05 mars, 2016
Å kjenne på sin egen angst
Jeg vet ikke om du har vært der, at du har vært så redd for en ting at du har latt være å gjøre det som får nakkehårene til å reise seg på nakken din og knuten til å slå krøll i magen. Jeg har hatt det slik i forhold til å kjøre bil. For veldig mange år siden så traff bilen jeg satt en annen bil på E 6, eller det var egentlig omvendt. Den traff oss, om jeg skal være korrekt. Uten at det har så mye å si for utfallet av smellet. Vi var heldigvis fysisk uskadd alle sammen, likevel har jeg tatt med et par ting fra opplevelsen. Det ene er nemlig at jeg enda klarer å se bildelene seile opp i luften, snu seg rundt og lande i sakte film. Jeg vet ikke om du har vært med på det før, men noen ganger i livet så går ting så fort at man ser det v-e-l-d-i-g s-a-k-t-e. Snodig nok så virker slike ting som tar et tidels sekund som en evighet. Den andre skaden på meg var at jeg et år etter på var livredd for å kjøre bil. En peride i livet så hadde jeg fått en trillion knepp på skritt-telleren og var miljøvennlig som få: Jeg gikk, gikk og gikk. Kunne jeg unngå bilen så gjorde jeg det, – også å sitte på.
Men, sånn kunne det ikke være, så systematisk arbeidet jeg meg tilbake bak rattet. Jeg har etter det kjørt utallige år og til og med slappet av og kost meg på kjøreturen. Alt var borte helt til jeg fikk Petrus. Seriøst, følelser blir så overdimensjonert når man blir mamma, – også redselen for at noe skulle gå galt på veien. Men, jeg kjører hver dag og føler at det å tenke seg om før man setter ut på veien er helt innafor. Det hemmer meg ikke i dagliglivet.
I fjor da vi dro på vinterfereie så brukte vi en evighet til fjells, . og det var ikke bare magen som hadde knytt seg. Knokene var hvite av å holde seg fast i rattet, kjeven var fastlåst av å ta seg sammen og øynene ønsket seg et filter som kunne skille vei og grøft fra hverandre der alt var hvitt og snøen laver ned. Det gikk fint, – også alle turer vi har tatt etter det.
Helt til i går, – vi skulle til fjells, det snødde og var guffent. På avisa sto det at det var svært glatte veier.
Og her sitter jeg, hjemme, med en gutt som gleder seg til å gå i bursdag i stedet og med en dårlig samvittighet fordi min redsel stoppet en hel familie ( De kunne dratt uten meg da) og fordi jeg lot angstmonsteret vinne.
Jeg vet ikke om det er så mye bedre…
Er det bare meg som kan la redselen styre? – en gang i mellom ?
Petrine :)
Takk for at du leste …
Om du vil bli opptatt på viktige og uviktige tanker så trykker du liker på facebooksiden min :) For jeg blir glad for nye følgere
03 mars, 2016
Å ha min egen cowboy
01 mars, 2016
Å ha en gammel jakke, sorg og gode minner
Det er et år siden i dag. <3
Et år har allerede godt siden pappa fikk fred fra sykdom og smerte. Jeg ble fri for redsel og omtanke for hvordan han hadde det og klarte seg. Den blandingen av få føle sorg og samtidig styrke er snodig. Jeg ønsket at han ikke hadde det vondt og samtidig så er ikke alltid minner en fullgod erstatning for den beste pappaen. Jeg savner han, jeg kan ta meg i å gråte, jeg savner tilhørighet, den næreste familie og den styrken den gamle mannen var i mitt liv. Samtidig er jeg glad for at han fikk det som han ønsket, – å få hvile.
I dag er det et år siden <3
Da jeg pakket sammen livet hans i esker, så fant jeg en og annen ting som jeg måtte ta vare på fordi jeg forbant gode følelser med denne. Og jeg har nå et plagg jeg setter stor pris på.
Jeg har tatt vare på og bruker gjerne pappa sin kofte. Den som er strikket til akkurat han, den jeg husker han brukte gjennom barndommen min og også den siste tiden han levde. Den han hadde på ferier, på turer i marka eller når vi var på båttur. Derfor var jeg på tyveritokt da ei vakker venninne la et dikt av Kolbein Falkeid på facebooksiden sin. Det var som skrevet til meg, pappa og forholdet til hans jakke. Jeg deler gjerne diktet med deg. ( takk for lånet Kristin <3 )
SMÅTING
Ingenting lukter så godt som fars jakke
da man liten var
– Søndagsturjakken!
Den hang over stolen og luktet
usvikelig trygt av svette og granbar
og FAR
En ganske trist og lykkelig lukt
Den beste man visste
– lyngkvast i jakkeslaget
Man kunne bore seg inn i den
glad og gråtferdig redd for å miste.
Kolbein Falk
Har du en ting som betyr spesielt mye for deg?
- og sånn på tampen må jeg nevne at det er Petrus sin halt års dag, – viktig må du viten <3
Petrine <3
23 februar, 2016
Å være på en liten og kortreist ferie
I dag har vi dratt med oss en gråtende Petrus hjem fra nabokommunen. Han var så lei seg nettopp fordi vi skulle hjem igjen. Vi hadde nemlig vært på en miniferie i Rygge, – der har vi kost oss et døgn på Støtvig hotell.
Helt nede ved stranden i Larkollen ligger hotellet, som så absolutt har steget i gradene siden jeg var der for første gang for mange år siden. Det er faktisk et gammelt hotell som begynte å ta i mot gjester på 1900 tallet. I 2011 så restartet driften, denne gang som et badehotell i utvidet forstand. Nå kan man nemlig bade ute og inne, – sommer som vinter. Det på stranden eller i basseng.
Årsaken til at Petrus var lei seg for at ferien var over, var at det så mange ting å finne på for de som er små og fordi han måtte si ha det til de han hadde blitt kjent med.
Da vi kom i går så var han ganske skuffet over at han måtte vente til i dag med å bade, for det er bare åpent for barn mellom 0900 – 12.00, men etter at han hadde bowlet, lekt på lekerommet, vært på kino og spist hamburger så var det en meget fornøyd gutt som krabbet under dyna. Der oppsummerte han dagen og fikk et kapittel av høytlesningsboken før han sovnet i løpet av et knips.
Og i dag har vi badet, badet, badet og badet, – før det på ny var lekerom og kinofilm. Og da vi spurte om han hadde hatt det fint på miniferie, så nektet han for at oppholdet var av miniformat, for dette var ordentlig ferie. Det kan jeg skrive under på, – for etter at Petrus hadde sovnet så tok jeg meg en lengre svømmetur og en runde i spaavdelingen. Den tiden for seg selv er verdt hele ferien alene. Det og den utrolige utsikten fra rommet.
Om noen lurer; – oppholdet er ikke sponset altså! Men, jeg kan gjerne anbefale stedet likevel. Det fordi rommene er flotte, beliggenheten ypperlig, Larkollen er fint og alle som arbeidet på hotellet er kjempekoselige. Dessuten var det nok å finne på, – også for minstemann.
Ha gode dager, med eller uten ferie !
Petrine
20 februar, 2016
Å ha en god lørdag
Hei, – og god lørdagskveld.
For oss har ferien startet, – og jeg synes denne dagen har stelt pent med meg. Jeg trives når jeg har hele dagen på meg til å gjøre alt og ingenting. Om jeg kan styre dagen etter impulsmetoden og om jeg får unna litt praktiske arbeidsoppgaver og får tid til kos. Da, ja da, er dagen optimal. I dag har jeg hatt en slik dag.
Det å ha en god lørdag kan handle om at:
- Jeg har kost meg og vært sosial på Afternoon tea. Superhyggelig! Det å være sosial rundt gode scones, noen sandwicher, litt snacks og god drikke er noe jeg burde gjøre oftere. Jeg bør egentlig ha litt mer sosial trening, når jeg tenker meg om :)
- Jeg har pyntet Petrus til bursdagsfest. Med tversoversløyfe og gave travet han avgårde samtidig med meg.
- Jeg har skiftet på senga, hvilken lykke når jeg skal legge med.
- Jeg har ryddet sengetøy, håndlklær og Petrus sine klær.
- Jeg har spist sukker, – jeg har holdt meg unna sukker i dette året, men i dag hadde jeg bestemt meg for å bryte avtalen med meg selv. I morgen er det slutt igjen.
- Jeg har lest i boken jeg holder på med. Denne gangen er det en krim som er handlet på årets Mammutsalg
- Jeg har dessuten festet tråder på ferdig strikk: Da er det plutselig noen votter, luer og snart en genser som er klar til bruk
- Sett på gutta spille sjakk og biljard. Petrus har dessuten spilt litt 3Ds
- Har til og med rukket en treningsøkt i dag og litt knipsing med kameraet. Går jo på et nettbasert kurs, – og anbefaler det gjerne for dere.
- Jeg har tenkt på hytter og hytteutbygging, – hvilken hytte er både plass – og prisgunstig? Og hvilke passer til rammene som er gitt på tomta. Familiehytta?; Ringdalshytta?; Drammenshytta?; Boligpartner?
Hva har din lørdag gitt deg av hyggelige opplevelser?
Petrine :)
17 februar, 2016
Å ha knep i foten
– «Mamma, Jeg har knep i foten!»
– «Knep i foten?»
– «Ja, husker du jeg hadde mageknep? Nå har jeg knep i foten!!»
– «Har du vondt i føttene?»
– «Ja, det har jeg. Husker du at jeg hadde det da jeg var på biblioteket også?»
– «Ja, vet du når du fikk det?»
– «Nei!»
Petrus fortsetter med sitt og jeg med mitt helt til vi finner ut at vi skal ut en tur.
Petrus tar på seg ytterklær og vinterstøvler.
«Mamma, – nå vet jeg når jeg får knep i foten!»
– «ja, vel?»
-«Ja, når jeg tar på meg disse støvlene!»
Jeg tok ut sålen, satt Petrus sin fot oppe på den og tærne gikk på utsiden !!!
Og jeg, som har vært svært opptatt av skotøy skal være ordentlig og passe, – jeg fant ut at vi har et par Viking goretex støvler som kan gå til gjenbruk. Jeg har sett at buksene har blitt i shortslengde, men det at føttene kunne ha vokst i takt med resten av kroppen, det hadde ikke på noen måte falt meg inn. Noen ganger altså, så glipper det litt og jeg blir takknemlig for noen små knep, – som å ha et par større støvler på lur og som de i foten.
Dagens tips fra meg, – mål foten opp mot sålen en gang i mellom, det er ikke alltid skoene holder en hel sesong.
Er det bare jeg som har drevet litt mishandling i form av for små sko?
Petrine
- og jeg hadde ikke lyst til å fotografere i dag, så sommerbilder er erstattere. Og Converse er ikke sko som brukes til daglig, altså.. men kule, det er de!
16 februar, 2016
Å ha et forbilde
Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg skulle kjøpe en konsertbillett til Petrus i en alder av fem år. Eller det vil si at vi har kjøpt konsert -, teater – og kinobilletter tidligere, men da er det vi voksne som har tenkt ut forestillingen ut fra vår oversikt. På lørdag da Petrus løp rundt med telefonen min og digget musikken som strømmet ut så kom følgende spørsmål:
«Mamma, kan vi også gå på konsert med Markus og Martinius?»
Seriøst, pjokken er fem år.
Da jeg var fem år så var jeg med på å skaffe ei venninne tidenes 17. mai sveis, – med saks, kam og barnlig selvtilit så lekte vi frisør på ordentlig. Dukkevogna var en passende stol og hagen var egnet frisørsalong. Vi var så fornøyde med leken, helt til vi så resultatet. Og stakkars venninna mi, hun fikk gå uten storesøstera si på nasjonaldagen :)
Som femåring så var vi også å finne i skogen, som hyttebyggere og som lekende hele dagen. Vi hadde ballspill og rollelek, klatring, sandkasselek og alt annet som var spennende i øyebikket. En gang var leken så spennende at en av foreldrene trodde på at vi var skremt, – og tilkalte politiet. Nå var det nok ingen av oss som så utrykning som resultatet av leken i skogen og ordet rødt! Men, men..
Hadde vi noen pophelter tro? Jeg husker at Anita Hegeland var poppis, men tror ikke at jeg hadde pretenåringstakter. Jeg tror verken jeg tenkte på mote, på konserter eller hårsveis. Eller det med hårsveis var vi innom en gang, – og da fant vi jo ut at det ikke var noe for oss .
Petrus har alt dette innabords,
– klær, sko, mote og musikk har han litt oversikt over.
Han har også sine forbilder.
Han har planer om å starte band med ei av jentene i barnehagen og de skal bli like flinke som det allerede nevnte søskenparet. Det er derfor jenta skal få lov til å bli med, for gutten vår ser noen få av sine begrensninger. Jenta er nemlig bedre på sang enn Petrus selv. Han har forøvrig både piano og trommer så han kan ta andre oppgaver! Som for eksempel å være pianospiller og trommeslager. Det fordi målet er å fylle konsertlokaler og selge mye musikk. Og å komme på tv – en da!
Petrus har helter i barnehagen også, en ansatt med stort hull i øret, kul sveis og kule sko. Petrus har kjøpt seg sko i dag, – fordi nettopp en av de voksne guttene har slike. Av samme grunn har jeg flettet håret hans, – for også gutter kan ha fletter i følge Petrus. Han sa: «Det er moderne, faktisk». Jeg arbeider i den videregående skole og kunne ikke si at jeg hadde lagt merke til fletter på gutta.
Jeg måtte derfor google det, – og ja, fletter på menn er moderne. Du finner det på #manbraid og #powerbun. I skrivende stund så har jeg en femåring på skøyteisen med hockeyutstyr og fletter. Det er ikke første gang at jeg har flettet håret hans. Han har så tykt hår og jeg har flettet fordi han har spurt, fordi det har vært praktisk å få bort håret og bare fordi jeg har hatt lyst, men det er altså første gang jeg har flettet fordi det er moderne.
Men, tilbake til det å ha en å se opptil. Man påvirker nok barna mer enn vi tenker og i dette tilfellet så er jeg glad for at forbildet nettopp er den det er, – en som er blid, imøtekommende og hyggelige. Og som sagt i tillegg har på kule sko og innehar en kul sveis.
Det er jo faktisk slik at barn er geniale imitatorer, – de tar etter det vi gjør. De velger sine helter. Det er ikke bare de perfekt voksne som barna bryr seg om. Heltene er de som ser de, de som formidler noe som det er verdt å strekke seg etter og som har en atferd, en kompetanse eller noe annet som barnet liker. Forbildene har noe man ønsker å være eller å kunne.
Det er normalt med forbilder, å være midt i barnekulturen og få med seg noe av det som skjer i samfunnet, men er det bare jeg som synes det er tidlig med «ungdomstakter» på en femåring? Eller handler det rett og slett om at jeg har en selektiv og gammel hukommelse?
((Og Petrus skal få konsertbillett i bursdagsgave. De livlige gutta skal ha konsert i en by nær oss to dager etter Petrus sin fødselsdag. Han vet ikke om det, – og da står det igjen å se om Petrinemannen klarer å holde denne gaven hemmelig HELT til september,- han er nemlig den i huset som fjerner magien ved å røpe hva gaver er.))
Petrine :)
10 februar, 2016
Å bli lattermild av et spørsmål
I dag har vi vært i svømmehallen og badet.
laget varme rundstykker og kakao til lunsj,
satt sammen og spilt «Gjett hvem»
lest «Den store Pæreboka»
og bakt havrekjeks
Da jeg skulle begynne med med middagen kom følgende spørsmål:
«Mamma, skal du ikke snart gjøre noe sammen med meg?»
He, he og i dag da !!
– som jeg faktisk ikke har gjort noe annet enn å være sammen med han siden jeg sto opp
Petrine :)
09 februar, 2016
Å følge til innskriving
Her er Petrus på vei inn i barnehagen for første gang. Snart skolestart
I dag var det selveste dagen!
Hovedpersonen selv våknet før fuglene. Han var umiddelbar klar til å skrive seg inn på skolen, selv om klokkeslettet av meg blir definert som natt. Forventningene var store. Petrus hadde et ønske om å være med ei venninne og dessuten så skulle han leke, treffe vennene sine og rett og slett møte alle han kjente som er før han i utdanningsløpet. De som allerede er elever.
Endelig var klokken slagen. Vi var samlet i et stort rom sammen de andre skolestarterne og foreldrene deres. Du ble ropt opp og gjorde som jeg hadde sagt: Hør etter og gjør det de sier, så skal det gå bra.
Fadderne kom inn, – og jeg ble glad for at vi kjente flere fjes. Skolestarterne og de litt mer drevne ble delt inn i grupper før de skulle på omvisning på skolen. Petrus ble med en gjeng med barn som var ukjente, han satt og hørte etter og alt gikk bra, – helt til vi kom utenfor skolen. Da kom tårene, da kom trassen og da ble verden vanskelig. Du hadde ikke lekt, du hadde ikke møtt de du kjenner og du fikk ikke være med hun du ønsket som støttespiller. Det var litt trist.
Vi ble enige om å gå på kafe, heldigvis!
For da vi kom på flotte Alby og kafeen der så traff vi en gutt som hadde vært på skolen samtidig som Petrus. Vi ble invitert til å sitte ved samme bord, gutta fant tonen og glemt var tårene og trassen fra i sta. Og, så ble de første møtet på skolen farget litt lysere.
Heldigvis noen uker igjen i barnehagen!
Petrine :)
( innlegget ble skrevet for en liten stund siden)
08 februar, 2016
Å alltid få være med
Da Petrus ble født så fikk han noen kosedyr. Jeg puttet de opp til han, men han verken la seg inntil de eller grep etter de. Jeg tenkte at han ikke ville være en av de barna som blir avhenging av kosedyret sitt. Så feil kan man ta, – for da han fikk en strikket bamse så var det gjort.
Fra da hadde han en favoritt. Bamse har fulgt han siden og har blitt pålagt å gå med klær. Den har nemlig blitt tynnslitt og jeg er så redd for at den skal gå i oppløsning.
Bamse er alltid med, – og er den beste trøsten, den beste vennen og den beste sengekamerat som finnes.
Denne strikkede lille karen har fått meg til å gå fra sted til sted i byen for å lete den opp igjen. Den hadde vært på ville veier, helt alene, – og her hjemme var det ikke ro hos minsten. Så facebook og rekontruksjon ble brukt for å få han tilbake
Jeg renger med at det ikke bare er min pode som sliter ut kosedyret sitt :) og flere enn meg som finner kosedyret på de underligste steder.
En ren hyllest til Banse, som bamsen faktisk heter <3
Ha en glad fortsettelse på dagen
Petrine :)