudt lesesstund for hele familien her.
Og, som Petrus sa da han så boka.» Det er lurt at du har kjøpt den boka mamma. Vi har hatt besøk av en bibliotekar på skolen. Hun fortalte at denne var trist, fin og god til å lese sammen med familen sin. Den handlet om en som hadde bursdag på julaften. Søsteren hans døde av kreft. Gutten ble kjent med en jente som elsket julen!»
Det er utgangspunktet for vår felles adventstund i desember.
( Vi har kommet i gang med lesingen og vi koser oss alle sammen, Den er vakker, kan jeg si deg )
For uansett hvordan det er og ikke er, så er det nå vi skaper julemagien og ikke minst minner for være små. Det er veldig viktig for meg, kjenner jeg. Fordi det er minnene jeg husker tilbake på når jeg tenker på og savner foreldrene mine. Disse siste dagene i året.
( Vi har en kalender fra hockeyklubben også, men det er vi vel programforpliktet til?)
Kalendere, – hvordan løser du det ?
Petrine :D
02 desember, 2018
Forventningsfull morgen, er Nisse Nils tilbake?
Er Nisse Nils tilbake?
Han løp ned trappen og inn på kjøkkenet.
Han fortet seg bort til kjøkkenbenken.
Øynene strålte og kroppen hoppet opp og ned.
I går hadde det nemlig kommet en dør på flisene. Opp til den så stod det en stige og ved siden av stigen sto det et par ski. Det var skispor over kjøkkenbenken. Dette var et kjent syn for Petrus. Det var nettopp her Nisse Nils bodde i fjor. Det var ut fra denne døra han kom den 1. desember og brukte dagene fram til jul til å gjøre hyss. Til stor glede for og til tider stor jubel fra minstemann. Døra og et håp om å se igjen sin venn fra i fjor fikk gutten til å sitre av spenning.
Nisse Nils var ikke på plass i går.
Derfor var spenningen og farten var stor da minsten løp ned trappen for å se om han ankommet i dag. Det er jo i dag det er 1. desember. Akkurat i dag !!
Det er i dag vi skal åpne kalender til barne Tv, da vi skal lese et kapittel av Snøsøsteren og i dag han hadde et håp om at Nissen kom tilbake.
Men, skuffelsen ble stor.
Det var ingen Nils som satt foran døra.
Det var ingen Nils som hadde gjort noe morsomt i dag, det var ingen Nils noen steder. Det ble litt sorg i valsen. Det var vel bare å sette seg til bords, spise frokost og komme seg ut i dagen uten å ta gjensyn med sin gode venn?
Ved frokostbordet, på plassen til Petrus, lå en pakke. I pakka lå et brev og under brevet lå det en liten, fyr med rød lue. Vår venn fra i fjor, Nisse Nils. Gleden var stor, forventningene til resten av desember er intakt og vi er klare for å oppdage nye ting som Nils finner på.
Innta plassene, ferdig, gå, – det er advent og vi teller ned.
Velkommen, desember!
Petrine :D
01 desember, 2018
Nå vet vi hvor julenissen bor
Nå vet vi hvor julenissen bor!
Vi besøkte han her om dagen!
Han fortalte at han, nissemor, alle alvene og reinsdyrene tidligere hadde bodd på nordpolen. Men på grunn av matmangel så måtte han flytte. Det var et eneste valg med tanke på himmelretning, – og det var rett sørover.
Nissefar loset hele flokken til Finland. De fant et sted hvor det var lett å finne både mat og bolig . Ikke minst for reinsdyrene, som her kan finne lav og annen mat under sneen.
De slo deg seg ned på dette stedet full av magiske grantrær, Kosi, og etablerte både nisseverksted og inngikk samarbeid med andre. Det at man kunne spille på lag med andre i nissefamilien, samt med fabrikker om julegaver var et stort pluss. Nissefamilien, Sony Nintendo og andre varemerker er bare et tastetrykk unna.
Det var hyggelig å komme på besøk til selveste Nissefar. Han fikk oss til å føle oss velkommen og han vartet oss opp. Han serverte både fortellingen om hvorfor de slo seg ned i Finland og ga oss pepperkaker, sjokolade og gløgg. Dessuten så lærte han oss en ny sang. Den het Joulupukki og du finner den nederst i blogginnlegget.
Nissen viser hvordan han kom flyttende til Finland
Før vi dro avgårde til landet i øst, så tegnet Petrus en tegning. Den var til nissen og den illustrerte et reinsdyr meg rød nese. Han ønsket seg nemlig så veldig et. Tegningen ble overlevert og nissen overrasket med gave. Dere kan gjette hva som var på innsiden av papiret!!
Ja, det var et reinsdyr med rød nese.
Det er en superglad gutt som har en Rudolf med seg i senga hver kveld.
Nissen oppfyller ønsker !
Petrine
Fotnote :
Her kommer nemlig dagens konflikt:
Jeg er norsk.
Jeg har besøkt Nissens postkontor i Drøbak, men jeg så Nissefar med egne øyne her i Finland!
Derfor er både Petrus og jeg overbevist om at Nissefar bor i Finland, men at han har familie i mange land. også i Norge <3
Dette er skrevet etter at vi var i Finland på #Reimakidventure. Evig takknemlige <3
29 november, 2018
Julen og det jeg gleder meg til
Hei,
jeg har begynt å glede meg til jul. Det kan henge sammen med at jeg har startet et pakkemaraton. Jeg har en plan om å bli ferdig med alle gavene i november, slik at jeg kan bruke desember til å gjøre mer hyggelige ting enn å gå på kjøpesenter og andre travle aktiviteter som jeg synes er lite morsomt. Jeg har faktisk kommet ganske godt i gang med å handle gaver, men kan ikke skryte av at jeg er ferdig. 
Desember kommer med mange gode stunder og julen har noen tradisjoner som jeg setter pris på. Jeg gleder meg alltid til 1. advent, – da kommer nemlig nisseservicet frem. Jeg fikk nisseservise av foreldrene mine da jeg var yngre og det er kos å bare bruke det i desember. Det er med på å skape julestemning i huset. Jul er, mer enn noe annet, tradisjoner for meg.
Jeg har ei venninne som er fru jul, og jeg elsker å gå på besøk til henne. Der er det jul i hver krok. Alt er timet og tilrettelagt, som Egon Olsen ville ha sagt. Det er lite som minner om den jula vi har her hjemme, hvor pynten er fra alle prestegjeld og er preget av barnehender og halvfabrikat fra skole eller barnehage. For i det vakre julehjemmet så er alt matchene, detaljene er mange og det er fryd å være på besøk. Jeg blir ikke lei av å være der midt i julen, – og kose meg med den. Det på en annen måte enn den jula vi har her hjemme, som er sjarmerende på en helt annen måte. Så ved å gå på besøk og kose seg her hjemme så får jeg julen på en måte i pose og sekk
Apropo sekk, – nissen har pleid å komme på besøk med sekken sin. Vi er enige om at det egentlig er nissens hjelper, for den selveste julenissen har jo vi truffet i Finland, og der hørte vi at han samarbeidet med mange firmaer rundt om i verden. Dessuten sa han at han trengte hjelp for å få gavene delt ut. Det er en tradisjon som er hyggelig. Selv om Petrus vet at den nissen hjemme er fake, som han sier nå, så er det spennende at mannen med det hvite skjegget kommer på besøk.
Før den tid skal juletreet opp, det skal settes ut lys på busker og trær, det skal bakes og vi skal på ulike sett skape forventning, glede og tradisjoner for minstemann. Noe vi også skal gjøre ved at vi får besøk av Nisse Nils hver dag i adventstiden. Han kommer med gleder og streker, til stor glede for han som snakker om fjorårets hyss enda. 
I år gleder jeg meg til at vi skal til fjells i julen også. Det skal bli stas, – og vi håper på fine skiturer og gode avslappende timer på hytta. Det er en fin måte å avslutte dette året på, – og være mest mulig ute i naturen.
Vi får ønske oss en hvit jul :D
Har du forventninger til desember
Petrus :D
31 desember, 2017
Takk til 2017
Hei, på årets siste dag !
Da hadde dette året kommet til den siste dagen, – og jeg vil takke dere lesere for i år. Jeg håper dere vil følge med meg videre, uten at jeg kan love dere gull og grønne skoger. Jeg har ingen hemmlige, store og så flotte planer , som jeg på bloggeres vis skal røpe, bare jeg får lov til det. Nei, da.. jeg kan ikke love hyppigere innlegg og ei heller mer spennende innhold. Men, jeg har en drøm om at jeg skal hilse på dere hyppigere og at dere synes det er hyggelig å titte innom. Så hyggelig at det er flere som har lyst til å ta turen innom, enten for å se på bildene mine, lese de som innleggene eller aller helst fordi jeg har energi og overskudd til å skrive innlegg som engasjerer meg og gjerne flere enn meg.
I forbindelse med at jeg har gått tom for energi, så går jeg til ulike typer samtaler. En vakker coach, som får meg til å gjøre gode refleksjoner, fikk meg til å se på hva jeg bruker tiden min til og hva jeg trives med, – og ikke minst hva målet med de ulike aktivitetene er. Resultatet med hensyn til bloggen er at jeg skriver mye for min egen del og at bloggen hjelper meg til å komme ut å fotografere. Jeg vil jo bli bedre på det, – og egentlig så har jeg lyst til å ta bilder i hverdagen også. Da gjerne inne, – for jeg er nok en av de som trives best ute, da også med kamera.
Jeg har et ønske om å få det dagligdagse på minnebrikka. Sånne trivielle ting, som man tar for gitt, og som på mange måter er livet. Kanskje jeg kan gjøre mer av det i 2018, – hva vet jeg? Annet enn at jeg selv er god til å titte innom blogger som er god på fotgrafering, – kanskje mest av alt fordi jeg liker å se. Kanskje jeg på et senere tidspunkt kan tipse dere om slike blogger som er gode på det visuelle? Kanskje, kanskje ikke? Jeg vil jo ikke love noe som helst.
Vi får se hva 2018 bringer med seg, – og om jeg når noen med bildene, ordene eller min eksistens her i blogglandia. Det hadde vært hyggelig.
Jeg takker som sagt for 2017,
– og ønsker at 2018 kommer med
gode løsninger,
med fine og morsomme dager,
med samhold,
med trygghet
og med alt godt til deg, dine, meg, mine og alle, alle sammen
Ha en fin avslutning på 2017, – og et riktig godt 2018
Petrine